HR-2000-94-K - Rt-2000-503
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-09 |
| Publisert: | HR-2000-00094-K - Rt-2000-503 (120-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Rettslig interesse, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning av begjæring om midlertidig forføyning på grunn av manglende rettslig interesse. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 1999-01626 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-3420 K/04 - Høyesterett HR-2000-00094, sivilt kjæremål |
| Parter: | Vilhelm Scheel (advokat Espen Johannessen) mot Frank Murud (advokat Jens Mundal) |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §181, §180, §54, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-4 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om avvisning av begjæring om midlertidig forføyning på grunn av manglende rettslig interesse.
Vilhelm Scheel eier en ideell halvdel av Jerpefaret 5a (gnr. 33 bnr. 912 i Oslo kommune). På eiendommen er det tinglyst en rett for eieren av Jerpefaret 5c (gnr. 33 bnr. 1989) til å oppføre en dobbeltgarasje. Frank Murud eier en ideell halvdel av Jerpefaret 5c. Han fikk byggetillatelse for oppføring av garasje på Scheels eiendom sommeren 1999 og påbegynte arbeidet sommeren/høsten 1999.
Scheel fremsatte 29. september 1999 begjæring for Oslo namsrett om midlertidig forføyning med påstand om at Murud skulle pålegges å unnlate å bygge garasje på eiendommen inntil det forelå rettskraftig dom som fastsatte hvilken størrelse og form garasjen skulle ha. Namsretten avsa 20. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Vilhelm Scheel til Frank Murud kr 36.700,- trettisekstusensyvhundre innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.»
Scheel påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 14. desember 1999 avsa kjennelse ( LB-1999-03420) med slik slutning:
«1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vilhelm Scheel til Frank Murud innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse 14.000,- - fjortentusen - kroner.»
Scheel har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i korthet anført:
Han har tilstrekkelig rettslig interesse i å få kjæremålet prøvet for lagmannsretten, selv om garasjen så å si er ferdig bygd, slik at en midlertidig forføyning ikke vil få noen særlige umiddelbare konsekvenser for partene. Rettslig interesse må anses å foreligge fordi det er av prinsipiell betydning å få overprøvet namsretten begrunnelse om å ikke ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge.
Det er videre vist til at det må stilles små krav til sakens aktualitet for at kravet til søksmålsinteresse må anses oppfylt, når det foreligger en kjennelse fra namsretten i saken, og saken utvilsomt hadde aktuell interesse da namsrettens kjennelse ble avsagt. Det må legges vekt på at det er kjæremålsmotpartens faktiske opptreden etter at namsrettens kjennelse ble avsagt, som eventuelt skulle medføre at rettslig interesse ikke lenger anses å foreligge.
Dersom påstanden om opphevelse ikke fører frem, påkjæres lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Kjæremålet er prinsipalt begrunnet i at det var kjæremålsmotpartens opptreden som medførte at den rettslige interesse bortfalt, og at det ikke kan legges den kjærende part til last at kjæremålet ble inngitt, men at saken så ble avvist. Subsidiært anføres at spørsmålet om avvisning etter hvert måtte fremstå som så vidt tvilsomt, slik situasjonen utviklet seg mens saken var til behandling i lagmannsretten, at det er grunn til å frita den kjærende part fra å dekke motpartens saksomkostninger.
Vilhelm Scheel har lagt ned slik påstand:
«prinsipalt:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. desember 1999 i sak nr. 99-03420 K/04 oppheves. Saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
subsidiært:
I Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. desember 1999 i sak nr. 99-03420 K/04 endres punkt 2 i slutningen slik at hver av partene dekker sine egne saksomkostninger.
i begge tilfeller:
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Frank Murud til Vilhelm Scheel NOK 6.600 - sekstusensekshundre - innen 2 - to - uker fra denne kjennelsens forkynnelse, med tillegg av 12% rente deretter til betaling skjer.»
Frank Murud er enig i lagmannsrettens avgjørelse.
Når det gjelder spørsmålet om rettslig interesse, vises det til at garasjen stort sett var ferdig da kjæremålet til lagmannsretten ble inngitt, og at den kjærende part derfor ikke lenger har rettslig interesse i å få avgjort begjæringen om midlertidig forføyning. Det er også vist til at Murud har innrettet seg etter plan- og bygningsetatens vedtak, og at han utsatte byggearbeidene til namsrettens kjennelse forelå. Han kan ikke se at det har noen prinsipiell interesse å få prøvet hvorvidt hovedkravet er sannsynliggjort.
Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, anføres at Scheel påkjærte namsrettens kjennelse til tross for at garasjen da stort sett var ferdig. Det er ingen grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. Det kan heller ikke ses av lagmannsrettens premisser at spørsmålet om avvisning ble ansett som tvilsomt.
Frank Murud har lagt ned slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. desember 1999 stadfestes.
2. Vilhelm Scheel betaler saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse om å avvise kjæremålet. Det samme gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, i det saken er brakt inn for kjæremålsutvalget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 og tvistemålsloven §181 første ledd.
Etter opplysningene i saken legger utvalget til grunn at garasjen var omtrent ferdig bygget da lagmannsretten avsa sin kjennelse. Utvalget er enig med lagmannsretten i at Scheel da ikke hadde rettslig interesse i å få behandlet kravet om midlertidig forføyning for å hindre oppføring av garasjen. Det er etter utvalgets syn ikke momenter i saken som kan tilsi at kjæremålet likevel burde vært realitetsbehandlet.
For så vidt gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, er dette avgjort på grunnlag av tvistemålsloven §175, idet det er vist til tvangsfullbyrdelsesloven §3-4.
Tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 gjelder saksomkostningsansvaret ved midlertidig sikring, og det følger av 1. punktum at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13. Lagmannsretten avviste kjæremålet og omkostningsspørsmålet skulle da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §175 første ledd, slik lagmannsretten har lagt til grunn, jf. Rt-1983-1089. Utvalget er enig i lagmannsrettens vurdering av at utfallet ikke skyldtes omstendigheter som ikke kan legges Scheel til last, og at rettsspørsmålet ikke kan anses tvilsomt. Scheel var hele tiden klar over hvor langt byggearbeidene var kommet.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for utvalget med kr 4.000. Utvalget finner beløpet noe høyt. Kravet tas til følge med kr 3.000, jf. tvistemålsloven §176.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Vilhelm Scheel til Frank Murud 3.000 - tretusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.