HR-2001-1120 - Rt-2002-875

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-06-27
Publisert:	HR-2001-01120 - Rt-2002-875 (189-2002)
Stikkord:	(Barnevern-dommen II), Sivilprosess, Familierett, Omsorgsovertakelse, Samværsrett
Sammendrag:	B er født 1. mai 1997 og bodde fra fødselen sammen med sin mor. Faren fikk dom for at han skulle ha vanlig samvær med datteren. Den 26. juli 1999 fattet barneverntjenesten et akuttvedtak om å flytte barnet til et beredskapshjem. Begrunnelsen var særlig at mor gjentatte ganger hadde gitt uttrykk for at hun ville drepe seg selv og barnet dersom far skulle ha samvær med henne uten tilsyn. Saken ble senere sendt fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse grunnet omsorgssvikt. Under dissens fra to av medlemmene fattet nemnda 15. november 1999 vedtak om omsorgsovertakelse, og barnet ble overført til fosterhjem. Herredsretten og lagmannsretten opprettholdt vedtaket, men i lagmannsretten dissenterte tre dommere. Det ble oppnevnt to nye sakkyndige for Høyesterett. I motsetning til den sakkyndige for de tidligere retter, mente de at mors omsorgsevne var og hele tiden hadde vært tilfredsstillende. At barnet fremtrådte som stille, engstelig og passivt, var etter deres mening en reaksjon på flyttingen fra moren, ikke tegn på alvorlig omsorgssvikt. De tok ikke stilling til om barnet burde tilbakeføres til sin mor. Høyesterett kom til at vedtaket om omsorgsovertakelse måtte opprettholdes, jf. Barnevernloven (1992) § 4-21 første ledd annet punktum, men at mors samværsrett på sikt burde utvides i forhold til lagmannsrettens dom på fire timer hver fjerde uke. Flertallet (3) tok ikke stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse forelå da fylkesnemndas vedtak ble fattet, og heller ikke til om vilkårene forelå i dag. Mindretallet (2) sluttet seg i en særmerknad til den vurderingen av mor som de sakkyndige for Høyesterett hadde gitt uttrykk for, men var enig med flertallet i tilbakeføringsspørsmålet. Avgjørelsen av dette er begrunnet i fare for at det ville inntreffe en ny, alvorlig separasjonsreaksjon hos barnet dersom hun ble flyttet fra fosterfamilien, som hun sterkt hadde knyttet seg til. Mor ble ikke ansett å ha den nødvendige forståelse for barnets situasjon etter en tilbakeføring, særlig ikke til nødvendigheten av å opprettholde et godt forhold til fosterfamilien. Fra årsskiftet 2002/2003 ble mor gitt samværsrett en hel dag, og fra høsten 2003 hver fjerde helg. Dissens: 3-2 (begrunnelsen)
Saksgang:	Indre Follo herredsrett saknr 1999-01057 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2915 A/02 - Høyesterett HR-2001-01120, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Lisbeth Bøhler - til prøve) mot Y kommune v/ordføreren (advokat Gunnar Høverstad - til prøve)
Forfatter:	Gussgard, Coward, Schei, Mindretall: Kst dommer Zimmer, Bruzelius
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-14, §4-1, §4-21, §4-22, §4-6, Tvistemålsloven (1915) §482, Barneloven (1981) §44a, Menneskerettsloven (1999) EMKN A8

Dommer Gussgard: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av fylkesnemndsvedtak om omsorgsovertakelse og samværsrett i medhold av barnevernloven §4-12 og §4-19.

A er mor til B, født xx.xx.1997. C er barnets far. Foreldrene har aldri bodd sammen. A fødte B i X, der hun kom fra. Da barnet var ca seks måneder gammelt, reiste hun tilbake til Y kommune, hvor hun har bodd siden 1986. Hun arbeider som hjelpepleier.

C reiste i 1999 sak for å få samvær med datteren. Indre Follo herredsrett avsa først kjennelse 19. februar 1999 med midlertidig avgjørelse for at han skulle ha vanlig samværsrett etter barneloven §44a annet ledd, og 7. mai 1999 dom om det samme. Mor nektet å etterleve dommen. C henvendte seg til barneverntjenesten i mai 1999 og fortalte at mor hadde truet med å ville drepe barnet og seg selv dersom samværsordningen ble en realitet. Han var også bekymret for at barnet ville bli passivisert av sin mor.

Barneverntjenesten innkalte mor til samtale, og hun

Side:876

bekreftet at hun heller ville ta livet av datteren og seg selv enn å la far få ha samvær uten tilsyn. Barneverntjenesten startet en undersøkelse av forholdene, og ut fra de opplysningene som fremkom, ble det i medhold av barnevernloven §4-6 annet ledd fattet akuttvedtak 26. juli 1999 om å plassere B i et beredskapshjem, et vedtak som ble godkjent av fylkesnemnda 28. juli 1999. I begrunnelsen for vedtaket er det særlig vist til at truslene ble ansett så realistiske at en ikke kunne ta sjansen på å la barnet bo i hjemmet. Barnet ble plassert i beredskapshjem samme dag, og hun bodde der til 12. januar 2000. Hun ble da flyttet til det fosterhjemmet der hun bor i dag.

Den 6. september 1999 brakte barneverntjenesten saken inn for fylkesnemnda i Z og Æ med sikte på omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda fattet 15. november 1999 vedtak med slik slutning:

«1. Y kommune, barneverntjenesten, overtar omsorgen for B, f. xx.xx.1997 i henhold til lov om barneverntjenester §4-12, første ledd, bokstav a.

2. B plasseres i egnet fosterhjem i henhold til lov om barneverntjenester §4-14, annet ledd, bokstav a, jf. §4-22.

3. A skal ha samvær med B en helg hver fjerde uke, samt en ettermiddag en gang hver fjerde uke i henhold til lov om barneverntjenester §4-19.»

