HR-2002-243-K - Rt-2002-310
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-22 |
| Publisert: | HR-2002-00243-K - Rt-2002-310 (69-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tingsrett, Eiendomsrett, Jordskifte |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fremme av grensegangsforretning for jordskifteretten. |
| Saksgang: | Nord- og Midhordland jordskifterett - Gulating lagmannsrett LG-2001-2246 - Høyesterett HR-2002-00243, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Gina Austrheim (advokat Aksel Kayser) mot Hugo Stellberg (advokat Rolf Bech-Sørensen) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §17, §88, Tvistemålsloven (1915) §404, Avtaleloven (1918) §33, §36, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder spørsmål om fremme av grensegangsforretning for jordskifteretten, jf. jordskifteloven §88.
I 1939 ble gnr. 156 bnr. 39 i Austrheim kommune fradelt tre eiendommer. To av de fradelte eiendommene ble skylddelt samme år, og fikk bruksnummer 53 og 54. Den siste eiendommen fikk i 1983 bnr. 174, og ble tinglyst i 1994. Gina Austrheim er i dag eier av bnr. 39, mens Hugo Stellberg er sameier i bnr. 54.
I 1993 ble det inngått en avtale mellom representanter for bnr. 54 og bnr. 174 om grensen mellom disse to eiendommene. Avtalen ble inngått i forbindelse med jordskiftesak, og er ført i pennen av jordskiftedommeren. Avtalen angir grensen mellom bnr. 54 og bnr. 174 med koordinatverdier. Gina Austrheim undertegnet sammen med tre andre for bnr. 174, mens en representant for daværende hjemmelshaver for bnr. 54 undertegnet for denne eiendommen. Etter at avtalen ble inngått, ble det 20. april 1993 utstedt et målebrev som inntegnet grensene mellom bnr. 39, 53, 54 og 174 med utgangspunkt i koordinatverdier.
Austrheim fremsatte 18. august 2000 begjæring til Nord- og Midhordland jordskifterett om grensegangsforretning mellom bnr. 39 og bnr. 54 etter jordskifteloven §88. Hun anførte at grensen mellom disse to eiendommene ble bestemt i 1939. Avtalen som ble inngått i 1993 regulerer kun grensen mellom bnr. 54 og bnr. 174, og kan ikke forstås slik at grensen mellom bnr. 39 og bnr. 54 ble flyttet slik at bnr. 39 mistet 40-50 m2 ved sjøen. Stellberg motsatte seg at jordskifteretten var kompetent til å ta stilling til innholdet i avtalen, og påsto saken avvist fra jordskifteretten. 2. oktober 2001 avsa Nord- og Midhordland jordskifterett kjennelse med slik slutning:
«1. Den kravde grensegangssaka vert å fremja.
2. Hugo Stellberg betalar kr 29838,80 - tjuenitusenåttehundreogtrettiåttekroner og åtti øre til Gina Austrheim innan - 14 - fjorten - dagar etter at ordskurden er forkynt.»
Hugo Stellberg påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som avsa kjennelse 17. desember 2001 med slik slutning:
«1. Begjæringen om jordskifte avvises.
2. I saksomkostninger for jordskifteretten betaler Gina Austrheim til Hugo Stellberg kr 30.000,- kronertrettitusen innen 2-to-uker fra forkynnelsen av kjennelsen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gina Austrheim til Hugo Stellberg kr 6.200,- -kronersekstusentohundre- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.»
Gina Austrheim har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Hun anfører at Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse etter tvistemålsloven §404 nr. 1 til å ta stilling til om saken skal fremmes for jordskifteretten. Kravet om grensegang er fremmet for å få gått opp grensen mellom bnr. 54 og bnr. 39. Som del av denne saken må jordskifteretten også ta stilling til den foreliggende tvist om eiendomsretten til det omtvistede området, enten prejudisielt i forhold til grensegangen, eller i særskilt dom, jf. jordskifteloven §88 og §17.
Det gjøres også gjeldende at lagmannsretten har begått lovtolkingsfeil og saksbehandlingsfeil, noe Høyesteretts kjæremålsutvalg i alle tilfelle har kompetanse til å prøve ved et videre kjæremål. Lagmannsretten har tolket jordskifteloven §88 og §17 feil når retten har lagt til grunn at en jordskifterett som del av grensegangssak verken prejudisielt eller ved egen dom kan foreta avtalesensur etter avtaleloven §33 og §36. Det vises til kjennelsen inntatt i Rt-2000-1703. Lagmannsretten har også begått lovtolkingsfeil og saksbehandlingsfeil ved å ikke legge til grunn kjærende parts pretensjoner ved anvendelsen av jordskifteloven §88 og §17. Det anføres dessuten som saksbehandlingsfeil at kjennelsesgrunnene er for knappe. Til sist påkjæres lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Gina Austrheim har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt:
Jordskifterettens ordskurd stadfestes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hugo Stellberg til Gina Austrheim salær med kr 1.240,- og i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg salær med kr 6.200,- og rettsgebyret med kr. .»
