HR-1999-21 - Rt-1999-379
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-04 |
| Publisert: | HR-1999-00021 - Rt-1999-379 (87-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Rettsbelæring, Lovanvendelse, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om lovanvendelsen for pengeinnkreving. Spørsmålet var om pengeinnkrevingen hadde foregått ved ran og om lagretten hadde lagt til grunn uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet for om det forelå uberettiget vinnings hensikt, jf. Straffeloven (1902) § 267. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 13.03.1997 - Frostating lagmannsrett LF-1998-601 - Høyesterett HR-1999-00021, snr 6/1999 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Ole Jakob Bae) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Helge J Kaasbøll) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Matningsdal, Aarbakke, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §306, §314, §40, Straffeloven (1902) §267, §268, §291, §333, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §19, §31 |
Dommer Schei: Trondheim byrett avsa 13 mars 1997 dom, som for A hadde slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffelovens §267 jfr. §268 annet ledd, §291, §333 og vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §19 første ledd sammenholdt med straffelovens §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder, hvorav fragår 1 - en - dag for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for tiltalens post III a og b, IV og V a og b. ...
4. A frifinnes for inndragningskravene.
5. A og B dømmes in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til ... borettslag med kr 6163,- - sekstusenetthundredeogsekstitre - kroner og Vesta Forsikring AS med kr 67050,- - sekstisjutusenogfemti - kroner.
6. Saksomkostninger idømmes ikke."
Domfelte anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen etter straffeloven §267, jf §268 annet ledd. Videre ble det anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen etter straffeloven §333, men her ble samtykke til fremme av anken ikke gitt.
Frostating lagmannsrett avsa 22 september 1998 dom, som for A hadde slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1964 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §267 jf §268 første ledd.
For denne forbrytelsen og for de lovovertredelser han med endelig virkning er domfelt for ved Trondheim byretts dom av 13. mars 1997 fastsettes
Side:380
straffen, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder hvorav fragår 1 - en - dag for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til Vesta forsikring med 42.050 - førtitotusenogfemti - kroner."
Lagretten svarte nei på spørsmål om ranet var grovt.
Dommen ble avsagt under dissens fra to av de lagrettemedlemmer som tiltrådte retten ved straffutmålingen. En av disse stemte for en straff av fengsel i ett år og to måneder, den andre for fengsel i ett år.
Domfelte anket til Høyesterett over saksbehandlingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot fremmet anken over lovanvendelsen, men ikke anken over saksbehandlingen og straffutmålingen. Vedrørende anken over lovanvendelsen uttalte kjæremålsutvalget i påtegning, som ble sendt aktor og forsvarer:
"Utvalget kan ikke se at det som direkte er påberopt som lovanvendelsesfeil i anken, kan føre frem. Derimot kan lagmannsrettens domsgrunner i tilknytning til straffutmålingen oppfattes slik at det fra domfeltes side kan ha foreligget selvtekt, jf det som er sagt i dommen s 7 om overlevering av kr 70.000 til de fornærmede. Om det har foreligget selvtekt, kan det tilsi at domfellelsen for ran var uholdbar."
Forsvareren har i prosedyren for Høyesterett anført at det må legges til grunn at lagretten har bygget på at det er uten betydning for anvendelsen av straffeloven §267 om domfelte begikk handlingen for å oppnå dekning for et krav han hadde på de fornærmede. Dette er feil lovanvendelse, og dommen må oppheves. Prøving av lovanvendelsen til gunst for domfelte er ikke begrenset til det som er protokollert av rettsformannens rettsbelæring, sml straffeprosessloven §306 tredje ledd. Aktor har erklært seg enig i dette.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Innledningsvis bemerker jeg at jeg ikke kan se at det rettsanvendelsesspørsmålet som ved henvisningen av anken ble tatt opp av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og som nå er påberopt av domfelte, ble gjort gjeldende i anken. Etter straffeprosessloven §314 første ledd nr 2 er imidlertid ankegrunnen, som anken i utgangspunktet skal prøves innen rammen av, lovanvendelsen under skyldspørsmålet generelt, og ikke bare den konkrete lovanvendelsesfeil som måtte være påberopt. Nettopp derfor er det ikke noe krav til spesifisering av lovanvendelsesfeilen, selv om denne "bør nevnes", jf straffeprosessloven §314 annet ledd nr 1. Høyesterett kan innenfor ankegrunnen prøve lovanvendelsen generelt, herunder den lovanvendelsesfeil som nå er påberopt. Jeg viser om dette også til Rt-1960-159, Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 311-312 og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind II side 812.
