HR-2001-30 - Rt-2001-1362

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-11-01
Publisert:	HR-2001-00030 - Rt-2001-1362 (251-2001)
Stikkord:	Arbeidsrett, Oppsigelse
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av oppsigelse av en adjunkt i videregående skole. Som grunnlag for oppsigelsen var det påberopt manglende samarbeidsevner og illojal opptreden overfor overordnede og kolleger. Bakgrunnen var at adjunkten, A, ved flere anledninger hadde kommet med sterkt nedsettende karakteristikker av skolens ledelse. Videre hadde han forsøkt å hindre at B ble fast ansatt ved å sende brev til rektor med beskyldninger om at B var inkompetent og uønsket som avdelingsleder. I flere brev kom han også med sårende og nedsettende omtale av kolleger. Etter at hovedverneombudet hadde krevd all virksomhet hvor A var involvert, stanset etter Arbeidsmiljøloven (1977) § 27, sa fylkeskommunen opp A. Både herredsretten og lagmannsrettens flertall kom til at A's opptreden var uakseptabel, men lagmannsrettens flertall kjente likevel oppsigelsen ugyldig fordi skolens ledelse hadde opptrådt partisk og ikke gjort nok for å løse problemene. Høyesterett kom enstemmig til at oppsigelsen var gyldig. Høyesterett la til grunn at A ved å fremsette og spre krenkende beskyldninger, bygget opp motsetninger og aktivt skapte allianser aktivt for å undergrave B's og rektors ledelsesposisjoner og å forhindre at B ble ansatt som avdelingsleder. I likhet med herredsretten fant Høyesterett at brevskrivingen, selv om enkelte av brevene muligens lå innenfor hva en arbeidsgiver må akseptere, samlet sett dannet et "et uakseptabelt mønster, som skolens ledelse med rette har krevd stanset for å forhindre stadig nye konflikter i et allerede belastet arbeidsmiljø". Etter Høyesteretts oppfatning kunne skolens ledelse ikke kritiseres for den måte den hadde håndtert konflikten på.
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett saknr 1999-00463 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-136 A - Høyesterett HR-2001-00030, sivil sak, anke
Parter:	Møre og Romsdal fylkeskommune (advokat Odd Larhammer) mot [A-mann] (advokat Johs. A. Aspehaug - til prøve)
Forfatter:	Skoghøy, Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Frisak, Aarbakke
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, §27, §57, §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §16

Dommer Skoghøy: Saken gjelder gyldigheten av en oppsigelse av en adjunkt i den videregående skole. Som grunnlag for oppsigelsen er påberopt manglende samarbeidsevner og illojal opptreden overfor overordnede og kolleger.

Våren 1995 utlyste fylkesskolestyret i Møre og Romsdal hel, oppsigelig stilling som lærer i faget automasjon ved Romsdal videregående skole. Det var tre søkere til stillingen. Ved vedtak av tilsettingsutvalget for de videregående skoler i Møre og Romsdal 21. juni 1995 ble A, født *.*.1950, ansatt fra 1. august 1995 på vilkår om dokumentert praktisk-pedagogisk utdanning innen 31. juli 1998. Han hadde tidligere vært ansatt som vikarlærer ved skolen.

Under behandlingen av søknadene hadde skolen innstilt A som nr. 2. Som nr. 1 innstilte skolen B, men da begrenset til skoleåret 1995/96. Han hadde fungert i stillingen siden 1. september 1989. Etter at A våren 1995 hadde tatt fagbrev i automasjon, var han den eneste av søkerne som tilfredsstilte de formelle vilkårene for stillingen.

Romsdal videregående skole har fem avdelinger. As stilling hørte til Avdeling for elektrofag. Ved denne avdelingen var det 17-19 faglærere.

Da A ble ansatt, hadde skolen siden 1994 hatt en forsøksordning med en lærer som avdelingsleder for hver avdeling. Som avdelingsleder for Avdeling for elektrofag fungerte C. Fra og med høsten 1998 ble ordningen med avdelingsledere gjort permanent. Samtidig ble det ved enkelte avdelinger ansatt to avdelingsledere - en avdelingsleder I og en avdelingsleder II. Dette var blant annet tilfellet for Avdeling for elektrofag.

Den øverste ledelsen ved Romsdal videregående skole består av rektor og assisterende rektor.

I brev av 9. april 1996 til avdelingsleder C tok A opp ulike forhold ved Avdeling for elektrofag som han fant problematiske. Blant annet gav han uttrykk for at en lærerkollega - D - oppførte seg urimelig overfor ham, og at forholdet til denne kollegaen var «konstant uhyggelig». Han krevde at denne oppførsel tok slutt og forlangte sin «rett til et mobbefritt arbeidsmiljø».

I løpet av skoleåret 1995/96 mottok C blant annet enkelte klager fra elever på måten A fungerte på som lærer. Våren 1996 tok C saken opp med rektor Bjørn Erik Aarøe. Etter at rektor hadde bedt C gi en skriftlig redegjørelse, avgav C 11. juni 1996 et notat til rektor om episoder gjennom skoleåret «både på lærer- og elevsiden,

Side:1363

der A har vært involvert». Som avslutning uttalte C:

«Jeg ønsker nå at personalledelsen ved skolen tar tak i denne saken for å finne en løsning. Enkelt sagt, er ikke vår avdeling tjent med en lærer som tar så lett på sine oppgaver.»

Rektor forela ved brev av 12. juni 1996 Cs notat for A. Brevet fra rektor hadde dette innhold:

«Fra din avdelingsleder har vi mottatt et notat hvor en rekke forhold vedrørende utøvelsen av ditt arbeide og forhold til såvel klasser som kolleger blir tatt opp. Klagene er omfattende og av en slik karakter at det her vil være snakk om forhold som må karakteriseres som tjenesteforsømmelser.

Skolen kan ikke akseptere slike forhold. Før vi går videre med saken, vil vi høre ditt syn på de alvorlige forhold som er fremkommet.»

I brev av 18. juni 1996 til rektor og assisterende rektor tok A kraftig til motmæle. I et «forord» til brevet gav han blant annet uttrykk for at C gjennom skoleåret «etter beste evne» hadde «forsøkt å kvele» ham, og da A så ut til å overleve, tok C «like godt å torpederte» ham. I «forordet» ble det presisert at brevet ikke var «noe forsøk på å være morsom»:

«Det er en avsløring av et maktovergrep som mislykkes, der hovedpersonen kan stilles til ansvar før skaden fikk utvikle seg til noe tragisk. Hadde det ikke vært fordi torpederingen var så utrolig dumt oppbygd og gjennomført, ja da ville jeg fått en stri tørn en stund framover med å beholde jobben; det skjønner jeg.»

Som tema for selve brevet var angitt «avsløring av C». I brevet skrev A blant annet at C var «uforutsigbar og ganske ondskapsfull ... egentlig ubeskrivelig», at den fremstilling C hadde gitt i notatet av 11. juni 1996 til rektor, var «direkte latterlig og stakkarslig», og at han hadde motiver som ikke tålte «dagslys». Videre skrev A at Cs notat var preget av «mye grums» og vilje til å gjøre A «vondt», og at alt i brevet var «løgn og et grovt forsøk på manipulering». Brevet hadde følgende «konklusjon»:

«Denne opplevelsen har skremt meg såpass alvorlig, at jeg har bestemt meg for å forlange at avdelingslederen fratas alle muligheter til å gjenta slike «attentatforsøk». Får han fortsette, kan han lykkes neste gang. Vi vet ikke hvem som kan bli offeret; det er for så vidt uinteressant. Derfor kan vi ikke ha vedkommende i maktposisjon midt i blant oss. Han må vekk som avdelingsleder; det er et krav fra min side.»

