HR-2001-73-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-24 |
| Publisert: | HR-2001-00073-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om tvangssalg av festerett. |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-1621 C - Borgarting lagmannsrett LB-2000-3217 K/04 - Høyesterett HR-2001-00073, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Arne Aarsæther) mot Staten v/Kemneren i Oslo (kommuneadvokaten i Oslo v/advokatfullmektig Espen Hansen) |
| Forfatter: | Aasland, Rieber-Mohn, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §31, Tvistemålsloven (1915) §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-4 |
Saken gjelder begjæring om tvangssalg av festerett.
På grunnlag av skattekrav mot B begjærte kemneren i Oslo tvangssalg av festerett til gnr. 227 bnr. 431 snr. 8 i Oslo kommune, som B er tinglyst hjemmelshaver til. Kommunen hadde ved flere anledninger oppnådd utleggspant i festeretten for skattekravene. Oslo namsrett besluttet 7. desember 1999 at tvangssalg skulle gjennomføres. Bs ektefelle, A, fremsatte innsigelser mot beslutningen, idet hun gjorde gjeldende at hun var deleier i festeretten. Namsretten behandlet innsigelsene som begjæring om omgjøring etter tvangsfullbyrdelsesloven §6-4, og avsa 25. august 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens beslutning 7. desember 1999 om tvangssalg av Bs festerett til eiendommen gnr. xxx bnr. xxx snr. 8 (- - -gata 21, Oslo) opprettholdes.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse å betale kr 1.000,- -kronerettusen00/100- i saksomkostninger til staten ved kemneren i Oslo.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 13. november 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Oslo kemnerkontor 3.500 - tretusenfemhundre - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg hvor hun har gjort gjeldende at det er feil ved lagmannsrettens lovforståelse. Det er i hovedsak anført:
Ekteskapsloven §31 tredje ledd gjør ikke at andre eiendeler enn de som der er nevnt ikke kan erverves gjennom arbeid i hjemmet. I nærværende forhold er det unaturlig å skille mellom arbeid i og utenfor ekteskapet; for den kjærende parts ektefelle er det meningsløst å iverksette økonomisk virksomhet dersom han ikke har ektefelle og barn. Familien inngår som en del av næringen og Jamsheed var derfor sameier i næringsvirksomheten, og dermed i festeretten.
I motsetning til ekteskapsloven §31 tredje ledd, gjør ikke ordlyden i annet ledd at eiendomsrett ikke kan oppnås i nåværende bolig.
Det er lagt ned slik påstand:
«Krav om tvangssalg av ideell andel av eiendommen gnr. xxx, bnr. xxx, snr 8, tilhørende A tas ikke til følge.
A tilkjennes sakens omkostninger for namsrett, lagmannsrett og høyesterett med tilsammen kr 16 500,-, samt rettens gebyr.»
Staten gjør gjeldende at lagmannsrettens lovtolking er riktig. I hovedsak har staten anført:
Kjennelsen må forstås slik at det er lagt til grunn at næringsvirksomheten ikke har tjent til ektefellenes personlige bruk, slik lovens vilkår er. Anførselen om at familielivet er en del av næringen kan åpenbart ikke føre frem.
Lagmannsretten har tolket loven riktig når den har lagt til grunn at As eventuelle eierandel til festeretten må anses overført til eierandel i familiens nye bolig.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med kr 2.000,- med tillegg av lovfastsatt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf. tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet angir at det retter seg mot lagmannsrettens generelle lovtolkning, jf. §404 første ledd nr. 3. Det kan utvalget prøve, men ikke lagmannsrettens rettsanvendelse.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten bygger på en uriktig tolking av ekteskapsloven §31 annet ledd, når retten legger til grunn at A ved sin innsats i hjemmet ikke hadde ervervet sameierett i den næringsvirksomhet ektefellen drev. Det var inntekter fra salget av denne virksomheten som ble benyttet til erverv av tomtefesteretten til seksjonsleiligheten i - - -gaten 21, Oslo. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt bygger på noen uriktig lovtolking.
Subsidiært har den kjærende part anført at lagmannsrettens lovtolking er feil når den legger til grunn at hennes eventuelle husmorsameieandel i tomtefesteretten uansett er overført til ektefellenes nye felles bolig. Kjæremålsutvalget peker på at det her dreier seg om en tomtefesterett som er ervervet ved mannens næringsinntekt, og som ble hans eneeie ved ervervet. Utvalget er enig i at hustruen ved sin innsats i hjemmet kan erverve rett i medhold av ekteskapsloven §31 tredje ledd i «eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk» også når eiendelene opprinnelig er ervervet av den ene ektefelle alene, jf. Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven (1994), side 182-183. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om en eiendom som ved ervervet i 1988 var mannens eneeie og som ektefellene fraflyttet i 1989. Slik utvalget ser det, er det her tale om et altfor kort tidsrom til at innsatsen i hjemmet kan ha gitt hustruen sameieandel i festeretten. Lagmannsrettens uttalelse om overføring av husmorsameiet til ektefellenes nye bolig får derfor ikke betydning i denne saken.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har tolket ekteskapsloven §31 feil. Kjæremålet må forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av lovens rente. Kravet tas til følge og nødvendige omkostninger settes i samsvar med påstanden til 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Oslo kemnerkontor 2.000 - totusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.