HR-2001-724-K - Rt-2001-900
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-28 |
| Publisert: | HR-2001-00724-K - Rt-2001-900 (164-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Voldgift, Lovvalg, Saksomkostninger, Avtalerett, Fullmakt |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om tvangsfullbyrdelse av russisk voldgiftsavgjørelse i Norge. |
| Saksgang: | Alta namsrett 18.12.2000 - Hålogaland lagmannsrett 09.04.2001 - Høyesterett HR-2001-00724, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Knipovich Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO) (advokat Hans Hoffmann) mot Nor Deal AS (advokat Bjørn André Holmen) |
| Forfatter: | Matningsdal, Skoghøy, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §180, §398a, §404, Avtaleloven (1918) §18 |
Saken gjelder spørsmål om tvangsfullbyrdelse av russisk voldgiftsavgjørelse i Norge.
Knipovich Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO) er et statlig russisk forskningsinstitutt. Instituttet er en selvstendig økonomisk enhet, og er bygget opp som et alminnelig selskap, med egenkapital og autonomi gjennom sin ledelsesstruktur.
Nor Deal AS er et norsk aksjeselskap stiftet 16. desember 1998, med det formål å drive kjøp og salg av varer og tjenester, herunder import og eksport.
Den 12. april 2000 fremsatte PINRO begjæring for Alta namsrett om utlegg mot Nor Deal AS, til dekning for et krav på 575.675,62 NOK. Som tvangsgrunnlag er det fremlagt en voldgiftsavgjørelse avsagt av Forretningsvoldgiftsdomstolen ved Moskva Handelskammer. Avgjørelsen er datert 17. november 1999, og fastslår betalingsplikt for Nor Deal AS som vederlag for leveranse av kongekrabbe i henhold til avtale mellom partene. Avgjørelsen er truffet etter at Nor Deal AS uteble fra forhandlingene ved voldgiftsretten.
Nor Deal AS motsatte seg utlegg. Selskapet anførte at det ikke var inngått noen avtale mellom partene som inneholder noen voldgiftsklausul, at de ikke har handlet med PINRO, og at de ikke var lovlig innkalt til rettsmøtet i Moskva.
Alta namsrett avsa 18. september 2000 kjennelse med slik slutning:
«Saksøkers begjæring om utlegg overfor Nor Deal as tas ikke til følge.»
PINRO påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 9. april 2001 etter muntlige forhandlinger avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten begrunnet avgjørelsen med at det ikke var inngått en gyldig avtale om voldgift mellom partene, jf. Overenskomst om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsavgjørelser, New York 10. juni 1958 (New York-konvensjonen) artikkel V nr. 1 bokstav a. Retten fant det bevist at avtalen var undertegnet av Per Alf Andersen på vegne av Nor Deal AS. Andersen var vanlig styremedlem, og hadde ikke særskilt fullmakt til å binde selskapet ved avtaler på det tidspunktet avtalen ble inngått. Han var derfor verken berettiget eller legitimert til å forplikte selskapet.
PINRO har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling (uklare kjennelsesgrunner) og lovtolkning.
I kjæremålet er det i hovedsak anført:
Selv om lagmannsretten understreker at Nor Deal AS har bevisbyrden for at avtalen er ugyldig, undersøker og veier retten bevisene som om det er PINRO som har bevisbyrden for avtalens gyldighet. Det anføres at dette bygger på en feilaktig forståelse av konvensjonen, og at kravene til bevis for at avtalen er ugyldig er strenge.
Lagmannsretten konkluderer med at spørsmålet om voldgiftsavtalens gyldighet skal avgjøres etter russisk rett, men går deretter over i en drøftelse etter norsk rett. Det er uklart om retten anvender norsk og/eller russisk rett. Den internasjonale rettspraksis som er skapt i de stater som har sluttet seg til konvensjonen, antas å være en relevant rettskildefaktor her.
Retten har uansett lagt til grunn feil tolkning av reglene som gjelder for gyldighetsspørsmålet. Den baserer sin drøftelse av Per Alf Andersens kompetanse til å binde Nor Deal AS ut fra for strenge og formelle krav til ytre legitimasjon, såvel etter norsk som russisk rett. Ved drøftelsen av avtalens gyldighet burde retten ha drøftet om den var gyldig ut fra partenes konkludente atferd - før, under og etter at avtalen ble signert. Her ville det ha vært naturlig å drøfte PINROs gode/onde tro, relatert til at avtalen er fremforhandlet og inngått i Nor Deal AS' navn, at søknaden om importtillatelse er gjort i Nor Deal AS' navn, og at varene er mottatt og videresolgt i Nor Deal AS' navn. Dette indikerer feil lovanvendelse, og utgjør uansett en saksbehandlingsfeil i form av manglende kjennelsesgrunner.
PINRO har lagt ned slik påstand:
«1. Pinros utleggsbegjæring fremmes.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. Pinro tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og de øvrige retter samt rettens gebyrer.»
