HR-2001-122-K - Rt-2001-136

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-01-26
Publisert:	HR-2001-00122-K - Rt-2001-136 (34-2001)
Stikkord:	(Fremskrittspartiet-kjennelsen), Sivilprosess, Midlertidig forføyning, Suspensjon, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning med krav om at suspenderte medlemmer av et politisk parti skulle gjeninntre i de tillitsverv som de hadde hatt i partiet.
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 00-02065 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-3772 K/04 - Høyesterett HR-2001-00122, sivil sak, kjæremål
Parter:	Dag Danielsen (advokat Bjørn Stordrange), Svein Arne Nordølum, Nils Christian Dahl (advokat Per Danielsen) mot Fremskrittspartiet v/sentralstyret, Oslo Fremskrittsparti (advokat Pål W. Lorentzen)
Forfatter:	Aasland, Rieber-Mohn, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §164, §172, §180, §54, §398a, §404, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om at suspenderte medlemmer av et politisk parti skal gjeninntre i de tillitsverv som de har hatt i partiet.

Fremskrittspartiets sentralstyre vedtok 3. desember 2000 å ekskludere Flemming Dahl og Od Soring som medlemmer av Oslo Fremskrittsparti. Samtidig vedtok sentralstyret å suspendere Dag Danielsen, Sissel Dagslet, Svein Arne Nordølum, Kjell Grønnevik, Nils Chr. Dahl, Mette Libak og Haakon Haugen som medlemmer for noe ulike tidsrom. Vedtakene ble fattet under henvisning til partivedtektene §21 som hjemler eksklusjon eller suspensjon av «medlemmer som motarbeider partiet og/eller misbruker sin stilling i partiet». De ni medlemmene inngav 4. desember 2000 begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett, hvor de hevdet at vedtakene var ugyldige og krevde rettens kjennelse for gjeninntreden med fulle rettigheter i sine tillitsverv i partiet inntil gyldigheten av vedtakene ble rettskraftig avgjort. Fremskrittspartiets sentralstyre og Oslo Fremskrittsparti tok til motmæle og påstod seg frifunnet.

Oslo namsrett avsa 11. desember 2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger betaler Dag Danielsen, Sissel Dagslet, Svein Arne Nordølum, Kjell Grønnevik, Nils Chr. Dahl, Mette Libak, Fleming Dahl, Odd Soring og Haakon Haugen, som solidarisk forpliktede, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelse, 175.000 kroner til de saksøkte, med tillegg av rente etter morarenteloven fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.»

Saksøkerne påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Seks av saksøkerne trakk senere kjæremålet, men fire av dem opprettholdt kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen.

Lagmannsretten avsa 16. januar 2001 kjennelse med slik slutning:

«1. For Sissel Dagslet, Kjell Grønnevik, Mette Libak, Fleming Dahl, Od Soring og Haakon Haugen: Kjæremålssaken heves.

2. For Kjell Grønnevik, Mette Libak, Od Soring og Haakon Haugen: Kjæremålene over Oslo namsretts omkostningsavgjørelse forkastes.

3. For Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl: Oslo namsretts kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.

4. I saksomkostninger for namsretten betaler Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl, som solidarisk forpliktede, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 237.095 - tohundreogtrettisyvtusenognittifem - kroner til Fremskrittspartiet v/Sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti. Etter oppfyllelsesfristen påløper forsinkelsesrente med den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dag Danielsen, Sissel Dagslet, Svein Arne Nordølum, Kjell Grønnevik, Nils Christian Dahl, Mette Libak, Fleming Dahl, Od Soring og Haakon Haugen, som solidarisk forpliktede, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 49.000 - førtinitusen - kroner til Fremskrittspartiet v/Sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti.»

Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. De har i det vesentlige anført:

Saken reiser prinsipielle spørsmål som bør løses med utgangspunkt i alminnelige foreningsrettslige prinsipper, supplert med reelle hensyn. Her har de tidligere retter grepet saken feil an.