Vedtaket er fattet under dissens. Ett av de fagkyndige og ett av de alminnelige medlemmene i nemnda fant at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke var til stede, men mente at det burde settes inn hjelpetiltak. Dersom dette ikke førte til noen endring, kunne det være grunnlag for å vurdere omsorgsovertakelse.

A reiste sak om vedtaket for Indre Follo herredsrett. C støttet henne ved hjelpeintervensjon. Kommunen anket over samværsordningen. Psykolog Fredrikke Lynum ble oppnevnt som sakkyndig. Dom ble avsagt 20. juni 2000 med slik domsslutning:

«Fylkesnemndas vedtak punkt 1 og 2 stadfestes.

Fylkesnemndas vedtak punkt 3 endres slik:

A skal ha samvær med B tre timer hver tredje uke. Gjennomføringen av samværene skjer på den måte barneverntjenesten bestemmer.»

A anket til Borgarting lagmannsrett. Psykolog Lynum ble oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten. Dom ble avsagt 28. juni 2001 ( LB-2000-02915) med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens første avsnitt, stadfestes.

2. A skal ha rett til samvær med B fire timer hver fjerde uke under tilsyn.»

Rettsformannen, en fagkyndig og en vanlig meddommer fant ikke grunnlag for omsorgsovertakelse.

Partene er i det alt vesentlige enige om faktum i saken. Jeg viser til fyldige opplysninger om dette i dommene.

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og skjønnsmessige vurdering. For Høyesterett er det oppnevnt to nye sakkyndige, Per Olav Næss, privatpraktiserende

Side:877

spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, og Finn Magnussen, privatpraktiserende spesialist i psykiatri. Det er fremlagt en rekke skriftlige vitneerklæringer og avholdt bevisopptak. Saken står i samme stilling som for de øvrige retter, dog slik at det nå er gått lengre tid fra omsorgsvedtaket.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens mindretall har en riktig forståelse og vurdering av saksforholdet. De momenter mindretallet fremhever, utgjør den ankende parts anførsler.

Akuttvedtaket ble fattet på ufullstendige og gale premisser. Hovedbegrunnelsen må ha vært uttalelsene hennes om å drepe barnet og seg selv dersom barnets far skulle ha samvær uten tilsyn. Disse uttalelsene var uttrykk for frustrasjon og sinne, og et forsøk på å avholde C fra å kreve gjennomføring av den samværsrett han var tilkjent. Barneverntjenesten ville fått en riktig forståelse av dette dersom saken var blitt undersøkt forsvarlig før vedtak ble fattet. Vedtaket var i strid med barnevernloven og også med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Saken skal bedømmes ut fra barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a, jf. §4-1. Det er ikke noe som tilsier at vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede da fylkesnemnda fattet sitt vedtak, og vilkårene er heller ikke til stede i dag. Vitneforklaringer viser at B var et harmonisk og velutviklet barn før omsorgsovertakelsen. Det var hennes reaksjoner på å bli tatt bort fra moren som gjorde at hun forandret seg til å bli et stille, passivt og svært alvorlig barn, noe som har bedret seg over tid. Det vises til den erklæring de sakkyndige for Høyesterett har avgitt.

A har forståelse for barnets situasjon i dag, og er enig i at overføring til mor må foregå over tid. Hun er villig til å motta veiledning fra psykolog og vil ikke motsette seg at hjemmet til fosterforeldrene fungerer som avlastningshjem for B. Det kan vanskelig unngås at barnet får problemer ved atskillelse fra fosterfamilien, men det er ikke grunn til å tro at hun vil påføres skadevirkninger av mer varig karakter. Vilkårene for tilbakeføring er til stede, jf. barnevernloven §4-21 første punktum og Rt-1984-289.

Dersom omsorgen ikke tilbakeføres, krever hun et mer omfattende samvær enn det lagmannsretten har fastsatt, og uten tilsyn.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Fylkesnemndas vedtak oppheves.

2. Subsidiært: A tilkjennes mest mulig samvær uten tilsyn.»

Ankemotparten - Y kommune - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er riktig.

Akuttvedtaket var ikke ulovhjemlet. Mors trusler om å drepe seg selv og barnet ga grunn til alvorlig bekymring. En tid etter påske i 1999 sa hun dette til en kollega, som ble engstelig og kontaktet sin overordnete. Hun sa det samme vel en måned senere til barnets far, og hun bekreftet overfor barneverntjenesten at dette var hennes mening. Det var ikke en uttalelse hun kom med i affekt. Barneverntjenesten var tvunget til å ta dette på alvor og starte en undersøkelse. På bakgrunn av de opplysningene som fremkom, og etter å ha rådført seg med kommunelegen, psykiatrisk barnevernsteam og - - - - barnevernsenter, ble saken oversendt fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse.

Side:878

Mors oppførsel våren 1999 viser at hun var i psykisk ubalanse. Hun hadde problemer i forhold til barnets far, og med å få noen til å passe barnet når hun hadde vakter utenfor vanlig arbeidstid. Hun hadde ingen nære venner eller sosial omgang i Y.

De sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at barnet må antas å ha hatt en tilfredsstillende omsorgssituasjon frem til akuttvedtaket. Kommunen er uenig i dette. Bs dagmamma har som vitne forklart at B var et livlig barn da hun ca 6 måneder gammel kom til Y fra Nord-Norge, der hun midlertidig hadde bodd sammen med sin mor og mormor. Da vitnet overtok som dagmamma, var barnet stille, engstelig og passivt. Slik kommunen ser det, er det morens innflytelse på barnet som er årsaken til dette, ikke overføringen til beredskapshjemmet.

I beredskapshjemmet og senere i fosterhjemmet skjedde det en utvikling hos barnet. Fra å være unormalt passiv og stille, er hun blitt tryggere og klarer å vise følelser. Men hun har hele tiden hatt og har mye å streve med i forholdet til sine foreldre, og viser dette i form av reaksjoner etter samværene. Mor mangler evne til nærhet. Hun kommer ikke barnet i møte, har ingen forståelse for hennes situasjon. Hun holder Bs verden hos fosterforeldrene helt atskilt fra sitt eget samvær med barnet, spør aldri om noe fra datterens hverdag. Mor er ekstremt sta, vil bestemme alt selv.