Etter dette ble det avholdt et møte på rektors kontor 20. juni 1996 mellom A, C, rektor Aarøe, assisterende rektor Bjørn Johannessen, hovedverneombud Ove Kristian Skavnes og tre tillitsvalgte. På møtet gav rektor uttrykk for at beskyldningene mot C i As brev av 18. juni 1996 «ikke var akseptable». Etter en pause sa A - etter

Side:1364

drøftelse med tillitsvalgte - at «brevet var skrevet i affekt, og at han derfor trakk tilbake beskyldningene mot avdelingsleder». Møtet konkluderte med at rektor og A skulle «inngå en avtale om en veiledningstjeneste for neste skoleår». På denne bakgrunn ble det 24. juni 1996 inngått følgende avtale mellom A og rektor:

«1. Skolen iverksetter et veiledningsopplegg med én veiledningstime pr. uke og en veileder som kan gi A en positiv veiledning overfor klasseromssituasjonen.

2. A skal utarbeide arbeids- og prøveplaner for hver termin i samarbeid med elevene (terminplaner) for hvert fag. Veilederen kan her bidra med hjelp.

3. A forplikter seg til å følge oppsatt timeplan for sine klasser.

4. Det er oppmøteplikt i klassestyremøter, klasselærerrådsmøter, avdelings- og fagseksjonsmøter.

5. Eksamensoppgaver skal lages innen oppsatte frister.

6. Karakterer skal føres i SATS-systemet innen oppsatte frister.

7. Klasserom og verksteder skal forlates i absolutt ryddig stand.

8. Avdelingsleder er nærmeste overordnede, og alle saker skal gå gjennom avdelingsleder.»

Som veileder for A ved gjennomføringen av den praktisk-pedagogiske utdanningen som var vilkår for hans ansettelse, ble oppnevnt lærer E. Denne veiledningen ble ansett som oppfyllelse av punkt 1 i avtalen av 24. juni 1996. Da A høsten 1997 hadde fullført sine 40 praksistimer, avgav hun rapport til NTNU - Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling. I sin rapport av 8. november 1997 kom hun med følgende sluttkommentar:

«Jeg har hatt stor nytte (!) og glede av å være veileder for A! Han har arbeidet seriøst og målrettet hele praksisperioden. Jeg har opplevd ham som kunnskapsrik, reflektert og lett å kommunisere med.

A har vært spesielt opptatt av å få god kommunikasjon med elevene, og har i denne praksisperioden prøvd ulike virkemidler for å få til dette. Han har også hele tiden vært opptatt av å ansvarliggjøre og motivere elevene sine.

Vi har tillatt oss å la 3 elevsamtaler inngå i praksisopplegget.»

Etter at avtalen av 24. juni 1996 var inngått, og frem til november 1997, var forholdene ved Avdeling for elektrofag tilsynelatende normale. I denne perioden var det ingen uoverensstemmelser som ble tatt opp med avdelingens eller skolens ledelse. Det fremgår imidlertid av legejournaler som A har fremlagt, at han overfor sin lege flere ganger i løpet av denne perioden har gitt uttrykk for at han ikke følte seg ønsket på skolen, og at han følte seg mobbet i det skjulte. Han opplevde forholdet til avdelingslederen som «dårlig», og at han hadde «liten støtte fra rektor». Ved legebesøk 22. september 1997 gav han uttrykk for å være «oppgitt» og «frustrert».

I november 1997 fremsatte A og to andre lærere ved Avdeling for elektrofag misnøye med fordelingen av ekstra undervisningstimer som gjaldt et tre måneders kurs for elektrolærlinger. På denne bakgrunn innkalte avdelingslederen til et «oppvaskmøte» 11. desember 1997. På dette

Side:1365

møtet kritiserte A ledelsen i sterke ordelag. Ifølge Cs notat fra møtet gav A uttrykk for at rektor var «aggressiv og negativ». Han viste til at skolens ledelse kritiserte lærere uten at disse var til stede, til ryktespredning, til hemmelig etterforskning mot lærere og til en urettferdig fordeling av kurs- og vikartimer. Hans konklusjon var at det hersket et «skrekkstyre» ved skolen.

Etter møtet 11. desember 1997 ble det arrangert to oppfølgningsmøter 5. og 9. februar 1998. På møtet 5. februar 1998 møtte ikke A. Da avdelingsleder C under en innledning på møtet 9. februar 1998 la frem en transparent hvor det stod at han som avdelingsleder måtte «kunne korrigere lærere som er på feil kurs», forlot A møtet. A har forklart at selv om C ikke nevnte noen navn, følte han at det C sa, var rettet mot ham.

Skolens ledelse kontaktet etter dette PPT-kontoret i Molde for å få hjelp til å løse de samarbeidsproblemer som var oppstått ved Avdeling for elektrofag. Våren 1998 engasjerte skolen to konsulenter til dette - Tore Andestad og Helga Østtveit. De gjennomførte i løpet av våren 1998 intervjuer med samtlige ansatte ved avdelingen. Med C og A hadde de to samtaler. På et møte 25. mai 1998 med personalet fremla konsulentene det materiale de hadde fremskaffet. Konsulentene knyttet på dette møtet noen kommentarer til materialet og pekte på noen mulige veier videre.

Mens Andestad og Østtveit arbeidet med å søke å løse samarbeidsproblemene på Avdeling for elektrofag, ble stillingene som avdelingsleder I og avdelingsleder II lyst ut for fast ansettelse. Søker til stillingen som avdelingsleder I var blant andre C.

A engasjerte seg i ansettelsesprosessen, og i brev av 24. april 1998 henvendte han seg sammen med fem andre lærere til rektor. De gav i brevet uttrykk for at «Helge Solli og Randi Slatlem er de søkerene som vil ha de beste forutsetninger for å samle og lede vår avdeling», og at de derfor burde ansettes. Kopi av brevet ble sendt til fylkesskolesjefen og Lærerforbundet v/tillitsvalgt Arnfinn Villa. Etter en samtale med Villa skrev A 2. mai 1998 også et brev til ham om behandlingen av ansettelsessaken. I brevet gav han uttrykk for misnøye med at lærerne ved Avdeling for elektrofag ikke fikk gjennomslag for sine synspunkter. Brevet avsluttes slik:

«Slik jeg ser situasjonen i øyeblikket, så stoler jeg ikke på saksbehandlingen og krever at Lærerforbundets representant på fylkesnivå blir koblet inn.»

Den 10. mai 1998 skrev A et nytt brev til rektor med gjenpart til assisterende rektor Johannessen og fylkesskolesjefens utdanningsavdeling. I dette brevet uttalte han blant annet:

«Det vil være en stor provokasjon mot miljøet ved elektroavdelingen om administrasjonen v/rektor innstiller kandidater til avdelingslederstillingene som et vesentlig antall faglærere ikke ønsker seg som ledere.

