HR-2001-1485

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2002-02-22
Publisert:	HR-2001-01485
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf. Straffeprosessloven (1981) § 444 - § 446.
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-2000-956 - Høyesterett HR-2001-01485, straffesak, kjæremål
Parter:	A (advokat Alv Stangeland) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:	Gjølstad, Gussgard, Aarbakke
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §435, §449, Straffeloven (1902) §195, §209, Tvistemålsloven (1915), Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven §444 - §446.

A, født *.*.1942, ble ved Ofoten herredsrett dømt for overtredelse av straffeloven §195, første ledd annet straffalternativ for i perioden april - november 1995, ved en eller flere anledninger, å ha hatt samleie med B, født *.*.1983. Straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. Han ble i tillegg dømt til å betale erstatning og oppreisning til fornærmede med til sammen 325.000 kroner. I tråd med aktors frifinnelsespåstand ble han frifunnet for overtredelse av straffeloven §209.

A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende overtredelsen av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ og erstatningsidømmelsen.

Hålogaland lagmannsrett avsa 24. november 2000 dom ( LH-2000-00313) med slik slutning:

«1. A, f *.*.1942, frifinnes for krav om straff.

2. A frifinnes for krav om erstatning.»

I begrunnelsen for kravet om erstatning viste lagmannsretten til beviskravet om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for skyld for pådømmelse av erstatningskrav etter frifinnelse for overtredelse av den handling siktelsen gjaldt.

B ved verge C påanket lagmannsrettens domsslutning vedrørende erstatningsavgjørelsen, jf. straffeprosessloven §435, jf. tvistemålsloven kap. 25. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 18. mai 2001 ble anken nektet fremmet.

Ved skriv 14. desember 2000 fremsatte A gjennom sin forsvarer krav om erstatning og oppreisning i medhold av §444 jf. §446, subsidiært rimelighetserstatning etter §445. I begjæringen ble det anmodet om at lagmannsretten skulle avholde muntlige forhandlinger om kravet, herunder høre parter og vitner.

I skriv til partene 30. mars 2001 viste lagmannsretten til at retten ville bli satt med de samme juridiske dommere som deltok i straffesaken og at det derfor ikke var behov for ny bevisførsel om skyldspørsmålet. Partene ble bedt om å begrense seg til å oppsummere en saksfremstilling med argumentasjon for de juridiske konsekvenser. Erstatningsgrunnlaget og utmålingen ble deretter å underbygge ved vitneførsel og argumentasjon ved muntlige forhandlinger.

Hålogaland lagmannsrett avholdt hovedforhandling 21. og 22. august 2001, og avsa 8. oktober 2001 kjennelse ( LH-2000-00956) med slik slutning:

«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»

Lagmannsretten fant at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalebeslutningen, jf. §444, eller at det forelå kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning, jf. §445. Det var dermed heller ikke grunnlag for oppreisning etter §446.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av feil i lagmannsrettens saksbehandling, bevisvurdering og lovanvendelse.

I kjæremål av 26. oktober 2001, og senere prosesskriv av 8. og 27. november 2001, 12. desember 2001 og 4. februar 2002, er i hovedsak anført:

Som saksbehandlingsfeil anføres at lagmannsretten ikke avholdt muntlige forhandlinger om skyldspørsmålet. Det var særlig aktuelt med ny bevisføring i form av vitneavhør, blant annet ved avhør av B. Det følger av avgjørelsen inntatt i Rt-2001-468, at en part har krav på muntlige forhandlinger etter prinsippet om «rettferdig rettergang» i EMK artikkel 6 nr. 1. Kravet til kontradiksjon og rettferdig rettergang ble ikke ivaretatt, idet kjærende part hadde skiftet prosessfullmektig siden straffesaken. Momenter som fremkom under straffesaken, ble det derved ikke mulig å imøtegå for den nye prosessfullmektig i erstatningssaken.

De vitner som ble begjært hørt i lagmannsretten vil også være aktuelle å føre for Høyesterett i form av bevisopptak.

Det gjøres gjeldende at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444. Lagmannsretten har vurdert bevisene feil, og har i alle tilfeller stilt for strenge krav til sannsynliggjøring av at den kjærende part ikke har begått den handling han var tiltalt for.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har full prøvelsesrett. Lagmannsrettens kjennelse er lite konkret, kjæremålsutvalget bør av den grunn vise mindre tilbakeholdenhet enn ellers til å tilsidesette lagmannsrettens bevisbedømmelse, jf. Rt-1994-1190.