Hugo Stellberg har inngitt tilsvar. Hans anførsler kan sammenfattes slik:
Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrenset prøvelseskompetanse etter tvistemålsloven §404. Lagmannsretten har ikke tolket jordskifteloven §88 og §17 feil. For at grensegangssak skal kunne fremmes må kravet om grensegang være reelt. Denne saken dreier seg om gyldigheten av en utvetydig avtale, og det faller utenfor jordskifterettens spesialkompetanse å avgjøre hvorvidt en avtale er gyldig. Det er heller ikke begått saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse overfor saksomkostningsavgjørelsen er begrenset til å prøve om avgjørelsen er fattet i strid med loven, og den kjærende part har ikke anført noe om lovstrid.
Hugo Stellberg har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i saken følger av tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har anført at utvalget har full kompetanse etter §404 nr. 1 - alternativet at saken er avvist fra «fordi saken ikke hører under domstolene». Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at dette kan føre frem. Avvisningsgrunnlaget etter loven er altså at «saken ikke hører under domstolene». Hvis avvisningen fra jordskifteretten fører til at de krav som er fremmet ikke kan avgjøres av norske domstoler, vil §404 nr. 1 klart få anvendelse. Her er imidlertid forholdet at hvis jordskifteretten ikke har kompetanse til å avgjøre tvisten, vil den kunne fremmes for de alminnelige domstoler. I denne situasjonen kan utvalget ikke se at lovgrunnen for det nevnte unntaket i §404 nr. 1 slår til.
Utvalget vil derimot kunne prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2 og nr. 3. Lagmannsretten legger følgende rettsforståelse til grunn for sin avgjørelse:
«Lagmannsretten bemerker at det sentrale ved en grensegangssak er å få klarlagt hvor de eksisterende grensene går. Som ledd i dette, må jordskifteretten klarlegge rettsforholdene som vedrører grensene og dernest fastsette grensene fysisk i marken. Jordskifterettens kompetanse slik den fremgår av jordskiftel §88, må suppleres med lovens §17, jf. NLU 1976:50 og Ot.prp.nr.56 (1978-1979), side 58, jfr også Austenå m fl. Jordskifteloven, 2.utgave, side 316. Jordskifteretten er kompetent til å avgjøre ved dom, spørsmål som faller inn under §17, dersom avgjørelsen er nødvendig av hensyn til jordskiftet. Denne rettsoppfatning har også støtte i Rt-1959-1059. Dersom situasjonen på den annen side er slik at grensene er klare, kan det ikke kreves grensegangssak for å få avgjort et rent eiendomsrettsspørsmål. Det ledende kriterium må i så måte være om saken er en reell grensegangssak eller ikke, dvs. om det er et reelt behov for å få klarlagt en grense. Det vil i den forbindelse ikke være avgjørende om hovedproblemet i saken er eiendomsrettslige spørsmål. Dersom det er nødvendig av hensyn til jordskiftet, er jordskifterettens kompetanse i en grensegangsforretning sideordnet den kompetanse de ordinære domstoler har, jf. Rt-2000-1705.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at det er feil ved den lovtolking som her er lagt til grunn. Lagmannsretten går så - ut fra pretensjonene for det krav om grensegang som er fremmet - inn på en konkret vurdering av hva tvisten gjelder. Retten legger til grunn at den reelle tvisten er om partene er bundet av den «semje» som er inngått, og at det ikke her er spørsmål om å tolke «semja» eller andre dokumenter for å kunne finne ut hvor grensen går. Det er slik utvalget ser det ikke mangler ved lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har søkt å klarlegge de krav og pretensjoner som var fremsatt. Dette har måttet skje ut fra det som var anført for jordskifteretten og lagmannsretten, og utvalget kan ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens behandling her.
Etter dette er Høyesteretts kjæremålsutvalg kommet til at kjæremålet må forkastes.
Utvalgets kompetanse er begrenset også ved overprøvingen av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, jf. Rt-2000-1180. Utvalget kan ikke se at det feil ved omkostningsavgjørelsen her. Kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til kroner 7 000 inklusive merverdiavgift.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Gina Austrheim til Hugo Stellberg 7.000 - syvtusen - kroner med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv prosent årlig rente, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.