Etter flere år med vanskeligheter, har det trasige arbeidsmiljøet etterhvert ført til arbeidsforhold som går på helsa løs for flere av oss. Over tid har forholdene blitt verre og verre, og situasjonen er nå helt på kanten til å gi konkrete helsemessige utslag. ...

Side:1366

Slik jeg ser det, ligger årsaken til problemene i en massiv inkompetanse i den nåværende avdelingsledelsen, der inkompetansen består i manglende evne både til å samle og lede og til å bygge opp en fungerende avdeling. Etter min mening ligger problemet i det grunnleggende menneskesynet i ledelsesstrategien, og medfører helt misforståtte og uakseptable måter å lede mennesker på.

På denne bakgrunnen hevder jeg at C og Ove Skavnes, som er søkere til stillingene, er uønsket til å sitte i avdelingsledelsen. Dette vil jeg at rektor skal ta hensyn til i sin videre planlegging.»

På grunnlag av et møte 5. mai 1998 mellom rektor Aarøe, assisterende rektor Johannessen, avdelingsleder C, tillitsvalgt Villa og hovedverneombud Ove Kristian Skavnes ble A innkalt til møte med rektor og assisterende rektor 12. mai 1998. Til møtet 12. mai 1998 hadde rektor utformet følgende skriftlige advarsel som det var meningen at han skulle overlevere til A:

«Advarsel på basis av brudd på «fredsplikt».

Som du er kjent med, er det satt i gang en grundig arbeidsmiljøundersøkelse i elektroavdelingen, der det psykososiale arbeidsmiljøet skal undersøkes. Hensikten er å arbeide for å gjøre arbeidsmiljøet ved avdelingen så godt som mulig.

Undersøkelsesperioden vil være ferdig i løpet av mai 1998. Materialet vil da bli presentert for avdelingen, der videre tiltak og framgangsmåte skal diskuteres.

Det er i avdelingen gitt klare instrukser om «fredsplikt» i undersøkelsesperioden, noe også personalet har gitt sin tilslutning til. Dette innebærer at utspill med kritikk overfor avdelingsledelsen ikke skal forekomme i denne perioden. Denne fredsplikten er ytterligere understreket overfor deg i samtaler med ass. Rektor Bjørn Johannessen, og du har sagt deg enig i å holde en lav profil mens arbeidsmiljøundersøkelsen pågår.

I løpet av de siste ukene har du skrevet to brev til skolens ledelse og ett brev til Lærerforbundets tillitsvalgte som bryter med avtalen om fredsplikt. Brevene inneholder en indirekte klar kritikk og mistillit overfor både avdelingsledelse og skoleledelse. Disse utspillene har hatt en meget negativ innvirkning på avdelingens arbeidsmiljø.

Rektor gir deg med dette en skarp advarsel da du har brutt en klar avtale om «fredsplikt», og medvirket til en ytterligere forverring av avdelingens psykososiale arbeidsmiljø. Ved ytterligere brudd på inngåtte avtaler vil skolens ledelse vurdere bruk av sterkere reaksjonsformer.»

Rektor har forklart at han på grunn av As sinnsstemning ikke fant det tilrådelig å overlevere denne advarselen i skriftlig form, men at innholdet av denne ble formidlet muntlig. Denne fremstillingen har imidlertid A bestridt. Det A har forklart, er at rektor på dette møtet fremholdt at A ikke hadde noe med ansettelsen av avdelingsledere å gjøre, og at han måtte holde seg til tillitsmannsapparatet.

Møtet mellom rektor, assisterende rektor og A 12. mai 1998, ble kommentert av A i brev av 21. mai 1998 til rektor. I dette uttalte han blant annet:

«Ang: kommentarer til møte på rektors kontor den 12. mai

Det blir mer og mer klart for meg at jeg sannsynligvis uttrykker meg ufullstendig

Side:1367

slik at mitt budskap ikke har nådd fram til rektor på en tydelig nok måte. Dette er beklagelig, og jeg vil derfor prøve å rette på dette.

Jeg har ment å si at dagens ledelse av elektroavdelingen er mangelfull og kritikkverdig fordi det blant annet ikke blir lagt arbeid i å utvikle strategier på følgende sentrale områder i ledelsesarbeidet:

...

Det vi har massevis av, er følgende:

- en ledelse som kun er opptatt med å befeste egne posisjoner

- baksnakk og høyst kritikkverdige informasjonskanaler fra avdelingene til rektor

- fullstendig misforstått og høyst kritikkverdig behandling av mennesker

- redsel for å snakke fordi det som regel får ubehagelige konsekvenser

- grov sjikane, trusler og trakassering av den som snakker mot avdelingsleder og rektor (ref. f.eks møte på rektors kontor den 12. mai)

- et tillitsmannsapparat som etter min mening er blokkert

- massive brudd på røykeloven, velsignet av rektor

Situasjonen er derfor langt fra fornøyelig, og nå forventer jeg positive signaler fra rektor. Det første jeg venter på, er et signal om at det kanskje kunne være på sin plass å prøve en ny ledelse her på elektroavdelingen.»

Det fremgikk av brevet at det var sendt kopi til assisterende rektor Johannessen, men «foreløpig ingen flere».

Etter at konsulentene Andestad og Østtveit 25. mai 1998 hadde hatt møte med de ansatte på Avdeling for elektrofag, skrev A 1. juni 1998 følgende brev til rektor:

«Jeg viser til møtet den 25. mai der undersøkelsen om arbeidsforholdene på elektroavdelingen ble framlagt.

Som vi alle var vitner til på rom 218, framla de eksterne konsulentene en ganske grell beskrivelse av ledelsen av elektroavdelingen. Det kan høres rart ut, men det som ble presentert var udelt positivt sett med mine øyne fordi jeg nå endelig har fått bekreftet at kritikken jeg gjentatte ganger har framlagt for rektor, er riktig (ref. blant annet brev datert 21. mai).

...

Konsulentenes framlegg både sannsynliggjorde og langt på vei bekreftet så alvorlige forhold, at jeg vurderer å løfte saken ut av Romsdal videregående skole for ekstern vurdering. Imidlertid er jeg primært ikke ute etter å kjøre saken til topps. Jeg vil trolig kunne nøye meg med at det fra skolens side blir foreslått og tilsatt en ny avdelingsledelse som legger forholdene til rette for trygge og forutsigbare arbeidsforhold for alle. Da vil jeg nok være villig til å legge saken «død», og i stedet bruke kreftene til framoverrettede aktiviteter.»

Også i dette brevet var angitt at det var sendt kopi til assisterende rektor Johannessen, men «foreløpig ingen flere».

Etter den opprinnelige planen skulle de synspunkter konsulentene Andestad og Østtveit kom med i møtet 25. mai 1998, blant annet følges opp med en studiedag. Det var imidlertid ikke mulig å få dette til våren 1998 på grunn av streik ved skolen. Engasjementet av Andestad og Østtveit ble avsluttet høsten 1998 etter at lærerne på Avdeling for elektrofag

Side:1368

var blitt enige om at de skulle søke å løse problemene selv. I brev av 25. november 1998 til Romsdal videregående skole har Andestad og Østtveit sammenfattet sitt arbeid slik:

«Etter avtale med skolens ledelse og med et samlet personale ved Elektroavdelingen påtok vi oss et arbeid med for å redusere konfliktene mellom personalet ved avdelinga.