De sakkyndige for Høyesterett har lagt stor vekt på betydningen av at B opprettholder det gode forholdet til fosterforeldrene etter en eventuell tilbakeføring. Det er vanskelig å tenke seg at dette vil fungere særlig lenge.

Uansett hva en måtte mene om omsorgsovertakelsen, er det situasjonen i dag som er avgjørende. Barnet har bodd i fosterhjemmet i ca 3 år, og det må legges til grunn at hun vil få så store problemer ved en overføring til sin mor, at dette ikke kan gjennomføres, jf. barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum.

Når det gjelder samværsrett under forutsetning av at omsorgsovertakelsen ikke oppheves, bør lagmannsrettens dom opprettholdes. Dersom mor tar inn over seg at barnets faste omsorgsbase er hos fosterforeldrene, og ikke skaper uro hos barnet i denne henseende, er kommunen åpen for en utvidelse av samværet.

Y kommune har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Mitt syn på saken:

Jeg har funnet saken vanskelig, men er kommet til at omsorgsvedtaket må opprettholdes, og at den samværsretten lagmannsretten har fastsatt, bør utvides.

Lagmannsretten har gitt en grei oversikt over de rettslige utgangspunktene. Som det fremgår senest av Høyesteretts dom 2. april 2002 i sak nr. 2001/649 (Rt-2002-327) med videre henvisninger, skal fylkesnemndas vedtak prinsipielt sett vurderes etter kriteriene for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12, selv om barnet befinner seg i fosterhjem, og det reelt er spørsmål om tilbakeføring, jf. §4-21. Dersom vilkårene etter §4-12 ikke foreligger, eller dette anses tvilsomt, må det vurderes om «barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en

Side:879

samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet». I så fall skal det ikke skje noen tilbakeføring, jf. §4-21 første ledd annet punktum. Bestemmelsene må sammenholdes med §4-1, som sier at det skal legges avgjørende vekt på hva som er til det beste for barnet. Vurderingen skal skje ut fra forholdene i dag, og Høyesterett har full kompetanse, jf. tvistemålsloven §482.

Det første spørsmålet er dermed om det er så alvorlige mangler ved mors omsorgsevne at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er til stede, slik forholdene er i dag. Dersom manglene kan avhjelpes ved hjelpetiltak, skal omsorgen ikke overtas, jf. annet ledd.

Den ankende part har vist til EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv, og det er særlig vist til avgjørelse av Menneskerettighetsdomstolen (EMD) 27. april 2000 i saken K. og T. mot Finland, en sak som ble brakt inn for The Grand Chamber og avgjort der 12. juli 2001 (EMD-2001-25702). Jeg kan ikke se at de rettigheter som følger av EMK artikkel 8 går lenger eller er andre enn det som følger av de strenge vilkår for omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Slik jeg ser det, vil min drøftelse og anvisninger være avgjørende også i forhold til EMK artikkel 8.

Barnevernsaken startet med akuttvedtaket, og jeg vil først ta for meg de opplysningene som foreligger om bakgrunnen for dette.

En gang etter påske i 1999 sa mor til en av sine kolleger på arbeidsplassen at hun ville ta livet av barnet og seg selv dersom barnets far skulle ha samvær med datteren uten tilsyn. Kollegaen tok umiddelbart kontakt med avdelingslederen. Mor bekreftet sin uttalelse overfor henne. Barneverntjenesten ble kontaktet for å høre om de kunne skaffe avlastning for mor.

Etter å ha mottatt meldingen fra far og hans forklaring om at han var bekymret for datterens sikkerhet og for at hun ville bli passivisert av mor, hadde barneverntjenesten et møte med mor 11. juni 1999. Hun fortalte om bakgrunnen for truslene, og det heter videre i referatet:

«I meldingen står det at mor truer med å ta livet av seg og datteren hvis C henter datteren. Det er derfor C ikke har turt å tvinge seg på.

Mor forteller at dette stemmer. Hun tar heller livet av datteren enn å la henne få samvær med faren. Datteren betyr alt for meg, sier hun, hvis C gjør alvor av å hente henne har jeg ikke mer å leve for, og kan heller dø sammen med datteren.»

Barnevernspedagogen som snakket med A ved denne anledningen, har i sin redegjørelse skrevet om dette:

«Saksbehandlers vurdering var at hun trodde at A snakket sant (at A mente det). A var rolig og bestemt. Hun fremsto som litt hjelpesløs og bestemt. ... Det var på en måte ingen tvil - det jeg har sagt mener jeg. A antydet ikke i det hele tatt at det var en tom trussel.»

Barneverntjenesten kontaktet barnets dagmamma, helsesøster i Y og avdelingslederen på mors arbeidsplass. Ut fra de opplysningene som fremkom, var barneverntjenesten i tvil om hva som burde gjøres og henvendte seg til barneverntjenesten i fylket, som igjen tok kontakt med

Side:880

psykologisk barnevernteam. Disse instansene mente at det var grunn til å ta truslene alvorlig, og var også redde for at barnet ble isolert. Den begrunnelse mor ga for sin motvilje mot samvær mellom far og datter, var lite overbevisende og handlet ikke om redsel for at far skulle skade barnet.

Akuttvedtaket ble fattet 26. juli 1999 med denne begrunnelse:

«Barneverntjenesten ser alvorlighetsgraden i mors trusler om å drepe seg selv og barnet som så realistiske at vi ikke kan ta sjansen på å la barnet bo i hjemmet. Mor retter truslene mot far, men har ingen betenkeligheter med å fortelle barneverntjenesten at truslene er sanne og at hun mener hvert ord hun sier. Med en slik holdning til motgang kan dette lett overføres til motgang på andre områder. Skal barnet bo i hjemmet må barneverntjenesten pålegge mor å plassere barnet i barnehage, hun må pålegges tilsyn i hjemmet når hun og barnet er sammen og hun må la barnet ha kontakt med sin far i henhold til rettens bestemmelse. Dette er pålegg som kan få mor ut av balanse og som kan være avgjørende for hvordan hun handler overfor datteren. Det anses derfor som helt nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet til en psykologisk utredning av mor er gjennomført, og utfra utredningen ta en avgjørelse på hvordan samvær mor og barn skal ha med hverandre.»

