HR-2000-7-B - Rt-2000-59

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-01-24
Publisert:	HR-2000-00007-B - Rt-2000-59 (14-2000)
Stikkord:	(Riksfjorddommen), Forsikringsrett, Opplysningsplikt
Sammendrag:	Saken gjaldt krav på utbetaling av forsikringssum etter avtale om gjeldsforsikring. Spørsmålet var om sikrede ved tegningen av forsikringen hadde misligholdt opplysningsplikten overfor forsikringsselskapet, og hvilke konsekvenser dette i tilfelle skulle få. A hadde drevet enkeltmannsforetak som byggmester. I desember 1989 tegnet han gjeldsforsikring som omfattet varig ervervsuførhet som følge av sykdom. Han avga da en helseerklæring til forsikringsselskapet der han svara "ja" på spørsmålet om han var "fullstendig frisk" og "helt arbeidsdyktig". I 1996 ble han bevilget 100 % uføretrygd og A krevde gjeldsforsikringen utbetalt. Forsikringsselskapet mente A hadde opptrådt svikaktig da han la frem helseerklæringen og nektet utbetaling etter gjeldsforsikringen. Subsidiært hevdet forsikringsselskapet at A hadde opptrådt med en slik grad av uaktsomhet at ansvaret til forsikringsselskapet måtte falle bort eller i alle fall settes ned. Byretten og flertallet i lagmannsretten dømte forsikringsselskapet til å innfri de gjeldsforsikrede lånene. Begge instanser bygde dette på at A ikke hadde utvist svik, og at han ikke hadde opptrådt med en slik grad av uaktsomhet at forsikringsselskapets ansvar kunne falle bort eller settes ned. En av lagmannsrettens dommere mente at A hadde opptredd svikaktig. Høyesterett kom til samme resultat som tidligere instanser, men med en annen begrunnelse. Høyesterett mente A hadde misligholdt opplysningsplikten, jf. Forsikringsavtaleloven (1989) § 13-1 andre punktum, men at han ikke hadde opptrådt svikaktig. Når forsikringsselskapet likevel ble dømt, var det fordi forsikringstilfellet hadde oppstått mer enn to år etter at ansvaret til selskapet begynte å løpe, jf. § 13-4 andre ledd.
Saksgang:	Bergen byrett nr. 1996-03179 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-982 A - Høyesterett HR-2000-00007B (sak nr. 187/1999)
Parter:	Vital Forsikring ASA (advokat Henning Hauso - til prøve) mot [A-mann] (advokat Sven Haraldsen)
Forfatter:	Skoghøy, Stang Lund, Gjølstad, Gussgard, Smith
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §13-1, §13-2, §13-4, §12-1, §12-2, §13-13, §21-1, §21-2, §21-3, §21-4, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Folketrygdloven (1966) §14-9, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Folketrygdloven (1997) §22-12

Dommer Skoghøy: Saken gjelder krav på utbetaling av forsikringssum etter avtale om gjeldsforsikring. Det sentrale spørsmålet i saken er om sikrede ved tegningen av forsikringen har misligholdt opplysningsplikten overfor forsikringsselskapet, og hvilke konsekvenser dette i tilfelle skal få.

A er født xx.xx.1959. Han har drevet enkeltmannsforetak som byggmester med et varierende antall ansatte. Både for næringsvirksomheten og privat har han som hovedbankforbindelse benyttet Den norske Bank (tidligere: Den norske Creditbank).

I 1981 ble A gift med B. De har ni barn. I 1999 ble de separert.

A tegnet i 1985 gjeldsforsikring for to boliglån i Den norske Creditbank. Gjeldsforsikringen ble tegnet som gruppelivsforsikring i Storebrand Livsforsikring AS med banken som forsikringstaker. I 1991 ble gjeldsforsikringen flyttet fra Storebrand Livsforsikring AS til Vital Forsikring ASA (heretter forkortet til Vital).

Det opprinnelige dekningsfelt for forsikringen var død og varig invaliditet som skyldtes ulykke, men i desember 1989 ble dekningsfeltet utvidet til også å omfatte ervervsuførhet som følge av sykdom. B var ikke ansvarlig for de lånene som var omfattet av gjeldsforsikringen, men i forbindelse med utvidelsen av dekningsfeltet for forsikringen ble forsikringen også tegnet til fordel for henne. Ved årsskiftet 1989/90 utgjorde saldoen på de to gjeldsforsikrede lånene kr 895.856.

I forbindelse med at dekningsfeltet for forsikringen ble utvidet til å omfatte ervervsuførhet som følge av sykdom, undertegnet A 4. desember 1989 en helseerklæring til forsikringsselskapet. Helseerklæringen inneholdt følgende tre spørsmål:

«Har De eller har De hatt noen alvorlig sykdom eller skade?»

«Er De fullstendig frisk?»

«Er De helt arbeidsdyktig?»

