HR-2000-60
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-14 |
| Publisert: | HR-2000-00060 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av straffesak. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00060S, jnr. 754/1999, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Lars E. Hermansen) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gussgard, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §388, Veitrafikkloven (1965) §31, §5 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3.
A, født xx.xx.1960, ble av Nord-Østerdal herredsrett 3. mars 1999 dømt til fengsel i 21 dager for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, jf. skiltforskriften §8, jf. skilt nr. 362. Herredsretten fant det bevist at A hadde kjørt i 146 kilometer i timen på en strekning der fartsgrensen ved skilt var angitt til 80 kilometer i timen.
A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som nektet anken fremmet ved beslutning av 18. mai 1999.
Den 18. august 1999 begjærte A saken gjenopptatt for Nord-Østerdal herredsrett. Herredsretten avsa 11. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Begjæring om gjenopptakelse av straffesak 98-314 M mot A tas ikke til følge.»
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 11. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §391 nr. 3 uriktig. Det hevdes at lagmannsretten uriktig har sett hen til sakens øvrige bevis ved vurderingen av om den nye omstendigheten eller beviset er egnet til å føre til en vesentlig mildere rettsfølge. Det anføres at denne vurderingen først skal foretas under den nye behandlingen av saken.
A har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt.
1. Nord-Østerdal Herredsretts sak nr. 98-314 M mot A, gjenopptas.
Subsidiært.
1. Nord-Østerdal Herredsretts kjennelse av 11.10.99 i sak 99-183 M oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset. Så langt kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av en lovforskrift, kan det prøves av utvalget, jf. straffeprosessloven §388 nr. 3.
Straffeprosessloven §391 nr. 3 bestemmer at en straffesak kan gjenopptas til gunst for siktede når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Det er alternativet vesentlig mildere straff gjenopptakelsen gjelder.
Dersom gjenopptakelse etter nr. 3 skal kunne finne sted, må en ny omstendighet eller et nytt bevis anses «egnet». Dette har vært forstått slik at en rimelig mulighet er tilstrekkelig, slik at sannsynlighetsovervekt ikke kreves, jf. blant annet Rt-1999-690 og Bjerke Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer II side 942 med videre henvisninger. Det er hevet over tvil at retten ved vurderinger av om det foreligger en «rimelig mulighet», må se en ny omstendighet eller et nytt bevis i sammenheng med sakens øvrige bevis, jf. Rt-1995-1793 på side 1796 og Rt-1992-1683.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig tolking av §391 nr. 3. Bevisbedømmelsen og den konkrete anvendelse av bestemmelsen kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.