Den ytterst begrensede adgang lagmannsretten har lagt til grunn at domstolene har til å prøve vedtak om eksklusjon eller suspensjon fra politiske partier, kan ikke begrunnes med de politiske partienes «særegne» rolle i et demokrati. At partiene er knyttet til det politiske system tilsier økt adgang til prøvelse - ikke mindre adgang enn til å prøve vedtak i fagforeninger, hovedorganisasjoner eller øvrige yrkesorganisasjoner. Politiske vedtak og forvaltningsvedtak er undergitt domstolsprøvelse av voksende intensitet både i forhold til konstitusjonelle regler, menneskerettighetsregler og nasjonal lovgivning. Et ekskludert eller suspendert medlem vil være utestengt fra deltakelse i og mulighet for å påvirke innad i partiet gjennom «politiske virkemidler». Siden de politiske partier er selve «portalen» til demokratisk deltakelse i folkevalgte organer, herunder Stortinget, bør det finnes et korrektiv som sikrer at de som stiller til valg, ikke utsettes for overgrep av sitt eget parti.

Lagmannsretten har uriktig kommet til at den skjønnsmessige vurdering som ligger bak sentralstyrets vedtak etter partiets vedtekter §21, «helt ut» hører under sentralstyrets skjønn. Det er heller ikke rettslig grunnlag for lagmannsrettens uttalelse om at faktum bare kan prøves i den utstrekning det «helt åpenbart» er uriktig. Domstolene må kunne prøve både den generelle tolking som partiet har foretatt av sine vedtekter, og det faktum som er lagt til grunn for vedtak om suspensjon og eksklusjon. Domstolene må også kunne prøve hvilke hensyn som er tatt, om det er forholdsmessighet mellom forgåelse og reaksjon, eller om det er tatt utenforliggende hensyn.

Det beror også på feil lovtolking når lagmannsretten har lagt til grunn at prøvingen av saksbehandlingen må bli påvirket av at prøvingsintensiteten er svak. Saksbehandlingen i forbindelse med vedtakene må kunne prøves fullt ut på vanlig måte, selv om det skulle gjelde en begrenset adgang til å prøve øvrige sider av saken. Spesielt nevnes at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at retten til rettslig bistand etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav c ikke kommer til anvendelse.

Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens saksbehandling har de kjærende parter for det første anført at lagmannsretten knapt har behandlet noen av deres anførsler. Som en følge av den uriktige lovtolking lagmannsretten har foretatt, har den unnlatt å prøve vesentlige sider av saken, herunder faktum, og unnlatt å avholde muntlig forhandling i saken.

Det anføres også at lagmannsretten har misforstått hva saken faktisk gjelder. Lagmannsretten har lagt til grunn at suspensjonene var begrunnet med «samarbeidsproblemer, oppsetsighet, fraksjonsvirksomhet og til dels ukameratslig opptreden». Med ett unntak finnes ikke disse begreper og beskyldninger brukt noe sted i partiets dokumenter. Suspensjonene er i det vesentlige begrunnet i følgende tre hovedpunkter:

- Beskyldning om unnlatelse av oppfølging av vedtak.

- Beskyldning om misbruk av stilling.

- De anonyme anklagene.

I tillegg er lagmannsrettens kjennelse uklar og/eller mangelfull på flere punkter.

Det er en feil at betydningen av de sterke individuelle velferdsgrunner som foreligger, ikke er drøftet. For stortingsrepresentant Dag Danielsen gjelder at han fratas sitt yrke og levebrød. I noe mindre grad gjelder det samme for bystyrerepresentant Nils Christian Dahl. Både han og Svein Arne Nordølum er også kandidater til stortingsvalget. Parallellen til arbeidsrettslige problemstillinger er sterk. Domstolene har dessuten tidligere anerkjent fagforeningsmedlemmers velferdsgrunner for å få prøvet deres eksklusjonssak. De reelle hensyn er enda sterkere i denne saken.