Den handling som skal utgjøre ranet, er i lagmannsrettens straffutmålingsbemerkninger beskrevet slik:
"Lørdag 1. juni 1996 var tiltalte hjemme i - - -veien 25, i motorsykkelklubben
Side:381
X i Y. Han og to kamerater fra klubben dro bort til de fornærmede for "å gi dem en lærepenge". Tiltalte og i hvert fall en kamerat brøt seg inn i de fornærmedes leilighet. Der truet tiltalte C med at han ville klippe av henne en og en finger inntil hun skrev under salgsmeldingen på en VW Polo. Han stakk videre den bøyde delen av et brekkjern inn i munnen til D og truet med å trekke ut alle tennene hans. Han truet videre bl.a. med at han ville skade dem samt skyte/drepe dem og for øvrig lage et helvete hvis de gikk til politiet, samtidig som han slo og sparket dem. De fornærmede ga etter for presset og skrev under på salgsmeldingen. Tiltalte som gjennomsøkte leiligheten, skal etter fornærmede Ds forklaring ha spurt ham flere ganger om hvor han hadde lagt "dopen og pengene". Tiltalte og kameraten fant ikke det de lette etter, forlot leiligheten og tok bilen, en kassegitar og en Nilfisk støvsuger med seg."
For at det skal foreligge ran, må det foreligge hensikt om uberettiget vinning. I rettspraksis og teori er dette forstått slik at dersom handlingen foretas for at gjerningsmannen skal oppnå dekning for et krav han har på fornærmede, vil det - som et klart utgangspunkt - ikke foreligge uberettiget vinnings hensikt. Jeg viser her til Rt-1994-1521, Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6 utg, side 27 og Bratholm/Matningsdal, Straffeloven, Anden del, side 682.
I nærværende sak la byretten til grunn at "de tiltalte mente å kreve inn et beløp som de fornærmede skyldte A". Spørsmålet om tiltalte hadde et krav mot de fornærmede som de ville inndrive, er ikke berørt i den delen av lagmannens rettsbelæring som ble protokollert. Protokollatet gjelder utelukkende grensen mot grovt ran. Men spørsmålet er behandlet i flertallets bemerkninger vedrørende straffutmålingen. Det er her uttalt:
"Etter avtale mellom tiltalte og de fornærmede skulle de fornærmede til København i mai 1996. Noen dager før avreise fikk de fornærmede, etter tiltaltes forklaring, overlevert i underkant av 70.000 kroner av tiltalte. Pengene ble levert i kontanter, uten kvittering eller annen dokumentasjon på at pengene kom fra ham. De fornærmede bestrider å ha mottatt beløpet. I slutten av mai var det klart at han ikke ville få varene de fornærmede skulle kjøpe for ham i København, eller få pengene tilbake."
Lagmannsrettens flertall besto av fagdommerne, lagrettens ordfører og ett lagrettemedlem. Ett av de lagrettemedlemmer som deltok ved straffutmålingen og dissenterte, la uttrykkelig til grunn at de fornærmede skyldte tiltalte penger. Det andre lagrettemedlemmet som var med på straffutmålingen og som dissenterte, har ingen bemerkninger som uttrykkelig går på dette spørsmålet, men han ga uttrykk for at ranet lå i nedre grense mot straffrihet.
