HR-2000-931 - Rt-2001-676

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-05-23
Publisert:	HR-2000-00931 - Rt-2001-676 (129-2001)
Stikkord:	(Smolt-dommen I), Sjørett, Befraktning, Ansvarsfraskrivelse
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av en klausul om ansvarsfraskrivelse for skade på levende fisk under sjøtransport og var knyttet til forståelsen av Sjøloven (1994) § 254 fjerde ledd. Rederiet Trans Salomon skulle frakte laksesmplt for Ishavssmolt, men bare fire av åtte transporter ble gjennomført, da det viste seg at en stor del av smolten døde kort tid etter ankomst til mottaker. Ishavssmolt nektet å betale for transporten og krevde erstatning av Trans Salomon for tap som oppstod ved den store dødeligheten. I herredsretten ble Trans Salomon frifunnet fordi retten fant at tapet skyldtes tilstanden til smolten da den ble tatt ombord. Lagmannsretten fant at Trans Salomon hadde opptrådt uaktsomt. Videre at fraktbrevets klausul om ansvarsfraskrivelse ikke var akseptert av Ishavssmolt. Retten tok ikke stilling til om kalusulen var i strid med Sjøloven (1994). For Høyesterett var spørsmålet avgrenset til om ansvarsfraskrivelsen var godtatt og i tråd med Sjøloven. Etter Sjøloven (1994) § 254 første ledd er en avtale om ansvarsfraskrivelse ugyldig for så vidt den viker fra ansvarsreglene i Sjølovens kapittel 12. Men er det "på grunn av godsets uvanlige beskaffenhet eller tilstand eller de særlige omstendigheter eller vilkår hvorunder transporten skal finne sted, rimelig" at det blir gjort en slik avtale, er denne likevel gyldig, jf. §254 fjerde ledd. Høyesterett fant at ansvarsfraskrivelsen ikke falt innenfor rammen av Sjøloven (1994) § 254 fjerde ledd, og at selskapet således ikke hadde anledning til å fraskrive seg det ansvaret selskapet var pålagt av lagmannsretten. Det ble særlig vist til at en ved Sjøloven (1994) uttrykkelig tok sikte på å avgrense retten rederen hadde etter den tidligere Sjøloven (1893) § 168 andre ledd til å fraskrive seg ansvar for levende dyr, herunder fisk. Transport av smolt var en normal transportvirksomhet av stort omfang og ansvarsfraskrivelsen kunne ikke omfattes av den snevre unntaksregelen i Sjøloven (1994) § 254 fjerde ledd. Høyesterett tok ikke stilling til spørsmålet om det kunne avtales.
Saksgang:	Vardø herredsrett saknr 1998-164 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-443 - Høyesterett HR-2000-00931, sivil sak, anke
Parter:	Trans Salmon AS (advokat Øystein Horneland - til prøve) mot Ishavssmolt AS (advokat Gunnar Nerdrum)
Forfatter:	Lund, Coward, Stabel, Bruzelius, Dolva
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1994) §254, §275, §277, Sjøloven (1893) §168, Tvistemålsloven (1915) §373, Konnossementsloven (1938) §1, §6, Skadeserstatningsloven (1969), Vegfraktavtaleloven (1974) §5, §6

Dommer Lund: Saken gjelder for Høyesterett gyldigheten av en klausul om ansvarsfraskrivelse for skade på levende fisk under sjøtransport og er knyttet til forståelsen av sjøloven §254 fjerde ledd.

Ishavssmolt AS er produsent av laksesmolt. Rederiet Trans Salmon AS, som eier tre brønnbåter, inngikk 4. mars 1998 avtale med Ishavssmolt om frakt av smolt med brønnbåt til oppdrettsanlegg i Troms og Finnmark. Avtalen inneholder blant annet klausuler om at transportøren skulle ta hensyn til været ved lasting, transport og lossing, og at det skulle benyttes brønnbåt med to rom. Ifølge avtalen tok partene sikte på at Trans Salmon skulle stå for transporten av hele årsproduksjonen til Ishavssmolt. Etter planen skulle åtte transporter foretas i løpet av mai 1998.