Det vises til kjærende parts anførsler for lagmannsretten. Oppsumeringsvis pekes på at Bs forklaring virker usannsynlig, og at etterforskningen ikke har gitt støtte til forklaringen. Kravet til sannsynliggjøring er da oppfylt, jf. Rt-1994-732.

B var godt kjent for hjelpeapparatet innenfor så vel skole som helse- og sosialtjenesten da hun kom i kontakt med A. A har ikke vist seksuelle avvik tidligere, han har vært etablert i forhold til kvinner på hans egen alder, han har vært gift og har egne barn. Fra 1993 til 1996 ble det ikke oppdaget noe som knyttet A til seksuelle overgrep, eller noe som tydet på at B var utsatt for overgrep. Først i 1996, på Statens Senter for barnepsykiatri, finnes løsning og svar på B sin adferd ved at hun bekrefter den historie behandlerne nærmest forelegger henne. Ved å forklare om overgrep får Bs erkjennelse og forståelse, det burde vurderes om hennes forklaring kan ha sin årsak i dette. B forklarte seg motvillig for politiet, mens hennes behandlere var til stede. Bistandsadvokaten skal før avhør ha fått oversendt hennes tidligere politiforklaring, og gjennomgått denne med henne. Hun har ikke klart å tallfeste eller å angi tidspunkt for overgrep. Overfor venninner påviste hun feil gjerningssted for hvor overgrepene skulle ha skjedd hjemme i boligen. Det har vært spørsmål om en familiehemmelighet, og en onkel skal i den forbindelse være mistenkt. Forklaringene fra helsepersonell har vært motstridende.

Tiltalen mot A forutsetter et så klart avvik fra normal adferd at det må kreves klare holdepunkter for at han har begått handlingen.

Anmeldelsen skjedde i 1996, tre år etter at handlingen skal ha funnet sted. Først i 1997 fikk A anledning til å forklare seg om anmeldelsen. Det ble tatt ut tiltale 6 år etter at handlingen skal ha blitt begått. På denne bakgrunn må det hensyntas hvilke muligheter A har til å motbevise fremsatte påstander.

Lagmannsretten fant ikke klar sannsynlighetsovervekt for at A hadde begått overgrep og frifant ham også for kravet om erstatning fra den påstått fornærmede.

Det er for streng lovtolkning når lagmannsretten ikke finner at A har sannsynliggjort sin uskyld når han i denne situasjonen ikke har klart å fremskaffe andre beviser enn å påpeke usannsynligheter i fornærmedes forklaring, og anmodet om å bli trodd om at overgrep aldri har funnet sted.

Subsidiært anføres at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er oppfylt. I alle tilfeller foreligger grunnlag for oppreisning etter §446.

Saken har ødelagt As liv. Han hadde tidligere god økonomi og jobb som fisker med høy inntekt. A måtte flytte fra hjemstedet, og mistet sitt arbeid.

I dag er A uten fast bolig, og han må få støtte av sosialkontoret. Han går til behandling hos psykolog, og sliter med store psykiske plager. Han har vært innlagt på sykehus med magesår som han oppgir skyldes belastningen med saken. Hva aktor mener å erindre av bevisførselen i lagmannsretten om mulighet for jobb og hans psykiske plager er ikke avgjørende for bevisvurderingen av disse spørsmålene. A oppgir at han flere ganger har vært i kontakt med forskjellige selskaper uten å få arbeid. Han har også forgjeves forsøkt å få arbeid gjennom arbeidskontoret. Som følge av saken har han hatt store økonomiske tap. På bakgrunn av uttalelse av 29. januar 2002 fra psykolog Ivar Holgersen, anføres at hans depresjon har sammenheng med strafforfølgningen i saken.

Det er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Hålogaland lagmannsrett avgjørelse i sak 00-956 M oppheves.

Subsidiært:

2. Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 dager etter forkynnelsen erstatning til A for lidt tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1 million med tillegg av morarenter etter morarenteloven.

3. Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 dager etter forkynnelsen erstatning til A for fremtidig tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2 mill med tillegg av morarenter etter morarenteloven.

4. Subsidiært betaler Staten v/Justisdepartementet innen 14 dager etter forkynnelsen erstatning etter §445 til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,-, med tillegg av morarenter etter morarenteloven.

