Rt-1971-423
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-04-01 |
| Publisert: | Rt-1971-423 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 342/1971 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §2, §384, §400, §423, §432, Straffeprosessloven (1887) |
Dommerne Bahr, Heiberg og Blom.
Ved Vest-Telemark herredsretts dom av 1. september 1970 ble visse beskyldninger mortifisert. En domsmann dissenterte.
Domfelte begjærte i rett tid fornyet behandling av mortifikasjonssaken
Side:424
ved Agder lagmannsrett. Deres prosessfullmektig var imidlertid ikke oppmerksom på at samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg var nødvendig etter straffeprosesslovens §423, jfr. §400 annet ledd nr. 3 og §2. Han oversatt derfor fristbestemmelsen i straffeprosesslovens §432 nr. 2, tredje punktum.
Den som hadde krevet mortifikasjon påsto prinsipalt saken avvist fra lagmannsretten.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Saken er en privat mortifikasjonssak, og til fornyet behandling kreves da samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg - straffeprosesslovens §423 jfr. §400 annet ledd nr. 3 og §2. Begjæringen skulle etter straffeprosesslovens §432 nr. 2 tredje punktum ha vært sendt kjæremålsutvalget snarest mulig etter forkynnelsen som fant sted 15. september 1970. Noen begjæring ble imidlertid ikke sendt før den ble fremsatt i prosesskrift til lagmannsretten av 10. februar 1971, motatt av kjæremålsutvalget 8. mars 1971.
Det er således på det rene at lovens frist er oversittet. Dette skyldes feil som må tilregnes prosessfullmektigen, men som ikke kan legges hans parter til last. Spørsmålet blir da om begjæringen under disse omstendigheter kan tas under behandling med hjemmel i straffeprosesslovens §400 og §423, jfr. §384, eller om prosessfullmektigens feil også rammer hans parter.
I kjennelse, inntatt i Rt-1962-527 fant Høyesterett at en prosessfullmektigs feil måtte tillegges virkning for parten i et tilfelle hvor ankeerklæring fra saksøkeren i en privat straffesak om ærekrenkelse var inngitt for sent. I begrunnelsen ble lagt «vesentlig vekt på hensynet til motparten som er saksøkt til straff og for så vidt inntar samme stilling som en tiltalt», og det ble blant annet henvist til parallellen med påtalemyndighetens stilling i offentlige straffesaker.
Disse hensyn gjør seg ikke gjeldende i den foreliggende sak som ikke gjelder straff, og hvor det er de opprinnelig saksøkte som begjærer fornyet behandling. Utvalget finner at det i dette tilfelle er naturlig å følge det prinsipp som ellers er fastslått i offentlige straffesaker, at en forsvarers forsømmelse ikke går ut over domfelte, se således Rt-1950-557. Søknaden om samtykke til fornyet behandling bør derfor betraktes som innkommet i tide.
Derimot finner utvalget at det ikke er tilstrekkelig grunn til å samtykke i at den foreliggende sak blir innbrakt for lagmannsretten, og at samtykke til fornyet behandling derfor bør nektes.»