HR-2001-318 - Rt-2001-483
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-28 |
| Publisert: | HR-2001-00318 - Rt-2001-483 (97-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak, Tiltalebeslutning, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en privat straffesak skulle avvises. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00318, privat straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Per Danielsen) mot B (advokat Jørgen Klaveness) |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181, Straffeprosessloven (1981) §252, §409, §273, §285, §388, §412, §440, Menneskerettsloven EMK (1999) §2, §3 |
Saken gjelder spørsmålet om en privat straffesak skal avvises.
Ved stevning 14. april 2000 til Hadeland og Land herredsrett reiste B privat straffesak mot A med krav om mortifikasjon av ærekrenkende uttalelser fremsatt etter at B hadde vært dommer på en hundeutstilling. Det ble også påstått oppreisning. Uttalelsene - som delvis var fremsatt på en chat-side på internett - gikk ut på at B skal ha vært påvirket av alkohol under sin bedømmelse av hundene. I tilsvar 22. mai 2000 begjærte A saken avvist under henvisning til at stevningen ikke tilfredsstilte kravet i straffeprosessloven §252 nr. 4 og til at han hadde trukket tilbake de påstått ærekrenkende uttalelsene, jf. straffeloven §253 nr. 2 jf. straffeprosessloven §273 femte ledd annet punktum.
Hadeland og Land herredsrett holdt 6. november 2000 saksforberedende møte, og avsa 13. november 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Sak 00-00177A for Hadeland og Land herredsrett avvises.
2. A v/advokat Thorsteinn J. Skansbo tilkjennes saksomkostninger med kr 30.000,- trettitusen -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse.»
Herredsretten fant at stevningen tilfredsstilte kravene i straffeprosessloven §412 jf. §252, men avviste saken på det grunnlag at de påstått ærekrenkende uttalelsene var tilbakekalt på en tilfredsstillende måte, jf. straffeloven §253 nr. 2 jf. straffeprosessloven §273 femte ledd annet punktum.
B påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 24. januar 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Saken fremmes for så vidt gjelder kravet om mortifikasjon av uttalelsen framsatt på internett den 22. november 1999 og for så vidt gjelder kravet om oppreisningserstatning.
2. For øvrig oppheves herredsrettens avvisningskjennelse. Hvis saksøkeren, innen en frist herredsretten fastsetter, avhjelper manglene ved stevningen med hensyn til hvilke øvrige uttalelser som eventuelt kreves mortifisert, blir spørsmålet om å fremme saken for disse postenes vedkommende å behandle av herredsretten på nytt.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Lagmannsretten fant at stevningen var tilstrekkelig klar til at ikke hele saken måtte avvises og at tilbakekallet ikke var tilfredsstillende i forhold til straffeloven §253 nr. 2.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
For det første har retten etter As mening feiltolket straffeprosessloven §252 når den har kommet til at stevningen delvis tilfredsstiller kravene til stevningens innhold. Det at man skal få vite hva man er anklaget for er en fundamental rettssikkerhetsgaranti, og er nødvendig for at man skal kunne forsvare seg tilfredsstillende. Straffeprosessloven §252 må tolkes i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav a og FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 3 bokstav a.
A anfører videre at det er en feil når lagmannsretten har gitt B ennå en sjanse til å rette stevningen. Straffeprosessloven §252 sammenhold med §285 må forstås slik at det på ett eller annet tidspunkt er for sent å rette formelle feil. B har hatt en klar oppfordring til å klargjøre anklagene som fremmes, men har ikke kunnet eller ønsket å gjøre dette. Det vises også til kravet om «rimelig tid» i EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav c, som må være en vesentlig del av tolkingen av bestemmelsene i straffeprosessloven §252 og §285.
Lagmannsretten har også tolket straffeloven §253 nr. 2 feil når den fant at As dementi fremsatt på internett ikke oppfyller vilkårene i nevnte bestemmelse. De krav lagmannsretten stiller opp, har ikke grunnlag verken i lovteksten, rettspraksis eller juridisk teori.
