HR-2001-1616-K - Rt-2002-1
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-07 |
| Publisert: | HR-2001-01616-K - Rt-2002-1 (1-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Samværsrett, Midlertidig avgjørelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om endring av midlertidig avgjørelse om samværsrett. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2001-01616, sivil sak, begjæring om omgjøring av midlertidig avgjørelse |
| Parter: | A (advokat Øyvind Abrahamsen) mot B (advokat Dag Olav Riise) |
| Forfatter: | Aasland, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §179, Barnevernloven (1992) §4-6 |
Saken gjelder krav om endring av midlertidig avgjørelse om samværsrett.
B, født xx.xx.1970, og A, født xx.xx.1963, giftet seg i mai 1991 og fikk fellesbarna C, født *.*.1991, og D, født *.*.1993. I august 1999 flyttet B med barna til Krisesenteret i X, men etter kort tid vendte barna tilbake til faren hvor de tok opphold. Den 3. september 1999 tok B ut stevning for X byrett med krav om at hun skulle ha den daglige omsorg for barna, og om at A skulle ha rett til samvær fastsatt etter rettens skjønn. Samtidig fremsatte hun krav om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 om at hun skulle tilkjennes den daglige omsorg for barna, og at A skulle ha rett til samvær etter rettens skjønn inntil saken var rettskraftig avgjort. Før retten hadde rukket å behandle begjæringen om midlertidig avgjørelse, traff barneverntjenesten 7. september 1999 vedtak om akuttplassering av barna i beredskapshjem, jf. barnevernloven §4-6 annet ledd. Etter saksforberedende møte hvor partene møtte og avgav forklaringer, avsa byretten 24. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. B skal ha daglig omsorg for C, f. *.*.1991 og D, f. *.*.1993, fra det tidspunkt barneverntjensten i X avslutter sin de facto omsorg for barna og inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger.
2. A skal ha samvær med barna i slikt omfang som følger av det behandlingsopplegg barna blir tilbudt fra Barne- og ungdomspsykiatriske tjenester inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken.»
Kjennelsen ble ikke påkjært.
Byretten avsa 15. november 1999 dom i hovedsaken. Denne har slik slutning:
«1. C, f. *.*.1991, og D, f. *.*.1993, skal bo fast hos sin mor B.
2. Far skal ha samvær med barna en gang pr uke med slike innskrenkninger og vilkår:
- Samvær skal skje under tilsyn av en person som har lest side 9 til 12 i dommen og domsslutningen. Det gis bare kopi av selve domsslutningen.
- Tilsynsfører har rett til å avbryte samværet dersom han/hun finner det klart at barna lider overlast eller at samværet utvikler seg slik at det vil styrke de problem som begrunner tilsynet.
- Tilsynsfører kan være E eller F. I fall ingen av disse finner anledning, skal mor snarest skaffe en annen tilsynsfører. Faller samvær to påfølgende uker bort pga manglende tilsynsfører, har far rett til samvær neste gang med en tilsynsfører foreslått av ham.
- Tilsynsfører informerer partene tidligst mulig om hvilket tidspunkt i uken samværet rent praktisk kan gjennomføres på. Det er for tiden ønskelig at det skjer i mors arbeidstid på lørdager.
- Samværsordningen opphører dersom far søker kontakt med barna ut over det som følger av den her nedfelte samværsordning. Dersom det i tilknytning til behandlings- og støttetilbud barna måtte få fra det offentlige blir ønsket fars tilstedeværelse, er det intet til hinder for det.
- Mor kan ha tre uker sommerferie med barna der det ikke er samvær. Likeledes kan hun hvert skoleår utelate samvær i enten høst, vinter eller påskeferie.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påanket byrettens dom til X lagmannsrett, som 12. november 2001 avsa dom med slik domsslutning:
«1. X byretts dom punkt 1 og 3 stadfestes.
2. A skal ha samvær med C, født *.* 1991, og D, født *.*.1993, uten tilsyn og i slikt omfang:
Siste helg i hver måned fra fredag kl. 1600 til søndag kl. 2000, to uker i sommerferien samt annen hver jul og annenhver nyttårshelg.
Første helgesamvær skal finne sted fra fredag 30. november 2001 til søndag 2. desember.
Første julesamvær skal finne sted i år 2002 fra lille julaften kl. 1200 til annen juledag kl. 1700. Julesamværene skal erstatte de helgesamvær som ellers skulle funnet sted siste helg i desember måned.
I de årene han ikke har julesamvær, skal han ha nyttårssamvær fra 30. desember kl. 1200 til 2. januar kl. 1700, første gang i desember 2001.
