HR-2001-1189-K - Rt-2001-1113
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-14 |
| Publisert: | HR-2001-01189-K - Rt-2001-1113 (211-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Taushetsplikt, Fremleggelse av dokumenter |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fremleggelse av dokument under saksforberedelsen. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01189, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A, B (advokat Harald S. Kobbe) mot Askøy kommune (advokat Magne Revheim) |
| Forfatter: | Aasland, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §205, §179, §250, Straffeloven (1902) §144 |
Saka gjeld spørsmålet om framlegging av dokument under saksførebuinga.
Det er tale om to saker som er sameina til felles behandling og som har sitt utgangspunkt i ein sjukeheim som høyrer til Askøy kommune. Advokat Halfdan Mellbye har vore advokat for kommunen, først som rådgivar før sak vart reist og så som prosessfullmektig fram til han trekte seg under ankeførebuinga for lagmannsretten. Den nye prosessfullmektigen for kommunen, advokat Magne Revheim, gav i prosesskrift 12. juli 2001 opp advokat Mellbye som nytt vitne i saka. Samstundes opplyste han kva Mellbye skulle forklare seg om:
«Advokat Mellbye var Askøy kommunes juridisk rådgiver i denne saken fra juni 1999. Han deltok i flere møter og rådga aktivt i prosessen som førte frem mot omplasseringen av B og A høsten 1999. Han vil således forklare seg om den prosessen som foregikk i kommunen frem til beslutningene om omplassering ble tatt.»
Prosessfullmektigen for dei private partane kravde deretter i prosesskrift 31. juli 2001 at det vart gitt innsyn i
«aktuell skriftlig dokumentasjon vedrørende de forhold Mellbye nå skal forklare seg om. Dette synes særlig å omfatte Mellbyes rådgiving overfor Askøy kommune fra juni 1999 frem mot omplasseringen av B og A høsten samme år. Det legges derfor til grunn at relevant materiale i form av brev, notater, møtereferater m.v. hvor dette tema berøres, blir fremlagt omgående og også inkludert i det utdrag ankende part nå skal utarbeide.»
I prosesskrift 22. august 2001 motsette kommunen seg framlegging. Det vart særleg vist til at i den grad det ligg føre slike dokument som omspurt, vil desse innehalde fortrulege drøftingar mellom advokaten og klienten, og då har advokaten teieplikt etter tvistemålslova §205. Denne føresegna gjeld også edisjonsplikta, jf. tvistemålslova §250 første ledd. Det vart vidare vist til avgjerda i Rt-1970-831. I tillegg gjorde kommunen gjeldande at kravet om framlegging var for ubestemt til at kommunen hadde plikt til å etterkome kravet.
Dei private partane viste i prosesskrift 24. august 2001 til at ein ikkje kan nekte partane i ei sak innsyn i faktiske tilhøve ved ikkje å leggje fram dokument, samstundes som det blir gitt forklaring om dei same reelle tilhøva.
Gulating lagmannsrett gav orskurd i saka 29. august 2001 med slik slutning:
«Kravet om dokumentfremleggelse tas ikke til følge.»
I avgjerda la lagmannsretten til grunn at eventuelle dokument gjeld advokat Mellbyes arbeid i saka for Askøy kommune, og då er omfatta av reglane om teieplikt etter tvistemålslova §205 første ledd, jf. §250. Etter lagmannsrettens syn kunne det tilhøvet at advokat Mellbye er gitt opp som vitne av den tidlegare klienten sin, ikkje utløyse noka plikt til å leggje fram «ellers taushetspliktbelagt dokumentasjon fra den aktuelle periode». Lagmannsretten uttala vidare at kravet synest å vere for uspesifisert, utan at retten fann det nødvendig å kome nærare inn på dette.
A og B har påkjært avgjerda og i hovudsak halde fram:
Askøy kommune har løyst advokat Mellbye frå teieplikta som advokat ved å tilby han som vitne i saka. Samtykket må vere generelt, og parten kan ikkje gjere gjeldande at advokaten har teieplikt om deler av saka.
Nærare spesifikasjon er umogeleg for kjærepartane. Det er tale om skriftleg materiale frå sommaren 1999 til det i oktober 1999 vart gjort vedtak om omplassering. Det er tale om ein kort periode, og det kan ikkje være særleg byrdefullt for kommunen å finne fram til det aktuelle materialet.
Det er sett fram slik påstand:
«1. Askøy kommune ved Ordføreren pålegges å fremlegge skriftlig dokumentasjon i form av brev, notater, møtereferater hvor vitnet Halfdan Mellbyes deltagelse og rådgiving i prosessen i Askøy kommune fra sommeren 1999 frem til belutningen om omplassering av A og B ble fattet er inntatt, omtalt eller gjengitt.