Alle spørsmålene skulle besvares med «ja» eller «nei». Det første spørsmålet besvarte A med «nei», mens de to andre spørsmålene ble besvart med «ja». Det fremgikk av helseerklæringen at uriktige eller ufullstendige opplysninger kunne føre til at forsikringen ble ugyldig.

Da helseerklæringen ble undertegnet, var A 100% sykemeldt. Den 29. november 1989 var han av sin primærlege, dr. Morten Lindbæk, blitt sykemeldt fra 27. november til 10. desember 1989 på grunn av «asteni» (kraftløshet) og «ryggsmerter». I journalen har legen anført:

«Må ha en pause. Sliten. Måtte SM [sykemeldes] også i fjor. Er overarbeidet. Har ikke sommerferie. Har 3 ansatt, leier 2 stk. Asteni. Ryggsmerter. For hardt kjør.»

Denne sykemeldingen ble 13. desember 1989 forlenget til 31. desember 1989.

I sin forklaring for Høyesterett har dr. Lindbæk opplyst at «asteni» ikke er noen definert diagnose, men et begrep som brukes for å beskrive at en pasient er utkjørt eller sliten.

Etter årsskiftet 1989/90 ble A først friskmeldt fra 2. januar 1990. Det viste seg imidlertid etter kort tid at han ikke klarte å arbeide for fullt, og den 11. januar 1990 ble han sykemeldt 50% med tilbakevirkende kraft fra 2. januar 1990. Han var etter dette sammenhengende 50% sykemeldt til 18. mars 1990. Som sykemeldingsgrunn ble oppgitt «asteni» og «ryggsmerter».

Fra 19. mars 1990 var A i fullt arbeid som byggmester frem til 22. november 1990. Den 23. november 1990 ble han igjen sykemeldt, og etter dette var han sammenhengende sykemeldt til han ved vedtak av Vestfold fylkestrygdekontor 14. april 1996 ble innvilget uførepensjon med en uføregrad på 100%. I perioden frem til 31. desember 1990 ble det som sykemeldingsgrunn oppgitt fordøyelsesbesvær («dyspepsi»), mens det som sykemeldingsgrunn fra 1. januar 1991 har vært oppgitt depresjon («depressio mentis»). I periodene 23. november - 8. desember 1990 og 21. januar - 31. mai 1991 var A 50 % sykemeldt, mens han ellers har vært 100% sykemeldt.

Da A ved vedtak av 14. april 1996 ble innvilget uførepensjon, ble den innvilget med virkning fra 1. november 1991. Når virkningsdatoen ble satt til 1. november 1991, var det fordi sykepengeperioden etter folketrygdloven opphørte 21. november 1991, se folketrygdloven av 1966 §14-9 fjerde ledd, jf. folketrygdloven av 1997 §22-12 annet ledd.

I slutten av 1990 fikk A økonomiske problemer som følge av manglende innbetaling fra oppdragsgivere. Den 16. august 1991 ble han slått konkurs etter begjæring fra skattefogden.

I november 1999 ble også B uførepensjonert med en uføregrad på 100%.

På grunnlag av vedtaket om uførepensjon fremsatte A i brev av 22. april 1996 krav overfor Vital om utbetaling av forsikringssummen etter avtalen om gjeldsforsikring. I brev av 25. juli 1996 fra Vital ble kravet avslått. Som begrunnelse anførte Vital at A - da dekningsfeltet for gjeldsforsikringen i desember 1989 ble utvidet til å omfatte uførhet på grunn av sykdom - svikaktig hadde gitt uriktige opplysninger om sin helsetilstand.

Etter dette anla A 10. desember 1996 søksmål mot Vital for Bergen byrett med påstand om at selskapet skulle dømmes til å innfri As gjeldsforsikrede lån i Den norske Bank inklusive påløpte renter.

Ved dom av 25. februar 1998 kom Bergen byrett til at A ved utfyllingen av helseerklæringen av 4. desember 1989 ikke bevisst hadde gitt uriktige opplysninger, og at han heller ikke hadde opptrådt med en slik «grov uaktsomhet» at hans krav kunne falle bort. Byrettens dom har slik domsslutning:

«1. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 - fjorten - dager å innfri As gjeldsforsikrede lån i Den norske Bank inklusiv de påløpte renter.

2. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til A saksomkostninger med kroner 94.270,- - nittifiretusentohundreog sytti - kroner.»

Vital påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Ved dom av 5. mars 1999 kom lagmannsretten under dissens (2 mot 1) til samme resultat som byretten. Flertallet la til grunn at alle spørsmålene i helseerklæringen «etter sitt innhold [innbyr] til totalvurderinger av helsemessige situasjoner, gitt på basis av legmanns skjønn», og at A måtte anses å ha besvart spørsmålene i erklæringen «i god tro». Under enhver omstendighet kunne det etter flertallets oppfatning bare være «lite å legge ham til last». Mindretallet kom til at A måtte anses å ha opptrådt svikaktig, og at han derfor ikke hadde krav på utbetaling etter avtalen om gjeldsforsikring. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:

«1. Bergen byretts dom stadfestes, dog således at Vital Forsikring ASA dømmes til å betale 12% rente p.a. av tilkjente saksomkostninger kr 94.270 fra 16.03.1998 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vital Forsikring ASA til A 115.530 - etthundreogfemtentusenfemhundredeogtredve - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten viser jeg til de tidligere instansers dommer.

