HR-2001-39-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-24 |
| Publisert: | HR-2001-00039-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å avsi tilleggsdom. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00039, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Jakob Bakka) mot B (advokat Per T. Sneve) |
| Forfatter: | Aasland, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §160, §150, §180, §305, §382, §404, §62, §85, Avtaleloven (1918) §39 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å avsi tilleggsdom, jf. tvistemålsloven §160.
I skiftetvist for Mandal skifterett mellom de tidligere ektefellene A og B krevde A blant annet at en ideell halvpart av en hytteeiendom på Omland skulle utlegges til ham. Skiftetvisten var overført til behandling i søksmåls former, og hovedforhandling ble avholdt 4. og 5. september 2000. Under hovedforhandlingens første dag nedla A påstand om at en ideell halvpart av hytteeiendommen skulle utlegges til ham for 150.000 kroner påplusset et inflasjonstillegg beregnet ut fra endring i SSB's konsumprisindeks fra 5. oktober 1987 til 21. august 1999, subsidiært til skiftetakst, mens B nedla påstand om at en ideell halvpart av hytteeiendommen skulle utlegges til A etter takst. A gav da uttrykk for at han ville frafalle den prinsipale påstanden slik at partenes påstander ble likelydende på dette punkt. Ved begynnelsen av andre dag av hovedforhandlingen varslet imidlertid Bs prosessfullmektig at det ville bli lagt ned påstand om at B måtte frifinnes for kravet fra A om at en ideell halvpart av hytteeiendommen skulle utlegges ham. Retten traff umiddelbart under hovedforhandlingen beslutning om at behandlingen av dette kravet skulle utsettes, og avsa 11. september 2000 dom i saken uten at kravet fra A vedrørende hytteeiendommen ble pådømt.
I prosesskrift av 14. september 2000 begjærte A avsagt tilleggsdom for kravet om at han skulle utlegges en ideell halvpart av hytteeiendommen. I brev av 10. oktober 2000 til As prosessfullmektig traff skifteretten følgende beslutning:
«Retten finner ikke å kunne ta til følge Deres anmodning om å avsi tilleggsdom på grunnlag av de likelydende påstander som ble nedlagt under sakens behandling. Advokat Sneve endret som kjent sin påstand senere under forhandlingene, og noe grunnlag for å avsi dom etter at denne endringspåstanden var nedlagt er det ikke.
I og med pådømmelsen av de omtvistede forhold er blitt delt, ser retten ikke noen annen mulighet enn å fortsette forhandlingene for såvidt angår den gjenstående del av tvisten. Dette knytter seg til så vel kravet om naturalutlegg som prinsippene for verdsetting.»
A påkjærte skifterettens beslutning til Agder lagmannsrett, som 31. oktober 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Skifterettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse 2.000 - totusen - kroner til B.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i saksbehandlingen og lovtolkingen. Han har i hovedsak anført:
Ved vurderingen av spørsmålet om skifteretten på prosessuelt grunnlag hadde godtatt påstandsendringen fra B, har lagmannsretten feilaktig lagt til grunn at A ikke gjorde innsigelse mot endringen. Da B på hovedforhandlingens andre dag endret påstand, fremsatte As prosessfullmektig innsigelser mot endringen. Dette har ført til at lagmannsretten ikke har «vurdert holdbarheten av innsigelsene i dens riktige sammenheng». Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til at kjennelsen må oppheves.
Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §160, jf. §305, §85 og §150 feil «når det legges til grunn at det er anledning til å foreta påstandsendring etter at vilkårene for å avsi dom uten «ytterligere» hovedforhandling er innfridd på bakgrunn av sammenfallende påstander». Det er ikke rom for re integrasynspunkter i saken her. Den kjærende part har i denne forbindelse vist til Rt-2000-1206.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken gjenvises til ny behandling.
2. A tilkjennes dekning av saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Kjæremålsmotparten - B - har i hovedsak anført:
Det foreligger verken feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. På bakgrunn av at beslutningen om å utsette en del av saken ikke ble påkjært, har kjæremålet eventuelt blitt for omfattende behandlet av lagmannsretten.