Til transportene benyttet Trans Salmon brønnbåten MS Sea Star. MS Sea Star hadde bare ett rom, og det ble derfor montert et tverrskott i

Side:677

form av en perforert metallplate for å dele rommet i to. I perioden fra 4. til 12. mai ble det gjennomført fire transporter av smolt. Ved hver transport ble det benyttet standard fraktbrev, utarbeidet av Brønnbåteiernes forening, som ble undertegnet av partene. Nederst på forsiden har fraktbrevet følgende trykte tekst:

«Bortfrakterens transportvilkår er trykt på baksiden av denne sluttseddel.»

På baksiden av fraktbrevet står det:

«Klausul for transport med brønnbåt:

Bortfrakteren er ikke ansvarlig for (jf. Sjøfartsloven §168):

a. Ethvert tap oppstått i forbindelse med lasting fra eller lossing til innretning for oppbevaring av levende fisk, uansett årsak.

b. Skade på eller tap av levende fisk som føres med fartøyet og skade på eller tap av dekkslast, uansett årsak.

c. Skade på eller tap av gods oppstått i tiden før lasting eller etter lossing.

d. Skade på eller tap av gods mens godset var i en annen fraktførers varetekt.»

Ved ankomst påførte mottakerne fraktbrevene merknader om smoltens kvalitet. Fraktbrevene for de fire transportene inneholder til dels merknader om død fisk, sår mv. på fisken. Ved den fjerde transporten 12. mai 1998 anmerket mottakeren i tillegg at fisken er meget dårlig.

Den 15. mai 1998 sendte Ishavssmolt en telefaks til Trans Salmon der det ble gitt uttrykk for at det var plukket ca 10.000 døde smolt hos en mottaker, og at det var forventet stor dødelighet. Det var ifølge Ishavssmolt indikasjoner på at Trans Salmon ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til været, og at delingen av lasterommet med tverrgående perforert plate kunne forårsake skade på fisken.

En uvanlig stor andel av den leverte smolten døde i løpet av den første måneden i oppdrettsanleggene. Ishavssmolt, som i avtalen med mottakerne hadde garantert overlevelse inntil 30 dager etter levering, fremsatte muntlig krav om at tapet måtte dekkes av Trans Salmon, som på sin side avviste at tapet skyldtes forhold under transporten, og viste til ansvarsfraskrivelsen i fraktbrevet.

Gjenstående transportoppdrag ble innstilt, og Ishavssmolt opplyste i brev av 27. mai 1998 at fakturaene for de utførte oppdrag ikke ville bli honorert før spørsmålet om ansvar for den store smoltdødeligheten var klarlagt.

Den 28. august 1998 gikk Trans Salmon til søksmål mot Ishavssmolt for Vardø herredsrett, med krav om betaling av de utstedte fakturaer. Ishavssmolt gikk til motsøksmål med krav om erstatning for skader smolten var blitt påført under transporten. Vardø herredsrett avsa 15. februar 1999 dom med slik slutning:

«1. Hovedsøksmålet:

Ishavssmolt AS dømmes innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen til å betale AS Trans Salmon kr 234.221,-, med tillegg av 12% rente av 179.244,- fra 26 mai 1998 og 12% rente av kr 54.977,- fra 9 juni 1998, alt til betaling skjer.

Side:678

2. Motsøksmålet:

AS Trans Salmon frifinnes.

3. I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten la til grunn at smoltdødeligheten ikke skyldtes forhold ved transporten, men en kombinasjon av utilfredsstillende smoltifisering og utsetting ved lav sjøtemperatur. For øvrig uttalte herredsretten at ansvarsfraskrivelsesklausulen var ugyldig i henhold til sjøloven §254.