Vital har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg både mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er for Høyesterett avgitt skriftlige forklaringer fra ankemotparten og fem vitner (hvorav fire sakkyndige, herunder As primærlege, dr. Morten Lindbæk). Ett av de sakkyndige vitnene har ikke avgitt forklaring for de tidligere instanser.

Selv om det for Høyesterett er fremlagt noen nye dokumenter, og partene på enkelte punkter har justert anførslene noe i forhold til det som ble anført for lagmannsretten, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

For det tilfelle at lagmannsrettens dom skulle bli stadfestet, er partene enige om hvordan forsikringssummen skal beregnes.

Det er opplyst at saldoen på de gjeldsforsikrede lånene inklusive renter pr. 31. desember 1999 utgjorde kr 2.466.393.

Den ankende part - Vital Forsikring ASA - har i korte trekk anført:

Ved besvarelsen av spørsmålene i helseerklæringen av 4. desember 1989 har A misligholdt sin opplysningsplikt overfor forsikringsselskapet. Da helseerklæringen ble undertegnet, var han 100 % sykemeldt. Han kunne da ikke svare «ja» på spørsmålene om han var «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig». Etter Vitals oppfatning må det legges til grunn at dersom han hadde gitt riktige opplysninger, ville han ikke ha fått utvidet dekningsfeltet for forsikringen.

Prinsipalt har Vital gjort gjeldende at A ved undertegningen av helseerklæringen har opptrådt svikaktig. Det som er anført i legejournalen, viser at sykemeldingen ikke bare skyldtes et «kink» i ryggen som A hevder, men at den skyldtes et mer omfattende sykdomsbilde. Han har også tidligere hatt problemer med ryggen og følt seg utslitt. Etter Vitals oppfatning må det legges til grunn at A var klar over at det ikke bare var tale om et forbigående «kink» i ryggen, og at han har opptrådt med vinnings hensikt. Forsikringsselskapet har bevisbyrden for at A bevisst har gitt uriktige opplysninger. For at det skal kunne legges til grunn at A bevisst har gitt uriktige opplysninger, må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for dette. Men dersom forsikringsselskapet har oppfylt denne bevisbyrden, må bevisbyrden for at han har handlet med vinnings hensikt, snus. Det kan vanskelig tenkes at A hadde noen annen grunn til å gi uriktige opplysninger enn at han ønsket å oppnå en bedre posisjon. Etter Vitals oppfatning må det legges til grunn som overveiende sannsynlig at det er sammenheng mellom de helseproblemer A hadde høsten 1989, og årsaken til at han er blitt ervervsmessig ufør. På dette punkt gjelder det alminnelige bevisovervektsprinsippet. Det følger da av forsikringsavtaleloven §13-2 første ledd, jf. §13-4 første ledd annet punktum at han ikke kan gjøre krav gjeldende etter gjeldsforsikringen.

Subsidiært har Vital anført at A må anses å ha opptrådt uaktsomt, og at selskapets ansvar på dette grunnlag må falle bort eller i alle fall settes ned etter forsikringsavtaleloven §13-2 annet, jf. tredje ledd. Det fremgikk uttrykkelig av helseerklæringen at uriktige eller ufullstendige opplysninger kunne føre til at forsikringen ble ugyldig. Dette burde ha skjerpet As aktsomhet. Når A - til tross for at han var 100% sykemeldt, og tidligere har hatt problemer med ryggen og følt seg utslitt - svarte ja på spørsmålene om han var «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig», kan han bebreides for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, og han er ikke bare lite å legge til last. Etter Vitals oppfatning må den uaktsomhet som A har utvist, betegnes som nokså grov. Selv om Høyesterett skulle komme til at A ikke har handlet svikaktig, men bare uaktsomt, mener Vital at selskapets ansvar bør falle helt bort. Dersom Høyesterett skulle komme til at Vitals ansvar bare skal settes ned, må det skje i form av en prosentvis reduksjon.

Siden gjeldsforsikringen også er tegnet til fordel for B, og hun nå er blitt 100% ervervsufør, vil hun sannsynligvis ha krav på dekning under gjeldsforsikringen. Hun har imidlertid ikke fremsatt noen søknad, og om og i tilfelle hvor meget hun har krav på å få dekket, er ikke avklart.

