HR-2001-1330-K - Rt-2001-1402
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-08 |
| Publisert: | HR-2001-01330-K - Rt-2001-1402 (256-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Tvangsfullbyrdelse, Utleggstrekk |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om klage over utleggstrekk. |
| Saksgang: | Nord-Troms namsrett nr. 98-681-D - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-52 - Høyesterett HR-2001-01330, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Staten v/Skattedirektoratet (regjeringsadvokaten v/advokat Karin Fløistad) mot A |
| Forfatter: | Tjomsland, Flock, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, §2-7, Tvistemålsloven (1915) §404, §70, Skattebetalingsloven (1952) §32, §33, §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-1, §7-1 |
Saken gjelder klage over utleggstrekk.
Kemneren i Harstad besluttet 8. april 1997 i medhold av skattebetalingsloven §33 trekk i trygdeytelser utbetalt til A. Tvangsgrunnlag var skyldig restskatt for årene 1986 til 1995 med ca 5,5 millioner kroner. Noen få måneder senere besluttet også skattefogden i Troms i medhold av den samme bestemmelsen trekk i disse trygdeytelsene. Tvangsgrunnlag var her skyldig merverdiavgift med noe over 600.000 kroner. Etter at A hadde påklaget avgjørelsene, ble begge disse trekkene redusert til 20%.
Nord-Troms namsrett forenet klagesakene til felles behandling etter tvistemålsloven §70, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd, og avsa 24. september 1998 kjennelse med slik slutning:
«i sak nr. 122/98 D:
1. Kemneren i Harstads beslutning om utleggstrekk av 08.04.97 stadfestes.
2. A betaler innen 14 dager kr 2.000,- i saksomkostninger til staten v/kemneren i Harstad.
i sak nr. 681/98 D:
1. Skattefogden i Troms beslutning om utleggstrekk av 21.08.97 med senere endring av 09.10.97 stadfestes.
2. A betaler innen 14 dager kr 2.000,- i saksomkostninger til staten v/skattefogden i Troms.»
A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 23. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling i namsretten.
2. Avgjørelse av saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.»
Lagmannsretten - flertallet - begrunnet sin avgjørelse med en henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1994-470, og uttalte at fravikelse av denne kjennelsen krevet en nærmere begrunnelse som man ikke fant i namsrettens avgjørelse.
Nord-Troms herredsrett avsa deretter 9. mars 2001 kjennelse med slik slutning:
«I sak 710/00 D:
1. Skattefogden i Troms beslutning om utleggstrekk av 21.08.97 med senere endring av 09.10.97 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I sak 822/00 D:
1. Kemneren i Harstads beslutning om utleggstrekk av 08.04.97 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Staten v/Skattedirektoratet trådte etter dette inn i saken på vegne av skattefogden i Troms og kemneren i Harstad i medhold av skattebetalingsloven §48 første ledd nr. 4 2. punktum. Skattedirektoratet påkjærte namsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som i kjennelse av 25. juli 2001 stadfestet namsrettens kjennelse.
Staten v/Skattedirektoratet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket dekningsloven §2-7 feil.
A har en større formue i utlandet, og denne gir grunnlag for kapitalinntekt som er fullt ut tilstrekkelig til underhold av ham og hans husstand. Slik forholdene ligger an i denne saken er imidlertid denne kapitalinntekten unndratt fra kreditorenes beslagsrett etter dekningsloven §2-2.
Avgjørelsen inntatt i Rt-1994-870 er ikke retningsgivende for vår sak. Kjæremålsutvalget tok ikke stilling til om kapitalinntekter kunne tas med i vurderingen etter dekningsloven §2-7 dersom forutsetning om beslag etter §2-2 ikke slo til. Når kreditorene ikke kan ta beslag i kapitalinntekten etter dekningsloven §2-2, må den kunne trekkes inn i vurderingen etter dekningsloven §2-7. Verken bestemmelsens ordlyd eller formål er til hinder for dette. Dersom lagmannsrettens kjennelse blir stående, vil reglene få et sterkt urimelig utslag. Kjæremålsutvalgets avgjørelse inntatt i Rt-2000-868 støtter statens syn. Avgjørelsen gjaldt tolkning av skattebetalingsloven §32 nr. 4 tredje punktum, men har overføringsverdi for tolkningsspørsmålet i vår sak.
