HR-2001-999 - Rt-2001-1046
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-24 |
| Publisert: | HR-2001-00999 - Rt-2001-1046 (195-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av sedelighetssak. |
| Saksgang: | Tidligere Eidsivating lagmannsrett Nr 45 for 1985 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-3061 M/03 - Høyesterett HR-2001-00999, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Svein Duesund) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §391, §392 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av sedelighetssak.
Eidsivating lagmannsrett avsa 20. september 1985 dom med denne domsslutning for så vidt gjelder A (tidligere A):
«3. A, født *.*.1952, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 68 - sekstiåtte dager for utholdt varetektsarrest. I dommen er tatt med Stjør- og Verdal herredsretts betingede dom av 20. september 1983, jf. straffeloven §54 nr. 3.»
A fremsatte i oktober 2000 begjæring om gjenopptakelse hvoretter Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 5. juni 2001 med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.»
A har i rett tid påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedtrekk anført at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 1 er til stede. Videre foreligger vilkårene etter §391 nr. 3. Uansett må §392 anvendes på nærværende tilfelle.
Fornærmede har ved flere anledninger gitt uttrykk for at A ikke foretok voldtekt, men at han og fornærmede hadde hatt frivillig samleie. Dette er i tråd med As forklaring til politiet de første månedene i varetekt. Årsaken til at han senere forandret sin forklaring var at han var helt fortvilet over situasjonen. Fornærmede er så og si det eneste, og i hvert fall det avgjørende bevis, som ble ført under hovedforhandlingen.
Flere år tilbake har fornærmede til sin samboer og venninne gitt uttrykk for at A har vært utsatt for justismord. Det er uriktig at fornærmede ble presset av A til å si at han var uskyldig. Fornærmede ringte As advokat rett før jul i fjor og sa at hun sto ved det hun hadde sagt tidligere om As uskyld. Tvert i mot var hun i politiavhøret lagt ord i munnen. Fornærmede har ved sine uttalelser skapt en situasjon hvor det er tvilsomt om dommen er riktig. Mye tyder på at hun under hovedforhandlingen avga falsk forklaring. Under enhver omstendighet er de nye opplysningene som nå fremkommer egnet til å føre til frifinnelse.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil. Saken er ikke tilstrekkelig opplyst. I begjæringen er det krevd rettslig avhør av fornærmede samt rettslig avhør av samboer C og venninne D. Det er ikke foretatt avhør av verken C eller D.
A har nedlagt slik påstand:
«Gjenopptagelse tillates.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5. juni 2001 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse, skal bemerke:
Den tiltale som ligger til grunn for Eidsivating lagmannsretts dom av 20. september 1985, bygger på at fornærmede B, nå B, natten til 9. desember 1984 ble holdt ufrivillig tilbake i en leilighet sammen med tre menn, og truet til å ha samleie med alle tre foruten å suge deres penis. A og en annen av de tiltalte, som lagmannsretten anså som hovedmannen, ble domfelt, mens den tredje tiltalte ble frifunnet.
Lagmannsretten har lagt til grunn at A i løpet av natten hadde to samleier med fornærmede. Dette er i overensstemmelse med hans og fornærmedes politiforklaringer under etterforskningen. Fornærmede gav i sine politiforklaringer, og åpenbart også for retten, uttrykk for at hun ble tvunget til disse samleiene gjennom trusler om vold, mens A hevdet at samleiene med ham var frivillige fra hennes side. På et sent stadium av etterforskningen forklarte han imidlertid i et rettslig avhør i forbindelse med forlengelse av varetektsfengsling at han selv hadde følt seg truet av hovedmannen til å gjennomføre samleiene.
Begjæringen om gjenopptakelse er begrunnet med at fornærmede ved flere anledninger har uttalt at A var uskyldig dømt for voldtekt, idet de hadde frivillig samleie. Uttalelsene er fremkommet overfor A selv, hans forsvarer og en journalist, og det vises også til at hun for flere år siden overfor sin samboer og en venninne skal ha gitt uttrykk for at A har vært utsatt for et justismord.
Lagmannsretten har under henvisning til uttalelse i Rt-2000-2142 på side 2149 lagt til grunn at en ny forklaring fra fornærmede, som ble ført som vitne under hovedforhandlingen i straffesaken, ikke kan anses som noen ny omstendighet eller noe nytt bevis i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3. Som uttrykk for en generell rettsoppfatning finner utvalget at dette er for kategorisk, jf. også uttalelse i Rt-1995-1372. Utvalget er imidlertid kommet til samme resultat som lagmannsretten, idet utvalget for så vidt gjelder §391 nr. 3 bygger på at den påberopte endrede forklaring ikke er egnet til å føre til frifinnelse.
Foranlediget av gjenopptakelsesbegjæringen ble det 12. desember 2000 innhentet politiforklaring fra B. Hun gav her uttrykk for at hun opprettholdt de forklaringer hun hadde gitt da saken stod for lagmannsretten. Grunnen til at hun i ettertid hadde uttalt seg annerledes, var at hun hadde følt seg truet av A, som hadde oppsøkt henne på bopel, og som hadde instruert henne og hennes samboer om hva de skulle forklare. Hun hadde også etter dette mottatt telefonhenvendelser fra A.
Utvalget bemerker at det fornærmede her har forklart, finner en viss støtte i forklaringen fra politiets hovedetterforsker i saken. Både han og hans ektefelle har vært utsatt for trusler fra A i forbindelse med gjenopptakelsessaken.
Forsvareren har opplyst at fornærmede like før julen 2000 ringte til ham «og forklarte at hun sto for det hun hadde sagt til undertegnede og til journalisten. Tvert imot var hun i politiavhøret lagt ord i munnen». Utvalget finner etter omstendighetene ikke grunn til å legge noen vekt på denne uttalelsen.
Det bemerkes for øvrig at det ut fra den situasjon fornærmede befant seg i da hun ble tilbakeholdt i leiligheten, og som er nærmere beskrevet i lagmannsrettens dom, fremstår som i høy grad usannsynlig at samleiene med A var frivillige.
Slik denne saken ligger an, kan utvalget ikke anse det som noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke iverksatte rettslig avhør av fornærmede, hennes samboer og venninne. Utvalget finner heller ikke for sin del grunn til å iverksette rettslige avhør.
Utvalget finner det klart at verken straffeprosessloven §391 nr. 1 eller 3 eller §392 gir grunnlag for gjenopptakelse. Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.