Til As anførsel om at forsikringsselskapet etter forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd har tapt adgangen til å påberope mislighold av opplysningsplikten, har Vital gjort gjeldende at forsikringstilfellet i dette tilfellet må anses inntrådt da A ble sykemeldt i november 1990. I alle fall må forsikringstilfellet anses inntrådt 1. november 1991, som er den dato uførepensjonen ble innvilget med virkning fra. Begge tidspunktene er mindre enn to år fra selskapets ansvar for ervervsuførhet på grunn av sykdom begynte å løpe, og selskapet har da innsigelsen i behold. Til støtte for sitt standpunkt har Vital blant annet vist til praksis fra Forsikringsskadenemnda.

Fra As side er det som subsidiære grunnlag for ansvar gjort gjeldende at Vital har påtatt seg ansvar for gjeldsforsikringen ved dispositivt utsagn, at forsikringsselskapet har reklamert for sent og at selskapet har tapt adgangen til å påberope forsømmelse av opplysningsplikt ved passivitet. Etter Vitals oppfatning kan ingen av disse grunnlagene føre frem.

Det har fra Vitals side vært erkjent at Den norske Bank som forsikringsselskapets representant må identifiseres med forsikringsselskapet. Etter Vitals syn har imidlertid verken forsikringsselskapet eller banken på noe tidspunkt påtatt seg ansvar. Banken har bare bekreftet at lånene er gjeldsforsikret og gitt opplysninger om dekningsfeltet for forsikringen.

Når det gjelder spørsmålet om Vital har reklamert i tide, har Vital anført at selskapet først medio juni 1996 ble kjent med at A var sykemeldt da han avgav helseerklæringen 4. desember 1989. Det krav på utbetaling etter forsikringen som A har fremsatt, ble avslått i brev fra Vital av 25. juli 1996. Dette må anses å være «uten ugrunnet opphold», jf. forsikringsavtaleloven §13-13.

Etter Vitals oppfatning kan det heller ikke ses å foreligge noe annet grunnlag for rettstap ved passivitet.

Vital Forsikring ASA har nedlagt slik påstand:

«1. Vital Forsikring ASA ved styrets formann frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Vital Forsikring ASA for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten - A - har i korte trekk anført:

De spørsmål som helseerklæringen av 4. desember 1989 inneholder, er generelle. De kan ikke oppfattes etter sin ordlyd, men må fortolkes med en viss margin. Helseerklæringen inneholder ikke noen spørsmål om hvorvidt den som skal tegne gjeldsforsikring, er «sykemeldt». A oppfattet spørsmålene om han var «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig» som underspørsmål til spørsmålet om han hadde hatt «noen alvorlig sykdom eller skade». Den direkte foranledning til at han kontaktet lege 29. november 1989 og ble sykemeldt, var at han hadde forløftet seg på en byggtørker og fått et «kink» i ryggen. Da han undertegnet helseerklæringen til forsikringsselskapet, var han bare sykemeldt til 10. desember 1989, og han hadde ikke grunn til å tro annet enn at problemene var forbigående. Slik A forstod spørsmålene i helseerklæringen, besvarte han dem riktig. De problemer som har ført til at han er blitt ervervsufør, oppstod først i forbindelse med konkursen i august 1991. Etter As oppfatning er han lite eller intet å bebreide for å ha besvart spørsmålene i helseerklæringen slik han gjorde, og han har da krav på å få utbetalt forsikringsbeløpet uten noen form for avkorting. Under ingen omstendigheter kan han anses å ha opptrådt svikaktig.

Dersom Høyesterett skulle komme til at det er grunnlag for å nedsette forsikringsselskapets ansvar, er A enig i at dette må skje ved en prosentvis reduksjon. Ved vurderingen av hvor meget forsikringsselskapets ansvar skal nedsettes, må det blant annet tas hensyn til at den skyld A har utvist, under enhver omstendighet må anses som liten, og at han i august 1991 gikk konkurs og i dag har svak økonomi.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at A har besvart spørsmålene i helseerklæringen uriktig, og at han ikke bare er lite å legge til last for dette, har A anført at forsikringstilfellet er inntrådt mer enn to år etter at forsikringen ble utvidet til å omfatte ervervsuførhet som følge av sykdom. Etter forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd er da Vital avskåret fra å påberope at opplysningsplikten ble misligholdt.

Som ytterligere subsidiære grunnlag har A anført at Vital har påtatt seg ansvar for gjeldsforsikringen ved dispositivt utsagn, at forsikringsselskapet har reklamert for sent og at selskapet ved passivitet har tapt adgangen til å påberope forsømmelse av opplysningsplikten.

Grunnlaget for anførselen om at Vital har påtatt seg ansvar ved dispositivt utsagn, er at Den norske Bank i brev av 3. januar 1996 til A v/advokat Bjørn Bydal bekreftet at A hadde gjeldsforsikring for lånene, og at bankens krav «vil bli dekket under den dersom A blir mer enn 50% ufør». Ved siden av at banken har opptrådt som långiver, har den opptrådt som representant for forsikringsselskapet og må identifiseres med dette.

