HR-2001-1484 - Rt-2001-1631
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-11 |
| Publisert: | HR-2001-01484 - Rt-2001-1631 (294-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01484, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Torgeir Røinås Pedersen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Coward, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §212, Straffeprosessloven (1981) §445, §446, §321, §325, §444, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken gjelder oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §446 jf. §444 og §445.
A, født *.*.1966, ble ved Horten herredsretts dom 6. juli 2000 dømt for overtredelse av straffeloven §212 første ledd - for ved tre anledninger å ha befølt to unge kvinner. Straffen ble satt til fengsel i 30 dager, som ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år. Han ble i tillegg dømt til å betale en bot på kr 20.000. Herredsretten frifant ham for en overtredelse av straffeloven §212 annet ledd første straffalternativ.
For de poster han var domfelt for, anket A til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. Lagmannsretten besluttet først å nekte anken fremmet, men etter omgjøring ble anken over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §321 fjerde ledd og §325.
Ved Agder lagmannsretts dom 12. januar 2001 ble han frifunnet. Dommen er avsagt under dissens for ett av forholdene, som én av de juridiske dommere stemte for å dømme ham for.
Ved skriv 10. april 2001 fremsatte A gjennom sin forsvarer krav om oppreisningserstatning i medhold av straffeprosessloven §446 jf. §444 og §445.
Etter skriftlig behandling avsa Agder lagmannsrett 29. oktober 2001 kjennelse med slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Lagmannsretten har lagt til grunn at A ikke har sannsynliggjort at han ved de tre anledningene ikke befølte de unge kvinnene uten deres samtykke. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at den finner det klart at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke er til stede, og at det dermed ikke er grunnlag for oppreisning etter §446.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av feil i lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisvurdering.
Det anføres som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke avholdt muntlig forhandling i forbindelse med erstatningskravet. Det følger av avgjørelsen inntatt i Rt-2001-468 at en part som krever muntlige forhandlinger, har rett til dette med hjemmel i EMK artikkel 6.
Under henvisning til det faktum lagmannsretten har lagt til grunn i avgjørelsen av straffesaken, gjøres gjeldende at det ikke er ført bevis for at A har foretatt utuktig handling i strafferettslig forstand. Den gjerningsbeskrivelse som er lagt til grunn, bærer preg av uskyldig tilnærming til kvinner, og det er ikke beskrevet at de fornærmede gjorde noe for å markere avstand fra handlingene. Det faktum som er lagt til grunn, tilsier ikke at A har utført en handling som i det ytre bærer preg av å være en straffbar handling, jf. Rt-1999-685. På denne bakgrunn gjøres gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er til stede.
Subsidiært anføres at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede.
Herredsrettens dom førte til betydelig omtale i media, og til at A ble suspendert fra sin stilling som lærer ved videregående skole. Han valgte senere å flytte fra Horten. Den psykiske belastningen i forbindelse med saken har gjort ham arbeidsufør i lang tid. Det skal også bemerkes at As ektefelle spontanaborterte umiddelbart etter at hun hadde avgitt forklaring i lagmannsretten. Dette er forhold som retten ikke har vurdert. Retten synes å legge avgjørende vekt på at A ved sin atferd opptrådte klanderverdig, men de situasjoner han har befunnet seg i, er neppe unike.
Dette er forhold som ville blitt nærmere belyst under en muntlig forhandling, og som derfor underbygger påstanden om at unnlatelse av muntlig forhandling er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av kjennelsen.
Det er lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
1. A tilkjennes oppreisning med beløp begrenset oppad til kr 500.000,-.
For begge påstanders vedkommende:
1. A tilkjennes sakens alle omkostninger.»
Påtalemyndigheten har inngitt bemerkninger til kjæremålet. Når det gjelder anførselen om saksbehandlingsfeil, vises til at saken omhandlet i Rt-2001-468 var vesensforskjellig fra nærværende sak. I lagmannsretten er det de samme dommere som behandlet straffesaken som erstatningssaken.
For øvrig vises til påtalemyndighetens tidligere uttalelse til erstatningskravet. Kjæremålet påstås forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker innledningsvis at lagmannsretten har oppfattet kravet om oppreisning slik at det knytter seg til de tre tiltalepunkter A ble frifunnet for ved lagmannsrettens dom av 12. januar 2001. I rettens kjennelse av 29. oktober 2001 er således kravet vurdert i forhold til disse tiltalepunktene. Det forhold han ble frifunnet for ved Horten herredsretts dom av 6. juli 2000, ble ikke vurdert av lagmannsretten, og kjæremålet retter seg ikke mot denne del av avgjørelsen.
De tre tiltalepunktene lagmannsretten avgjorde, gjaldt beføling av brystene til to jenter på 16 og 17 år uten deres samtykke. De utuktige handlingene skulle etter tiltalen ha skjedd under overnatting i forbindelse med turnarrangementer.