Hovedtvisten dreier seg blant annet om forutsetningene for fastsettelse av verdien av en ideell halvpart av en hytte som partene eier i sameie med en annen person. Den andre eieren ønsker å selge sin halvdel til høystbydende. Det verserer en tvist for Agder lagmannsrett mellom A og den andre sameieren om betydningen av en klausul om forkjøpsrett for 150.000 kroner ved uttreden av sameiet. På bakgrunn av at den andre sameieren ønsker å selge, har det vært Bs standpunkt at man ved fastsettelsen av verdien i felleseiets andel av hytteeiendommen må se bort fra klausulen, mens A har hevdet at verdifastsettelsen må skje på grunnlag av denne forkjøpsrettsklausulen. Det ble under hovedforhandlingen aldri oppnådd reell enighet mellom partene, og det ble heller ikke på noe tidspunkt nedlagt formelt likelydende påstander. På spørsmål fra sin prosessfullmektig sa A i sin partsforklaring at han ville frafalle sin prinsipale påstand, men dette ble ikke gjort formelt. På bakgrunn av andre ting som var fremkommet, oppfattet B det slik at et frafall av den prinsipale påstand innebar at A frafalt sitt syn på vilkårene for fastsetting av verdien, men da det før hovedforhandlingens andre dag ble klargjort at dette ikke var tilfellet, endret B sin påstand.
Lagmannsretten har oppfattet situasjonen korrekt når den har konkludert med at skifteretten godtok påstandsendringen. At det i kjennelsen ikke fremkommer at A protesterte mot påstandsendringen, er «ingen saksbehandlingsfeil som endrer dette».
B har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A idømmes saksomkostningene Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3.
Kjæremålsutvalget behandler først angrepet på lagmannsrettens lovtolking.
I saker hvor partene har fri rådighet over sakens gjenstand, kan retten ikke gå utenfor de påstander som partene har nedlagt, jf. tvistemålsloven §85. Det er imidlertid ikke noe i vegen for at en påstand som er nedlagt, kan endres så lenge saken ikke er opptatt til avgjørelse, jf. §62 annet ledd. Dersom endringen ikke er foretatt så tidlig som mulig, kan retten på de vilkår som er angitt i §62 tredje ledd, sette endringen ut av betraktning. Ved behandlingen for første instans finnes det ikke andre prosessuelle begrensninger i adgangen til å foreta påstandsendring enn de som fremgår av denne bestemmelse.
Som begrunnelse for at den påstandsendring som B foretok på hovedforhandlingens andre dag, ikke kan aksepteres, har den kjærende part vist til Rt-2000-1206. Det var imidlertid her tale om tilbaketrekk av anke. Et tilbaketrekk av anke er bindende, men kan etter omstendighetene bli ansett ugyldig på grunnlag av bristende forutsetninger, eller - dersom det foreligger særlige grunner som ville gjøre det urimelig om tilbaketrekket skulle bli ansett bindende - kalles tilbake etter re integraprinsippet i avtaleloven §39 annet punktum, se tvistemålsloven §382 første ledd 2. punktum, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 849 med henvisninger til rettspraksis. Det gjelder ikke tilsvarende regler for påstandsendring.
Lagmannsretten har lagt til grunn at partene da saken ble opptatt til doms, ikke var «enige om tvistegjenstanden, og de prosessuelle forutsetninger for å avsi dom i henhold til partenes felles påstand var ikke til stede».
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning bygger det standpunkt lagmannsretten her gir uttrykk for, på en riktig lovtolking.
Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling er begrunnet med at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at A under hovedforhandlingen for skifteretten ikke gjorde innsigelse mot at B endret påstand.
Det fremgår av det kjæremålsutvalget har uttalt ovenfor, at en innsigelse mot påstandsendringen i tilfelle måtte ha vært basert på at vilkårene etter tvistemålsloven §62 tredje ledd ikke var til stede. Den kjærende part har ikke hevdet at det ble fremsatt innsigelse på grunnlag av denne bestemmelse. Om A på annet grunnlag har gjort innsigelse mot at B endret påstand, vil innsigelsen være rettslig irrelevant, og det har da ingen betydning om lagmannsretten skulle ha tatt feil med hensyn til om innsigelse var fremsatt. Spørsmålet om hvorvidt A under hovedforhandlingen fremsatte innsigelse mot Bs påstandsendring, beror dessuten på bevisbedømmelse som utvalget ved videre kjæremål ikke kan prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten har tilkjent kjæremålsmotparten saksomkostninger for lagmannsretten. Denne avgjørelse er kjæremålsutvalget enig i. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes til 3 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.