5. I alle tilfeller betaler Staten v/Justisdepartementet innen 14 dager etter forkynnelsen oppreisning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,- med tillegg av morarenter etter morarenteloven.

6. I alle tilfeller tilpliktes Staten v/Justisdepartementet å erstatte A sakens omkostninger.»

Påtalemyndigheten har i tilsvar av 19. november 2001, og senere prosesskriv av 5. desember 2001, 4. januar 2002 og 12. februar 2002, i hovedsak anført:

Påtalemyndigheten kan ikke se at det er begått noen saksbehandlingsfeil under lagmannsrettens behandling av saken. Saken omhandlet i Rt-2001-486 var vesensforskjellig fra nærværende sak.

Erstatningssaken var gjenstand for muntlig forhandlinger i lagmannsretten, hvor A møtte og avga forklaring. Det ble foretatt avhør av fire vitner som redegjorde for en del økonomiske og personlige forhold hos A. Saken ble behandlet av de samme dommerne som hadde behandlet straffesaken. Under sakens behandling ble både forsvarer og aktor informert om lagmannsrettens oppfatning om hva som ble uttalt av vitnene under hovedforhandling i straffesaken. Det var således anledning til å føre motbevis, uten at noen av partene begjærte supplerende bevisførsel.

Det må antas at det ikke følger av EMK artikkel 6, nr. 1 eller straffeprosessloven §449 tredje ledd at saken skal behandles på ny i full bredde, eller i vesentlig grad med nye avhør av bla. den påstått fornærmede, med de belastninger dette vil innebære for vedkommende.

Påtalemyndigheten slutter seg til lagmannsrettens bevisvurdering og lovanvendelse. A har ikke kunnet sannsynliggjøre at han ikke har begått den handling som var grunnlag for siktelsen. Kravet til sannsynliggjøring kan ikke settes til side fordi om kravet etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle, jf. Rt-1995-2023. Dette gjelder selv om det ved vurderingen av om sannsynlighetskravet er oppfylt vil måtte tas hensyn til hvilke muligheter siktede faktisk har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.

Lagmannsretten har konkret angitt hva den har vektlagt. Ingen deler av fornærmedes forklaring er av en slik art at den virker usannsynlig. Det foreligger ikke holdepunkter for at forklaringen kan være uriktig.

Det er ikke selvmotsigende at A frifinnes for krav om erstatning til fornærmede, og at A i sak mot staten nektes erstatning. Det gjelder her ulike beviskrav. I en straffesak av denne karakter måtte det foreligge klar sannsynlighetsovervekt før erstatningskrav kan tas til følge. I saker om erstatning i anledning straffeforfølgning legges vanlige bevisregler til grunn. Bevisbyrden er ikke oppfylt hvor det er like sannsynlig at A har begått den handling som var grunnlag for siktelsen som at han ikke har begått handlingen, sml. Rt-1994-721 særlig side 725. At tiltalen gjelder seksuelle overgrep kan ikke gi grunnlag for noen lemping av kravene til sannsynliggjøring.

At det tok tid å få saken avgjort av påtalemyndigheten skyldes at siktede ikke var lett å få tak i.

I henhold til rettspraksis stilles det strenge krav før erstatning gis etter straffeprosessloven §445, sml. Rt-1994-729. At en tiltale etter straffeloven §195 vil være en belastning, kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446, sml. Rt-1995-411.

A har hevdet at han som følge av strafforfølgningen har mistet arbeidet og at han ikke har kunnet få et nytt arbeide. Vitnene D og E forklarte seg under erstatningssaken i lagmannsretten. Slik aktor forstod deres forklaringer, forklarte vitnet D at A sluttet frivillig hos ham, uten at D fikk klarlagt årsaken til dette. Vitnet E var av den oppfatning, at forfølgningen ikke burde medføre problemer med å finne arbeid som fisker.

Det fremstår som om A forut for pågripelsen var disponert for psykiske problemer. Slik aktor erindrer psykolog Holgersens forklaring i lagmannsretten, var det Holgersens oppfatning at A var mer sint overfor fornærmedes og politiets opptreden, uten at det var tale om tap av selvfølelse. I sin uttalelse av 29. januar 2002 til Høyesteretts kjæremålsutvalg har psykolog Holgersen vist til at A vokste opp på barnehjem, foreldrene ville ikke vite av ham, han hadde psykiske problemer, og han hadde regelmessig kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien. Holgersen har uttalt at en må anta at han utviklet et svært sårbart selvbilde i sin barndom, og at selvbildet er svært avhengig av klare positive tilbakemeldinger fra samfunnet.

