HR-2001-807 - Rt-2001-953
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-11 |
| Publisert: | HR-2001-00807 - Rt-2001-953 (174-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å omgjøre nektelse av anke, samt avvisning av anke. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00807, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Vegard Aaløkken) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Matningsdal, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §318, §321 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å omgjøre nektelse av anke, samt avvisning av anke.
A ble i Oslo byretts dom 29. januar 2001 dømt til betinget fengsel i 21 dager og til å betale kr 15.000,- i bot, samt kr 3.000 i saksomkostninger, for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §24 første ledd 1. punktum.
A anket til Borgarting lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldpørsmålet. Lagmannsretten besluttet 23. mars 2001 å nekte anken fremmet.
A begjærte 3. april 2001 omgjøring av lagmannsrettens beslutning. Han anførte at forsvarer hadde begått en feil som urettmessig hadde rammet A ved å anføre at anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og ikke straffutmålingen. Lagmannsretten ble bedt om å realitetsbehandle anken også over straffutmålingen.
Borgarting lagmannsrett avsa 14. mai 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om å omgjøre lagmannsrettens beslutning av 23. mars 2001 tas ikke til følge.
2. As anke av 3. april 2001 avvises.»
Lagmannsretten fant at det fremgikk klart av forsvarers tre støtteskriv at anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende fartsoverskridelsen. Som anken over straffutmålingen ble begjæringen av 3. april 2001 ansett for sent fremsatt.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at begjæringen om omgjøring, som lagmannsretten også har behandlet som en anke ikke burde vært avvist som anke selv om den var for sent fremsatt. Det er grunn til å tro at A, som følge av forsvarers feil, vil lide rettstap, selv om fristoversittelsen ikke bør legges ham til last, jf. straffeprosessloven §318 første ledd. Det vises til Rt-1971-423 og Rt-1995-1140 om at en forsvarers forsømmelse ikke skal gå ut over den domfelte. Fristforsømmelsen skjedde ikke forsettlig, og ble forsøkt rettet opp.
Lagmannsretten burde også på eget initiativ innsett at bevisanken egentlig gjaldt straffutmålingen, og behandle den deretter eller eventuelt gjøre forsvarer oppmerksom på feilen. Det er nedlagt slik påstand:
«As anke tillates fremmet.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har anført at lagmannsrettens avgjørelse er korrekt. Anken gjaldt skyldspørsmålet, og det vises til at domfelte i byretten ikke erkjente straffeskyld. Det er nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven §321 sjette ledd.
Det fremgår klart av byrettens premisser, jf. dommen side 4, at tiltalte erkjente å ha kjørt i 110 km/t muligens 115 km/t. Dette fremgår også av støtteskrivet av 20. mars 2001, jf. også begjæringen om omgjøring av 3. april. Det var således på det rene at anken i realiteten rettet seg mot straffutmålingen og at det var en feil at den sa seg å gjelde bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten skulle da ha behandlet anken som en anke over straffutmålingen, eventuelt skulle spørsmålet vært avklart ved henvendelse til domfeltes advokat.
Utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens kjennelser må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelser av 23. mars 2001 og 14. mai 2001 oppheves.