Arbeidet pågikk vår og forsommer 98. Arbeidsmåten ble avtalt med et samlet personale i forkant. Samtlige i personalet ble intervjuet minst en gang. A og C ble intervjuet på nytt etter at alle var intervjuet en gang.

Vi har gått gjennom alt det skriftlige materiale som forelå ved avdelingen. Dette innbefatter brev og møtereferater internt i avdelingen og opp mot skolens ledelse.

Materialet ble systematisert og analysert slik at vi fikk fram et sosiogram som gjenspeilte forholdene mellom de tilsatte ved avdelingen. Denne sammenfatningen ble lagt fram for et samlet personale. Vi knyttet noen kommentarer til materialet og pekte på noen mulige veier videre for personalet. Personalet stilte spørsmål og kommenterte ... vår vurdering.

Etter avtale med ledelsen og personalet skulle vår tilbakemelding følges opp med en studiedag der personalet skulle arbeide seg fram til konkrete tiltak i grupper. Denne falt ut da skolen var i streik. Det var ikke mulig å finne tid til en ny dag tett i sommerferien. Vårt engasjement ble avsluttet etter en oppsummeringssamtale med skolens ledelse.»

Ett av de tiltak Andestad og Østtveit foreslo, var at det skulle gjennomføres samtaler mellom A og C hvor Andestad og/eller Østtveit skulle fungere som meglere. C stilte seg positiv til dette, men ikke A. Som begrunnelse for dette har A blant annet vist til helsemessige årsaker, fundamental tillitssvikt til C og at det - etter at avdelingslederstillingene var blitt gjort permanente og lyst ut - ikke var sikkert at C ville bli ansatt som avdelingsleder.

Sommeren 1998 ble C ansatt som avdelingsleder I ved Avdeling for elektrofag, mens Rose Mari Skarset Kalvøy ble ansatt som avdelingsleder II.

Den 7. september 1998 sendte A ut et brev på det interne datanettverk ved Romsdal videregående skole med overskriften «Årets teaterforestilling». I dette kom A med satiriske synspunkter på avviklingen av årsmøtet i den lokale klubben i Lærerforbundet.

I E-post av 8. september 1998 beklaget rektor at skolens interne datanettverk ble brukt til «sjikane», og gav uttrykk for at han håpet at det var første og siste gang skolen opplevde noe slikt.

Etter at redaksjonskomiteen for skolens interne avis - som bestod av rektor Aarøe og avdelingsleder C - medio oktober 1998 hadde nektet å ta inn en satirisk artikkel fra A med overskriften «Den hemmelige», kopierte A opp artikkelen og delte den ut til alle ansatte med egne postkasser. Så vidt jeg forstår, handler artikkelen om bruk av skolens røykerom og den kultur som har utviklet seg med tilknytning til dette.

Den 7. november 1998 sendte A brev til avdelingsleder C og assisterende rektor Johannessen om «oppblomstring av den grådige

Side:1369

og dårlig fordekte subkulturen ved elektroavdelingen». Brevet lyder slik:

«Hallo.

Dersom det er riktig det jeg har oppfattet, så der det ut til at vi nå pånytt er inne i en oppblomstring av hemmelige møter og hemmelig planlegging av kursvirksomhet her ved elektroavdelingen. Jeg trodde virkelig det hadde blitt slutt på dette etter rabalderet i fjor.

Jeg har i korthet oppfattet at elektrikkerkurset (98/99) skal avholdes av noen få lærere ved avdelingen ... som i fjor ... der jeg blant annet er ekskludert ... etter det jeg forstår skal det fortsatt leies inn eksterne lærekrefter i automasjonsfaget ...

For å si det mildt, så blir jeg skikkelig forbannet dersom dette viser seg å være riktig, og jeg vil forlange at dette tas opp som hovedsak på neste avdelingsmøte! ... fy flate ... da skal jeg i tilfelle besørge en ny oppvask!!»

Som en reaksjon på et møte som A 9. november 1998 hadde hatt med assisterende rektor Johannessen, sendte A 10. november 1998 kl. 03.00 en ny E-post til Johannessen. A viste her til sin rett til å argumentere «mest mulig klokkeklart». Etter hans oppfatning kunne den forrige E-posten ikke være noen trussel for andre enn de som «vil kjøre over» ham for å prøve å skvise ham ut. Han opplyste at Lærerforbundet og fylkesskolesjefen ville bli kontaktet, at han hadde vært i kontakt med en journalist i Romsdal Budstikke om forholdene, og at det også kunne bli tale om rettssak.

Etter at avdelingsleder C hadde sett As brev av 7. november 1998, ble han sykmeldt for tre uker. Siden C var blitt sykmeldt på grunn av arbeidsforholdene ved Avdeling for elektrofag, fremsatte hovedverneombud Ove Kristian Skavnes 10. november 1998 krav om at all virksomhet ved skolen der A var engasjert, ble stanset i medhold av arbeidsmiljøloven §27. Kravet har dette innhold:

«Stans av virksomhet som A deltar i som ansatt ved RVS

Undertegnede har funksjon som forverneombud ved RVS og med spesielt verneområde Elektroavdelingen ved skolen.

Jeg har flere ganger blitt involvert i en personalkonflikt ved avdelingen mellom en ansatt lærer og skolens ledelse.

Dette har aldri kommet til noen endelig løsning, og vi må bare beklage at skolen ikke har maktet å finne en løsning på dette som ville være en tilfredsstillende løsning for arbeidsmiljøet ved skolen/avdelingen.

Som forverneombud har jeg tatt flere initiativ til møter med ledelsen og kommet med krav om at dette må ryddes opp i.

Dette skaper stor mistrivsel og uakseptable arbeidsforhold ved avdelingen.

Den seneste utviklingen i saken har vi senest drøftet i møte 09.11.98 på rektors kontor.

Detaljene i saken henvises til det som rektor har blitt orientert om på dette møtet.

Forholdet har nå tatt en dramatisk endring ved at avdelingsleder C er sykemeldt på grunn av dette, samtidig som jeg finner arbeidsmiljøet uakseptabelt for en så krevende virksomhet som en skole er.

Saken har altså allerede fått helsemessige konsekvenser, og med fare for

Side:1370

ytterligere forverring av miljøet, vil jeg som forverneombud på grunnlag av dette og med hjemmel i AML §27, kreve at skolen umiddelbart stanser all virksomhet ved skolen der A er engasjert. Nærmere hvordan dette vil bli gjennomført og avgrenset er skolens ledelse sitt ansvar.»

Etter dette besluttet skolens rektor i brev av 11. november 1998 til A å suspendere («permittere») A med øyeblikkelig virkning. Brevet har følgende innhold:

«PERMITTERING SOM FØLGE AV KRAV FRA VERNEOMBUD

Skolen v/rektor har mottatt skriv fra hovedverneombud ved skolen som forlanger stans av virksomhet som du deltar i som ansatt ved Romsdal vg.skole.

Kravet begrunnes med de personalkonflikter som nu har utviklet seg i sykmelding fra avdelingsleder og de miljømessige uakseptable forhold som har utviklet seg rundt din adferd som ansatt ved skolen. Hovedverneombud hjemler kravet i Arbeidsmiljølovens §27 som gir verneombud anledning til å kreve virksomhet stanset når forhold tilsier det. For øvrig henvises til vedlagte brev fra hovedverneombud.