Nor Deal AS har inngitt tilsvar hvor det i hovedsak anføres:
Til anførselen om at lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av New York-konvensjonen og dens krav til bevisbyrde, bemerkes det at retten uttrykkelig uttaler at Nor Deal AS har bevisbyrden for at det foreligger forhold som hindrer oppfyllelse av voldgiftskjennelsen. PINRO har gjennom hele prosessen hevdet at kravene til bevis er strenge, uten å vise til hva man grunner dette på. Det er intet som tyder på at det kreves annet enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Mæland, Voldgift side 244. Lagmannsretten har basert sin avgjørelse på dette beviskravet, og på dette grunnlag har den kommet til at voldgiftsavtalen ikke er gyldig, jf. konvensjonens artikkel V nr. 1 bokstav a.
Videre anføres at det ikke kan være tvil om at lagmannsretten har bygget på russisk rett ved avgjørelsen av om voldgiftsavtalen er gyldig. Forut for drøftelsen i henhold til norsk rett har retten presisert at de norske representasjonsreglene i alle fall ikke er snevrere enn etter russisk rett, snarere tvert om. PINRO har hele tiden hevdet at de avgjørende spørsmål i saken skal avgjøres etter russisk rett. Når PINRO samtidig ikke kan redegjøre for hva som er en riktig forståelse av russiske rettsregler, kan dette ikke tas til inntekt for annet enn at man ikke har kunnet finne at russisk rett faller mer gunstig ut for PINRO enn det lagmannsretten har lagt til grunn.
Det som anføres om hva retten konkret burde ha lagt vekt på ved drøftelsen av gyldighetsspørsmålet, faller inn under den konkrete subsumsjonen som kjæremålsutvalget ikke kan prøve.
Videre anføres det at lagmannsretten feilaktig ikke har villet tilkjenne Nor Deal AS saksomkostninger, til tross for at saken er vunnet fullstendig. Lagmannsretten begrunner avgjørelsen med at retten har avgjort saken på grunnlag av en annen bestemmelse i konvensjonen enn anført av Nor Deal AS, og at anførslene og bevisførselen ikke har vært rettet mot det som for retten har vært avgjørende. Den faktiske bevisførsel som er blitt tilbudt retten må åpenbart ha vært tilstrekkelig for å oppfylle bevisbyrden. Det som reelt sett må ha vært avgjørende, er at PINRO ikke tilbød en redegjørelse for legitimasjonsreglene etter russisk rett. Det anføres fortsatt prinsipalt at dette er uten betydning, siden saken skulle vært løst ut fra at Nor Deal AS mangler «rettslig handleevne» - et spørsmål som skal avgjøres etter norsk rett. Under enhver omstendighet anføres det at drøftelsen av om selskapet mangler «rettslig handleevne», eller om avtalen er gyldig blir tilnærmet det samme. Etter først å ha slått fast forholdet mellom norske og russiske representasjonsregler, har lagmannsretten likevel kunnet støtte seg til en drøftelse av de norske reglene på området. På denne bakgrunn anføres det at det ikke foreligger slike særlige omstendigheter som begrunner unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180.
Nor Deal AS har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Nor-Deal AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404.
New York-konvensjonen artikkel V nr. 1 fastsetter at en utenlandsk voldgiftsavgjørelse bare kan nektes fullbyrdet dersom den parten som den påberopes mot, «skaffer ... bevis for» at voldgiftsavtalen er ugyldig av grunner som nevnt i artikkelen. Selv om lagmannsretten uttrykkelig uttaler at Nor Deal AS har bevisbyrden for at avtalen er ugyldig, anføres det som nevnt at det er stilt et for svakt beviskrav. Beviskravet må etter kjæremålsutvalgets vurdering være sannsynlighetsovervekt, og utvalget finner ikke holdepunkter i kjennelsen for at lagmannsretten har anvendt et lavere beviskrav. Lagmannsrettens konkrete bevisbedømmelse kan ikke prøves. Denne anførselen kan etter dette ikke føre fram.
Konvensjonen artikkel V nr.1 a fastsetter at voldgiftsavtalens gyldighet - i mangel av noen uttrykkelig eller stilltiende vedtakelse - skal avgjøres «etter loven i det landet der avgjørelsen ble truffet». Lagmannsretten, som kom til at det ikke forelå noen uttrykkelig eller stilltiende avtale om lovvalget, kom etter dette til at avtalens gyldighet skal avgjøres etter russisk rett. Denne tolkingen av konvensjonen, som utvalget kan prøve, er utvalget enig i.
Selv om ingen av partene hadde gitt opplysninger om innholdet av russisk rett, kom lagmannsretten til at det kjennskapet som den selv hadde til russisk rett, indikerte at Andersen ikke kunne forplikte Nor Deal AS, og at avtalen dermed ville ha vært ugyldig etter russisk rett. Lagmannsrettens forståelse av russisk rett er ikke tolking av «lovforskrift» som kan prøves ved et videre kjæremål, jf. Rt-2000-710.