Anførselen om at Vital har reklamert for sent, er basert på at Vital etter As oppfatning må antas å ha fått kunnskap om As sykemelding i mars 1996. Når Vital ikke reagerte før i juli 1996, må dette være for sent, jf. forsikringsavtaleloven §13-13.

Som grunnlag for at Vital ved passivitet har mistet adgangen til å påberope mislighold av opplysningsplikten, har A anført at det siden oktober 1991 har vært korrespondert mellom A og forsikringsselskapet om gjeldsforsikringen uten at Vital har spurt om eller innhentet legejournal. I den helseerklæring som A har undertegnet, har A samtykket i at forsikringsselskapet «hos leger eller andre innhenter de opplysninger som selskapet måtte finne nødvendig». Denne adgang har forsikringsselskapet ikke benyttet seg av før i 1996. Forsikringsselskapet kan ikke etter at det har vært korrespondert om saken over flere år, påberope forsømmelse av opplysningsplikten.

For de tidligere instanser har A også påberopt at det i dette tilfellet vil være i strid med avtaleloven §36 å påberope mislighold av opplysningsplikten. Denne anførsel er frafalt for Høyesterett.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 05.03.99 stadfestes, dog således at Vital Forsikring ASA i tillegg dømmes til å betale 12% p.a. av tilkjente saksomkostninger for lagmannsretten kr 115.300,- fra 23.03.99 til betaling skjer.

2. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 dager å betale saksomkostninger for Høyesterett til A.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens flertall, men med en annen begrunnelse.

Forsikringsavtaleloven av 1989 trådte i kraft 1. januar 1990, se §21-1, jf. kgl.res. 15. desember 1989. Den forsikringsavtale denne saken gjelder, ble inngått i desember 1989. Etter forsikringsavtaleloven av 1989 §21-2 skal loven av 1989 ikke bare få anvendelse på forsikringsavtaler som er inngått etter 1. januar 1990, men med de unntak og særregler som følger av §21-3 og §21-4, skal den også gjelde for eldre forsikringsavtaler. For forsikredes opplysningsplikt inneholder §21-3 og §21-4 ingen unntak eller særregler for forsikringsavtaler som er inngått før 1. januar 1990. Heller ikke inneholder loven for slike avtaler noen unntak eller særregler om rettsfølgene av mislighold av opplysningsplikten. Spørsmålet om A har oppfylt sin opplysningsplikt overfor forsikringsselskapet, og hvilke konsekvenser et eventuelt mislighold av opplysningsplikten skal ha, må derfor - slik partene har lagt til grunn - avgjøres på grunnlag av forsikringsavtaleloven av 1989.

En gjeldsforsikring som skal dekke ervervsuførhet som følge av sykdom, blir i forhold til forsikringsavtaleloven betraktet som «livsforsikring» og reguleres av forsikringsavtaleloven del B, se Ot.prp.nr.49 (1988-1989), side 108, jf. Ot.prp.nr.52 (1995-1996), side 4 og Innst.O.nr.40 (1996-1997), side 2.

Etter forsikringsavtaleloven av 1989 er forsikredes opplysningsplikt som hovedregel oppfylt når han har gitt «riktige og fullstendige svar» på selskapets spørsmål, se §13-1 første og annet punktum, jf. §12-1, jf. NOU 1983:56 «Lov om avtaler om personforsikring», side 77. Plikten til å gi opplysninger av eget tiltak er begrenset til å gjelde «opplysninger om særlige forhold» som forsikrede «må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen», se §13-1 tredje punktum.

Det som det er spørsmål om i vår sak, er om A ved å svare «ja» på spørsmålene om han var «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig», har misligholdt opplysningsplikten etter §13-1 annet punktum. Det er fra selskapets side ikke anført at det foreligger forhold som A av eget tiltak pliktet å gi opplysninger om.

Avgjørende for om A har svart riktig og fullstendig på selskapets spørsmål, må være hvordan situasjonen var 4. desember 1989 da han avgav helseerklæringen, se forsikringsavtaleloven §12-1, jf. NOU 1983:56, side 86.

I forarbeidene til forsikringsavtaleloven er det fremhevet at det er en forutsetning for at opplysningsplikten etter §13-1 annet punktum skal kunne anses misligholdt, at de opplysninger selskapet ber om, er «rimelig konkrete», og at det ikke kan kreves svar på spørsmål som er «så generelt utformet at de i realiteten overlater til forsikringstageren å vurdere hvilke opplysninger som er relevante», se NOU 1983:56, side 87.

Det kan ikke være tvilsomt at spørsmålene om hvorvidt forsikrede er «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig «, er tilstrekkelig spesifikke til at forsikrede plikter å besvare dem. Men samtidig er de så generelle og vidtfavnende, at det må innfortolkes en terskel for når de kan anses uriktig besvart. Etter min oppfatning må det ved avgjørelsen av om slike spørsmål er riktig og fullstendig besvart, legges til grunn en «normal standard» for hva som oppfattes som «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig». Om forsikrede for eksempel er forkjølt eller har en annen forbigående plage som folk flest fra tid til annen har, må han likevel kunne si at han er «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig» uten at opplysningsplikten kan anses misligholdt.

