HR-2001-1355 - Rt-2002-335
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-02 |
| Publisert: | HR-2001-01355 - Rt-2002-335 (76-2002) |
| Stikkord: | Strafferett, Grovt ran, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kravet om uberettiget vinning i ransbestemmelsen i Straffeloven (1902) § 267 og straffutmåling.
Domfelte var dømt til fengsel i 2 år og 4 måneder for blant annet grovt ran. Ranet hadde bakgrunn i at fornærmede skyldte domfelte penger i forbindelse med narkotikahandel. Domfelte anket over lovanvendelsen når det var lagt til grunn at kravet til uberettiget vinning var oppfylt og over straffutmålingen. Høyesterett forkastet anken. Dersom en handling foretas for at gjerningsmannen skal oppnå dekning for et krav på fornærmede, vil det som en klar hovedregel ikke dreie seg om en uberettiget vinning. Men når det gjaldt krav på dekning av narkotikagjeld, krav som rettsordenen ikke anerkjenner, stilte det seg annerledes. Oppfyllelse av krav av denne karakter ble funnet å falle innenfor kriteriet uberettiget vinning. Heller ikke anken over straffutmålingen førte frem. |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett 29.05.2001 - Gulating lagmannsrett 02.06.2001 - Høyesterett HR-2001-01355, straffesak, anke |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes) |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Kst dommer Zimmer, Rieber-Mohn, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §223, §229, §232, §268, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder kravet om uberettiget vinning i ransbestemmelsen i straffeloven §267 og straffutmåling.
Sandnes herredsrett avsa 29. mai 2001 dom som for A hadde slik domsslutning:
«A, f. *.*.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven §223 første ledd, straffeloven §229, 1. straffalternativ jf. §232 og straffeloven §268 annet ledd jf. §267, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år og 4 - fire - måneder. Straffen er en fellesstraff med resttid etter Stavanger byretts dom av 3.12.1998, jf. fengselsloven §41 jf. strl. §54 nr. 3. I straffen fragår 196 - etthundrenittiseks - dager for utholdt frihetsberøvelse.»
A påanket dommen for så vidt gjaldt lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Gulating lagmannsrett forkastet anken i kjennelse 2. juni 2001.
Side:336
A har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. I anken ble gjort gjeldende at det forelå flere feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse, og at straffen var for strengt utmålt. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken fremmet for så vidt gjelder «kravet om uberettiget vinning» vedrørende domfellelsen for grovt ran og straffutmålingen. De tre øvrige punktene i rettsanvendelsesanken er ikke tillatt fremmet.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Domfelte er en 32 år gammel mann, som er domfelt 10 ganger tidligere. De forhold domfellelsen nå gjelder, fant sted en kveld i november 2000 i X og hadde bakgrunn i at fornærmede - etter det som er lagt til grunn i herredsrettens dom - skyldte domfelte 10-11.000 kroner i samband med narkotikahandel. Domfelte og hans samboer, B, hadde oppdaget fornærmede på et torg, og deretter gjemt seg. De sprang mot fornærmede, som ble stående stiv av redsel, og dro henne til en bil som sto parkert like i nærheten, hvor hun etter først å ha vært trukket inn i bilen ble trukket ut igjen og lagt i bakken. Om det videre hendelsesforløp heter det i herredsrettens dom:
«A skubbet henne hardhendt inn i bilen igjen. Hun forsøkte å komme seg ut, men han dro henne inn igjen. I følge et vitne som så episoden snakket han om gjelden hun hadde til ham mens dette pågikk, og fornærmede bekreftet at han hele tiden snakket om pengene hun skyldte, og forlangte at hun betalte. A satte seg i baksetet ved siden av fornærmede, og B kjørte. Mens de kjørte slo A henne og snakket om pengene, og B skjelte henne ut. A tok også et belte rundt halsen hennes og strammet til, slik at hun nesten ikke fikk puste. De kjørte først til Y og stoppet ved en åker. Her ble fornærmede dratt ut av bilen, og A slo og sparket henne. Han dro også av henne klærne, slik at hun til slutt bare hadde trusen på seg. B sto og så på, men ved en anledning stakk hun en finger i ryggen til fornærmede og sa at hun skulle skyte henne. Etterpå kastet A henne inn i bilens bagasjerom. Fornærmede var svært redd, og trodde at hun kom til å bli drept. For å legge igjen et spor tok hun av seg et halskjede og la det igjen i bagasjerommet. Etter en tids kjøring stoppet de ved en veibom ved et grustak på Z. Her ble fornærmede igjen dratt ut av bilen, og slått og sparket. Hun forsøkte å komme seg vekk, men ble dratt nedover en grushaug slik at hun fikk stygge sår på kroppen, høyre lår og på armene. De drog henne også i håret, slik at hun ble svært øm i hodebunnen. De tok fra henne smykkene hun hadde på seg, delvis hjalp hun selv til med å ta ringene av seg. B forklarte at hun hadde mottatt smykkene i hånden uten at hun så hvem som gav henne dem. Det er ikke kommet klart frem nøyaktige detaljer med hensyn til hvem som faktisk tok smykkene fra fornærmede, men da de ble funnet hjemme hos B og tiltalte i en blomsterpotte, finner retten bevist at de to sammen selv tok, eller tvang fornærmede til å gi fra seg smykkene. Ingen av de elleve smykkene var ekte, og de hadde liten verdi. De tiltalte åpnet også vesken hennes, men lot den bli liggende igjen på stedet. De forlot henne ved grustaket, og hun fant frem til et hus i nærheten hvor hun fikk låne klær og fikk hjelp til å kontakte sin søster.»
Domfelte gjør gjeldende at han ikke kan dømmes etter ransbestemmelsene. Domfellelse for ran forutsetter at ranshandlingen er begått i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Når begge parter, som her, er enige om at det foreligger et gjeldsforhold, foreligger det
Side:337
ikke noen uberettiget vinning. Lignende tilfeller er i rettspraksis behandlet etter bestemmelsene om forbrytelser mot den personlige frihet og liv, legeme og helbred. Det er heller ikke naturlig å anvende reglene om formuesforbrytelser, idet hensynet til beskyttelse av fornærmedes formuesgoder ikke slår til.
De tidligere retter har lagt til grunn at kravet til uberettiget vinning er oppfylt. Jeg er enig i det. At vinningen må være uberettiget, innebærer at gjerningsmannen ikke har krav på den. Dersom en handling foretas for at gjerningsmannen skal oppnå dekning for et krav på fornærmede, vil det - som et klart utgangspunkt - ikke dreie seg om en uberettiget vinning. Jeg viser til Rt-1999-379 med henvisning til rettspraksis og teori. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om narkotikagjeld. Krav på oppgjør for narkotika anerkjennes ikke av rettsordenen. Det medfører blant annet at kravet ikke kan inndrives ved rettsordenens hjelp. Oppfyllelse av et krav av denne karakter faller etter mitt syn derfor naturlig innenfor kriteriet uberettiget vinning.
Heller ikke finner jeg at anken over straffutmålingen kan føre frem. Det dreier seg om meget alvorlige handlinger over et visst tidsrom med betydelig voldsbruk overfor et forsvarsløst offer. Dette har vært både smertefullt og nedverdigende for offeret, som også fryktet for sitt liv. Jeg er enig med herredsretten når den uttaler at voldsanvendelse i tilknytning til narkotikagjeld og de metoder som ofte benyttes i den forbindelse, er et samfunnsproblem som tilsier streng reaksjon i slike saker. I tillegg kommer at forholdene ble begått bare et halvt års tid etter at domfelte ble prøveløslatt etter soning av dom for blant annet ran. Straffen er en fellesstraff med resttiden på 245 dager fra den dommen. Domfeltes deltagelse i rehabiliteringsprogram i fengselet kan etter mitt syn ikke tillegges betydning ved utmålingen av straffen her.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Zimmer: Likeså.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.