Sommerferiesamværet skal erstatte de helgesamvær som skulle funnet sted i de måneder sommersamværet legges til.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
A har 30. november 2001 overfor X lagmannsrett fremsatt begjæring om midlertidig avgjørelse for at han inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, skal ha rett til slikt samvær lagmannsretten har fastsatt.
Den 13. desember 2001 har B påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Prinsipalt har hun fremsatt krav om at A bare blir tilkjent samvær inntil to ganger årlig, og da kun av noen timers varighet og med tilfredsstillende tilsyn. Subsidiært har hun påstått lagmannsrettens dom opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. Hun har gjort gjeldende at den ene av de sakkyndige for lagmannsretten, psykiater Dag Norum, var inhabil og dessuten har avgitt uttalelse på mangelfullt grunnlag, og at dette kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.
Som grunnlag for begjæringen om midlertidig avgjørelse har A i korte trekk anført:
Etter at byrettens dom forelå, har partene ikke vært innstilt på å følge byrettens midlertidige avgjørelse av 24. september 1999. De forsøk som har vært gjort på samvær etter byrettens dom, har hatt som siktemål at byrettens domsavgjørelse legges til grunn. Dernest er det nå over ett år siden barna hadde ordinært samvær med sin far. Barna er sterkt knyttet til ham. De savner ham og lider under mangelen på kontakt. Hensynet til barna tilsier derfor at en raskest mulig bør komme i gang med det samværet som nå er bestemt. Det foreligger etter dette tilstrekkelige grunner til å endre den midlertidige avgjørelsen.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Inntil rettskraftig dom foreligger, så skal A ha samvær med C, født *.*.1991 og D, født *.*.1993, slik dette er bestemt i punkt 2 i X lagmannsretts dom av 12.11.01.
2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»
B har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens dom er påanket, og det er i anken gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A samvær i så stort omfang som lagmannsretten har gjort. Det medfører ikke riktighet at det ikke er stor fare for fremtidig skadelig påvirkning. A har fortsatt med å rive i stykker barnas stabile omsorgsbase hos moren, og å fremsette falske anklager mot henne. Etter Bs oppfatning er det ikke grunnlag for å gjennomføre ukontrollert samvær mellom far og barn.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Samvær fastsettes etter rettens skjønn.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B/det offentlige, med tillegg av 12 prosent rente fra forfall og til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Siden lagmannsrettens dom er påanket, ligger kompetansen til å treffe midlertidig avgjørelse hos Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Byrettens midlertidige avgjørelse av 24. september 1999 ble ikke påkjært. For at denne avgjørelse skal kunne endres, må det foreligge «særlege grunnar» som taler for det, jf. barneloven §39 annet ledd annet og tredje punktum. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i tidligere avgjørelser fremholdt at selv om det med «særlege grunnar» menes «konkrete og påviselige grunner», og ikke «sterke grunner», må det kreves «mer til endring enn man vil gjøre for å vinne frem i første sak», se Rt-2001-34 og Rt-1997-442.
I byrettens avgjørelse av 24. september 1999 ble det fastsatt at A inntil samværsspørsmålet er rettskraftig avgjort, skal ha samvær med barna i slikt omfang som følger av det behandlingsopplegg barna blir tilbudt fra Barne- og ungdomspsykiatriske tjenester. Selv om lagmannsretten ved dom av 12. november 2001 har fastsatt at han skal ha rett til samvær og uten tilsyn, og i større omfang enn det som hittil har vært praktisert, finner kjæremålsutvalget ikke tilstrekkelig grunn til å endre byrettens midlertidige avgjørelse. De sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om spørsmålet om samværsrett. Psykolog Norma Mooney har uttalt at A ikke bør gis rett til noe samvær med barna, mens psykiater Dag Norum har gitt uttrykk for at han kan gis rett til samvær uten tilsyn. Lagmannsrettens dom er påanket, og spørsmålet om anken skal henvises til Høyesterett, er ikke avgjort. I byrettens dom av 15. november 1999 ble A tilkjent samværsrett med tilsyn og med et mer begrenset omfang enn det lagmannsretten har fastsatt. For at det ikke skal bli skapt unødig uro om samværsspørsmålet, mener utvalget at byrettens midlertidige avgjørelse av 24. september 1999 bør stå ved lag inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i hovedsaken.
På dette grunnlag er utvalget kommet til at begjæringen om endring av byrettens midlertidige avgjørelse av 24. september 1999 ikke tas til følge.
B har nedlagt påstand om saksomkostninger. Utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningene i anledning av begjæringen om midlertidig avgjørelse bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om endring av byrettens midlertidige avgjørelse av 24. september 1999 tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen av saksomkostningene i anledning av begjæringen om midlertidig avgjørelse utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.