Staten v/Skattedirektoratet har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Skattedirektoratet frifinnes.
2. Staten v/Skattedirektoratet tilkjennes sakens omkostninger for namsretten, lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
A har tatt til motmæle og gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket dekningslovens bestemmelser riktig. Beslagleggelse av eventuell kapitalinntekt må skje etter de vanlige reglene i dekningsloven §2-2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 flg. Det er ingen lovhjemmel som åpner for at eventuelle slike inntekter kan beslaglegges via reglene om lønnstrekk i dekningsloven §2-7. Det er heller ikke riktig at han har en større formue utenfor Norge som gir grunnlag for tilstrekkelig underhold av ham og hans husstand.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. Saksomkostningene tilkjennes A i alle rettsinstanser, namsrett, lagmannsrett og høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget ved et videre kjæremål har begrenset kompetanse. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404 første ledd.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd at utlegg kan tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte og som det etter dekningsloven kapittel 2 kan tas beslag i. I pengekrav som nevnt i dekningsloven §2-7 - herunder «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende» - tas utlegg ved pålegg om trekk. Slikt utlegg kan etter §2-7 første ledd tas i den utstrekning ytelsen «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand.
Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at A har en større formue i utlandet som ga grunnlag for en kapitalinntekt som var fullt tilstrekkelig til underhold av ham og hans husstand. Retten la videre til grunn at A bevisst hadde fremkalt den situasjon som umuliggjorde - eller i alle fall vanskeliggjorde - innfordring av krav mot ham ved utlegg i utenlandsformuen.
Lagmannsretten vurderte spørsmålet om utlegg i As trygdeytelser «på grunnlag av de prinsipper som er angitt i Rt-1994-470». Retten uttalte at det fulgte av denne avgjørelsen at det måtte ses bort fra As kapitalinntekter når det skulle vurderes om trygdeytelsene oversteg det som med rimelighet var nødvendig til underhold.
Saken fra 1994 gjaldt spørsmålet om lønnstrekk overfor ektefeller som ved utleie av en kiosk mottok kr 5.000 pr. måned. Kjæremålsutvalget fant at det fulgte av lovens ordlyd og system at kapitalinntekter skulle holdes utenfor ved vurderingen av hvor meget av de løpende lønnsinntekter som med rimelighet trengtes til underhold, jf. §2-7 første ledd. Deretter uttales det:
«Som nevnt kan fordringshavere etter hovedregelen i §2-2 holde seg til kapital og kapitalinntekt uten tilsvarende begrensning. Utvalget kan derfor ikke se at det, slik den kjærende part hevder, er urimelig at kapitalinntekter ikke trekkes inn ved vurderingen etter §2-7 første ledd.
Loven bygger således her på et skille mellom lønnsinntekt og kapitalinntekt. Håndhevelseshensyn og hensynet til skyldneren og skyldnerens husstand, som ligger til grunn for begrensningene i adgangen til utlegg i lønnen, taler for dette. Dersom kapitalinntekter skulle bli trukket inn ved vurderingen etter dekningsloven §2-7 for deretter å bli beslaglagt i sin helhet ved utlegg, ville resultatet kunne bli at skyldneren ble sittende uten de midler til underhold som §2-7 tar sikte på å sikre».
Vår sak ligger annerledes an enn saken fra 1994 i faktisk henseende. Lagmannsretten har funnet det bevist at både kapitalen og inntektene av kapitalen er gjort utilgjengelige, slik at kreditor i praksis ikke har mulighet for å søke dekning etter §2-2 i disse formuesobjektene. Selv om lagmannsrettens tolkning har støtte i deler av begrunnelsen i kjennelsen fra 1994, finner kjæremålsutvalget at §2-7 må forstås slik at den aktuelle kapital og kapitalinntekt i et tilfelle som det foreliggende, må trekkes inn ved vurderingen av skyldnerens økonomiske situasjon. Den forutsetning som lå til grunn i kjennelsen fra 1994, og som gjorde at kjæremålsutvalget ikke fant resultatet urimelig, er ikke til stede i vår sak. Lagmannsretten har dermed fortolket §2-7 uriktig, og kjennelsen må bli å oppheve.
Kjæremålet har ført frem, og staten v/Skattedirektoratet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det samlede saksomkostningsbeløp settes til kr 7.930, hvorav kr 4.000 utgjør salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Skattedirektoratet 7.930 - sjutusennihundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.