Ishavssmolt påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 12. april 2000 avsa dom med slik slutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Ishavssmolt betaler til AS Trans Salmon kr 202.425,50 -kronertohundreogtotusenfirehundreogtjuefem50/100 - med tillegg av 12% rente p.a. av 179.244,- fra 26 mai 1998 og 12% rente p.a. av 23 182 fra 9 juni 1998 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. AS Trans Salmon betaler til Ishavssmolt AS kr 975.524,25 - kronernihundreogsyttifemtusenfemhundreogtjuefire 25/100- i erstatning med tillegg av 12% rente p.a. fra 9. juli 1998 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen under punkt 1 i hoved- og motsøksmål er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

I motsøksmålet la lagmannsretten til grunn at den store smoltdødeligheten hadde sin årsak i forhold som Trans Salmon kunne bebreides for, jf. sjøloven §277. Transportene ble ifølge lagmannsretten utført i til dels dårlig vær med stor bølgehøyde, slik at smolten ble skyllet mot det perforerte tverrskott i rommet. Løsningen med et slikt tverrskott, som ikke var godkjent av Fiskeridirektoratets kontrollverk, tilsa særlig varsomhet under transportene, og Trans Salmon hadde ikke innrettet seg etter Ishavssmolts instruks om å ta hensyn til været, jf. sjøloven §277 annet ledd. Videre la lagmannsretten til grunn at ansvarsfraskrivelsesklausulen på fraktbrevenes bakside ikke var vedtatt av Ishavssmolt. Retten tok ikke stilling til gyldigheten av klausulen.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

Trans Salmon har anket lagmannsrettens dom i motsøksmålet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anken til behandling i Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet om ansvarsfraskrivelsesklausulens vedtakelse og gyldighet. For øvrig ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.

Det er lagt frem skriftlige erklæringer av representanter for partene og ett vitne. Det er også fremlagt en del nye dokumenter som i hovedsak inneholder uttalelser om forsikringspraksis. For de spørsmål som er henvist til Høyesterett, står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Det er uenighet mellom partene om ansvarsfraskrivelsen på fraktbrevets bakside er vedtatt av Ishavssmolt. Ut fra det resultat jeg er kommet

Side:679

til i saken, gjengir jeg imidlertid bare den del av partenes anførsler som gjelder spørsmålet om ansvarsfraskrivelsens gyldighet.

Trans Salmon AS har i korte trekk gjort gjeldende:

Ansvarsfraskrivelsesklausulen, dens punkt b, som fritar transportøren for ansvar for skade på levende fisk, kan gyldig avtales i henhold til sjøloven §254 fjerde ledd. Både godsets beskaffenhet eller tilstand og de vilkår transporten skjer under, gjør det rimelig at transportøren kan fraskrive seg ansvar for simpel uaktsomhet som det her eventuelt er tale om.

Transport av smolt er særegen og risikofylt. Det er ikke transportøren, men lastens eier, som sitter med forhåndskunnskaper om smoltens kvalitet og den særlige kompetanse til å vurdere potensielle farer. Brønnbåteieren, som også må tilpasse seg lasteiers ønsker og instruksjoner, er i lasteiers vold, uten sikkerhetsnett hvis ansvaret ikke kan fraskrives.

Ved sjøtransport er det tradisjonelt en nær sammenheng mellom ansvarsregler og forsikringsadgang, jf. også den alminnelige sammenheng i skadeserstatningsloven kap. 4. Spørsmålet om forsikringsadgang må derfor tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen av om brønnbåtrederen skal kunne fraskrive seg ansvar for skade på levende fisk, herunder smolt, under sjøtransport. På grunn av kompliserte årsaksforhold og de tilknyttede bevisvanskeligheter er det ikke mulig å forsikre transportørens ansvar etter sjøloven, jf. Norsk Sjøforsikringsplan §17-36 og assurandørselskapenes opplysninger om praksis. Skulle brønnbåteieren da ikke ha adgang til å fraskrive ansvaret, vil dette kunne være ødeleggende for små rederibedrifter som Trans Salmon. På den annen side er det på det rene at lasteieren i vid utstrekning kan forsikre seg mot transportskader på levende fisk.