Da helseerklæringen av 4. desember 1989 ble avgitt, var A 100% sykemeldt for et tidsrom av 12 dager på grunn av «asteni» og «ryggsmerter». A har hevdet at foranledningen til at han kontaktet lege 29. november 1989, var at han hadde fått et forbigående «kink» i ryggen på grunn av at han hadde forløftet seg på en byggtørker, mens det fra forsikringsselskapets side er gjort gjeldende at sykdomsbildet må ha vært mer omfattende.

På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett finner jeg det mest sannsynlig at det var ryggsmerter som var den direkte foranledning til at A oppsøkte lege 29. november 1989, men siden det i legejournalen ikke står noe om forløftning, finner jeg det vanskelig å legge til grunn at de uten videre kunne tilbakeføres til en slik konkret årsak som A hevder. Det fremgår av den fremlagte legejournal at A 23. august 1988 hadde oppsøkt lege på grunn av «akutt lumbago ved løft 22/8», men i journalen for 29. november 1989 sies det ikke noe om årsaken til ryggsmertene. Det fremgår dessuten av journalen at A 29. november 1989 ikke bare hadde smerter i ryggen, men også følte seg sliten og utkjørt, og at den sykemelding han fikk denne dagen, ble satt i sammenheng med sykemeldingen i desember året før. Den 8. desember 1988 var A blitt sykemeldt for tre uker, og som grunnlag for denne sykemeldingen ble - i tillegg til halsonde og problemer med nakken og hodepine - anført at han følte seg utkjørt og trengte en pause.

For forsikringsselskapenes vurdering av risikoen ved en gjeldsforsikring som skal dekke ervervsuførhet på grunn av sykdom, er det av vesentlig betydning å få opplysninger om følelser av utmattelse, diffuse smerter og problemer med ryggen. Selv om A gikk ut fra at de problemer han hadde, var forbigående, må disse - på bakgrunn av den beskrivelse som er gitt i legejournalen, og de tidligere sykemeldingene som forelå - anses å ha vært av en slik karakter at han ikke kunne svare «ja» på selskapets spørsmål om han var «fullstendig frisk» og «helt arbeidsdyktig», uten å opplyse om dem. Etter dette må det etter mitt syn legges til grunn at A har misligholdt opplysningsplikten etter §13-1 annet punktum, og spørsmålet blir da hvilke konsekvenser dette skal få.

Fra Vitals side er det prinsipalt anført at A svikaktig har misligholdt opplysningsplikten, og at selskapet derfor er uten ansvar etter forsikringsavtaleloven §13-2 første ledd. Etter min oppfatning kan selskapet ikke få medhold i dette.

For at det skal anses å foreligge svik, må forsikrede positivt ha visst at de opplysninger han gav, var uriktige eller ufullstendige, og opplysningene må være gitt i den hensikt å få en forsikringsavtale eller bedre avtale, se Ot.prp.nr.49 (1988-1989), side 63-64. Som det her blir fremholdt, må sviksregelen i det hele tatt begrenses til situasjoner hvor forsikredes forhold «i kvalifisert grad fremtrer som uredelig overfor selskapet».

Etter min mening foreligger det ikke holdepunkter for at A ved utfyllingen av helseerklæringen 4. desember 1989 har opptrådt svikaktig. Etter sikker rettspraksis er det forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at det foreligger svik, og denne bevisbyrden er streng. Dette kan ikke bare gjelde i forhold til spørsmålet om forsikrede bevisst har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, men også i forhold til spørsmålet om opplysningene er gitt i den hensikt å oppnå en forsikringsavtale eller en bedre avtale. For at det skal kunne legges til grunn at det foreligger svik, må det for begge disse vilkårene foreligge klar eller sterk sannsynlighetsovervekt, se for eksempel Rt-1995-1641 med henvisninger til tidligere rettspraksis. I vår sak har forsikringsselskapet på langt nær oppfylt denne bevisbyrden. Etter mitt syn må det legges til grunn som mest sannsynlig at A har gått ut fra at sykemeldingen av 29. november 1989 var forbigående, og at det var uten interesse for selskapet å få opplysninger om denne og de tidligere sykemeldingene han hadde hatt.

Subsidiært har Vital anført at A ved besvarelsen av spørsmålene i helseerklæringen har opptrådt med en slik grad av uaktsomhet at det er grunnlag for å nedsette eller la selskapets ansvar falle bort etter forsikringsavtaleloven §13- 2 annet, jf. tredje ledd.

Jeg er kommet til at A kan klandres for å ha misligholdt opplysningsplikten.