A satt i anledning strafforfølgningen to dager i varetekt. En belastning eller et økonomisk tap som følge av en kortvarig frihetsberøvelse, kan neppe anses som en særlig eller uforholdsmessig skade som i dette tilfelle kan begrunne erstatning.

Det er nedlagt slik påstand:

«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken og bemerker:

Anførselen om saksbehandlingsfeil kan ikke føre frem. Lagmannsretten har behandlet erstatnings- og oppreisningskravet i samsvar med bestemmelsene i straffeprosessloven §449, jf. kjæremålsutvalgets kjennelser i Rt-2001-1332 og sak nr. 2001/1484 (HR-2001-1484-K). Som det er fremhevet i kjennelsene, må det bero på omstendighetene om det er grunn til å holde ny muntlig forhandling og i tilfelle i hvilken utstrekning dette skal skje. Den påkjærte kjennelsen er avsagt av de samme dommere som avgjorde straffesaken. Lagmannsretten har holdt ny muntlig forhandling og mottatt forklaringer fra siktede og fire vitner, til supplering av de opplysninger lagmannsrettens dommere satt inne med fra straffesaken. Så vidt kjæremålsutvalget kan se, fikk spørsmål som ikke var tilstrekkelig belyst i straffesaken, på denne måten en fullt forsvarlig behandling. At siktede hadde byttet forsvarer fra straffesaken til den foreliggende sak, og at den nye forsvareren ikke hadde førstehånds kjennskap til straffesaken, ga i seg selv ikke grunnlag for at lagmannsretten måtte behandle den foreliggende sak i full bredde i den muntlige forhandling.

Anførselen om lovanvendelsesfeil kan heller ikke føre frem. Lagmannsretten har ved anvendelsen av straffeprosessloven §444 første ledd bygget på det beviskravet som fremgår av bestemmelsen, slik kravet er presisert i rettspraksis. Beviskravet er et annet enn det som gjaldt i straffesaken. Det er også et annet enn det som gjaldt i fornærmedes erstatningskrav mot siktede. Utfallet av straffesaken og erstatningssaken mot siktede er derfor ikke avgjørende i den foreliggende sak. Dette fremgår klart av straffeprosessloven §444 første ledd.

Når det gjelder den konkrete bevisbedømmelsen, har lagmannsretten uttalt:

«Lagmannsretten legger særlig vekt på at B fra hun gradvis åpnet seg om det hun forklarer å ha opplevd, etter de første nølende forsøk på å minimalisere forholdet i det vesentlige har holdt fast ved sin forklaring, gjennom to forklaringer for politiet og to i hovedforhandling. Hun har aldri brakt andre personer inn i hendelsesforløpet, og aldri antydet grunner til å beskylde A for overgrep utover at hun fastholder at han faktisk utførte dem. Fag- og helsepersonell har i vitneforklaringer uttrykt absolutt tillit til hennes forklaringer, flere andre vitner har i ettertid merket seg episoder som i lys av Bs forklaring får ny mening for dem. Ingen har funnet andre tilstrekkelige forklaringer på det massive skadebildet hun frembyr, et skadebilde som fagpersonell finner forenlig med de overgrep som er beskrevet av B, når disse sammenholdes med hennes livssituasjon for øvrig.»

De innvendinger som i kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, og de øvrige opplysninger som er fremlagt i kjæremålet, er verken hver for seg eller samlet egnet til på avgjørende måte å rokke ved lagmannsrettens bevisresultat.

Kjæremålsutvalget kan heller ikke finne at det er med urette lagmannsretten har nektet siktede erstatning etter straffeprosessloven §445. De opplysninger om siktedes personlige forhold som er fremlagt i kjæremålet, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at siktedes vanskeligheter i arbeidslivet og ellers, er knyttet til strafforfølgningen mot ham på en slik måte at denne kan sies å ha påført ham en særlig og uforholdsmessig skade. Det foreligger heller ikke slike kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning som det er stilt krav om i rettspraksis, jf. kjennelsen i Rt-2000-1303 med videre henvisninger.

Når det ikke er grunnlag for siktedes erstatningskrav, er det etter straffeprosessloven §446 heller ikke grunnlag for oppreisningskravet.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.