HR-2002-431-K - Rt-2002-591
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-06 |
| Publisert: | HR-2002-00431-K - Rt-2002-591 (124-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over lagmannsrettens dom. |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett saknr 1999-00364 - Gulating lagmannsrett LG-2001-353 - Høyesterett HR-2002-00431, sivil sak, anke |
| Parter: | A (advokat Alv Stangeland) mot B (advokat Roe Lauvås) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Barneloven (1981) §39, §47 |
A har erklært anke over Gulating lagmannsretts dom av 21. januar 2002 i sak 01-00353 mot B.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at anken bør nektes fremmet til Høyesterett i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1, idet utvalget finner det klart at anken ikke vil føre frem.
Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å innhente uttalelse fra den ankende part før avgjørelse treffes, jf. tvistemålsloven §373 fjerde ledd.
Til nektelsen av anken vedrørende samværsspørsmålet vil utvalget bemerke:
A fikk ved en tidligere dom av Gulating lagmannsrett 5. februar 1999 medhold i at han skulle ha samvær med sine to sønner, C, født *.*.1995, og D, født *.*.1997. Et vilkår for gjennomføring av samvær det første året var at A skulle ta i mot tilbud om bistand fra en fagperson oppnevnt av barneverntjenesten. Det ble gjennomført samvær med slik bistand, men etter kort tid trakk barnevernstjenesten seg ut. Om årsaken til dette er det i den påankete dommen blant annet angitt at A ikke hadde overholdt avtaler om den praktiske gjennomføring av hente- og bringesituasjonene, og at han avviste tilbud om veiledning.
I den nye saken er lagmannsretten, i likhet med tingretten og i samsvar med de oppnevnte sakkyndiges råd, kommet til at samvær for tiden ikke skal finne sted. Lagmannsretten har lagt til grunn at forholdet mellom foreldrene er slik at det ikke anses mulig å få til en samværsordning som vil kunne fungere forsvarlig i forhold til barna, heller ikke under forutsetning av bistand fra en tredje person.
Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å ha samtaler med barna. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner, slik denne saken ligger an, at dette er en forsvarlig og riktig vurdering. C har psykiske problemer. I den situasjonen han er i, bør han ikke utsettes for den belastning et barneavhør ville kunne påføre ham. Det bemerkes at da barneverntjenesten var inne i bildet, ga C uttrykk for at han ikke ønsket samvær med faren. Om D er det opplyst at han ikke lenger kjenner sin far. Begge de sakkyndige har møtt guttene. Det legges til at det forhold at det er den fastlåste konflikten mellom foreldrene som var avgjørende for lagmannsretten, også talte for at det her ikke var grunn til å presse gjennom avhør av barna.
Lagmannsrettens avgjørelse er tatt etter en grundig saksbehandling over tre rettsdager, med avhør av partene og vitner. De to rettsoppnevnte sakkyndige fulgte forhandlingene. En slik umiddelbar bevisførsel kan ikke gjennomføres for Høyesterett, og retten har derfor reelt sett begrensete muligheter for å tilsidesette lagmannsrettens bevisvurdering når det gjelder forholdet mellom foreldrene, der umiddelbar bevisføring er av særlig betydning.
Spørsmålet om samværsrett for A kan tas opp til ny vurdering på et senere tidspunkt, jf. barnelova §47, jf. §39. Utvalget understreker at guttene har en selvstendig rett til samvær med begge foreldrene. Det påligger begge foreldre å gjøre sitt beste for å sørge for at barnas rett til samvær blir en realitet.
Ankemotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Etter omstendighetene tilkjennes ikke saksomkostninger.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Anken nektes fremmet til Høyesterett.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.