HR-2001-521 - Rt-2001-543
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-10 |
| Publisert: | HR-2001-00521 - Rt-2001-543 (105-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Fullbyrding av straff |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om utsettelse av soning. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00521, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat John Paulsen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §459, §388, §462 |
Saka gjeld kjæremål over lagmannsrettens orskurd om utsetjing av soning.
A, f. *.*.1956, vart av Oslo forhøyrsrett 3. november 1998 dømd til fengsel i 1 år og 4 månader. Av straffa er 10 månader på vilkår med ei prøvetid på 2 år. A vart innkalla til soning 29. juni 1999, men soninga vart utsett fleire gonger etter krav frå den domfelte. Oslo politidistrikt kravde 17. november 2000 rettsleg avgjerd for at den domfelte kunne innkallast til soning.
Oslo forhøyrsrett sa 18. desember 2000 orskurd med slik slutning:
«A, f. *.*.1956 innvilges soningsutsettelse, dog ikke utover 16. april 2001».
Oslo politidistrikt påkjærte orskurden til Borgarting lagmannsrett, som 28. mars 2001 sa orskurd med slik slutning:
«Begjæring om soningsutsettelse fra A tas ikke til følge».
A har påkjært lagmannsretten sin orskurd til Høgsteretts kjæremålsutval, og har i hovudsak gjort gjeldande:
Lagmannsretten har tolka reglane om bevisbyrde og bevisvurdering feil. Orskurden bygger på ei uriktig forståing av prinsippet om fri bevisvurdering. Lagmannsretten tek feil når den på prinsipielt grunnlag kjem til at politilegen si oppfatning om domfelte er soningsdyktig i tvilstilfelle blir avgjerande. Dersom ein legg ei slik forståing til grunn blir det ikkje noko att av den retten domfelte har til å la domstolane avgjera om den domfelte er soningsdyktig, jf. straffeprosesslova §462.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A tilkjennes saksomkostninger med NOK 3.500,-».
Oslo politidistrikt har gjort gjeldande at kjæremålet i realiteten gjeld lagmannsretten si bevisvurdering, som utvalet ikkje kan prøve ved eit vidare kjæremål. Uansett er det gjort gjeldande at lagmannsretten ikkje har tolka lova feil. Det er lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes».
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at kjæremålet er eit vidare kjæremål, og at utvalet då har avgrensa kompetanse, jf. straffeprosesslova §388.
Kjæremålet rettar seg mot tolkinga av straffeprosesslova §459, som utvalet kan prøve.
Etter straffeprosesslova §459 første ledd skal fullføring av fridomsstraff utsetjast dersom «domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig». I avgjerda i Rt-1999-1863 uttala Høgsteretts kjæremålsutval at det ikkje var uriktig tolking av føresegna at lagmannsretten hadde «lagt til grunn at domfelte ikke har sannsynliggjort at hans helsetilstand gjør soning utilrådelig».
I si avgjerd uttalar lagmannsretten:
«Det er domfelte som må dokumentere at soning er utilrådelig, jf Rt-1999-1863.
I dette tilfelle foreligger to forskjellige oppfatninger blant legene, og lagmannsretten er av den oppfatning at det således er tvilsomt om soning er utilrådelig. I henhold til den over nevnte avgjørelse, legger også lagmannsretten til grunn at det ikke er nok at det er tvilsomt om domfelte er soningsdyktig, men at det må være dokumentert av domfelte. Det er domfelte som har bevisbyrden ved tvil. Prof. dr. med. Nils Retterstøl er As behandlende psykiater. Det betyr at han har god kjennskap til sin pasient fordi behandlingen har foregått over flere år. Lagmannsretten finner imidlertid allikevel i en tvilssituasjon å legge avgjørende vekt på de erklæringer som er fremkommet fra politilegen. Når lagmannsretten gjør det, har det prinsipielle årsaker.
Det ligger i politilegens mandat å foreta objektive vurderinger av soningsdyktigheten. Det stilles særlige krav til objektivitet til en offentlig lege som har denne type vurderinger som en del av sitt mandat. Politilegen har således dette som en av sine arbeidsoppgaver. På prinsipielt grunnlag bemerkes at det kan føre til forskjellsbehandling dersom domstolene i enkeltsaker legger avgjørende vekt på legeerklæringer fra behandlende leger hvor politilegen ellers har kommet til et annet resultat. Langt de fleste av disse sakene avgjøres av påtalemyndigheten, og hensynet til likebehandling tilsier at deres praksis tillegges betydelig vekt.»
Utvalet oppfattar lagmannsretten slik at når domfelte ikkje blir funnen å ha sannsynleggjort/dokumentert at soning er utilrådeleg, er det fordi synet til politilegen av prinsipielle grunnar blir tillagt størst vekt ved vurderinga etter straffeprosesslova §459. Utvalet vil vise til at domfelte etter straffeprosesslova §459 første ledd har eit rettskrav på utsetjing av fullføringa av fridomsstraffa der fullføring er utilrådeleg grunna sinnsliding eller helsetilstand. Som Høgsteretts kjæremålsutval la til grunn i 1999 er det ein føresetnad for slikt krav at domfelte har sannsynleggjort at vilkåra er til stades. Om det er gjort sannsynleg, må prøvast etter prinsippet om fri bevisvurdering. Det kan ikkje tolkast inn i §459 særlege prinsipp for vektlegging av bevis.
Lagmannsretten har etter dette tolka lova feil og orskurden må då opphevast.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
Lagmannsrettens orskurd blir oppheva.