Da helseerklæringen ble undertegnet, var A 100% sykemeldt. Selv om sykemeldingen bare gjaldt fra 27. november til 10. desember 1989, burde han etter min mening ha forstått at det var av betydning for forsikringsselskapet å få opplysninger om de helsemessige problemer han hadde.

Fra As side har det vært anført at det var problemer med ryggen som var årsaken til at han 29. november 1989 søkte lege, og at han ikke kjente til hva legen skrev i journalen. Til dette er å bemerke at de opplysningene som legen har journalført, er av en slik karakter at legen må ha fått dem fra A. I tillegg kommer at selv om A bare skulle ha hatt problemer med ryggen, må disse - blant annet på bakgrunn av tidligere sykemeldinger - anses å ha vært av en slik karakter at han burde ha forstått at det var av interesse for forsikringsselskapet å få opplysninger om disse.

På dette grunnlag har jeg kommet til at A ved besvarelsen av spørsmålene i helseerklæringen har opptrådt uaktsomt. Selv om uaktsomheten ikke kan betegnes som grov, må det etter min oppfatning legges til grunn at A er mer enn «lite å legge ... til last», se forsikringsavtaleloven §13-2 annet ledd.

Etter dette går jeg over til å behandle spørsmålet om Vital etter forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd har tapt adgangen til å påberope mislighold av opplysningsplikten.

Etter §13-4 annet ledd er det i tilfeller hvor det ikke foreligger svik, et vilkår for at forsikringsselskapet skal kunne påberope mislighold av opplysningsplikten, at «forsikringstilfellet er inntruffet» eller selskapet har påberopt misligholdet «innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe».

I vår sak begynte forsikringsselskapets ansvar å løpe 4. desember 1989, jf. forsikringsavtaleloven §12-2. Etter dette er det et vilkår for at Vital skal kunne påberope misligholdet av opplysningsplikten, at forsikringstilfellet er inntrådt senest 4. desember 1991.

Med «forsikringstilfellet» må menes den omstendighet som utløser ansvar for selskapet under forsikringen. Hva som skal anses som «forsikringstilfellet», må avgjøres på grunnlag av en tolking av forsikringsavtalen. I vilkårene for den forsikring som A tegnet i desember 1989, er dekningsfeltet angitt til «død og ervervsuførhet ... uansett om grunnen er sykdom eller ulykke». For ervervsuførhet stiller forsikringsvilkårene krav om «varig ervervsuførhet på minst 50%». I «Tilleggsvilkår for uførekapital, tilknyttet gruppelivsforsikring til dekning av personlig gjeld» §2 er retten til utbetaling av forsikringssummen ved uførhet definert slik:

«1. Forsikringssummen forfaller til utbetaling når den forsikrede som følge av sykdom eller skade inntruffet i forsikringstiden, har vært minst 50% ervervsufør i to år sammenhengende. Ervervsuførheten må av selskapet være bedømt varig. 2-årsgrensen kan fravikes såfremt det på et tidligere tidspunkt godtgjøres at ervervsuførheten vil bli varig, og uførekapitalen regnes da å forfalle på det tidspunkt dette blir godtgjort.

2. Ved bedømmelsen av om - og i hvilken grad - ervervsevnen skal ansees varig nedsatt, tas hensyn til den forsikredes reelle muligheter for ervervsinntekt i et arbeid som passer for forsikrede, sammenlignet med tilsvarende muligheter før forsikrede ble ervervsufør.»

Bestemmelsen i tilleggsvilkårenes §2 nr. 1 regulerer etter mitt syn ikke bare forfallstidspunktet for selskapets ansvar, men også betingelsene for at det overhodet skal oppstå noe krav mot selskapet på grunnlag av ervervsuførhet. Det følger av denne bestemmelse at dersom det ikke tidligere blir godtgjort at ervervsuførheten er varig, oppstår det ikke noe krav mot selskapet før forsikrede har vært «minst 50% ervervsufør i to år sammenhengende». Etter min oppfatning må denne bestemmelsen være avgjørende for når «forsikringstilfellet» i forhold til forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd skal anses inntrådt, jf. Knut S. Selmer: Opplysningsplikt og forsikringstilfelle ved forsikring mot uførhet, Nordisk Forsikringstidsskrift 1/1992 side 37 ff. på side 55.

Som Selmer påpeker, er §13-4 annet ledd utviklet med sikte på dødsfallsdekning, og på grunn av kravet om at ervervsuførheten må være varig, passer den ikke på uføredekning, se Selmer, op. cit. side 52-53. På denne bakgrunn ble det i Ot.prp.nr.52 (1995-1996) om lov om endringer i forsikringsavtaleloven m.v. vurdert om uføredekning burde unntas fra bestemmelsens anvendelsesområde. På grunnlag av uttalelser under høringsrunden kom departementet til at bestemmelsen også burde omfatte uføredekning, men at forsikringsselskapet når det var gått mer enn to år fra selskapets ansvar begynte å løpe, bare skulle kunne avkorte erstatningen dersom forsikrede grovt uaktsomt hadde forsømt opplysningsplikten, se Ot.prp.nr.52 (1995-1996), side 6. Dette forslaget ble imidlertid avvist under stortingsbehandlingen, se Innst.O.nr.40 (1996-1997), side 4, jf. side 2. Som begrunnelse anførte Familie- kultur- og administrasjonskomiteen:

«Komiteen viser til Forbrukernes Forsikringskontors høringsuttalelse der de bl.a anfører: «For den forsikredes nærmeste familie vil nok behovet for forsikringsytelser - økonomisk sett - være like stor ved ervervsuførhet som ved død. Dette tilsier at uangripelighetsregelen i FAL §13-4 annet ledd bør gjelde mest mulig ubeskåret og at regelen bør være lik for dødsrisiko og uføredekning.» Komiteen er enig i dette. Komiteen mener de problemer forsikringsselskapene opplever ved at folk tar opplysningsplikten mindre alvorlig, langt på vei oppveies ved at selskapene forbedrer sine helseerklæringsskjemaer. Komiteen vil videre påpeke at det er langt enklere for forsikringstaker å forholde seg til den tegnede forsikring når det kreves lik informasjonsplikt og når uføredekningen og dekningen ved død er likestilt. Komiteen avviser på denne bakgrunn den foreslåtte endring av §13-4.»

Det må etter dette legges til grunn at forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd må anvendes på samme måte ved uføredekning som ved død. Avgjørende må være når kravet på utbetaling fra forsikringsselskapet oppstod.

Etter forsikringsvilkårene kan kravet om at ervervsuførheten må ha vart sammenhengende i to år, fravikes dersom det på et tidligere tidspunkt blir godtgjort at ervervsuførheten vil bli varig. I dette tilfellet er det ikke blitt godtgjort innenfor to-års fristen at ervervsuførheten ville bli varig. Forsikringstilfellet kan derfor ikke anses inntrådt før A hadde vært sammenhengende ervervsufør i to år.

Da A 14. april 1996 ble innvilget uførepensjon, ble pensjon innvilget med virkning fra 1. november 1991. Denne dato bygger imidlertid ikke på noen vurdering av når varig uførhet inntrådte. Når virkningsdatoen for uførepensjonen ble satt til 1. november 1991, var det fordi sykepengeperioden utløp 21. november 1991. Både etter folketrygdloven av 1966 og etter folketrygdloven av 1997 skal uførepensjon til en person som mottar sykepenger, utbetales «fra og med den måneden sykepengeperioden utløper», se folketrygdloven av 1966 §14-9 tredje ledd og folketrygdloven av 1997 §22-12 annet ledd. Den dato uførepensjon ble innvilget med virkning fra, er derfor uten betydning for når forsikringstilfellet skal anses inntrådt.

A har vært sammenhengende ervervsufør med minst 50% siden 23. november 1990. Da det ikke tidligere er blitt godtgjort at A er blitt varig ervervsufør med mer enn 50%, kan forsikringstilfellet tidligst anses inntrådt 23. november 1992. Etter forsikringsavtaleloven §13-4 annet ledd løp Vitals adgang til å påberope mislighold av opplysningsplikten ut 4. desember 1991. Siden forsikringstilfellet er inntrådt etter 4. desember 1991, må selskapets adgang til å påberope mislighold av opplysningsplikten anses bortfalt.

Jeg er på dette grunnlag kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter dette er det ikke nødvendig å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom de helseproblemer A hadde da helseerklæringen ble avgitt, og den ervervsuførhet han er blitt påført. Jeg finner heller ikke noen grunn til å gå inn på de subsidiære ansvarsgrunnlag som A har påberopt.

Vitals anke har vært forgjeves. Ved byrettens og lagmannsrettens dommer ble A tilkjent saksomkostninger for de underordnede instanser. Disse omkostningsavgjørelsene er jeg enig i. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner jeg at Vital også må pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett. Disse fastsettes i henhold til innlevert omkostningsoppgave til kr 128.200. Av dette utgjør kr 3.200 utlegg.

Av de saksomkostninger som Vital ble pålagt å betale for lagmannsretten, har A krevd 12% renter p.a. fra 23. mars 1999. At Vital fra utløpet av oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom plikter å betale morarenter av saksomkostningene for lagmannsretten, følger av morarenteloven §2 første ledd. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene for lagmannsretten var 23. mars 1999. As krav om dom for 12% renter p.a. fra 23. mars 1999 må etter dette tas til følge.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av de saksomkostninger som A ble tilkjent for lagmannsretten, betaler Vital Forsikring ASA 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. mars 1999 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vital Forsikring ASA til A 128.200 - etthundreogtjueåttetusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av de saksomkostninger som A ble tilkjent for lagmannsretten, betaler Vital Forsikring ASA 12 - tolv - prosent årlig rente fra 23. mars 1999 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vital Forsikring ASA til A 128.200 - etthundreogtjueåttetusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.