Bestemmelsen i §254 fjerde ledd må gis et innhold som ivaretar legitime behov hos transportøren, så lenge dette ikke truer lasteiers rettsstilling. Det er ingen mulighet for transportøren til å opptre som selvassurandør ved å innkalkulere et eventuelt tap, som kan bli meget høyt, i fraktratene.

Motivene til sjøloven §254 fjerde ledd gir støtte for at ansvaret kan fraskrives, jf. også henvisningen til §168 i sjøloven av 1893, som bygger på art. 6 i Haag-Visbyreglene og konnossementsloven av 1938 §6. Slik støtte gir også vegfraktloven §5 annet ledd, som tilsvarer første, jf. fjerde ledd i sjøloven §254. Det er ikke grunnlag for å tolke §254 fjerde ledd innskrenkende ved generelt å unnta all forretningsmessig transport fra bestemmelsens anvendelsesområde. Det er her ikke tale om ordinære transporter.

Trans Salmon AS har nedlagt slik påstand:

«1. Trans Salmon AS frifinnes.

2. Ishavssmolt AS tilpliktes å dekke Trans Salmons saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ishavssmolt AS har i korte trekk gjort gjeldende:

Ansvarsfraskrivelsesklausulen er i strid med sjøloven §254 første ledd. Den omfattes ikke av unntaksregelen i fjerde ledd. Fjerde ledd forutsettes ifølge forarbeidene å svare til §168 fjerde ledd i sjøloven av

Side:680

1893. Dette var en regel med meget snevert anvendelsesområde. I §168 annet ledd var det en bestemmelse om transportørens adgang til å fraskrive ansvar for levende dyr. Ved sjøloven av 1994, som utvidet transportørens preseptoriske ansvar, ble bestemmelsen fjernet og erstattet med spesialregelen i §277. Også denne inneholder imidlertid en lempeligere ansvarsregel for transportøren enn den generelle regel i §275. Unntaksbestemmelsen i sjøloven §254 fjerde ledd kan ikke forstås slik at den åpner for en generell adgang til å fraskrive ansvar for skade på levende fisk uansett årsak.

Ishavssmolt har inngått en avtale med Trans Salmon, som driver transport av levende fisk, som har spesialskip for dette formålet og forutsettes å ha den innsikt som er nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av transportoppdraget. Slik virksomhet er i dag meget omfattende og drives som alminnelig forretningsmessig transportvirksomhet.

Det er ikke riktig at lasteierne vil kunne forsikre et ansvar for skade på levende fisk under sjøtransport, mens dette ikke gjelder transportørene. Lasteiernes muligheter er begrensede, samtidig som det ikke er noe prinsipielt i veien for at transportøren kan tegne forsikring. For øvrig kan ikke forsikringsselskapene gjennom sin forretningsmessige praksis bestemme innholdet i lovens ansvarsregler.

Under ingen omstendighet kan det innenfor rammen av §254 fjerde ledd aksepteres en så vidtgående ansvarsfraskrivelsesklausul som det her er tale om.

Ishavssmolt AS har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for pkt. 1 i motsøksmålet.

2. Ishavssmolt AS tilkjennes saksomkostninger for alle tre instanser.»

Jeg er kommet til at Trans Salmon ikke hadde adgang til å fraskrive seg det ansvar selskapet er pålagt av lagmannsretten, og at anken således ikke fører frem.

Etter sjøloven §254 første ledd er en avtale som innskrenker transportørens ansvar i forhold til ansvarsreglene i sjøloven kapittel 13, i utgangspunktet ugyldig. Er det imidlertid «på grunn av godsets uvanlige beskaffenhet eller tilstand eller de særlige omstendigheter eller vilkår hvorunder transporten skal finne sted, rimelig at det treffes avtale» om dette, vil avtalen likevel være gyldig, jf. §254 fjerde ledd.

