HR-2001-1019-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-16 |
| Publisert: | HR-2001-01019-K |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om tvangsmulkt etter Barneloven (1981) § 42. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01019, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Geir Jøsendal) mot B (advokat Frank Amundsen) |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §42, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §176, §179, §180, §181, §403, §404 |
Saken gjelder spørsmål om tvangsmulkt etter barneloven §42, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13.
Ved Gulating lagmannsretts dom 15. juli 1999 ble B tilkjent den daglige omsorgen for sønnen C, født xx.xx.1985. Far, A, ble tilkjent vanlig samværsrett etter barneloven. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved kjæremålsutvalgets kjennelse 17. november 1999. Lagmannsrettens dom ble imidlertid ikke oppfylt idet C ble boende hos far. Mor fremsatte i mars 2000 begjæring om løpende tvangsmulkt overfor Stavanger namsrett.
Den 10. oktober 2000 fremsatte C erklæring om hjelpeintervensjon. Erklæringen ble avvist ved X namsretts kjennelse samme dag. C påkjærte avgjørelsen. Gulating lagmannsrett stadfestet namsrettens kjennelse 13. november 2000. Avgjørelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg med B og A som motparter. Ved kjennelse 29. januar 2001 (Rt-2001-146) ble kjæremålet forkastet. Utvalget tok imidlertid ikke stilling til Bs krav om saksomkostninger av C v/A, men utsatte spørsmålet til den kjennelse som avsluttet saken.
X namsrett avsa 21. november 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. A pålegges å betale en tvangsmulkt til statskassen v/namsmannen i X, fastsatt til kr 2.000,- for hver dag som går fra og med den 12. desember 2000 og inntil C flytter og tar opphold hos B, for et tidsrom på inntil åtte uker.
2. A betaler kr 30.600,- i saksomkostninger til B innen 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen.»
A påkjærte kjennelsen hvoretter Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 12. juni 2001 med slik slutning:
«1 Namsrettens kjennelse stadfestes.
2 I saksomkostninger for lagmannsretten og forsåvidt angår spørsmålet om hjelpeintervensjon fra C, betaler A til B kr 15.000,- kroner femtentusen, innen 2-to-uker fra forkynnelse av kjennelsen.»
A har påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse for så vidt gjelder tvangsboten, og mot lovtolkingen for så vidt gjelder omkostningsavgjørelsen.
Han har i korte trekk anført at det var feil at det ikke ble avholdt muntlige forhandlinger. Lagmannsretten skulle selv ha avhørt C. Videre skulle begjæringen om tvangsmulkt ha vært avvist. C bor på hybel, og i forhold til en forelder som ikke lenger bor fast sammen med barnet, kan man ikke anvende tvangsmulkt for å tvinge denne forelder til å utvirke at barnet oppgir sin selvstendige bopel og flytter til den andre forelder. Uansett foreligger umulighet. Det vises spesielt til at C, som er over 15 år, har valgt å bo borte fra begge foreldre. Under enhver omstendighet har lagmannsretten tatt feil i omkostningsspørsmålet. Det bestrides at den kjærende part tok initiativ til hjelpeintervensjon eller har hatt noen innflytelse over denne. C engasjerte på egen hånd en prosessfullmektig. Det er ikke hjemmel for å gjøre far ansvarlig for de saksomkostninger mor er påført gjennom Cs forsøk på intervensjon i saken.
A har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. X namsretts kjennelse i sak nr. 00-00137 D oppheves, og saken avvises.
Subsidiært:
1. A frifinnes.
I begge tilfeller:
1. B erstatter As saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg og/eller Høyesterett.»
B har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det foreligger ikke forhold som kan begrunne muntlig forhandling. Verken namsretten eller lagmannsretten har tatt uriktig rettslig utgangspunkt. Lagmannsretten har vurdert saken i forhold til umulighetskriteriet. Videre er det åpenbart at Cs forgjeves intervensjonssøksmål er initiert av den kjærende part, og det er dermed korrekt lagt til grunn at han også må dekke utgiftene med denne del av sakskomplekset.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Den kjærende part tilpliktes å betale sakens omkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner ikke grunn til å overføre saken til Høyesterett til avgjørelse.