Slik jeg ser det, satte mors uttalelser barneverntjenesten i en vanskelig valgsituasjon, og ut fra truslenes karakter måtte de treffe avgjørelsen raskt. Å flytte barnet vekk fra mor var en inngripende handling. Men når de ytterst alvorlige truslene ga grunnlag for tvil om mor kunne tenkes å skade barnet, kan jeg ikke se at barneverntjenesten kan kritiseres for å ha lagt avgjørende vekt på hensynet til barnets sikkerhet. Vedtaket er fattet som et foreløpig tiltak i påvente av en utredning av mors psykiske tilstand. Det er videre tale om barnehage og tilsyn med hjemmet, noe som ikke har omsorgsovertakelse som forutsetning.

Det saken gjelder, er imidlertid fylkesnemndas vedtak 15. november 1999 om omsorgsovertakelse.

A forklarte seg for nemnda, som også hørte 10 vitner. Det forelå en foreløpig utredning fra psykolog Jørn Søvik om mors omsorgsevne mv.

Flertallet i nemnda fant at det var store mangler ved den omsorgen mor kunne gi sin datter, særlig når det gjaldt personlig kontakt og trygghet. Det ble lagt vekt på mors manglende evne til å se barnets behov, hennes begrensninger når det gjaldt evne til å vise følelser og til å skille egne behov fra barnets. Flertallet mente at mor slet med alvorlige psykiske problemer.

Flertallet la særlig vekt på de truslene mor var kommet med, hennes uforståelige uvilje mot samvær mellom far og datter, rapport og uttalelser fra psykolog Søvik og uttalelser fra barnets dagmamma og beredskapsmor. Barnets og mors passivitet var et gjennomgående tema i flere av vitneuttalelsene. I begrunnelsen er angitt at psykolog Søvik forklarte at «kun 0,5% av barn i tilsvarende alder viste en slik passivitet i løpet av en undersøkelse som den han observerte hos B». Videre ble det lagt vekt på at mor hadde problemer med å kommunisere med omgivelsene, et svært lite sosialt nettverk, og få, om noen, nære fortrolige.

Det er lagt fram et omfattende bevismateriale i saken, men, som lagmannsretten også peker på, det er lite som belyser barnets fungering og

Side:881

samspillet mellom mor og barn før akuttvedtaket. Når det gjelder samspillet etter dette, har de sakkyndige for Høyesterett fremhevet at mors handlemåte må vurderes på bakgrunn av at hun var preget av en depresjon etter at barnet ble tatt fra henne.

Barnets mormor, bosatt i Nord-Norge, og venner av henne har forklart at de opplevde B som et normalt barn med god kontakt med sin mor. Mors arbeidskolleger har ikke merket noe særskilt ved barnet, men beskriver henne som stille. Barnets dagmamma har forklart at B var et normalt barn, men overdrevent lydig, og det heter om dette i hennes forklaring: «Vitnet tror at A brukte mye ordet «nei» til grensesetting, i stedet for å forklare og vise barnet fysisk hva som var riktig. Barnet responderte umiddelbart på ordet «nei» som en veldressert hund som reagerer på kommandoordet «dekk». I en forklaring til barnevernet før akuttvedtaket fortalte hun at hun aldri hadde sett mor og barn smile til hverandre. Bs barnevakt har beskrevet B som blid, snill og fantasifull, men noe engstelig. Da hun traff henne igjen i beredskapshjemmet, mener hun at hun var forandret og påfallende tilbaketrukket.

I journalnotat fra barnets første møte med mor etter plasseringen i beredskapshjemmet, står det at barnet tydelig var glad for å se moren, men at svært lite ble sagt mellom dem.

Beredskapsmor, som har mottatt ca 70 barn, har forklart at hun aldri har opplevd noe som tilsvarer møtene mellom mor og B. Det heter i forklaringen: «De står og ser på hverandre helt passivt. Ingen sier noe, ingen gjør noe. En halv time og mer enn det, men hun så ikke på klokken.» Barnet beskrives som stille og passivt, hun måtte aktiviseres. Mor klarte ikke å skjerme barnet for egne følelsesutbrudd, og tilsyn under samvær ble bestemt. Samværssituasjonen med far var helt annerledes.

Det er mange beretninger i saken om mors passivitet og manglende forståelse, men også noen om lek mellom mor og datter. Gjennomgående virker det likevel slik at mor ikke evner å komme datteren i møte og er svært taus under sine besøk. Hun bidrar ikke til å utvikle barnets lek. Et eksempel på hvordan mors passivitet kunne arte seg, er notert 12. august 1999. Mor satt ved siden av datteren, som dekket bord med små kopper og plastfrukt. Barnet ville gi mor en «banan» og sa «mamma spise, mamma spise». Mor bare så på, og datteren måtte «spise» og «drikke te» alene. Et annet besøk ble avviklet 30. august 1999. Det er da notert at barnet ville gi mor blomster. Mor sa ingen ting, men tok imot. Det ble foreslått at mor skulle ha dem på bordet sitt, men det ville hun ikke, for hun mente de visnet så fort. Da hun skulle gå, ga mor blomstene til beredskapsmor.

Notater fostermor har gjort, viser at barnet synes å ha oppfattet noe av mors passivitet. Mandag 8. mai 2000 er det notert blant annet:

«Da B kom tilbake dro vi til Ø for å ta passfoto. Underveis sier B plutselig: «Jeg er stille når jeg er hos mamma A». Jeg: «Hvorfor det da?» B svarer ikke direkte, men sier: «Vi prater hyggelig du og jeg. Vi prater sammen vi. Mamma A prater ikke med meg hun. Hun prater med de andre.»