Lagmannsretten har dessuten feilbehandlet anførselen om retten til å la seg representere av advokat. Retten til å møte med advokat under sentralstyrets behandling utledes av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c. Da dette ble nektet av sentralstyret, hadde ikke medlemmene reell mulighet for å møte og forsvare sin sak muntlig før vedtakene ble fattet, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Lagmannsretten har feilaktig konkludert med at nektelsen av å møte med advokat ikke var i strid med EMK artikkel 6.

Kjæremålet retter seg også mot lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Når saken har reist prinsipielle spørsmål, slik lagmannsretten har uttalt, kan ikke noen av partene etter rimelig fast rettspraksis idømmes saksomkostninger. Siden kjæremålsmotpartene ikke inngav motkjæremål mot namsrettens saksomkostningsavgjørelse, var lagmannsretten under enhver omstendighet avskåret fra å oppjustere det saksomkostningsansvar de var ilagt av namsretten.

For det tilfelle at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke finner å kunne oppheve lagmannsrettens kjennelse innen 26. januar 2001, har de kjærende parter anmodet om at kjæremålet blir overført til behandling i Høyesterett.

Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Eksklusjonene og suspensjonene av de kjærende parter oppheves inntil rettskraftig dom foreligger.

Subsidiært:

Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 00-03772 K/04 oppheves.

I begge tilfeller:

De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg for morarentelovens forsinkelsesrente etter forfallsdato.»

Kjæremålsmotpartene - Fremskrittspartiet v/sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti - har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens kjennelse er korrekt og bygger på riktig lovtolking.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er etter tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3 begrenset til bare å kunne prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift. Kjæremålet bygger på en tolking av §21 i Fremskrittspartiets vedtekter supplert med «alminnelige foreningsrettslige prinsipper». Intet av dette er skrevne rettskilder som har karakter av lov, og det er følgelig ikke noen lovforskrift å prøve tolkingen av.

For det tilfelle at kjæremålsutvalget skulle finne at det foreligger noen lovtolking å prøve, bestrides at lagmannsretten på noe punkt har tolket loven uriktig.

Til anførslene i kjæremålet har kjæremålsmotpartene gitt følgende kommentarer:

De kjærende parters anførsler innebærer i realiteten at domstolene kan foreta en full overprøving av sakens rettslige og faktiske sider.

Det ville være betenkelig om domstolene skulle kunne gripe inn i prosesser i de politiske partier. Dette ville være uforenlig med vårt politiske system og i sin ytterste konsekvens uforenlig med den konstitusjonelle balanse mellom statsmaktene. Partiene må kunne utøve sin virksomhet uavhengig av myndighetene.

Det er ingen tradisjon for å gripe inn i politiske partiers virke. Paralleller til foreningsrett og andre rettsområder har begrenset, om noen, verdi.

De politiske partier utgjør en grunnpilar i vårt politiske system og har en funksjon som er vesensforskjellig fra andre sammenslutninger, som i første rekke har til oppgave å ivareta enkeltmedlemmenes økonomiske og velferdsmessige interesser.

Enhver kan fritt melde seg inn eller ut av et politisk parti. Medlemskap har normalt ingen betydning for ansettelsesforhold eller yrkesmuligheter. Medlemskapet avhenger av at man overholder partiets regelverk. Ingen har rettskrav på medlemskap.

Vedtakene om eksklusjon og suspensjon har utvilsomt hjemmel i partivedtektene §21. Det kan ikke være adgang til noen intensiv domstolsprøving av anvendelsen av den skjønnsmessige regel i §21. Dette får også betydning for adgangen til å prøve partiets saksbehandlingsregler og praktiseringen av disse. Den øverste partiledelse må ha adgang til å legge føringer på nominasjonsprosessen og å håndheve retningslinjer som ikke blir fulgt.