Av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner fremgår det at A, som var turntrener, ved en anledning våren 1998, om natten og i øyensynlig påvirket tilstand, hadde lagt seg på en turnmatte der de to fornærmede lå. Lagmannsretten har lagt til grunn at A da befølte den enes bryster over et tidsrom på 10-15 minutter, uten hennes samtykke, men også uten at hun i ord eller handling viste at hun motsatte seg det. Frifinnelsen ble begrunnet med at tiltalte ikke var klar over at fornærmede ikke samtykket.
I forhold til den andre fornærmede la lagmannsrettten til grunn at tvil med hensyn til om A hadde befølt henne, måtte komme ham til gode, og at han uansett ikke var klar over hennes manglende samtykke. Det tredje tiltalepunkt gjelder samme fornærmede. Natt til 31. oktober 1998 overnattet hun og A, som begge var påvirket av alkohol, i et klasserom, der tiltalte hadde lagt seg ved siden av fornærmede under samme dyne. Lagmannsretten har også på dette punkt lagt til grunn at tvil om fornærmede ble befølt, må komme tiltalte til gode, og at han uansett ikke var klar over hennes manglende samtykke.
I kjæremålet anføres at det fremgår av domsgrunnene at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalen, jf. straffeprosessloven §444 og den innskrenkende tolking som er gjort av bestemmelsen i avgjørelsen i Rt-1999-685.
Utvalget finner det klart at oppreisning i medhold av §444, jf. §446, i dette tilfelle forutsetter at A påviser at han ikke har befølt jentene. Det dreier seg objektivt sett om utuktige handlinger, ikke om atferd som «fortoner seg som dagligdags og uskyldig» som det heter i avgjørelsen i Rt-1999-685.
I kjennelsen av 29. oktober 2001 sier lagmannsretten at A i dommen av 12. januar s.å. ble frifunnet på grunn av de strenge beviskrav som må stilles, og at retten ikke finner «noe grunnlag for i dag å kunne fastslå at det er mer sannsynlig at A ... ikke befølte de unge kvinnene enn at han gjorde det». Lagmannsretten finner derfor at vilkåret for å tilkjenne oppreisning etter §444, jf. §446, ikke er til stede. Utvalget er enig med lagmannsretten.
Utvalget er også enig med lagmannsretten i vurderingen av kravet om oppreisning i medhold av straffeprosessloven §445, jf. §446. Til kravet bemerkes:
I dommen av 12. januar 2001 har lagmannsretten funnet det meget kritikkverdig at A, som var trener og leder av turnparti, drakk alkohol sammen med vesentlig yngre turnere og, ved de anledninger saken gjelder, hadde lagt seg inntil og sammen med jentene. Lagmannsretten har understreket at han på denne måten misbrukte den tillit turnerne og turnmiljøet hadde til ham.
I kjennelsen av 29. oktober 2001 har lagmannsretten vist til dette, og retten har ikke funnet grunnlag for oppreisning etter §445, jf. §446. Utvalget er enig med lagmannsretten. Det foreligger ikke «særlige grunner» som tilsier at oppreisning «etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Utvalget bemerker i denne forbindelse at det skal kvalifiserte rimelighetsgrunner til for å tilkjenne erstatning/oppreisning etter §445. De skader og påkjenninger A er påført gjennom strafforfølgningen, er det da ikke grunn til å gå nærmere inn på.
I kjæremålet anføres som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke avholdt muntlig forhandling om oppreisningskravet. Denne anførsel kan ikke føre frem.
Det vil måtte bero på omstendighetene om retten skal avholde muntlig forhandling, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 17. oktober 2001 i sak nr. 2001/1164 (HR-2001-1164-K). I vår sak har det i to instanser vært gjennomført ordinær hovedforhandling med bevisførsel om de forhold oppreisningskravet bygger på. Lagmannsrettens kjennelse er avsagt av de samme juridiske dommere som avgjorde straffesaken. Utvalget antar at det da normalt ikke kan kreves ny muntlig forhandling om erstatnings/oppreisningskravet med mindre dette forutsetter at det tas stilling til spørsmål som ikke ble behandlet i straffesaken.
Som det har fremgått, har lagmannsretten tatt stilling til oppreisningskravet ved å legge til grunn de bevisvurderinger og vurderinger av As handlemåte som ble gjort i straffesaken. Ut fra sin oppfatning om at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde begått de handlinger han var tiltalt for, og hadde opptrådt sterkt kritikkverdig, og at vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §445, jf. §446, derfor ikke forelå, hadde retten ikke foranledning til å behandle de spørsmål som gjelder skader og påkjenninger ved strafforfølgningen, og som ikke var behandlet i straffesaken. Det var da ikke grunn for lagmannsretten til å avholde muntlig forhandling.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.