HR-2000-600 - Rt-2000-1247
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-13 |
| Publisert: | HR-2000-00600 - Rt-2000-1247 (289-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning i anledning av strafforfølgning. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00600, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Hans Thomas Gefle) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Lund, Flock, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §444, §438, §445, §446 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning i anledning av strafforfølgning, jf. straffeprosessloven §438 og §444 - §446.
A ble ved Toten herredsretts dom av 17. februar 1998 dømt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. annet ledd, jf. fjerde ledd, til en straff av fengsel i 8 måneder. Forholdet gjaldt uaktsom innførsel av narkotika. A hadde den 11. mars 1997 ført en personbil som inneholdt ca 30 kg hasjisj fra Danmark via Sverige til Norge. Han påanket dommen og ble frifunnet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 14. oktober 1998. To av rettens medlemmer dissenterte.
Den 14. januar 1999 innga A begjæring til Eidsivating lagmannsrett om erstatning i anledning forfølgning etter straffeprosessloven §444 - §446 og om saksomkostninger etter §438 første og annet ledd. Han nedla påstand om erstatning begrenset oppad til 455.000 kroner, hvorav økonomisk tap utgjorde 395.000 kroner og 60.000 kroner gjaldt oppreisning. I tillegg kom påstanden om saksomkostninger som var begrenset oppad til 6.800 kroner.
Eidsivating lagmannsrett avsa kjennelse i saken 21. januar 2000, med slik slutning:
«1. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til A, født *.*.1962, 70.000 - syttitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
2. Staten ved Justisdepartementet betaler i oppreisning til A 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
3. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning for saksomkostninger til A 6.800 - sekstusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har begått lovanvendelsesfeil når retten ikke har funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444. Lagmannsrettens lovanvendelse er ikke i samsvar med kjæremålsutvalgets uttalelser om forståelsen av §444 i Rt-1999-685. A drev med bilimport som næring, og for ham var kjøringen av bilen over grensen en helt normal foreteelse. Hans handlemåte var normal utfra det oppdrag han hadde påtatt seg om å bringe bilen til Norge. Dette ble vektlagt ved vurderingen av subjektiv skyld i den frifinnende dom i lagmannsretten. Ved den påkjærte kjennelsen føler A at han er kjent skyldig i nettopp det han ble frifunnet for. Det forhold at han kjørte uten å medbringe bilens papirer er ikke uvanlig i Danmark, noe som ble dokumentert under ankeforhandlingen i lagmannsretten ved vitneprov av en dansk politimann. Det ble også anført at det var normalt at bilens dokumenter ble sendt i forvegen til importøren. Det er ingen regler om at man skal stanse på tollstasjonen når man krysser grensen med en bruktbil som skal importeres. Derfor var det ikke noe mistenkelig i at A ikke gjorde dette.
Når det gjelder kravet til sannsynlighetsbevis for siktedes uskyld, vises til uttalelser i Rt-1999-1598.
Til lagmannsrettens erstatningsutmåling etter §445 bemerkes at det var uriktig ikke å tilkjenne erstatning for inntektstap under og etter varetektsfengslingen. Dette kravet var tilstrekkelig sannsynliggjort.
Under utmålingen av eventuell erstatning etter §444 må medtas tap i form av rentebelastning etter fengslingsperioden.
Utmålingen av oppreisning for ikke-økonomisk skade etter §446 er for lav.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til A et beløp begrenset etter rettens skjønn oppad til kr 500.000,-.
2. A får dekket sine omkostninger i forbindelse med saken for bistand til fremme av erstatningskrav inkludert kjæremål, oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 15.000,-.»
Påtalemyndigheten v/Hedmark og Oppland statsadvokatembeterhar inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:
Det foreligger ingen feil ved lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven §444. Det vises til beskrivelsen av siktedes handlemåte i lagmannsrettens dom av 14. oktober 1998. Siktedes handling bar i alle fall i det ytre et visst preg av å være et straffbart forhold, og adskilte seg fra handlinger som i det ytre fortonte seg som dagligdagse og uskyldige, jf. Rt-1999-685 og side 1053.
Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier oppreisning i saken. Det tilkjente beløp på 10.000 kroner er iallfall ikke for lavt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalget ved behandlingen av dette kjæremålet har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalget behandler først den del av kjæremålet som gjelder lagmannsrettens lovanvendelse når retten kom til at A ikke hadde krav på erstatning etter straffeprosessloven §444.
Første ledd i denne bestemmelsen gjelder blant annet den som blir frifunnet ved dom. Den som er frifunnet har da krav på erstatning for den skade han har lidt ved forfølgningen dersom «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Når A ble frifunnet var det ikke fordi han ikke hadde innført ca 30 kg hasjis til Norge. Frifinnelsen var begrunnet med at denne handlingen verken var skjedd forsettlig eller uaktsomt, jf. kravene til skyld i straffeloven §162. Slik straffeprosessloven §444 lyder, skulle dette tilsynelatende være tilstrekkelig til at det ikke kan tilkjennes erstatning etter denne bestemmelsen.
Kjæremålsutvalget har i kjennelse inntatt i Rt-1999-685 uttalt at dette likevel bare gjelder som et utgangspunkt og hovedregel. I det aktuelle tilfelle besto handlingen i at siktede kjørte en bil med en narkotikakurer som passasjer. Utvalget uttalte at hvor «den ytre handlingen - kjøringen av bilen - i seg selv er av helt hverdagslig og uskyldig karakter, må A ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 dersom det sannsynliggjøres at han verken har utvist forsett eller uaktsomhet, jf skyldkravet i straffeloven §162, med henblikk på det forhold at kjøringen objektivt sett utgjorde ledd i narkotikavirksomhet.».
Lagmannsretten fant i vår sak at siktedes kjøretur fra Danmark til Norge ikke var av en slik dagligdags og uskyldig karakter. I den forbindelse bemerket retten at omstendighetene rundt siktedes oppdrag, ved at bilen ble kjørt til Norge for salg uten papirer og uten stans på tollstasjon, burde ha vekket siktedes mistanke om at oppdragsgiverens eierforhold til bilen kanskje ikke var helt som det skulle. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har anvendt straffeprosessloven §444 på en uriktig måte.
Utvalget tilføyer at det i Eidsivating lagmannsretts dom i straffesaken av 14. oktober 1998, der siktede ble frifunnet med 5 mot 2 stemmer, av flertallets bemerkninger fremgår at enkelte sider av siktedes transportoppdrag fremtrådte som temmelig spesielle. Dette gjaldt særlig at han ikke fikk oppgitt noe navn på eller telefonnummer til den person som han skulle levere bilen til på X. I stedet skulle siktede ta inn på et hotell og ringe tilbake til sin oppdragsgiver i København, hvoretter denne skulle sørge for at mottakeren kontaktet siktede på hotellrommet.
Selv om siktede ble frifunnet for uaktsom overtredelse av straffeloven §162, er utvalget på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at «handlingen» ikke var av dagligdags og uskyldig karakter.
Lagmannsretten fant at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 var oppfylt, men fant det ikke godtgjort at siktede hadde tapt næringsinntekt i varetektsperioden eller etterpå. Slik kjæremålserklæringen er utformet er utvalget noe i tvil om lagmannsrettens kjennelse er angrepet på dette punkt, men utvalget finner under enhver omstendighet ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering.
Straffeprosessloven §446 bestemmer for et slikt tilfelle at retten når særlige grunner taler for det, kan tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen. Kjæremålet gjelder også lagmannsrettens utmåling av kr 10.000 i oppreisning.
Lagmannsretten la vekt på at siktede tidligere ikke hadde vært i kontakt med politiet som mistenkt for et straffbart forhold, at varetektsperioden hadde vært 87 dager, at siktede etter løslatelsen i sitt nærmiljø og i deler av sin forretningskrets ved salg av veteranbiler er blitt mottatt med en viss skepsis, og at det tok hele 18 måneder fra pågripelsen til straffesaken var avsluttet. Utmåling av oppreisning etter §446 vil i stor grad bero på et skjønn hvor alle de momenter som lagmannsretten har trukket frem, vil være av betydning. Utvalget finner ikke tilstrekkelig grunn til å utmåle oppreisningen til et høyere beløp enn det lagmannsretten har gjort.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.