HR-2001-350
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-09 |
| Publisert: | HR-2001-00350 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00350, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Vidar Lind Iversen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §185, §171, §232, §388, Straffeloven (1902) §128, §162, §182, §227, §228, §229, §232, §260, §317, §326, Veitrafikkloven (1965), Legemiddelloven (1992), Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Påtalemyndigheten i Kristiansand fremsatte 20. februar 2001 begjæring overfor forhørsretten om fortsatt varetektsfengsling av A, født *.*.1980.
Fengslingsbegjæringen bygger på siktelse fra Kristiansand politidistrikt av 27. desember 2000 for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ, jf. straffeprosessloven §232 og siktelse av 29. januar 2001 for overtredelse av straffeloven §227 annet straffalternativ, jf. §232 tredje punktum, tiltalebeslutning fra Statsadvokatene i Oslo av 10. november 2000 for overtredelse av straffeloven §227 første straffalternativ, straffeloven §228 første ledd, jf. §232, straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §317 første ledd, straffeloven §128 første ledd, straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, straffeloven §182 første ledd, annet straffalternativ, straffeloven §326, samt overtredelser av legemiddelloven og vegtrafikkloven, og tilleggstiltalebeslutning fra Romerike politidistrikt av 23. november 2000 for overtredelse av straffeloven §317 første ledd.
A ble pågrepet den 29. januar 2001. Han har vært varetektsfengslet etter kjennelse av forhørsretten fra 29. januar 2001.
Kristiansand forhørsrett avsa 22. februar 2001 kjennelse om fortsatt varetektsfengsling med slik slutning:
«Siktede A. f.nr. *.*.1980, kan med hjemmel i straffeprosessloven §185, §171, første ledd nr. 3, samt 170 a holdes varetektsfengslet inntil videre, men ikke utover 30. april 2001 kl. 1500 med mindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere.»
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 28. februar 2001 forkastet kjæremålet.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført at det ikke fremgår av kjennelsen at retten har vært oppmerksom på at straffeprosessloven §185 første ledd fjerde punktum er en snever unntaksregel. Det vises til forarbeidene og rettspraksis, jf. Rt-1989-613, Rt-1998-511, Rt-1991-838 og Rt-1997-1900.
Det er anført å følge av rettspraksis at dersom siktede skal fengsles for mer enn fire uker av gangen må det være klart at fengslingsspørsmålet vil stå i samme stilling etter fire uker. Retten synes ved denne vurderingen kun å ha sett hen til gjentakelsesfarens styrke. Retten synes ikke å ha tatt hensyn til andre relevante momenter slik som siktedes unge alder, hans psykiske problemer og hans hjelpeapparat ute, forhold som gjør det uklart om fengslingsspørsmålet vil stå i samme stilling på et senere tidspunkt. Man er forøverig også uenig i forhørsrettens vurdering av gjentakelsesfarens styrke.
Det følger videre av EMK artikkel 5 nr. 3 at det skal skje en vurdering både av fengslingsgrunnlaget og vareteksfengslingens virkning på helsetilstanden for den tiltalte med visse mellomrom. Det vises til Rt-1998-511.
På denne bakgrunn er forhørsretten og lagmannsrettens kjennelser utilstrekkelige og bør oppheves når det gjelder fengsling utover fire uker. Det er nedlagt slik påstand:
«Fengslingsfristen settes kortere».
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved videre kjæremål begrenset kompetanse, men kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking som kjæremålet retter seg mot, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Kjæremålet retter seg mot at forhørsretten og lagmannsretten har fastsatt en fengslingsfrist på ni uker under henvisning til straffeprosessloven §185 første ledd fjerde punktum. Det anføres i kjæremålet at det ikke framgår av lagmannsrettens kjennelse at retten har vært oppmerksom på at dette er en snever unntaksregel, og kjennelsesgrunnene er heller ikke tilstrekkelige til å vise at det er foretatt en tilstrekkelig bred vurdering av de forhold som er relevante i denne forbindelse.
Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten har gjengitt forhørsrettens begrunnelse for å anvende unntaksregelen i §185 første ledd fjerde punktum, og at den har sluttet seg til den. Det framgår av forhørsrettens kjennelse at retten fant at det foreligger en helt spesiell gjentakelsesfare, jf. Rt-1989-613. Det framgår videre at siktete har vært framstilt for varetektsfengsling tre ganger tidligere siden 18. september 2000 og enten blitt løslatt mot meldeplikt eller varetektsfengslet for kortere tid, men at han likevel har pådratt seg nye siktelser. De nyeste forhold gjelder vold og trusler.
Det anføres videre i kjæremålet at det synes som om forhørsretten med tilslutning av lagmannsretten kun har sett hen til gjentakelsesfarens styrke ved vurderingen av om «fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning». De forhold som ble trukket fram i kjæremålserklæringen til lagmannsretten, var at siktete er «meget ung, har ikke sonet dom tidligere og er i det vesentlige siktet for forhold som ikke er av de mest alvorlige», foruten at det arbeides for å skaffe siktete arbeidstrening/skoleplass.
Det framgår av lagmannsrettens kjennelse at det som er anført i kjæremålet, etter rettens vurdering ikke setter spørsmålet om forlenget fengsling i ni uker i noen ny stilling, og dessuten at den slutter seg til forhørsrettens vurdering - en vurdering som etter kjæremålsutvalgets syn er tilstrekkelig begrunnet. Det er blant annet vist til at siktede en rekke ganger er tilbudt arbeidstrening som ikke har latt seg gjennomføre p.g.a hans manglende oppmøte og motivasjon.
I kjæremålet til Høyesterett er det også vist til siktetes psykiske problemer. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det som forelå for lagmannsretten ga anledning til å gå spesielt inn på dette. Det foreligger derfor ikke noen saksbehandlingsfeil på dette punkt. Utvalget tilføyer at dersom det skulle oppstå psykiske problemer av noen styrke, vil det kunne føre til at varetektsspørsmålet må vurderes på ny.
Heller ikke det som for øvrig er anført, kan føre fram.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.