Kjæremålsmotpartene kan ikke se at det foreligger noen feil ved sentralstyrets saksbehandling i forbindelse med vedtakene. Det gjelder ikke noe rettskrav på å være representert ved advokat for sentralstyret. For øvrig var de aktuelle personer representert ved advokat på tidligere stadier i saken, og advokaten innga omfattende skriv på deres vegne før møtet i sentralstyret. De medlemmer som var foreslått ekskludert/suspendert hadde full adgang til - og ble oppfordret om - å møte, noe de avsto fra. De aktuelle personer ble meddelt vedtaket og begrunnelsen straks etter at det var truffet.

Menneskerettighetene kan ikke anvendes på interne partiforhold. Rettighetene regulerer forholdet mellom stat og borger, og de sikrer retten til å utøve politisk virksomhet i en stat.

Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning har lagmannsretten ikke begått noen saksbehandlingsfeil. De kjærende parters anførsler er vurdert. Retten har verken misforstått hva saken gjelder, eller de kjærende parters anførsel om at de ikke ble gitt anledning til å være representert ved advokat i sentralstyrets møte.

Lagmannsretten har heller ikke begått feil ved å endre namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Etter tvistemålsloven §398a første ledd kunne namsrettens omkostningsavgjørelse endres uten at det var inngitt motkjæremål.

De kjærende parters påstand kan under ingen omstendighet tas til følge. Hvis kjæremålet skulle føre frem, vil kjæremålsutvalget bare kunne oppheve lagmannsrettens kjennelse og hjemvise saken til ny behandling.

Fremskrittspartiet og Oslo Fremskrittsparti har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse pkt 3, 4 og 5 stadfestes.

2. De kjærende parter tilpliktes å betale kjæremotpartenes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr. 3. Lagmannsrettens bevisbedømmelse, tolking og anvendelse av partivedtekter og ulovfestede rettsregler og den konkrete anvendelsen av lovforskrifter kan utvalget ikke prøve.

På bakgrunn av kjæremålsutvalgets begrensede prøvingskompetanse har utvalget ikke funnet grunn til å overføre saken til Høyesterett, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd.

Kjæremålsutvalget behandler først angrepet på lagmannsrettens lovtolking.

For at gyldigheten av et vedtak om suspensjon av medlemskapet i en organisasjon skal kunne prøves av domstolene, må medlemskapet ha karakter av et «rettsforhold», jf. tvistemålsloven §54. Det er i rettspraksis lagt til grunn at det ved vurderingen av om et forhold skal anses som rettsforhold, i tvilstilfeller må legges vekt på om det ut fra rettssikkerhetsmessige betraktninger er rimelig og naturlig at forholdet skal kunne bringes inn for domstolene til prøvelse, se for eksempel Rt-1979-468, Rt-1986-308 og Rt-1995-1111. I de tilfeller hvor søksmål om gyldigheten av vedtak om eksklusjon fra foreninger har vært fremmet, har det vært tale om eksklusjon fra fagforeninger eller andre yrkesmessige sammenslutninger eller fra andre foreninger hvor medlemskapet gir medlemmene fordeler av praktisk eller økonomisk art, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 293 med henvisninger til rettspraksis.

Et politisk parti skiller seg fra fagforeninger og andre foreninger hvor søksmål om gyldigheten av eksklusjonsvedtak har vært tillatt fremmet, ved at medlemskap i et politisk parti tar sikte på å fremme politiske idéer, og ikke å ivareta medlemmenes egne interesser. Det at medlemskap i et politisk parti ikke har som formål å ivareta medlemmenes egne interesser, kan imidlertid ikke være til hinder for at medlemskapet kan anses som et rettsforhold. For den enkeltes muligheter til å delta i den politiske debatt og påvirke samfunnsstyringen er det av vesentlig betydning å være medlem av et politisk parti. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må derfor gyldigheten av vedtak om eksklusjon fra eller suspensjon av medlemskapet i slike partier kunne bringes inn for domstolene til prøvelse. Ved avgjørelsen av hvor langt domstolenes prøvelseskompetanse rekker, må partienes behov for indre selvstyre i politiske spørsmål avveies mot medlemmenes behov for beskyttelse mot overgrep fra partiorganene.

