HR-2001-1608-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-17 |
| Publisert: | HR-2001-01608-K |
| Stikkord: | Sivilprosess, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål i sak om midlertidig forføyning etter Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01608, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Bergen kommune v/ordføreren (Kommuneadvokaten i Bergen v/ advokat Karstein Rye) mot Roots AS (advokat Olaf Kr. Saggau Holm) |
| Forfatter: | Bruzelius, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §100, §175, §179, §180, §181, §404, Forvaltningsloven (1967) §28 |
Saken gjelder kjæremål i sak om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.
Roots AS fremsatte 16. mai 2001 begjæring om midlertidig forføyning for Bergen namsrett, med påstand om at iverksettelsen av Bergen bystyres vedtak av 26. februar 2001 i sak nr. 0051/01 blir utsatt til den forvaltningsmessige klagen over vedtaket er endelig avgjort. Saken gjaldt spørsmål om fornyet skjenkebevilling for to serveringssteder i Bergen, og vedtaket innebar en begrensning i skjenketiden i forhold til tidligere vedtak.
Bergen namsrett avsa 29. mai 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning forkastes.
2. Roots AS tilpliktes å betale saksomkostninger til Bergen kommune med kr 3.000,- innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Roots AS påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 30. august 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Bergen namsretts kjennelse 29 mai 2001 i sak 01-00593 D oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsrettens behandling utstår til den avgjørelse som endelig avgjør saken, jf tvistemålsloven §179 tredje punktum.»
Bergen kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3. Bergen kommune har lagt ned slik påstand:
« Prinsipalt: Bergen namsretts kjennelse av 30. august 2001, stadfestes.
Subsidiært: Gulating lagmannsretts kjennelse av 30. august 2001 oppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfeller: Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
I prosesskrift datert 28. desember 2001 fra kommuneadvokaten opplyses det at fylkesmannen i Hordaland har fattet vedtak i klagesaken 20. desember 2001. Klagen fra Roots AS tas ikke til følge, og kommunens vedtak av 26. februar 2001 stadfestes. Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven §28 første ledd annet punktum.
Kjæremålsmotparten har i et prosesskrift 9. januar 2002 uttalt at man ikke har kommentarer til lagmannsrettens kjennelse utover at den er riktig både hva gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er videre gitt uttrykk for at man ikke mener at fylkesmannens vedtak av 20. desember 2001 har prosessuell eller materiell betydning for kjæremålsutvalgets behandling av saken. Roots AS har lagt ned slik påstand:
«1. Gulating lagmannsrett sin kjennelse stadfestes.
2. Roots AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for Bergen namsrett, Gulating lagmannsrett og høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse, og at kjæremålsgrunnene er lagmannsrettens saksbehandling og lovtilking, som utvalget kan prøve, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3.
Kjæremålsutvalget bemerker videre at fylkesmannen i Hordaland 20. desember 2001 har avgjort kjæremålsmotpartens klage over Bergen bystyres vedtak av 26. februar 2001, og at klagen ikke er tatt til følge.
Lagmannsrettens kjennelse gjelder en begjæring om midlertidig forføyning, som går ut på at Bergen kommune skal utsette iverksettingen av bystyrets vedtak «til klagesaken er endelig avgjort». Slik endelig avgjørelse foreligger i og med fylkesmannens vedtak av 20. desember 2001, som er endelig. Utvalget kan ikke se at det er anført noe som viser at partene, og da særlig kjæremålsmotparten, fortsatt skulle ha rettslig interesse i en avgjørelse.
Saken må etter dette heves, jf. tvistemålsloven §100.
Begge parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett. Lagmannsretten opphevet namsrettens kjennelse, herunder omkostningsavgjørelsen, og utsatte avgjørelsen av omkostninger for lagmannsretten.
Kjæremålssaken må anses brakt inn for utvalget, og lagmannsrettens avgjørelse av omkostningene for namsrett og lagmannsrett kan da overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §181 første ledd, jf. Rt-1999-849 og Rt-2000-743. Det er imidlertid tale om et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking. Hvor langt utvalgets kompetanse til å prøve lagmannsrettens lovtolking går, avhenger av hvor langt saken var kommet da den ble gjenstandsløs, jf. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, 2001, side 1054. Kjæremålsutvalget kan ikke på det foreliggende grunnlag se at det er noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Bevisbedømmelsen og den konkrete lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve. Etter dette må opphevelsen av namsrettens kjennelse stå ved lag, og det samme gjelder avgjørelsen om å utsette avgjørelsen av saksomkostninger for lagmannsretten. Utvalget har i den foreliggende situasjon ikke hjemmel til å tilkjenne omkostninger for de tidligere instanser.
Begge parter har krevd saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §175 første ledd. Etter kjæremålsutvalgets syn kan ikke hevingen av saken legges kjærende part til last, og utvalget finner at kjæremålsmotparten da ikke bør tilkjennes omkostninger for utvalget. Noen hjemmel for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger finnes ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken heves.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.