Skolen ser seg med bakgrunn i dette nødt til å ta kravet til etterretning og må derfor permittere deg fra din stilling inntil videre med omgående virkning, jf. rettsvilkårsavtalens §6.»

Med «rettsvilkårsavtalen» menes tariffavtale av 22. desember 1975 mellom staten og lærerorganisasjonene om rettsvilkår m.v. for undervisningspersonale i videregående skoler med senere fornyelser og endringer.

I brev av 23. november 1998 fra Møre og Romsdal fylkeskommune ble A i medhold av forvaltningsloven §16 underrettet om at det ville bli fremmet oppsigelsessak, med mindre han selv valgte å si opp stillingen med fratreden 1. august 1999. A bestred i brev av 2. desember 1998 til fylkeskommunen at det var grunnlag for å si ham opp. I brevet meddelte han også at han ikke ønsket å si opp stillingen.

Det ble deretter med hjemmel i arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 annet ledd avholdt drøftingsmøte 9. desember 1998. På dette møtet møtte A, fylkestillitsvalgt for Lærerforbundet i Møre og Romsdal, Helge Nøstdahl, juridisk konsulent Elsa Brunvoll fra fylkesrådmannen og seksjonsleder Inger Helene Vestre fra fylkeskommunens utdanningsavdeling.

I møte 26. januar 1999 traff det sentrale tilsettingsutvalget i Møre og Romsdal fylkeskommune - i samsvar med innstilling fra fylkesskolesjefen av 21. januar 1999 - med to mot én stemme følgende vedtak:

«A blir grunna manglande dugleik som lærar, manglande samarbeidsevne og lojalitet til sine overordna oppsagt frå stillinga si ved Romsdal videregåande skole.

Læraren har tre månader oppseiingsfrist slik at fråtrede blir 1. mai 1999. Fylkeskommunen vil ikkje kreve arbeidsplikt i oppseiingstida.»

På grunnlag av dette vedtaket ble formriktig oppsigelse meddelt A i brev av 26. januar 1999 fra Møre og Romsdal fylkeskommune - Utdanningsavdelinga.

Side:1371

A aksepterte ikke oppsigelsen og krevde forhandlinger etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 2. Slikt forhandlingsmøte ble avholdt 8. februar 1999.

Møre og Romsdal fylkeskommune fastholdt oppsigelsen, og etter dette tok A 30. mars 1999 ut stevning for Sunnmøre herredsrett mot fylkeskommunen med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og at A skulle tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk tap (oppreisning).

Fylkeskommunen tok til motmæle, og gjorde prinsipalt gjeldende at vilkårene for oppsigelse var oppfylt. Subsidiært krevde fylkeskommunen at arbeidsforholdet uansett måtte opphøre etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. Fra fylkeskommunens side ble det også fremsatt krav om at A skulle fratre under sakens behandling.

Spørsmålet om hvorvidt A skulle fratre under sakens behandling, løste seg ved at fylkeskommunen ved skoleårets start høsten 1999 gikk med på å la A få undervise.

Ved dom av 21. desember 1999 kom herredsretten til at fylkeskommunen hadde saklig grunn til å si opp A. Herredsretten la til grunn at det er «mulig at skrivene fra A sin side enkeltvis ligger innenfor hva arbeidsgiver må akseptere». Etter herredsrettens oppfatning dannet imidlertid brevskrivingen samlet sett «et uakseptabelt mønster, som skolens ledelse med rette har krevd stanset for å hindre stadig nye konflikter i et allerede belastet arbeidsmiljø». Når A «trass de klare advarslene valgte å fortsette i samme mønster», mente herredsretten at man stod «overfor en så kvalifisert mangel på samarbeidsevne at oppsigelse er rimelig av hensyn til arbeidsmiljøet». Herredsrettens dom har slik domsslutning:

«1. Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten fremsatte fylkeskommunen krav om at A måtte fratre mens arbeidsrettssaken verserte. Ved kjennelse av lagmannsretten 3. mars 2000 fikk fylkeskommunen medhold i dette.

A ble sykmeldt 4. januar 2000 og har ikke utført arbeid på skolen etter herredsrettens dom.

For lagmannsretten frafalt fylkeskommunen den del av oppsigelsesgrunnlaget som gikk på at A hadde vist manglende dugelighet som lærer. Som grunnlag for oppsigelsen ble bare anført manglende samarbeidsevner og lojalitet overfor kolleger og overordnede. Fylkeskommunen frafalt også det subsidiære krav om at A uansett måtte fratre etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum.

Lagmannsretten avsa dom i ankesaken 23. oktober 2000.

Flertallet - som bestod av rettens formann og tre meddommere - kom til at A hadde «opptrådt uakseptabelt i forhold til skolens ledelse» og «ikke vist seg tilstrekkelig samarbeidsvillig», men at dette, «hensett til ledelsens manglende håndtering av arbeidskonflikten», ikke kunne anses som «illojal opptreden». Etter flertallets oppfatning måtte «mangelen

Side:1372

på upartiskhet hos skolens ledelse» medføre at forholdet ikke gav tilstrekkelig saklig grunn til oppsigelse.

Mindretallet - som bestod av to lagdommere og en meddommer - var enig med flertallet i at skolens ledelse hadde opptrådt «kritikkverdig». Etter mindretallets syn lot imidlertid As handlinger «over tid» seg ikke «forsvare med henvisning til ledelsens manglende håndtering av konflikten».

Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune frikjennes for kravet om oppreisning.

3. Møre og Romsdal fylkeskommune betaler saksomkostninger til A for herredsretten og lagmannsretten med 140.000 - etthundreogførtitusen - kroner innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.»

Møre og Romsdal fylkeskommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Til bruk for Høyesterett har A og to vitner - rektor Bjørn Erik Aarøe og hovedverneombud Ove Kristian Skavnes - forklart seg ved bevisopptak. I tillegg er det fremlagt skriftlige erklæringer fra Aarøe, Skavnes og 10 andre vitner. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter.

For Høyesterett har A ikke opprettholdt kravet om oppreisning. For øvrig står saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - Møre og Romsdal fylkeskommune - har i korte trekk anført:

A ble ved vedtaket av tilsettingsutvalget for de videregående skoler i Møre og Romsdal 21. juni 1995 ansatt i oppsigelig stilling. Spørsmålet om oppsigelsen skal kjennes ugyldig, reguleres av arbeidsmiljøloven §62 første ledd første punktum, jf. §60 nr. 1.

Etter fylkeskommunens oppfatning må oppsigelsen anses saklig begrunnet i «arbeidstakerens forhold».

A har over en lang periode fremsatt urimelige, uriktige og ærekrenkende beskyldninger overfor overordnede og kolleger. Til tross for at Avdeling for elektrofag har vært en velfungerende avdeling, har A blant annet beskyldt ledelsen ved avdelingen for «massiv inkompetanse». Avdelingsleder C er blant annet beskyldt for «maktovergrep» og for å være «uforutsigbar» og «ondskapsfull», mens hovedverneombud Ove Kristian Skavnes blant annet er beskyldt for å ha fordelt vikar- og ekstratimer til egen vinning. Videre har A beskyldt skolens ledelse for å utsette den som snakker mot avdelingslederne eller rektor, for «grov sjikane, trusler og trakassering». Etter fylkeskommunens syn har ingen av disse beskyldningene rot i virkeligheten.