I henhold til ansvarsfraskrivelsesklausulen på baksiden av fraktbrevet, er transportøren ansvarsfri for «[s]kade på eller tap av levende fisk som føres med fartøyet og skade på eller tap av dekkslast, uansett årsak». Ved klausulen fraskriver Trans Salmon seg det ansvar selskapet er pålagt av lagmannsretten, og spørsmålet er om ansvarsfraskrivelsen faller innenfor rammen av unntaket i sjøloven §254 fjerde ledd.

Etter §254 fjerde ledd er det bare uvanlige eller særlige forhold vedrørende godset eller transporten som gjør at man på rimelighetsgrunnlag kan fravike lovens regler. For øvrig gir ordlyden liten veiledning for løsningen av spørsmålet i vår sak.

Bestemmelsen er i det vesentlige likelydende med fjerde ledd i §168 i sjøloven av 1893. I forarbeidene til §254 fjerde ledd er det gitt uttrykk for at regelen «svarer til sjøloven §168 fjerde ledd» og bare «tar ... sikte på transporter som foregår under helt særegne og risikofylte

Side:681

forhold,» jf. NOU 1993:36, Utredning XV fra Sjølovkomiteen, side 23.

Sjøloven §168 fjerde ledd hadde et meget snevert anvendelsesområde, jf. NOU 1972:11 og Utredning X fra Sjølovkomiteen, side 18, der det som eksempel på særlige tilfeller hvor ansvar kan fraskrives, nevnes transport av museumsgjenstander eller ekspedisjonsutstyr - for øvrig uten nærmere begrunnelse. Det vises også til at bestemmelsen bygger på Haag-Visbyreglene - som jeg kommer tilbake til - art. 6, jf. også konossementsloven av 1938 §6. I forarbeidene til den sistnevnte bestemmelsen er det som eksempler på særlige forhold som kan gjøre det rimelig at transportørens ansvar innskrenkes, nevnt gods av nytt materiale som kan innebære fare for skipet, nye transportmetoder eller en helt ny frakt, jf. Innstilling fra Sjølovkomiteen av 7. mai 1936 side 88.

Bestemmelsens snevre anvendelsesområde må ses i sammenheng med §168 annet ledd, som åpnet generell adgang til å avtale blant annet «innskrenkning i bortfrakterens ansvar for tap eller skade voldt ved ... befordring av levende dyr eller ... dekkslast ... .» Levende dyr omfatter også fisk. Denne regel er imidlertid ikke videreført i sjøloven av 1994. Bakgrunnen for dette er følgende:

De reglene i sjøloven av 1893 §168 annet og fjerde ledd som jeg har omtalt, og som kom inn i loven i 1973, hadde sitt opphav i konossementskonvensjonen av 1924 og protokollen av 1968 - Haagreglene og Haag-Visbyreglene - henholdsvis art. 1 bokstav c og art. 6, jf. også konossementsloven av 1938 §1 bokstav c og §6. Det var imidlertid en utbredt oppfatning at disse reglene i for stor grad ivaretok redernes interesser på bekostning av lasteiernes, eksempelvis i spørsmålet om ansvar for dekkslast og transport av levende dyr. Det ble derfor i regi av FN - UNCTAD og UNCITRAL - utarbeidet forslag til en ny konvensjon om sjøtransport av gods, som ble vedtatt i 1978 - Hamburgkonvensjonen. Denne konvensjonen, som også har hatt til formål å gi regler som ligger nærmere dem som gjelder godsbefordring med andre transportmidler, ivaretar i større grad lasteiernes interesser, blant annet ved å utvide området for transportørens preseptoriske ansvar slik at dette eksempelvis også omfatter ansvar for levende dyr, men da med visse modifikasjoner i forhold til det generelle utgangspunkt om uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. Hamburgkonvensjonen er ikke ratifisert av Norge. De endringer som følger av sjøloven av 1994 og som er relevante i saken, bygger imidlertid i hovedsak på konvensjonens bestemmelser, jf. NOU 1993:36 kapittel 2. For ordens skyld nevner jeg at det ved sjøloven av 1994 også ble tatt sikte på å harmonisere reglene om godsbefordring til sjøs med reglene om vei- og jernbanetransport, jf. her vegfraktloven §6 annet ledd som tilsvarer sjøloven §254 første, jf. fjerde ledd, uten at jeg kan se at disse reglene kaster ytterligere lys over spørsmålet i vår sak.