Manglende samtale mellom mor og datter er observert av mange, også mangel på fysisk kontakt. Tilsynsfører, som har fulgt B til mor gjennom mer enn to år, har forklart at mor aldri spør datteren om hvordan

Side:882

hun har det, hva hun gjør i barnehage eller fritid, og barnet forteller lite. Mor snakker til B, ikke med B. Hun gir ikke øyekontakt, og tilsynsføreren mener hun aldri tar initiativ til en klem.

Den sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten har i sin skriftlige erklæring uttalt om mors omsorgsevne:

«Mor synes å mestre funksjoner knyttet til eget voksen liv. Hennes nettverk er imidlertid lite, og hennes sosiale fungering synes begrenset.

Ut fra den samlede dokumentasjon i saken fremstår A som passiv i mellommenneskelige forhold, med unntak av episoder hvor hun er følelsesmessig labil og aggressive impulser får gjennombrudd. Hennes tilbakeholdenhet i samspill og passivitet er så betydelig at det åpenbart har konsekvenser for barnet. Barnet preges av denne tilbaketrukkenhet.

Det forhold undertegnede anser som mest betydelig er A sin manglende følelsesmessige tilgjengelighet og evne til nærhet. Dette synes å prege henne både i samspill med barnet og med andre voksne. Dette forhold knytter jeg opp til en mer stabil personlighetsmessig fungering hos henne. Hennes følelsesmessige labilitet er sannsynligvis fremprovosert, i større grad enn tidligere, av påkjenninger etter at hun fikk barnet. Å ha barn krever en annen type kontakt og organisering av dagliglivet. Når f.eks. hennes evne til fleksibilitet utfordres samt at hennes relasjon til barnet trues ved at andre vil ta del i barnet, antas at hennes følelsesmessige kontroll settes under et press hun i liten grad makter.

Et annet forhold som påvirker hennes omsorgsevne og som er fremtredende både atferdsmessig og tankemessig er en type rigiditet i både følelser og handling. Denne manglende fleksibilitet synes å ha gjort seg gjeldende f.eks. når det gjelder barnepass, påkledning av barnet og i samarbeid med jentas far. Det synes også å gjøre seg gjeldende i møte med overordnede. Ut fra min vurdering omhandler dette en personlighetsmessig fungering som har vedvart over år.

I samspill fremstår mor som passiv og mangler en type spontanitet i kontakt. Dette er et forhold som sannsynligvis har utviklet seg fra tidlig alder. Det preger samværet mellom henne og barnet, og synes å være lite befordrende på både initiativ og aktivitet.»

De sakkyndige for Høyesterett har stilt seg kritiske til barneverntjenestens vurdering og behandling av saken. De mener det ble grepet inn av angst for hva mor kunne foreta seg, ikke som en følge av at barnet hadde en dårlig omsorgssituasjon. De er enige i at det er visse mangler ved mors omsorgsevne, men bevismaterialet gir etter deres mening ikke grunnlag for den slutning at barnet var utsatt for grunnleggende omsorgssvikt.

Når det gjelder barnets reaksjoner i beredskapshjemmet i retning av å bli passiv og innesluttet, mener de sakkyndige at dette var reaksjoner på å bli tatt bort fra mor, en reaktiv forstyrrelse, og ikke uttrykk for en generell utviklingsforstyrrelse som følge av en dårlig omsorgssituasjon. At barnet blir stille og taus overfor mor, mens hun etter samværene igjen blir et aktivt barn, ser de som en typisk separasjonsreaksjon. I konklusjonen i sin skriftlige erklæring har de blant annet uttalt:

«Vår viktigste konklusjon med hensyn til barnevernets intervensjon er at den var basert på en ufullstendig og til dels feilaktig vurdering både av mors omsorgsevne og barnets reaksjoner, og at de sakkyndige undersøkelser som ble

Side:883

gjort etter at mor og barn var separert forvekslet barnets reaksjoner på separasjonen (den anaklitiske depresjon) med en mer generell utviklingshemning, som ble tillagt mors antatte manglende omsorgs- og stimuleringsevne.

...

Mors omsorgsevne, slik den fremstår i dag, og slik den antagelig har vært hele tiden, er tilfredsstillende og kan ikke gi grunnlag for noen inngripen fra barnevernets side.»

For Høyesterett er det også fremlagt en uttalelse fra en psykolog som så barnet første gang en uke etter at hun var flyttet til fosterforeldrene. Hun konkluderer slik:

«Da B kom til sine fosterforeldre gav hun etter min vurdering inntrykk av å være dårlig stimulert. Hun manglet ferdigheter hun burde hatt ut fra leve alder. Hun hadde dårlig kvalitet på språk, motorikk og lekeferdigheter. Dette er klart forskjellig fra mer emosjonelle reaksjoner hvor barn kan reagere med å holde tilbake ferdigheter eller ha protestreaksjoner/sorgreaksjoner. Ut fra min vurdering er B fortsatt en sårbar jente som trenger omfattende stimulering og en forutsigbar hverdag med få forandringer.»

Dette er samme vurdering som psykolog Lynum har gjort, og som hun redegjør for i en uttalelse hun har avgitt etter å ha lest sakkyndigerklæringen avgitt til Høyesterett. Hun skriver at barnet «gikk ikke inn i noe som er typisk for en sorgprosess ved møtet med mor. De følelsesmessige kvalitetene som en da ville forvente, som for eksempel tilbaketrekning, emosjonell flathet, sinne eller avvisning av situasjonen var ikke tilstede».