Etter dette må det bygges på som sannsynlig at lagretten ved avgjørelsen av skyldspørsmålet har lagt til grunn at det var uten betydning for lovanvendelsen under skyldspørsmålet om domfeltes hensikt var å oppnå dekning for et krav på fornærmede. Tre av medlemmene i lagretten har i forbindelse med straffutmålingen direkte gitt uttrykk for enten at man ikke tok stilling til faktum på dette punkt, eller at man la til grunn at det forelå et slikt krav. Faktum var her omtvistet mellom fornærmede og domfelte, og når flertallet, inklusive rettens formann, ikke fant det
Side:382
nødvendig å ta standpunkt til det, er det sannsynlig at formannen også i rettsbelæringen til lagretten la til grunn at spørsmålet var uten betydning for om det forelå et ran.
Etter straffeprosessloven §306 tredje ledd kan det "til skade for siktede" overfor en dom av lagmannsretten i en sak som er behandlet med lagrette, "ikke ankes over lovanvendelsen vedkommende skyldspørsmålet, med mindre anken grunnes på at den protokollerte redegjørelsen fra rettens formann om rettssetningene har vært uriktig". Bestemmelsen gjelder altså etter ordlyden anke "til skade for" siktede, og nettopp angivelsen av anke "til skade" må naturlig forstås slik at denne begrensningen i det som kan være grunnlaget for ankeprøvingen ved lovanvendelsesanker, ikke gjelder ved anke til gunst for siktede. Dersom det på annen måte kan føres bevis for at det er sannsynlig at lagretten har lagt til grunn en uriktig lovforståelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, må dette kunne gi grunnlag for opphevelse, se Andenæs, Norsk Straffeprosess, bind II, side 96 og Bjerke/Keiserud, bind II side 796.
Selve jurysystemet vil imidlertid her sette begrensninger. Etter straffeprosessloven §40 første ledd skal domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bare bestå i en henvisning til lagrettens kjennelse. Domsgrunnnene vil på dette punkt derfor ikke gi grunnlag for noen prøving av rettsanvendelsen. Med de krav som stilles til utformingen av spørsmålene til lagretten, vil heller ikke disse normalt kunne danne basis for noen slik prøving, jf Rt-1988-676. Skal det kunne konstateres uriktig lovanvendelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet, vil det vanligvis måtte være fordi rettsbelæringen er protokollert på det aktuelle punkt, og denne rettsbelæringen gir uttrykk for en uriktig lovanvendelse, jf Rt-1989-1188.
Men nærværende sak viser at selv om rettsformannens rettsbelæring ikke er protokollert, kan forholdet likevel være slik at det er sannsynlig at det er lagt til grunn en uriktig lovanvendelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Lagmannsrettens bemerkninger om straffutmålingen tilsier her som påpekt dette. I tillegg kommer at aktor har opplyst at han i sin prosedyre i lagmannsretten vedrørende skyldspørsmålet gjorde gjeldende at det var irrelevant om domfelte hadde begått handlingene for å inndrive et krav han hadde mot fornærmede. Dette var - har aktor opplyst - et syn rettsformannen iallfall ikke tok avstand fra i rettsbelæringen. Forhold som kunne tilsi at det forelå uberettiget vinnings hensikt til tross for at domfelte tok sikte på å inndrive et krav han hadde mot tiltalte, var overhodet ikke fremme.
Jeg er etter dette kommet til at det må bygges på som sannsynlig at lagretten har lagt til grunn en uriktig lovanvendelse i forhold til vilkåret i straffeloven §267 om uberettiget vinnings hensikt, og at dette må lede til at lagmannsrettens dom oppheves for domfellelsen av A.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves for domsslutningens punkt 1 og 2.
Side:383
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Aarbakke: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves for domsslutningens punkt 1 og 2.