Kjæremålet vedrørende tvangsboten er et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har vurdert kravet om muntlige forhandlinger, men kom til at det ikke forelå særlige grunner som gjorde dette nødvendig, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Det fremgår her at rettens beslutning ikke kan påkjæres, men bestemmelsen må forstås med visse reservasjoner, jf. Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave, bind 2 side 1072 flg. I foreliggende sak hadde lagmannsretten et ansvar for at saken ble tilstrekkelig opplyst. Utvalget kan imidlertid ikke se at lagmannsretten har forsømt den plikt den hadde i så henseende. Anførselen om feil i saksbehandlingen kan ikke føre frem. Utvalget bemerker at C hadde avgitt forklaring for namsretten.
Det ligger utenfor utvalgets kompetanse å prøve lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Utvalget kan således ikke overprøve lagmannsrettens vurdering av de konkrete forhold i saken i relasjon til spørsmålet om det må anses umulig å overføre C til moren slik at hun vil ha den daglige omsorg. Noen feil ved lagmannsrettens lovtolking kan utvalget ikke se foreligger.
Kjæremålet gjelder også lagmannsrettens omkostningsavgjørelse for så vidt kjæremålsmotparten er tilkjent dekning av utgifter i anledning sønnens hjelpeintervensjon. Utvalgets kompetanse reguleres her av tvistemålsloven §181 første ledd og §404, jf. Rt-2000-1180. Lagmannsrettens lovtolking er påkjært, og denne kan utvalget prøve.
I kjæremålsutvalgets avgjørelse i saken om hjelpeintervensjonen heter det om omkostningsspørsmålet:
«Kjæremålsmotpart nr. 1 - B - har krevet 10 000 kroner i saksomkostninger av C v/A. Utvalget oppfatter det slik at kravet bygger på at faren er ansvarlig for at sønnen fremsetter sin erklæring om hjelpeintervensjon slik at kravet i realiteten retter seg mot A. På denne bakgrunn finner utvalget at spørsmålet om saksomkostninger mest hensiktsmessig utsettes til behandling i den namsrettssak som intervensjonserklæringen knytter seg til, og som etter det opplyste er brakt inn for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §179.»
Lagmannsretten skriver følgende om omkostningsspørsmålet:
«Lagmannsretten bemerker at Høyesteretts kjæremålsutvalg her klarligvis forutsetter at de utgifter kjæremotparten er påført som ledd i «hjelpeintervensjonensaken» vil kunne kreves erstattet i nærværende fullbyrdelsessak dersom utgiftene finnes å ha vært nødvendig i denne sak. Lagmannsretten er for sin del enig i denne rettsanvendelse. Lagmannsretten finner det videre klart at initiativet til hjelpeintervensjon må ha kommet fra kjærende part og at kjærende part reelt sett har vært den drivende kraft i så måte. Når først hjelpeintervensjon ble krevet, var kjæremotparten nødsaget til å ta til motmæle også mot dette forhold. Lagmannsretten finner således årsakssammenheng mellom utgiftene og kjærende parts handlemåte og ellers at utgiftene var nødvendig i anledning det spørsmål som ble reist. Beløpet godtas. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike lovens hovedregel om tilkjenning av saksomkostninger. Namsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre.»
Når det som her legges til grunn at initiativet til hjelpeintervensjon fra den umyndige sønnen ble tatt av faren, og at han har vært den drivende kraft bak fremme av kravet om hjelpeintervensjon, er utvalget enig i at de omkostninger motparten har hatt i den anledning, må kunne kreves erstattet som del av omkostningskravet i saken om tvangsbot. Det er således ingen feil ved lagmannsrettens anvendelse av tvistemålsloven §180 første ledd, jf. §176 første ledd 1. punktum. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har krevd saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge med 2.000 kroner.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 2.000 kroner - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.