Det er således uenighet mellom fagkyndige som har sett og hørt de involverte personer til ulik tid og i ulike situasjoner. Men både de sakkyndige for Høyesterett og de fagkyndige vitnene har gitt uttrykk for at det er klare svakheter ved mors omsorgsevne. Bevismaterialet for øvrig gir også et sammensatt bilde. Jeg kan ikke se at det er inntrådt noen forandring av betydning etter fylkesnemndas vedtak når det gjelder mors omsorgsevne.

På denne bakgrunn er det vanskelig å trekke noen endelig konklusjon, både når det gjelder riktigheten av fylkesnemndas vedtak, og når det gjelder spørsmålet om vilkårene for omsorgsovertakelse foreligger i dag. Etter min mening bør saken avgjøres ut fra bestemmelsen i barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum, og spørsmålet er da om det vil føre til alvorlige problemer for barnet å bli tilbakeført til mor.

De sakkyndige for Høyesterett har ikke tatt stilling til hvorvidt B bør tilbakeføres til sin mor. De beskriver barnet som normalt fungerende, med sterk tilknytning til fosterforeldrene og sin fosterbror. Isolert sett anser de det skadelig å bryte denne tilknytningen. Det vises til at hun har opplevd et alvorlig separasjonsbrudd, og en gjentakelse av dette vil kunne påføre henne ytterligere stress og skade. Det beste for henne på kort sikt mener de vil være å forbli i fosterhjemmet, men med økt kontakt med mor.

De sakkyndige er mer usikre når det gjelder en vurdering på lengre sikt - i forhold til barnet når hun blir 10-12 år gammel og begynner å interessere seg for hvor hun kommer fra. Det fremheves at hun har

Side:884

beholdt tilknytningen til sine biologiske foreldre, særlig til mor, noe som vil gjøre en eventuell flytting mindre traumatisk enn flyttingen i sin tid fra mor. En må unngå at barnet nok en gang blir påført en alvorlig separasjonsreaksjon. De peker på at en overføring i tilfelle bør foregå over noen måneder, og det beste ville være om fosterhjemmet i noen tid kunne fungere som avlastningshjem.

Slik jeg bedømmer bevismaterialet, er det meget stor fare for at nettopp det de sakkyndige frykter - en ny alvorlig separasjonsreaksjon hos B - vil inntreffe, og dette er avgjørende for mitt standpunkt i saken. De sakkyndige har understreket at hun er et barn som er betydelig traumatisert. Hun har gjennomgått brudd med mor, senere med beredskapshjemmet, hun lever med en vedvarende konflikt mellom foreldrene, og har jevnlig problemer i forbindelse med samvær med dem. Selv om barnet i dag fremtrer som en godt fungerende femåring, må hun utvilsomt anses som et sårbart barn som fortsatt har problemer med sine tilknytningsforhold. En atskillelse fra fosterforeldrene ved tilbakeføring til mor vil gi henne et nytt sår i sinnet, og det stilles store krav til den omsorgspersonen som skal lede henne gjennom de vanskelighetene hun vil stå overfor.

Det er her problemene ligger. Selv om mor har mange gode egenskaper, beskrives hun også som svært sta, lite samarbeidsvillig og svært lite fleksibel. Den passivitet og manglende imøtekommenhet hun har utvist i forhold til barnet gjennom den tiden omsorgsovertakelsen har vart, gjør at jeg ikke finner å kunne legge til grunn at hun har den nødvendige forståelse for barnets situasjon, slik at en i praksis ikke får til den myke overgang de sakkyndige legger stor vekt på. Det er da stor sannsynlighet for at B vil oppleve et traumatisk brudd med fosterforeldrene.

Mors manglene fleksibilitet har vist seg på arbeidsplassen og har gjort seg gjeldende i forholdet til barnets far og til barneverntjenesten. Hennes holdning synes generelt å være at alt skal foregå som først bestemt, uten forståelse for at endringer kan være ønskelig eller nødvendige, og hun reagerer meget bestemt. Dette viser etter min mening at faren er meget stor for at hun ganske raskt vil bryte enhver kontakt mellom datteren og fosterfamilien. I samværet med datteren oppfører mor seg som om fosterhjemmet ikke eksisterer. Dette er ikke et godt utgangspunkt for det samarbeidet som er nødvendig dersom barnet skal kunne opprettholde et godt forhold til fosterhjemmet. Mors isolerte situasjon kommer også inn her. Som påpekt av psykolog Lynum, er det fare for at datteren blir mors eneste nære relasjon, og dette vil bli tungt for barnet.

Av betydning er også at forholdet mellom foreldrene ikke er avklart. I forhold til mor som omsorgsperson har far vanlig samværsrett, og hun må i så fall forholde seg til at han stadig vil hente barnet til seg. Med den innstilling hun har til ham, og de problemer som vil oppstå eksempelvis ved uregelmessigheter i hente- og tilbakeleveringssituasjonen, må en forutse psykiske belastninger for B.

B dras mellom to verdener og har problemer med det, noe fostermors mange notater gir klart budskap om. Selv om hun er liten, begynner hun å forstå litt av sin situasjon. Da den ene av de sakkyndige startet sitt arbeid, besøkte han barnehagen og fosterhjemmet 6. februar

Side:885

2002. B ble urolig. Fostermor skriver om dette i et notat fra 3. mars 2002:

«Sist uke, da vi satt og spiste middag - pannekaker - innledet B en fortrolig samtale. ... B og jeg satt alene igjen, og hun spurte plutselig: «Hvorfor skulle den mannen hilse på meg i barnehagen og på oss her hjemme. Hvorfor skulle han ikke til de andre barna?» Jeg tolket det til at B hadde grublet på dette lenge siden hun hadde vært så urolig over tid, så jeg bestemte meg raskt for å være så ærlig som mulig. Jeg sa da at han var i barnehagen for å se hvordan hun hadde det der, og hjemme hos oss for å se hvordan hun hadde det hjemme. Da spurte hun om hvorfor han var med til mamma A også. Da svarte jeg at han var der fordi han skulle se hvordan hun hadde det hos mamma A, siden kanskje mamma A hadde det litt greiere nå, og at B kanskje kunne bo sammen med henne når B ble litt eldre. Da brakk hun seg spontant midt opp i tallerkenen - og pannekaka kom ut igjen. Hun la seg så over i fanget mitt - vi sitter ved siden av hverandre - og var stille stille. Jeg bare strøk henne over håret. Senere på kvelden sa hun: «Hvis jeg skal bo hos mamma A må jeg få komme hit på besøk».»