Lagmannsretten har lagt til grunn at medlemskap i Fremskrittspartiet må anses som et rettsforhold, slik at søksmål om gyldigheten av de suspensjonsvedtak som denne saken gjelder, kan fremmes for domstolene, men at domstolenes prøvelseskompetanse er begrenset. Etter kjæremålsutvalgets syn bygger dette standpunktet på en riktig tolking av tvistemålsloven §54. Utvalget har med dette ikke tatt standpunkt til hvilke sider ved suspensjonsvedtakene som domstolene kan overprøve, og hvor langt domstolenes prøvelseskompetanse rekker. Dette er et materielt spørsmål som reguleres av ulovfestede regler, og som utvalget ikke kan prøve ved videre kjæremål.

Som ledd i angrepet på Fremskrittspartiets saksbehandling har de kjærende parter blant annet anført at lagmannsretten «ikke engang aksepterer retten til «rettslig bistand» i form av representasjon ved advokat, hvilket er beskyttet i EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d».

I forhold til tvistemålsloven §404 første ledd nr. 3 må bestemmelsene i EMK anses som lovforskrifter. De relevante deler av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c lyder slik:

«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:

...

c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg ...»

Lagmannsretten har ved tolkingen av denne bestemmelse lagt til grunn at den «etter sitt innhold [ikke] rammer de aktuelle sentralstyrevedtakene». Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det være åpenbart at et eksklusjons- eller suspensjonsvedtak av et politisk parti ikke kan anses som en straffesiktelse i forhold til EMK artikkel 6 nr. 3.

Kjæremålet over lagmannsrettens lovtolking kan etter dette ikke føre frem.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning foreligger det heller ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Lagmannsretten har gjort rede for sitt syn på domstolenes prøvelseskompetanse, og i den utstrekning det - ut fra det syn lagmannsretten har på dette - har vært nødvendig, tatt stilling til faktum. Dette tilfredsstiller de krav tvistemålsloven §164 første ledd 1. punktum stiller til innholdet av kjennelser. Det at lagmannsretten ikke uttrykkelig har drøftet alle enkeltheter i de kjærende parters argumentasjon, er ingen saksbehandlingsfeil.

De kjærende parter har også angrepet lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Etter tvistemålsloven §398a første ledd kan en kjæremålsmotpart kreve avgjørelsen av saksomkostningene forandret uten å erklære motkjæremål. Det følger av denne bestemmelse at lagmannsretten hadde kompetanse til å prøve omfanget av de saksomkostninger som kjæremålsmotpartene var tilkjent av namsretten.

Ved avgjørelsen av saksomkostningene har lagmannsretten lagt til grunn at selv om saken reiser prinsipielle spørsmål, har den ikke funnet tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd om at den tapende part skal pålegges å betale saksomkostninger. Den vurdering lagmannsretten her har foretatt, bygger på en riktig tolking av disse bestemmelsene. Det er ikke tilstrekkelig for å gjøre unntak fra hovedreglene at avgjørelsen har reist prinsipielle spørsmål, men avgjørelsen må ha budt på tvil, og det må dessuten foretas en skjønnsmessig vurdering av om unntaksbestemmelsene skal benyttes. Så langt kjæremålsutvalget kan prøve de spørsmål saken reiser, finner utvalget ikke grunnlag for å fravike de vurderinger lagmannsretten har gjort.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må de kjærende parter også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes i samsvar med oppgave fra kjæremålsmotpartenes prosessfullmektiger til 7 500 kroner.

De kjærende parter har nedlagt påstand om forsinkelsesrente for de saksomkostninger som de måtte bli tilkjent. Kravet tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd 2. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl - en for alle og alle for en - til Fremskrittspartiet og Oslo Fremskrittsparti i fellesskap 7.500 - sjutusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av forsinkelsesrente for forbruker skyldnere etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.