Overensstemmende med Hamburgkonvensjonen ble regelen i sjøloven av 1893 §168 annet ledd ikke videreført i sjøloven av 1994. I stedet fikk vi for levende dyr §277 i den nye loven, der det gis særregler om ansvar for levende dyr som innebærer en begrensning i forhold til den alminnelige ansvarsregel i §275. Mens den siste regel statuerer et uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde for transportøren, må skadelidte etter §277 godtgjøre at transportøren har opptrådt

Side:682

uaktsomt så lenge transportøren har fulgt de instruksjoner som er gitt for transporten.

På denne bakgrunn er det klart at sjøloven §254 fjerde ledd, i likhet med den tidligere lovs §168 fjerde ledd, er en meget snever unntaksregel og normalt ikke gir transportøren adgang til å fraskrive seg ansvar ved transport av levende dyr, herunder fisk. Skal dette kunne skje, må det være fordi det foreligger helt særegne og risikofylte forhold, jf. uttalelsen i forarbeidene.

Trans Salmon har anført at det her nettopp dreier seg om en særegen og risikofylt transport. Det er fremhevet at smolten under transport er sårbar, at risikoen er betydelig på grunn av faktorer som ligger utenfor transportørens kontroll, blant annet smoltens tilstand når den tas om bord, og at det er lasteier som først og fremst kjenner risikofaktorene. Videre er det pekt på problemene med å bringe klarhet i skadeårsaker. Jeg kan nok ha en viss forståelse for det som her anføres. Transport av smolt er imidlertid utviklet til en ordinær og ikke ubetydelig kommersiell fart, som utføres med brønnskip og som fordrer atskillig spesialinnsikt av transportøren. En slik normal og utbredt transportvirksomhet kan, selv om den er risikofylt, etter min mening vanskelig gi grunnlag for generell ansvarsfraskrivelse innenfor rammen av den snevre unntaksregel i §254 fjerde ledd.

Det som har brakt meg i en viss tvil om bedømmelsen, er Trans Salmons anførsel om at det ikke er mulig å forsikre transportørens ansvar for skade på levende fisk, mens lasteier i atskillig større utstrekning kan forsikre seg mot slik transportskade. På grunnlag av det som er opplyst i saken, må jeg legge til grunn at det forholder seg slik. Det vises for så vidt til Norsk Sjøforsikringsplan §17-36 tredje ledd bokstav c og det som er lagt fram av uttalelser fra forsikringsselskapenes side om deres praksis.

Forsikringsadgangen kan sies å ha sin særlige betydning i sjøretten, der utviklingen av de materielle ansvarsregler har stått i nær sammenheng med sjøforsikringsvilkårene, jf. blant annet NOU 1993:36 side 13-14. At forsikringsspørsmålet kan inngå i de avveininger som foretas når ansvarsreglene utformes, er imidlertid noe annet enn å la selskapenes praksis være utslagsgivende for den konkrete anvendelse av §254 fjerde ledd i et spørsmål som det foreliggende. Selv om at det her nok kan bli tale om et tyngende ansvar for brønnbåtrederen - en risiko som neppe uten videre lar seg innkalkulere i fraktratene - finner jeg ikke å kunne tillegge forsikringsspørsmålet en slik betydning.

Etter det standpunkt jeg er kommet til i gyldighetsspørsmålet, har jeg ikke foranledning til å komme inn på om ansvarsfraskrivelsesklausulen var vedtatt av Ishavssmolt.

Anken har ikke ført frem. Saken har reist et prinsipielt spørsmål som ikke er behandlet av lagmannsretten, og som har budt på en viss tvil. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom i motsøksmålet, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

Side:683

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom i motsøksmålet, domsslutningen punkt 1, stadfestes. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.