Som jeg allerede har nevnt, har de sakkyndige for Høyesterett uttalt at B har en sterk følelsesmessig tilknytning til fosterfamilien. De mener familien har gitt B god stimulering og en trygg omsorg, slik at hun i dag fremtrer som en normalt fungerende pike. Det er min vurdering at denne tilknytningen er så sterk at hun vil få alvorlige problemer ved en tilbakeføring til mor, problemer som mor ikke vil evne å avhjelpe, heller ikke ved at det settes inn hjelpetiltak fra barnevernets side.

Min konklusjon etter dette er at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse må stadfestes.

Jeg må da ta stilling til omfanget av mors samværsrett med datteren. De sakkyndige for Høyesterett mener at det bør legges opp til en langt mer omfattende besøksordning for mor uten tilsyn, men de anser det viktig at det etableres et profesjonelt støttesystem for mor som hun har tillit til og som kan bistå henne i samarbeidet med fosterhjemmet, barnefaren og barnevernet. Psykolog Lynum på sin side anser det ikke tilrådelig med samvær av et omfang som tilsvarer barnelovens normalordning. Hun mener samværene heller bør begrenses. Men hennes siste observasjon av samvær skjedde våren 2001, mens de sakkyndige for Høyesterett har vurdert samværssituasjonen i begynnelsen av 2002, så vidt jeg har forstått.

De beskriver en avslappet og trivelig atmosfære under samværet, uten særlige spenninger. Barnet virket hjemmevant, hun fant raskt fram leker og spill. Det var god kontakt mellom mor og datter, selv om de ikke fysisk søkte hverandre. B viste de sakkyndige sitt eget rom med leker, og de sakkyndige fikk inntrykk av «en sjenert skyhet i relasjonen mellom mor og datter».

Når saken om omsorgsovertakelsen nå avsluttes, vil mor måtte ta inn over seg at datteren blir boende i fosterhjemmet. Det er særdeles viktig for barnet at det blir ro omkring omsorgsfunksjonen for henne. Utvidelse av samværsordningen har som forutsetning at mor i sitt forhold til datteren godtar at Bs primære omsorgsbase er fosterhjemmet. Jeg har tiltro til at mor vil kunne forstå dette etter hvert, særlig dersom hun får noe faglig bistand. Under denne forutsetning er jeg enig i at

Side:886

samværsretten bør kunne utvides til å gjelde helgesamvær. Dersom helgesamvær fungerer godt gjennom lengre tid, vil det kunne tale for at samværene utvides til også å gjelde feriesamvær.

Barneverntjenesten har en kontrollfunksjon, og samværsordningen må følges opp. Dersom den ikke fungerer tilfredsstillende, vil det være opp til barneverntjenesten å sørge for de endringer som anses nødvendige. På den annen side, dersom barneverntjenesten skulle finne at det er grunnlag for et mer omfattende samvær enn det jeg i dag anser passende, kan samværet utvides.

Den første tiden etter Høyesteretts avgjørelse vil være svært vanskelig for mor, og samværsordningen bør da fortsette slik den er i dag, med samvær tre timer hver tredje uke og med tilsyn. Fra første samvær i september mener jeg imidlertid at tilsynsordningen bør kunne opphøre.

Etter en periode uten tilsyn frem til årsskiftet, bør samværene gå over til å vare en hel dag (uten overnatting), og fra høsten 2003 bør samværene kunne strekke seg over en helg. Ved vurderingen av hvor ofte slike lengre samvær bør finne sted, må det tas hensyn til at B også skal ha samvær med sin far. For tiden har hun samvær med ham 3 timer hver sjette uke, men han har brakt omfanget inn for domstolene. Jeg er blitt stående ved at samværene over en hel dag og senere over en helg, ikke bør foregå oftere enn hver fjerde uke. Jeg bemerker at dersom samvær med far blir utvidet, kan det gi grunn til en ny vurdering av hyppigheten. Barnevernet fastsetter nærmere tidspunkter for dag- og helgesamvær. Spørsmålet om feriesamvær må overlates til barneverntjenesten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fylkesnemndas vedtak, punktene 1 og 2, stadfestes.

2. A skal ha rett til samvær med B tre timer hver tredje uke frem til årsskiftet 2002/2003. Frem til første samvær i september skal samvær skje under tilsyn.

Fra årsskiftet skal A ha rett til samvær med datteren en dag hver fjerde uke, og fra september 2003 skal hun hver fjerde uke ha rett til samvær over en helg, fra fredag kveld til søndag kveld.

Kst. dommer Zimmer: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men til dels på andre premisser når det gjelder omsorgsovertakelsen.

Som førstvoterende har redegjort for, skal saken prinsipielt avgjøres på grunnlag av barnevernloven §4-12, likevel slik at det skal tas hensyn til de problemer en tilbakeføring vil lede til, etter bestemmelsen i §4-21 første ledd annet punktum.

Når det gjelder spørsmålet om vilkårene i §4-12 var oppfylt da fylkesnemnda fattet sitt vedtak, ser jeg saken på samme måte som lagmannsrettens mindretall, og jeg kan langt på vei slutte meg til den begrunnelsen som mindretallet gir.

Saken startet med barneverntjenestens akuttvedtak som var begrunnet i mors trusler om å ta livet av seg og barnet hvis far fikk samværsrett uten tilsyn. Disse truslene kom imidlertid nokså raskt i bakgrunnen, og jeg oppfatter kommunen slik at det nå ikke hevdes at A er eller har vært

Side:887

suicidal eller at det har vært noen fare for at hun skulle skade eller ta livet av barnet. I stedet er fylkesnemndas vedtak først og fremst basert på at det er alvorlige mangler ved hennes omsorgsevne. Denne nokså raske endring i begrunnelsen for inngrep gir grunnlag for en viss skepsis.

