HR-2000-652-K - Rt-2000-1166
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-19 |
| Publisert: | HR-2000-00652-K - Rt-2000-1166 (262-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Klage over fravikelsesforretning, Avvisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt klage over fravikelsesforretning. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 1999-21036 T - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1012 K/04 - Høyesterett HR-2000-00652, sivilt kjæremål |
| Parter: | Resto Invest A/S (advokat Per Foseid) mot Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS (advokat Håkon Ustaheim) |
| Forfatter: | Gussgard, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-16, §4-18, §5-4, §7-26, §9-12, §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, Rettsgebyrloven (1982) §14 |
Saken gjelder klage over fravikelsesforretning.
Etter begjæring fra Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS ble det 30. november 1999 holdt fravikelsesforretning der leietageren Resto Invest AS ble satt ut av besittelse av lokale i Storgata 22 i Oslo. Fravikelsesforretningen ble gjort ved kontorforretning i det Resto Invest AS hadde leid bort lokalet til fremleietakere. Ved fravikelsesforretningen ble omkostningene ved forretningen fastsatt til 1.590 kroner (tre ganger rettsgebyret), jf. rettsgebyrloven §14.
Før fravikelsesforretningen hadde Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS sendt varsel til Resto Invest AS om at tvangsfullbyrdelse ville bli begjært dersom skyldige beløp ikke ble innbetalt. Begjæring om fravikelse ble så fremsatt 27. oktober 1999 overfor namsmannen i Oslo og var begrunnet med at leietaker hadde unnlatt å betale i alt ca 80.000 kroner i leie og dekning av kostnader omfattet av leiekontrakten. Namsmannen sendte begjæringen til leietaker i brev 2. november 1999. Før fravikelsesforretningen betalte Resto Invest AS det skyldige beløp til utleier, herunder renter, men det ble ikke betalt omkostninger som hadde påløpt i forbindelse med begjæringen om tvangsfullbyrdelse. Umiddelbart før fravikelsesforretningen beløp disse seg til 530 kroner (ett rettsgebyr).
Resto Invest AS påklagde 6. desember 1999 fravikelsesforretningen til namsretten i Oslo. Før klagesaken ble avgjort, betalte Resto Invest AS de omkostninger som selskapet var ilagt ved fravikelsesforretningen. Namsretten avsa 21. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Klage fra Resto Invest AS over namsmannens fravikelsesbeslutning i sak T1999-21036 tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Resto Invest AS til Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS kr 20.000.- - kronertyvetusen00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»
Resto Invest AS påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 25. april 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen betaler Resto Invest AS til Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS kr 5.000,- - femtusenkroner i saksomkostninger for lagmannsretten.»
Resto Invest AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I hovedsak er det anført:
Det beløp som faktisk var krevet av utleier, var betalt før fullbyrdelsen var gjennomført. Fullbyrdelsen av tvangsfravikelsen skulle da ikke vært gjennomført, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav a. Siden utleier i sin begjæring ikke hadde krevet saksomkostninger, ble slike ikke betalt.
Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at også rettsgebyret måtte vært betalt for at fullbyrdelsen skulle unngås. Hovedregelen er at saksomkostninger ikke pålegges hvis ikke dette er krevet, jf. Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 1992, side 103. Uttalelsene der må forstås slik at saksøkeren også må ta med krav om dekning av rettsgebyr i begjæringen til namsmyndigheten. Dette er også i tråd med vanlig domstolspraksis. Så lenge den som begjærer fravikelse, ikke har krevet dekning av utlegg til rettsgebyr i begjæringen, kan ikke namsmannen i Oslo etablere manglende betaling av rettsgebyr som selvstendig tvangsgrunnlag.
Under enhver omstendighet er utleier holdt skadesløs for sine utlegg til rettsgebyr ved at disse faktisk er betalt.
Reglene om klagefrist kan ikke komme til anvendelse når namsmannen feilaktig har avholdt forretningen.
Subsidiært gjøres det gjeldende at reelle hensyn taler for at forretning ikke skulle vært holdt.
I kjæremålserklæringen bes det om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Lagmannsretten besluttet 22. mai 2000 at kjæremålet ikke skulle ha oppsettende virkning.
Resto Invest AS har lagt ned slik påstand:
«1. Namsmannens fravikelsesbeslutning i sak T1999-21036 oppheves.
2. Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS betaler saksomkostninger til Resto Invest AS for namsretten, for lagmannsretten med kr 7.100,-, hvorav kr 3.500,- er salær og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 6.100,- hvorav kr 2.500 er salær.»
Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS har i hovedsak anført:
Klagen fra Resto Invest AS er inngitt for sent, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §5-16, og saken skal derfor avvises. Det har imidlertid ikke hatt innvirkning på avgjørelsens innhold at namsrettens og lagmannsrettens slutninger har vært utformet som stadfestelse av namsmannens vedtak.
Lagmannsrettens anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 jf. §5-4 er riktig når den legger til grunn at vilkårene for fravikelsesforretning var oppfylt, og at det ikke innebar noen saksbehandlingsfeil at slik forretning ble holdt. Det avgjørende må være at Resto Invest AS fikk uttrykkelig varsel om at rettsgebyret måtte innbetales for å unngå utkastelse.
Det kan ikke ha betydning for anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 jf. §5-4 at rettsgebyret faktisk ble betalt av Resto Invest AS på et senere tidspunkt.
Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Resto Invest AS betaler sakens omkostninger til Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS for namsretten, NOK 20.000,-, for lagmannsretten NOK 5.000,- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg NOK 5.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr. 3.
Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens og namsrettens kjennelser må oppheves og klagen avvises fra namsretten.
Etter tvangsloven §5-16 første ledd kan avgjørelser av namsmannen som hovedregel bare påklages «i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet». Fra denne regel gjør loven enkelte unntak, se for eksempel §5-16 tredje ledd, §7-26 og §9-12. Ingen av disse unntakene er aktuelle i vår sak.
Lagmannsretten har lagt til grunn at siden lokalene var fremleid, må tvangsfullbyrdelsen anses avsluttet ved at fravikelsesforretningen ble avholdt 30. november 1999. Dette er kjæremålsutvalget enig i, jf. Rt-1999-2008. Når lagmannsretten har realitetsbehandlet kjæremålet til tross for at klagen ble fremsatt etter at tvangsfullbyrdelsen var avsluttet, har lagmannsretten begrunnet dette med at §5-16 første ledd ikke kan tas helt på ordet.
Kjæremålsutvalget har i Rt-1999-858 uttalt at §5-16 første ledd må forstås slik at klageretten er «betinget av at klagen blir fremsatt før fullbyrdelsen er avsluttet». Hvis klagen er fremsatt før fullbyrdelsen er avsluttet, men fullbyrdelse blir gjennomført før klagesaken er avgjort, må det foretas en konkret vurdering av om den kjærende part etter at fullbyrdelsen er gjennomført, fortsatt har rettslig interesse i å få en avgjørelse, se Rt-1979-1346 og Rt-1986-317, jf. Falkanger/Flock/Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, Bind I, 2. utg. (1995), side 255. I vår sak er forholdet at tvangsfullbyrdelsen var avsluttet før klagen ble inngitt. Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for unntak, må klagen i slike tilfeller avvises.
For namsmannens avgjørelse av krav om saksomkostninger gjør tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 tredje ledd unntak fra regelen om at klage ikke kan fremsettes etter at fullbyrdelsen er avsluttet. Etter denne bestemmelsen kan namsmannens avgjørelse av krav om saksomkostninger påklages innen en måned etter underretningen om avslutningen av saken. Det Resto Invest AS har påklaget, er imidlertid bare avgjørelsen om tvangsfravikelse, og ikke omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsrettens kjennelse bygger etter dette på en uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 første ledd og må derfor oppheves. Siden det i vår sak ikke kan sees å være grunnlag for å gjøre unntak fra regelen om at klagen må fremsettes før fullbyrdelsen er avsluttet, finner utvalget at også namsrettens kjennelse må oppheves og klagen avvises fra namsretten.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd må Resto Invest AS pålegges å betale saksomkostninger for alle instanser. Disse fastsettes i henhold til oppgave fra selskapets prosessfullmektig til et samlet beløp på kr 30.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens og namsrettens kjennelser oppheves, og klagen avvises fra namsretten.
2. I saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Resto Invest AS til Storgaten 22 & Stenersgaten 8 AS 30.000 - trettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.