Spørsmålet om skolen skal benytte eksterne lærerkrefter eller lærere som er ansatte ved skolen, til vikar- og ekstratimer, må etter fylkeskommunens mening høre under arbeidsgivers styringsrett. Når A ikke har fått tildelt det antall vikar- og ekstratimer han har ønsket seg, er det fordi skolen av budsjettmessige grunner i stedet har benyttet eksterne lærerkrefter. Dersom noen som er ansatt, får tildelt timer utover normal

Side:1373

arbeidstid, må skolen betale overtidsgodtgjørelse. Dette slipper skolen ved bruk av eksterne lærerkrefter. Når A ikke vil respektere det skolen har bestemt om bruk av eksterne lærerkrefter, må det likestilles med ordrenekt.

Da konsulentene Tore Andestad og Helga Østtveit våren 1998 ble engasjert for å redusere konfliktene ved Avdeling for elektrofag, ble det inngått en avtale om «fredsplikt» mens konsulentenes arbeid pågikk. Til tross for dette fremsatte A denne våren en rekke beskyldninger mot søkere til avdelingslederstillingene. Ved dette har A ikke bare brutt avtalen om fredsplikt, men han har også på en uakseptabel måte forsøkt å gripe inn i ansettelsesprosessen.

Etter fylkeskommunens oppfatning kan skolens ledelse ikke kritiseres for den måten den har håndtert konflikten på.

Lagmannsretten har oppfattet uttalelsen i rektors brev av 12. juni 1996 til A om at de klager som fremgikk av Cs notat av 11. s.m., var så «omfattende og av en slik karakter at det her vil være snakk om forhold som må karakteriseres som tjenesteforsømmelser», slik at rektor hadde tatt stilling til innholdet i klagene og dermed opptrådt på en måte som måtte gi A inntrykk av partiskhet. Etter fylkeskommunens syn kan rektors uttalelse ikke forstås på denne måten. Det rektor har uttalt, er bare at de forhold som var omtalt i Cs notat, etter sin art må anses som tjenesteforsømmelser. Rektor har ikke tatt stilling til om anklagene er riktige.

Da skolens ledelse så at den selv ikke maktet å løse problemene, engasjerte den eksterne konsulenter for å bistå. Disse tilbød seg å megle mellom A og avdelingsleder, men dette motsatte A seg. Etter fylkeskommunens mening kunne skolens ledelse vanskelig ha gjort noe mer.

Fylkeskommunen har anført at den måten A opptrådte på overfor sine kolleger og overordnede, påførte det psyko-sosiale arbeidsmiljøet på skolen betydelig skade. Han har vist manglende samarbeidsevner og har opptrådt illojalt overfor kolleger og skolens ledelse. Etter at hovedverneombudet hadde vedtatt å stanse all virksomhet ved skolen der A var engasjert, hadde fylkeskommunen ikke noe annet valg enn å si ham opp.

Selv om det ikke er noe vilkår for oppsigelse på grunn av samarbeidsproblemer at det er gitt advarsel, vil det kunne ha betydning ved saklighetsvurderingen. Etter fylkeskommunens oppfatning må det legges til grunn at A har fått tilstrekkelige advarsler. Det er i denne forbindelse blant annet vist til møtet hos rektor 20. juni 1996, avtalen av 24. juni 1996, møtet hos rektor 12. mai 1998 og rektors E-post av 8. september 1998.

Fylkeskommunen erkjenner at rektors vedtak av 11. november 1998 om å suspendere A med øyeblikkelig virkning ikke hadde hjemmel i rettsvilkårsavtalen §6. Dette kan imidlertid etter fylkeskommunens mening ikke ha noen betydning for gyldigheten av oppsigelsen.

Møre og Romsdal fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1 i herredsrettens dom stadfestes.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:1374

Ankemotparten - A - har i korte trekk anført:

Ved vurderingen av om det foreligger saklig grunn til oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold, må også arbeidsgivers forhold vurderes.

A har av ulike grunner ikke følt seg velkommen ved Romsdal videregående skole.

Da han søkte stillingen som lærer i automasjonsfaget, ble han av skolen innstilt som nr. 2. Skolens innstilling var utformet av avdelingsleder C. Til tross for at han visste at A var i ferd med å ta fagbrev, og i en parentes i innstillingen tok inn en opplysning om dette, begrunnet han resultatet med at «[b]åde B og A mangler fagbrev».

Det var et gjennomgående trekk at A etter at han tiltrådte i stillingen, i liten grad ble tatt med på planlegging. Ofte ble klasserom omdisponert uten varsel. Siden As undervisning var knyttet til utstyr i laboratorium, skapte dette betydelige problemer. Når A tok opp spørsmål som hadde med arbeidsforholdene å gjøre, ble dette betraktet som angrep på avdelingsledelsen.

Den kritikk som A i brevet av 18. juni 1996 fremsatte mot ledelsen ved Avdeling for elektrofag, er skarp, men fremprovosert av Cs notat av 11. juni 1996. Etter As oppfatning er de forhold C tok opp i dette notatet, av bagatellmessig karakter. Det var uprofesjonelt av C å forelegge disse forholdene for rektor uten at han først hadde tatt dem opp med A selv. Når C håndterte denne saken slik han gjorde, er det forståelig at A reagerte. A hadde særlig grunn til å bli provosert av at C avsluttet notatet med at avdelingen ikke var «tjent med en lærer som tar så lett på sine oppgaver». Når rektor i sitt brev av 12. juni 1996 uten videre karakteriserte de forhold som C hadde tatt opp, som «tjenesteforsømmelser», fikk A også grunn til mistillit til skolens ledelse.

Den avtale som ble inngått 24. juni 1996 mellom A og rektor, inneholder en rekke selvfølgeligheter. A følte seg presset til å inngå denne avtalen. Det at A måtte undertegne selvfølgeligheter, skapte inntrykk av at A ikke oppfylte sine plikter.

Den behandling A ble utsatt for i juni 1996, har vedvarende preget hans forhold til C og skolens ledelse. Som det fremgår av de fremlagte legejournaler, har han hatt det «tøft"og følt seg mobbet i det skjulte. Skolens ledelse har opptrådt partisk, og den har ikke gjort nok for å løse problemene.

Slik A oppfattet det, var det en generell arbeidsmiljøproblematikk ved Avdeling for elektrofag. Det hadde vært samarbeidsproblemer ved avdelingen før han tiltrådte.

Den måte den tillitsvalgte har opptrådt på i konflikten med ledelsen, er høyst uvanlig. Da A fikk problemer med ledelsen, tok den tillitsvalgte ledelsens parti. A følte at han stod alene, og dette skapte ytterligere frustrasjoner.

Det er riktig at A på «oppvaskmøtet» 11. desember 1997 fremsatte kritikk mot ledelsen. Dette kan imidlertid ikke være kritikkverdig. Møtet var i møteinnkallingen angitt som «oppvaskmøte», og da måtte man kunne snakke fritt.