Lagmannsretten tok imidlertid ikke uttrykkelig stilling til hva resultatet ville ha blitt etter russisk rett, idet den kom til at det følger av russisk internasjonal privatrett at avtalens gyldighet skal vurderes etter norsk rett. Da russiske lovvalgsregler er fremmed rett, kan heller ikke lagmannsrettens forståelse av dem prøves, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 3.
Ved vurderingen etter norsk rett viste lagmannsretten til at Andersen, som vanlig styremedlem, ikke hadde kompetanse i kraft av sin stilling til å forplikte Nor Deal AS. Dette er riktig lovtolking. Derimot kom den til at han hadde hatt fullmakt som var meddelt ham muntlig, men som var trukket tilbake i styremøte 26. februar 1999 - noen få dager før han undertegnet den aktuelle avtalen. Da fullmakten ikke var meddelt andre, herunder PINRO, var det ikke nødvendig å informere utad om tilbakekallet, jf. avtaleloven §18. Også dette er riktig lovtolking.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at kjennelsen må oppheves fordi lagmannsretten ikke har drøftet om Nor Deal AS har blitt bundet ved konkludent atferd. Avgjørelsen er truffet på grunnlag av muntlige forhandlinger, og det fremgår ikke av lagmannsrettens kjennelse at dette grunnlaget var påberopt. Dette påstås heller ikke i kjæremålet. Lagmannsretten hadde dermed ikke foranledning for å vurdere dette spørsmålet.
PINROs kjæremål blir etter dette forkastet.
I kjæremålstilsvaret har Nor Deal AS i henhold til tvistemålsloven §398a erklært motkjæremål og nedlagt påstand om at det tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten.
Omkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal prøves etter tvistemålsloven §181 første ledd, men da det er tale om et videre kjæremål, skal bestemmelsen anvendes med de begrensningene som følger av §404, jf. Rt-2000-1180. Som begrunnelse for ikke å tilkjenne saksomkostninger uttaler lagmannsretten:
..., og saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner etter en konkret vurdering at det i denne saken foreligger slike særlige omstendigheter at PINRO likevel ikke skal erstatte Nor Deal AS selskapets omkostninger. Nor Deal AS har vunnet frem på grunnlag av en forståelse av konvensjonens bestemmelser hvor de selv hadde tatt feil, og de hadde ikke innrettet sine anførsler eller sin bevisførsel mot det som for lagmannsretten ble avgjørende. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det urimelig at Nor Deal AS skal ha dekket sine saksomkostninger, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.»
Til dette sitatet nevnes at Nor Deal AS også for lagmannsretten anførte at Andersen ikke hadde kompetanse til å forplikte selskapet, og det ble anført at kriteriet manglende «rettslig handleevne», som etter konvensjonen er et alternativt grunnlag for at det ikke kan kreves fullbyrdelse, dermed måtte komme til anvendelse. Nor Deal AS fikk med andre ord medhold i det selskapet faktisk anførte, men lagmannsretten kom til - noe kjæremålsutvalget er enig i - at løsningen måtte begrunnes i den generelle gyldighetsreservasjonen i konvensjonen.
Dette reiser spørsmålet om det var riktig av lagmannsretten å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd som gir adgang til å frita for omkostningsansvar ved «særlige omstendigheter». Da utvalget ikke kan se at lagmannsretten uttrykkelig har uttalt noe som er uriktig tolking av bestemmelsen, oppstår spørsmålet om i hvilken utstrekning utvalget kan prøve lagmannsrettens konkrete vurderinger. Om utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §181 første ledd i et videre kjæremål heter det i Rt-2000-1180 på side 1184:
«På bakgrunn av de hensyn som taler for at kompetansebegrensningen bør være den samme ved overprøvingen av realitets- og omkostningsavgjørelsen, har utvalget kommet til at ved videre kjæremål må §181 første ledd anvendes med de begrensningene som følger av §404. Omfanget av omkostningene, og vilkår for omkostningene som ikke knytter seg til sakens realitet, vil derimot kunne prøves fullt ut.»
Kjæremålsutvalget er etter dette også ved overprøvingen av omkostningsavgjørelsen avskåret fra å prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Men for øvrig kan utvalget prøve lagmannsrettens skjønn.
I vår sak har lagmannsretten begrunnet avgjørelsen med at Nor Deal AS ikke hadde «innrettet sine anførsler eller sin bevisførsel mot det som for lagmannsretten ble avgjørende». Utvalget er enig i at et slikt opplegg av saken kan gi grunnlag for å frita for omkostningsansvar etter tvistemålsloven §180 første ledd, og utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse. Motkjæremålet må etter dette forkastes.
Saksomkostningene for kjæremålet og motkjæremålet skal avgjøres separat. Kjæremålet har ikke ført fram, og kjæremålsutvalget finner at det bør tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene finnes passende å kunne settes til 2.000 kroner. PINRO har ikke besvart motkjæremålet, og kan dermed ikke ha blitt påført noen utgifter i den anledning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet og motkjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Knipovich Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography (PINRO) til Nor Deal AS 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.