Til slutt anfører A at lagmannsretten har feiltolket tvistemålsloven §174 annet ledd når han er ilagt omkostninger for kjæremålssaken i lagmannsretten. Det er B som med sin meget mangelfulle stevning - og manglende evne eller vilje til å presisere denne - har skapt hele grunnlaget for kravet om avvisning. Lagmannsrettens kjennelse innebærer dessuten at deler av saken må sendes tilbake til herredsretten med oppfordring om å besørge ytterligere klargjøring av stevningen før saken kan fremmes i sin helhet.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Saken avvises.
Subsidiært:
Saken avvises for så vidt gjelder anklager ut over uttalelsen framsatt på internett den 22. november 1999.
I begge tilfeller:
B dømmes til å betale As saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg, med et tillegg av lovlig forsinkelsesrente etter forfall.»
B har tatt til motmæle og tilbakeviser at stevningen ikke er tilstrekkelig klar. Blant annet er de utsagn som påstås å være ærekrenkende ordrett gjengitt, og i påstanden er det presisert at det bare er de siterte påstander om beruselse som kreves mortifisert. Saksøker har helt fra starten av vært klar over hva saksøker har ønsket mortifisert, nemlig beskyldningene om at han opptrådte beruset på dommerjobb. B har for øvrig overfor A gjort det klart at det for ham er tilstrekkelig at herredsretten tar stilling til det utsagn som ble fremsatt på internett 22. november 1999.
B er enig med lagmannsretten i at As dementi på internettsiden ikke tilfredsstiller vilkårene i straffeloven §253 nr. 2.
Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, viser B til at A aldri har gjort forsøk på å fortelle hva som er uklart, og til at uklarheten er fiktiv.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Saken fremmes.
2. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen.
3. B tilkjennes dekning for saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr 5.050,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg nevner at kjæremålet dels er et videre kjæremål for så vidt gjelder spørsmålet om avvisning eller fremme av mortifikasjonssaken, og dels et kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, som behandles avslutningsvis. Kjæremålsutvalgets kompetanse i det videre kjæremålet er begrenset. Kjæremålet gjelder imidlertid lagmannsrettens tolking av lovforskrift, som utvalget kan prøve, jf. straffeprosessloven §388 nr. 3.
Det er for det første gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §252 feil, når den er kommet til at stevningen tilfredsstiller kravene i straffeprosessloven §412 jf. §252 til innholdet i en stevning i en privat straffesak, for så vidt gjelder uttalelsen 22. november 1999.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i de nevnte lovbestemmelser.
Det er så redegjort for at stevningen i utgangspunktet ikke oppfylte kravet i §252 nr. 3, men at dette ble rettet innen en frist som herredsretten satte, og at herredsretten for øvrig fant stevningen tilfredsstillende. Etter en konkret vurdering av stevningen er lagmannsretten kommet til at den er tilstrekkelig klar for så vidt gjelder påstanden om mortifikasjon av uttalelsen 22. november 1999. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens standpunkt bygger på en uriktig lovtolking.
For så vidt gjelder de øvrige utsagn som er krevet mortifisert, har lagmannsretten, i motsetning til herredsretten, kommet til at det er uklart om stevningen tilfredsstiller kravene i straffeprosessloven §252 nr. 4. Lagmannsretten har imidlertid funnet at saksøker bør gis anledning til å avhjelpe manglene ved stevningen, og at herredsretten deretter må ta standpunkt til sakens fremme for så vidt gjelder disse uttalelsene. Den kjærende part har gjort gjeldende at dette er i strid med hans rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav a og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav a.