Som veileder ved gjennomføringen av den praktisk-pedagogiske utdannelsen fikk A oppnevnt lærer E. Han hadde

Side:1375

ingen problemer i samarbeidet med henne. I den rapport hun avgav til NTNU, gav hun ham et godt skussmål.

Da A tok opp fremgangsmåten ved ansettelse av avdelingsledere, fikk han støtte fra flere lærere. Det var flere som var sterkt kritiske til det som skjedde i denne prosessen.

Bakgrunnen for det brev som A 7. september 1998 sendte ut på skolens interne datanettverk, var ansettelsesprosessene ved skolen. Flere av medlemmene i Lærerforbundets klubbstyre var blant søkerene på avdelingslederstillingene. Tilsettingsutvalget består av tre medlemmer, hvorav hovedtillitsvalgte er ett. Når han møter i tilsettingsutvalget, møter han med mandat fra klubbstyret. Selv om de som hadde søkt på avdelingslederstillingene, ved behandlingen i klubbstyret fratrådte når egne søknader ble behandlet, kunne ansettelsesprosessen etter As oppfatning ikke anses betryggende. Dette var det flere som mente.

Når det fra skolens side har vært reagert på de uttalelser A har kommet med, har dette først og fremst gått på de meninger han har gitt uttrykk for, og ikke språkbruken.

Selv om det ikke er noe vilkår for oppsigelse på grunn av samarbeidsproblemer at arbeidstakeren har fått advarsel, må det tillegges betydelig vekt ved saklighetsvurderingen hvorvidt advarsel er gitt. For at de forhold som fylkeskommunen har påberopt i denne saken, skal kunne danne grunnlag for oppsigelse, må advarsel ha vært gitt. Arbeidsgiveren må også sørge for at advarsel blir gitt på en slik måte at den blir oppfattet av arbeidstakeren. Dersom det er tvil om hvorvidt advarsel er gitt eller om den er oppfattet som advarsel, må arbeidsgiveren ha bevisbyrden. I dette tilfellet må det legges til grunn at advarsel ikke er gitt.

Det er riktig at A avviste det meglingstilbud som ble fremsatt fra konsulentene Andestad og Østtveit. Når han avviste dette, var det først og fremst av helsemessige årsaker. Han var helt nedkjørt, helsen skrantet og han hadde problemer med nattesøvnen. I tillegg opplevde han at det var en fundamental tillitssvikt mellom ham og C, og denne mistilliten satt i systemet, helt opp til rektor. Dessuten var avdelingslederstillingen på dette tidspunkt lyst ut, og det var ikke sikkert at C ville bli ansatt som avdelingsleder.

A bestrider ikke at en virksomhet kan kreves stanset etter arbeidsmiljøloven §27 på grunn av psyko-sosiale forhold. Det skal imidlertid meget til for at dette skal kunne skje. I dette tilfellet var det ikke grunnlag for å kreve virksomheten stanset etter denne bestemmelsen.

Det er også på det rene - og erkjent av fylkeskommunen - at vedtaket av rektor 11. november 1998 om å suspendere A med øyeblikkelig virkning, ikke har hjemmel i rettsvilkårsavtalen §6.

Ved vurderingen av om en forgåelse fra en arbeidstaker skal kunne danne grunnlag for oppsigelse, må det også tas rimelighetshensyn, jf. Rt-1988-1188. Etter As oppfatning vil det på bakgrunn av det som her har funnet sted, være urimelig om han skal miste stillingen.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:1376

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Spørsmålet om hvorvidt fylkeskommunens oppsigelse av A er gyldig, må avgjøres på grunnlag av arbeidsmiljøloven §62 første ledd første punktum, jf. §60 nr. 1. Det følger av disse bestemmelsene at en oppsigelse må være «saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold».

Det fylkeskommunen har påberopt som grunnlag for oppsigelsen, er manglende samarbeidsevner og illojalitet overfor kolleger og overordnede. Ved vurderingen av om arbeidstakers forhold danner tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse, kan arbeidstakers forhold ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med forhold på arbeidsgiversiden og hva virksomhetens interesser tilsier.

I den foreliggende sak er forholdet at A over en lang periode har opptrådt grovt krenkende overfor overordnede og kolleger.

Det startet med As brev av 9. april 1996 til avdelingsleder C og ble fulgt opp i brev av 18. juni 1996 til rektor Bjørn Erik Aarøe. Det ble i brevet av 18. juni 1996 til rektor blant annet hevdet at alt i avdelingsleder Cs notat av 11. juni 1996 til rektor var «løgn og et grovt forsøk på manipulering», at notatet var preget av «mye grums» og vilje til å gjøre A «vondt», og at C var «uforutsigbar og ganske ondskapsfull ... egentlig ubeskrivelig» og hadde motiver som ikke tålte dagslys. Konklusjonen i brevet var at C «må vekk som avdelingsleder». Til tross for at A på møtet hos rektor 20. juni 1996 trakk beskyldningene mot C tilbake, har han ved flere senere anledninger kommet med sterkt nedsettende karakteristikker av skolens ledelse og i særlig grad ledelsen av Avdeling for elektrofag og klart tilkjennegitt at C etter hans oppfatning er «uønsket» som avdelingsleder. Det kan her blant annet vises til As uttalelser under «oppvaskmøtet» 11. desember 1997, til As brev av 10. mai 1998 til rektor med gjenpart til assisterende rektor og utdanningsavdelingen hos fylkesskolesjefen, til As brev av 1. juni 1998 til rektor, til As brev av 7. november 1998 til C og assisterende rektor om «oppblomstring av den grådige og dårlig fordekte subkulturen ved elektroavdelingen» og til As E-post av 10. november 1998 til assisterende rektor. I forbindelse med gjennomgangen av saksforholdet har jeg gjort nærmere rede for innholdet av disse brevene. Etter min oppfatning har A ved sine beskyldninger mot C og skolens ledelse klart overskredet den grense som må trekkes for ansattes adgang til å kritisere overordnede. Ved å fremsette og spre krenkende beskyldninger, bygge opp motsetninger og skape allianser har A aktivt gått inn for å undergrave Cs og rektors ledelsesposisjoner og å forhindre at C ble ansatt som avdelingsleder etter at avdelingslederordningen ble gjort permanent. Som herredsretten bemerker, danner brevskrivingen - selv om enkelte av brevene muligens ligger innenfor hva en arbeidsgiver må akseptere - «[s]amlet sett ... et uakseptabelt mønster, som skolens ledelse med rette har krevd stanset for å hindre stadig nye konflikter i et allerede belastet arbeidsmiljø».

I tillegg til de beskyldninger A har fremsatt mot avdelingsleder C og skolens ledelse, har også kolleger blitt omtalt på en sårende og nedsettende måte. Jeg viser her blant annet til As brev av 9. april

Side:1377

1996 til C hvor kollega D blir negativt omtalt, til As brev av 18. juni 1996 til rektor med negativ omtale av kollegaene D og B, og til at A i sitt brev av 10. mai 1998 til rektor erklærte C og Ove Kristian Skavnes som «uønsket til å sitte i avdelingsledelsen». Ved disse utspillene har A opptrådt svært konfliktskapende og skapt betydelige belastninger på det psyko-sosiale arbeidsmiljøet ved Avdeling for elektrofag.