Det har vært uenighet mellom de sakkyndige om As omsorgsevne i 1999. De sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at de problemene man kunne observere utover høsten 1999, i det vesentlige skyldes den atskillelsen som ble konsekvensen av akuttvedtaket. Om B heter det således:

«Vi mener at B, som i dag er 4 1/2 år gammel og normalt fungerende, til tross for god omsorg gjennom 2 år i fosterhjemmet neppe ville ha hatt en tilsvarende funksjon dersom ikke grunnforutsetningen var lagt til rette gjennom de første 2 år og 3 måneder hun levde sammen med sin biologiske mor. Den midlertidige tilbakegang i hennes funksjon som ble beskrevet under oppholdet i beredskapshjemmet er etter vår oppfatning reaktiv i forhold til at hun ble fjernet fra sin biologisk mor. Det er etter vår oppfatning uriktig å beskrive jentas nedsatte funksjon høsten 1999 som en konsekvens av manglende adekvat stimulering og dårlige tilknytningsforhold til biologisk mor gjennom de to første leveår.»

Om A skriver de sakkyndige:

«Det er etter vår oppfatning skapt et uriktig bilde av en ustabil, til dels voldelig A, slik hun har opptrådt gjennom denne perioden hvor datteren har vært fjernet fra hjemmet og slik man har tillagt vekt på hennes utsagn i forkant av fjerningen fra hjemmet. De sakkyndige kan vanskelig se at dette er typiske trekk ved A. Det er vår oppfatning at hun er en stille, tilbaketrukket og noe sosialt isolert person med et begrenset sosialt repertoar og et lite sosialt nettverk. Hun er imidlertid selv fornøyd med sine livsomstendigheter. Hun har støtte fra flere personer i sin bekjentskapskrets, bl.a arbeidskollegaer og støtte fra sin mor og sin gudmor i X. Selv om hennes sosiale nettverk og utfoldelsesmessige repertoar er begrenset og som omsorgsbase representere[r] en snevrere sosial plattform for fremtidig utfoldelse, kan de sakkyndige ikke se at mor mangler grunnleggende omsorgsevne slik hun tidligere er omtalt som.»

Og i konklusjonen sier de:

«Mors omsorgsevne, slik den fremstår i dag, og slik den antagelig har vært hele tiden, er tilfredsstillende og kan ikke gi grunnlag for noen inngripen fra barnevernets side.»

Jeg mener at dette syn har støtte i faktiske forhold i saken. Bortsett fra truslene og visse uttalelser fra dagmamma, er det få holdepunkter for omsorgssvikt forut for akuttvedtaket. Så sent som 25. juni 1999 skriver helsesøster i Y til barneverntjenesten blant annet:

«B har hatt en fin aldersadekvat utvikling og viser god trivsel. Hun er en tillitsfull og aktiv jente. Fin kontakt med mor, sitter trygt hos henne til å begynne med, for etter hvert å gå rundt og utforske lekene i rommet. Mor opplyser at barnet spiser og sover bra.»

Side:888

De fleste av de omstendigheter som kommunen har trukket frem for å vise manglende omsorgsevne hos A, kan etter min mening forklares ved hennes vanskelige situasjon på denne tiden, som enslig mor med turnusarbeid og med et uavklart forhold til barnets far. Jeg tilføyer at mor både den gang og nå er i fast jobb i et omsorgsyrke og har gode boligforhold.

Jeg finner det ikke nødvendig å ta definitivt stilling til om akuttvedtaket var gyldig. Det er i og for seg lett å forstå at barneverntjenesten tok mors utsagn på alvor og ønsket å sette inn tiltak. Men ikke minst i lys av de konsekvenser som atskillelsen av mor og datter har vist seg å få, er det mye som taler for at det burde ha vært satt i verk andre tiltak enn atskillelse.

Vedtaket om omsorgsovertakelse er fattet med hjemmel i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a som stiller krav om at det foreligger alvorlige mangler ved daglig omsorg eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet. Dette er ganske strenge krav, og jeg kan ikke se at vilkårene var oppfylt da fylkesnemnda fattet sitt vedtak. Jeg henviser også til den begrunnelsen som er gitt av lagmannsrettens mindretall og som støttes av erklæringen fra og forklaringen til de sakkyndige for Høyesterett.

Som nevnt skal spørsmålet om tilbakeføring avgjøres ut fra forholdene i dag. De sakkyndige for Høyesterett skriver om dette blant annet:

«Skifte av daglig omsorgsmiljø, og kanskje også barnehage, fra fosterfamilie tilbake til mor, vil innebære et alvorlig traume for B, men ikke nødvendigvis gi henne varige skader - særlig om en tilbakeføring kan skje gradvis - og ideelt - med bibehold av fosterfamilie som besøkshjem. Vi forutsetter også at B får den hjelp hun måttet trenge til fortsatt barnehageplass.»

De skriver også at B har «beholdt sin tilknytning til begge biologiske foreldre, kanskje særlig mor, og det vil nok gjøre en eventuell flytting mindre traumatisk enn den første» og at «B vil på lengre sikt kunne leve med begge løsninger».

Ved den vanskelige avveining som her må foretas, er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til hennes begrunnelse.

Dommer Bruzelius: Som annenvoterende, kst. dommer Zimmer.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.

Dommer Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Fylkesnemndas vedtak, punktene 1 og 2, stadfestes.

2. A skal ha rett til samvær med B tre timer hver tredje uke frem til årsskiftet 2002/2003. Frem til første samvær i september skal samvær skje under tilsyn.

Fra årsskiftet skal A ha rett til samvær med datteren en dag hver fjerde uke, og fra september 2003 skal hun hver fjerde uke ha rett til samvær over en helg, fra fredag kveld til søndag kveld.