Herredsrettens brev til saksøker om retting av stevningen gjaldt bare manglende gjengivelse av de aktuelle straffebud. Retten fant således, som allerede nevnt, stevningen for øvrig tilfredsstillende, jf. også herredsrettens kjennelse 13. november 2000. Kjæremålsutvalget nevner at etter straffeprosessloven §409 første ledd tredje punktum bør retten i en privat straffesak under sakens gang «gi partene den veiledning som trengs for å forebygge eller rette feil eller forsømmelser». Utvalget kan ikke se at det er uttrykk for en uriktig lovforståelse når lagmannsretten - etter at den er kommet til at stevningen er uklar for så vidt gjelder de øvrige utsagnene - opphever herredsrettens kjennelse om avvisning, og åpner for at saksøker kan avhjelpe manglene innen en frist som herredsretten skal sette. Slik kjæremålsutvalget ser det, er en slik fremgangsmåte i en sak som den foreliggende heller ikke i strid med saksøktes rettigheter etter de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, jf. menneskerettsloven §2 og §3.
Herredsretten avviste stevningen fordi det etter rettens syn forelå et tilfredsstillende tilbakekall, jf. straffeloven §253 nr. 2. Lagmannsretten kom til at tilbakekallet ikke hadde skjedd på en for fornærmede tilfredsstillende måte, og til at påstanden om mortifikasjon ikke kunne avvises for så vidt gjelder utsagnet 22. november 1999. Straffeloven §253 nr. 2 gir anvisning på en skjønnsmessig helhetsvurdering, og lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering kan utvalget ikke prøve. Et vesentlig moment i helhetsvurderingen etter bestemmelsen er at tilbakekallet må være egnet til å «nøytralisere virkningen av den første melding», jf. Rt-1970-1087 på side 1091. Ved vurderingen av om tilbakekallet tilfredsstiller lovens krav, må det legges vekt på om erklæringen er tilstrekkelig klar, ubetinget og om den omfatter de fremsatte beskyldningene i sin helhet. Lagmannsretten har i sin vurdering av saksøktes tilbakekall pekt på at utsagnet 22. november 1999 er basert på noe saksøkte selv har observert, mens det i tilbakekallet blir vist til at utsagnet var basert på uttalelser fra en tredjemann, som skal ha trukket opplysningen tilbake. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens rettsanvendelse bygger på feil lovforståelse.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at kjæremålet over lagmannsrettens lovtolking må bli å forkaste, og går over til å prøve kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Denne kan prøves med hjemmel i tvistemålsloven §181 første ledd jf. straffeprosessloven §440 første ledd, men etter avgjørelsen i Rt-2000-1180 må bestemmelsen ved videre kjæremål anvendes med de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten la til grunn at i og med at motparten ikke hadde protestert for så vidt gjaldt punktet vedrørende oppreisningserstatningen, var det ikke grunnlag for å si at han hadde tapt fullstendig. Omkostningsspørsmålet for lagmannsretten ble derfor å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 jf. straffeprosessloven §440 første ledd. Når lagmannsretten kom til at det burde tilkjennes delvise omkostningerm, er dette begrunnet slik:
«Selv om den kjærende part et stykke på veg selv må sies å ha skapt grunnlag for motpartens avvisningskrav, jf. det som er sagt ovenfor om uklarhetene i stevningen, er lagmannsretten kommet til at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd bør få anvendelse. Retten viser særlig til at de vesentligste omkostningene synes forårsaket av tvisten omkring betydningen av «tilbakekallet», som kjæremotparten nå har tapt.»
På bakgrunn av utvalgets begrensede kompetanse med hensyn til det underliggende saksforhold finner utvalget at kjæremålet heller ikke på dette punkt kan føre frem. Beløpet på 6000 kroner, som ble tilkjent B i saksomkostninger for lagmannsretten, omfatter etter lagmannsrettens premisser også kjæremålsgebyr. Private straffesaker er imidlertid gebyrfrie. Bs påstand for lagmannsretten var 4.000 kroner pluss gebyr. Det tilkjente beløp er således vesentlig for høyt, i sær i lys av at lagmannsretten var kommet til at B bare skulle få delvis erstattet sine omkostninger.
Kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er krevet 5.050 kroner. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes kjæremålsmotparten samlet 7.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes for så vidt gjelder punkt 1 og 2 i lagmannsrettens kjennelse.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.