2. Askøy kommune tilpliktes å betale A og B deres saksomkostninger i anledning kjæremålet.»
Askøy kommune har gitt tilsvar til kjæremålet og særleg halde fram:
Kjæremotparten har verken rett eller plikt til å leggje fram dei omspurde dokumenta, ut frå dei føresegnene i tvistemålslova som lagmannsretten heilt rett har vist til. Eventuelle dokument i saka har heller ingen særleg bevisverdi i høve til det vitnet s kal forklare seg om. Rådgivingsprosessen har i hovudsak skjedd gjennom telefonsamtalar og møte, og dokumenta er ikkje noko bevis på denne prosessen. Det blir understreka at dette ikkje inneber at advokaten er friteken for teieplikt når det til dømes gjeld personlege opplysningar for involverte einskildpersonar i saka.
Det blir også halde fast ved at kravet om framlegging er for ubestemt til at kjæremotparten har plikt til å etterkome kravet. I denne saka er det heilt tilfeldig kva som finst av dokument. Kravet i lova om individualisering er nettopp sett for å hindre at partane på denne måten kan krevje at alle saksdokumenta blir lagde fram.
Det er sett fram slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A og B plikter å betale Askøy kommunes saksomkostninger ved kjæremålet.»
Høgsteretts kjæremålsutval har full kompetanse i kjæremålet.
Utvalet legg til grunn at det advokat Mellbye er oppgitt å skulle forklare seg om, også omfattar omstende som han i utgangspunktet ville ha teieplikt om. Såleis er det tale om å skulle forklare seg om ein prosess som mellom anna omfatta telefonsamtalar og møte med klienten. Dette er omstende som ein advokat ikkje kan forklare seg om utan å kome i strid med lovfest teieplikt, jf. straffelova §144, med mindre advokaten har samtykke frå klienten. At det må vere slik, blir tydeleg dersom ein tenkjer seg at kravet om forklaring frå advokaten hadde blitt sett fram av motparten eller av ein tredjemann. Sjølv om klienttilhøvet her var kjent, er det sjølvsagt at det ville vere brot på teieplikta om advokaten utan samtykke gjekk ut med når han hadde hatt møte, kven som tok del i møta og eventuelt kva som var tema på møta.
Ved å gi opp advokat Mellbye som vitne har kommunen i dette tilfellet løyst advokaten frå teieplikta. Dette er gjort med omsyn til det som er kalla prosessen, samstundes som kjæremotparten uttrykkeleg har uttala at samtykket ikkje gjeld opplysningar om involverte tredjepersonar. Det er etter dette tale om eit delvis samtykke.
Advokat Mellbye er såleis løyst frå teieplikta berre for ein del av rådgivinga for kommunen. Utvalet finn at retten då må nekte å ta mot forklaring frå advokat Mellbye etter tvistemålslova §205, med mindre samtykket blir utvida til å gjelde alle tilhøve som kan ha bevisverdi i saka eller motparten samtykkjer i ei avgrensa forklaring, jf. Schei, Tvistemålsloven (1998), band II, side 694. Ei delvis forklaring vil kunne gi eit skeivt bilete av kva som har skjedd i saka, og motparten vil også kunne bli hindra i å få stilt relevante spørsmål. I tillegg ville ein rett til berre å forklare seg om visse spørsmål, reise vanskelege avgrensingsspørsmål.
Så langt advokaten er gitt opp til å skulle forklare seg som vitne, er han også løyst frå teieplikta, og han må då leggje fram omspurt korrespondanse som gjeld det temaet han skal forklare seg om, jf. Rt-1992-949 og Schei side 694.
Spørsmålet om kjærepartane har individualisert dokumenta tilstrekkeleg til å kunne krevje dei lagde fram, er vanskeleg. Sjølv om ein her står overfor eit grensetilfelle, finn utvalet at det er tale om ei avgrensa mengde dokument i éi forvaltingssak og at det er tale om ein avgrensa innfallsvinkel for framleggingskravet. Utvalet finn derfor at dokumenta må leggjast fram, dersom advokat Mellbye skal møte som vitne. Utvalet viser til Rt-1992-962 der utvalet uttala at individualiseringskravet «ikke [ må ] stilles så høyt at det i urimelig grad vil være til hinder for en korrekt opplysning av saken». Med omsyn til framlegging av notat, må dette gjelde for formelle notat som har karakter av saksdokument.
Kjæremålet blir etter dette teke til følgje, med det atterhald at det berre er plikt til å leggje fram dokumenta dersom advokat Mellbye møter som vitne.
Skulle kjæreparten samtykke i at advokat Mellbye gir forklaring ut frå delvis fråfall av teieplikta, vil kjæreparten kunne setje som vilkår for eit slikt samtykke at dei omspurde dokumenta blir lagde fram.
Spørsmålet om sakskostnader blir utsett til den avgjerda som avsluttar saka, jf. tvistemålslova §179.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
1. Under føresetnad av at advokat Halfdan Mellbye skal vere vitne i saka, blir Askøy kommune pålagt å leggje fram skriftleg dokumentasjon i form av brev, notat og møtereferat der deltaking og rådgiving frå vitnet Mellbye er innteke, omtala eller attgitt.
2. Spørsmålet om sakskostnader blir utsett til den avgjerda som avsluttar saka.