HR-2001-588 - Rt-2001-632
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-02 |
| Publisert: | HR-2001-00588 - Rt-2001-632 (117-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om oppheving av brev- og besøksrestriksjoner ved varetektsfengsling under hovedforhandling i straffesak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00588, straffesak, kjæremål |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A (advokat Helge Wesenberg) |
| Forfatter: | Tjomsland, Utgård, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §185, §186, §388 |
Saka gjeld kjæremål over lagmannsrettens orskurd om oppheving av brev- og besøksrestriksjonar ved varetektsfengsling under hovudforhandling i straffesak.
A, født xx.xx.1975, er tiltala for overlagt drap. Han vart varetektsfengsla ved Bergen forhøyrsretts orskurd 6. juli 2000. Fengslinga vart seinare forlenga fleire gonger, seinast ved Moss forhøyrsretts orskurd 2. mars 2001. Han vart då fengsla fram til 18. april 2001 kl. 15.00. Hovudforhandlinga tok til i Bergen byrett 18. april 2001 om morgonen. Han har i heile fengslingstida vore pålagd brev- og besøksrestriksjonar. Ved Gulating lagmannsretts orskurd 9. april 2001 vart restriksjonane letta, ved at den sikta fikk rett til å ha telefonisk kontakt med mora og noko samkvem med andre innsette.
Etter at hovudforhandlinga tok til har den tiltalte vore fengsla med heimel i straffeprosesslova §185 første ledd siste setning. Påtalemakta har nytta brev- og besøksrestriksjonar også etter at hovudforhandlinga tok til. Den tiltalte kravde at restriksjonane skulle opphøyre fordi straffeprosesslova §185 første ledd siste setning berre gir heimel for framhalden fengsling, men ikkje restriksjonar.
Bergen forhøyrsrett sa 24. april 2001 orskurd med slik slutning:
«Begjæringen tas ikke til følge.»
Tiltalte påkjærte orskurden til Gulating lagmannsrett, som 25. april 2001 sa orskurd med slik slutning:
«De brev- og besøksrestriksjoner A pr. i dag er pålagt i anledning saken skal opphøre.»
Den offentlege påtalemakta har påkjært lagmannsrettens orskurd til Høgsteretts kjæremålsutval. Lagmannsretten har gitt kjæremålet oppsetjande verknad.
Påtalemakta har i hovudsak gjort gjeldande:
Lagmannsretten har tolka føresegna i straffeprosesslova §185 første ledd siste setning uriktig. Føresegna må etter påtalemakta si oppfatning vere slik å forstå at den sikta kan vere fengsla med brev- og besøksrestriksjonar fram til det er sagt dom i saka. Ei slik tolking kjem ikkje i strid med ordlyden i lova, og den høver også godt med føremålet. Føresegna vart gitt for å gi ein klar heimel for vidare fengsling når fengslingsfristen går ut under hovudforhandlinga. Det skulle med det ikkje vere behov for påtalemakta til å krevje orskurd for vidare fengsling. Dersom ein legg til grunn at føresegna ikkje gir heimel for og å nytta restriksjonar vil ein ikkje oppnå dette føremålet.
Det er ikkje lagt ned påstand.
Forsvararen er kjend med kjæremålet.
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at kjæremålet er eit vidare kjæremål, og at utvalet då har avgrensa kompetanse, jf. straffeprosesslova §388. Kjæremålet gjeld lovtolkinga som utvalet kan prøve.
I straffeprosesslova §185 første ledd 5. punktum heiter det: «Er hovedforhandling påbegynt når siktede blir fengslet eller når fengslingsfristen løper ut, kan siktede holdes fengslet inntil dom er avsagt.» Med heimel i denne føresegna vart A fengsla vidare i saka, i det hovudforhandlinga starta før fengslingsfristen gjekk ut. Det inneber at spørsmålet om vidare fengsling ikkje vart lagt fram for retten til ny prøving.
Spørsmålet i saka er om også pålagde brev- og besøksrestriksjonar pålagde etter straffeprosesslova §186 då utan særskilt vedtak gjaldt vidare, eller om desse opphøyrde 18. april kl. 15.00 som var den fengslingsfristen som var fastsett av Moss forhøyrsrett 2. mars 2001.
Lagmannsretten har her uttala:
«Lagmannsretten er enig med byrettens mindretall i at spørsmålet om bruk av varetektsfengsling og spørsmålet om restriksjoner i form og brev- og besøkskontroll/forbud må sees som to ulike inngrep. På denne bakgrunn blir det heller ikke naturlig å lese straffeprosessloven §185 og §186 i sammenheng med de konsekvenser byrettens flertall har trukket. Høyesterett har i flere senere avgjørelser uttalt at bruk av restriksjoner under varetektsfengsling skal særskilt begrunnes, hvilket styrker lagmannsrettens standpunkt. Det kan for eksempel vises til avgjørelse i Rt-2000-1517 med henvisning til rundskriv fra Riksadvokaten vedrørende samme. Særlig vurderingen av inngrepets forholdsmessighet vil kunne være ulik for fengslingsspørsmålet og for restriksjonsspørsmålet. Særlig vil dette gjelde når det har vært anvendt restriksjoner over lang tid.»
Utvalet er einig i at det er tale om to ulike restriksjonar, og at §185 gjeld varetekt. Det er ikkje grunnlag for å tolke §185 første ledd 5. punktum slik at regelen også omfattar restriksjonar som elles har heimel i §186. Reelle grunnar talar også mot at det her skal vere ein automatikk. Utvalet viser her mellom anna til Rt-1999-1807 og Rt-2000-1517 - som også lagmannsretten har vist til - der det er peika på prinsipielle omsyn ved fastsetjing av brev- og besøksrestriksjonar.
Også ved vidare fengsling med heimel i §185 første ledd 5. punktum må det såleis skje ei særskilt prøving av om vilkåra er oppfylte for restriksjonar etter §186. Som lagmannsretten peikar på kan denne prøvinga skje på kva som helst tidspunkt etter krav frå ein av partane, også under hovudforhandlinga.
Etter dette må kjæremålet forkastast.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
Kjæremålet blir forkasta.