De konfliktfylte forholdene ved avdelingen ble vedlikeholdt og forsterket ved det brev A sendte ut på skolens interne datanettverk 7. september 1998 med overskriften «Årets teaterforestilling», og ved artikkelen «Den hemmelige» som ble delt ut til ansatte medio oktober 1998. Selv om verken brevet av 7. september 1998 eller artikkelen «Den hemmelige» nevner navn, inneholder både brevet og artikkelen - for de som kjenner bakgrunnen - sårende og nedsettende karakteristikker av kollegaer.

Det psyko-sosiale arbeidsmiljøet ved avdelingen ble ytterligere forverret ved As brev av 7. november 1998 til C og assisterende rektor og ved hans E-post av 10. november 1998 til assisterende rektor. I brevet av 7. november 1998 truet A med «ny oppvask», og i E-posten av 10. november 1998 opplyste A at han hadde vært i kontakt med Romsdal Budstikke om forholdene ved Avdeling for elektrofag. Han truet også med å kontakte Lærerforbundet og fylkesskolesjefen, og med at det kunne bli aktuelt med rettssak.

Ved vurderingen av om pliktbrudd fra arbeidstakerens side kan danne grunnlag for oppsigelse, vil det kunne være et moment om det er gitt advarsel, hvor det er blitt gjort klart at fortsatt pliktbrudd vil kunne medføre oppsigelse. Foruten at en advarsel vil sikre beviset for at det forhold advarselen gjelder, faktisk har funnet sted, og at bedriften har lagt vekt på forholdet, vil det at arbeidstakeren til tross for advarselen har handlet slik han har gjort, vise at arbeidstakeren ikke ønsker å innrette seg, se Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, 4. utgave (2001), side 247 ff. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om så massive, åpenbare og vedvarende pliktbrudd fra As side at det etter min mening ikke kan være noe vilkår for gyldig oppsigelse at advarsel er gitt. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på hvorvidt skolens ledelse før oppsigelsessaken ble fremmet, har gitt A tilstrekkelig klar advarsel om at fortsatt pliktbrudd vil kunne medføre oppsigelse.

Som tidligere nevnt må det ved vurderingen av om arbeidstakers forhold danner saklig grunn til oppsigelse, også tas hensyn til forhold på arbeidsgiversiden.

Det er lagt til grunn både av flertallet og mindretallet i lagmannsretten at skolens ledelse har handlet kritikkverdig. Dette er jeg ikke enig i.

Etter As brev av 18. juni 1996 ble det avholdt et møte på rektors kontor 20. juni 1996. På dette møtet gjorde rektor det klart at de beskyldninger A hadde fremsatt mot C, «ikke var akseptable». Møtet endte med at A trakk beskyldningene mot C tilbake, og at det 24. juni 1996 ble inngått en avtale om veiledningstjeneste for det påfølgende skoleår. Etter min mening er det ikke noe å si på den måten skolens ledelse opptrådte på ved denne anledningen.

Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at ved at rektor Aarøe - uten å ha hørt A - i brevet av 12. juni 1996 til A karakteriserte de

Side:1378

forhold som var tatt opp i Cs notat av 11. juni 1996, som «tjenesteforsømmelser», «opptrådte han ... på en måte som måtte gi A inntrykk av partiskhet». Den oppfatning lagmannsrettens flertall her gir uttrykk for, bygger etter min mening på en misforståelse av rektors brev. Det rektor uttalte var at de forhold som var omtalt i Cs notat av 11. juni 1996, var «av en slik karakter at det her vil være snakk om forhold som må karakteriseres som tjenesteforsømmelser», og at skolen før den gikk videre med saken, ville høre As «syn på de alvorlige forhold som er fremkommet». Etter mitt syn kan disse uttalelsene vanskelig forstås slik at rektor hadde tatt stilling til hva som faktisk hadde funnet sted. Uttalelsen om at «det her vil være snakk om forhold som må karakteriseres som tjenesteforsømmelser», inneholder bare en karakteristikk av arten av de forhold C hadde tatt opp.

Etter at avtalen av 24. juni 1996 ble inngått, var det ingen uoverensstemmelser som ble tatt opp med skolens ledelse, før A og to andre lærere ved Avdeling for elektrofag i november 1997 fremsatte misnøye med fordelingen av undervisningstimer ved organiseringen av et tre måneders kurs for elektrikkerlærlinger. Etter at det først hadde vært avholdt tre møter ved avdelingen, bestemte skolens ledelse seg for å ta kontakt med PPT-kontoret i Molde, og det ble da - slik jeg tidligere har redegjort for - søkt bistand fra eksterne konsulenter for å søke å løse problemene ved avdelingen. Slik saken fortonet seg for skolens ledelse, kan jeg ikke se at den hadde grunnlag for å gripe inn på et tidligere tidspunkt.

Som tidligere nevnt, var ett av de tiltakene som konsulentene Tore Andestad og Helga Østtveit foreslo for å løse samarbeidsproblemene ved Avdeling for elektrofag, at det skulle gjennomføres meglingssamtaler mellom A og avdelingsleder C. Når det ikke ble gjennomført meglingssamtaler, var det fordi A motsatte seg dette. C stilte seg positiv til meglingsforslaget. Det er derfor ikke grunnlag for å bebreide skolens ledelse for at meglingssamtaler ikke ble gjennomført.

Da konflikten blusset opp igjen høsten 1998, og C etter As brev av 7. november 1998 ble sykmeldt for tre uker, reagerte hovedverneombud Ove Kristian Skavnes med å kreve all virksomhet ved skolen der A var engasjert, stanset etter arbeidsmiljøloven §27. Denne bestemmelsen fastsetter at dersom «verneombudet mener at det foreligger en umiddelbar fare for arbeidstakernes liv eller helse, og faren ikke straks kan avverges på annen måte», kan verneombudet stanse arbeidet inntil Arbeidstilsynet har tatt stilling til om arbeidet kan fortsette. Etter min oppfatning er det tvilsomt om denne bestemmelsen kunne benyttes i dette tilfellet. Med den forhistorie konflikten hadde, kan imidlertid skolens ledelse ikke kritiseres for at den uten videre bøyde seg for hovedverneombudets beslutning. Slik konflikten på dette tidspunkt hadde tilspisset seg, hadde fylkeskommunen etter mitt syn tilstrekkelig saklig grunn til å si opp A.

Det er på det rene - og erkjent fra fylkeskommunens side - at rektor ikke hadde hjemmel for sin beslutning av 11. november 1998 om å suspendere A med øyeblikkelig virkning. Jeg kan imidlertid ikke se at den omstendighet at rektor uten hjemmel suspenderte A med øyeblikkelig virkning, kan ha noen betydning for sakligheten av oppsigelsen.

Side:1379

På dette grunnlag er jeg kommet til at Møre og Romsdal fylkeskommunes oppsigelse av A er saklig begrunnet. Etter dette må herredsrettens dom - domsslutningen punkt 1 -stadfestes.

A har tapt saken fullstendig. Da saken har reist prinsipielle spørsmål om i hvilken grad arbeidstakere kan sies opp på grunn av manglende samarbeidsevner, finner jeg imidlertid at hver av partene bør bære sine omkostninger for alle instanser, se tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herredsrettens dom - domsslutningen punkt 1 - stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Herredsrettens dom - domsslutningen punkt 1 - stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.