HR-2002-476-K - Rt-2002-628
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-14 |
| Publisert: | HR-2002-00476-K - Rt-2002-628 (136-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvistemål, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksomkostninger fastsatt i dom. |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-00175 A/66 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-1702 og LB-2001-1703 A/01 - Høyesterett HR-2002-00476, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A, B (advokat Erik Johnsrud) mot Gjensidige Nor Forsikring (advokat Ivar Holst) |
| Forfatter: | Lund, Rieber-Mohn, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, §392, §403, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Kjæremålet gjelder saksomkostninger fastsatt i dom.
C, døde i trafikkulykke 25. mars 1997. Hans hustru, A, og senere fødte barn, B, er berettiget til erstatning fra Gjensidige Nor Forsikring, som har erkjent erstatningsansvar.
A og B tok ut stevning for Oslo byrett 4. januar 2000 med påstand om at de skulle tilkjennes «forsørgertapserstatning, begrenset oppad etter rettens skjønn, til samlet kr 2.500.000», med tillegg av renter og saksomkostninger. I sitt tilsvar nedla Gjensidige påstand om at Gjensidige skulle dømmes til å betale dem erstatning fastsatt etter rettens skjønn. I prosesskrift 13. februar 2001 fremla Gjensidige en erstatningsberegning og uttalte: «Som det fremgår av denne beregningen, blir samlet erstatning med fradrag av foretatte à konto utbetalinger kr 950.246».
Ved dom av Oslo byrett 5. mars 2001 ble Gjensidige Skadeforsikring dømt til å betale erstatning for tap av forsørger med 1.070.000 kroner til A og 530.000 kroner til B med tillegg av renter. Det var da trukket fra 150.000 kroner som A hadde fått utbetalt à konto. Gjensidige ble dømt til å betale 30.000 kroner i erstatning for utgifter til juridisk bistand som A hadde pådradd seg. Saksomkostninger for øvrig ble ikke tilkjent - domsslutningens punkt 4.
Gjensidige anket. Hovedinnholdet i påstanden var at Gjensidige skulle dømmes til å betale A og B erstatning fastsatt etter rettens skjønn, og at Gjensidige skulle bli tilkjent saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Også A og B anket. Hovedinnholdet i Deres påstand var at Gjensidige skulle dømmes til å betale dem erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av renter og saksomkostninger.
Borgarting lagmannsrett avsa 27. februar 2002 dom med slik domsslutning:
«1. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale til A 600.000 - sekshundretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, første punktum fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale B 300.000 - trehundretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, første punktum fra 2 - to - uker etter dommes forkynnelse til betaling skjer.
3. Byrettens dom domsslutningen pkt. 4 stadfestes.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesak nr. 01-01702 betaler A og B i fellesskap til Gjensidige NOR Forsikring 43.799 - førtitretusensjuhundreognittini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
5. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesak nr. 01-01703 betaler A og B i fellesskap til Gjensidige NOR Forsikring 27.424 - tjuesjutusenfirehundreogtjuefire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Det fremgår av dommen at à konto-utbetalinger på 450.000 kroner var trukket fra før retten kom frem til erstatningsbeløpene 600.000 og 300.000 kroner.
A og B har påkjært de punktene som gjelder saksomkostninger, til Høyesteretts kjæremålsutvalg, det vil si pkt. 3, 4 og 5. De har anført:
Byretten og lagmannsretten kom til at saken var delvis vunnet og delvis tapt, og la tvistemålsloven §174 til grunn for løsningen av saksomkostningsspørsmålet. A burde ha vært tilkjent fulle saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd. Det må legges avgjørende vekt på de påstander som er nedlagt i henholdsvis stevningen og tilsvaret. Gjensidige hadde i tilsvaret sagt seg enig i at A skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, men hadde ikke angitt noe om erstatningens størrelse. I et prosesskrift kort tid før hovedforhandlingen i byretten ble erstatningen krevet begrenset oppad til 950.000 kroner. Byretten kom frem til en samlet erstatning på 1.750.000 kroner, hvilket var 800.000 mer enn Gjensidiges øvre begrensning.
Det kan ikke legges vekt på at byretten tilkjente et lavere beløp enn det maksimumsbeløp som fremgikk av påstanden i stevningen. A har godtatt at erstatningen må fastsettes ved skjønn innenfor det angitte maksimum. Gjensidige må anses å ha tapt saken fullstendig, slik at de etter tvistemålsloven §172 må pålegges å erstatte A deres saksomkostninger.
Subsidiært må Gjensidige pålegges å erstatte A deres saksomkostninger etter en rimelighetsvurdering etter tvistemålsloven §174 annet ledd. Gjensidiges alt for lave bud gjorde det nødvendig for A å bringe saken inn for domstolene. De fikk av byretten tilkjent et betydelig høyere beløp enn Gjensidige mente var riktig. Etter byrettens dom var A «fanget», og hadde ikke mulighet for å avslutte saken uten samtidig å måtte gi opp sitt krav på høyere erstatning enn Gjensidiges tilbud.
Lagmannsretten har funnet at Gjensidige i ankesaken fikk medhold i de punkter som ble tatt opp i ankeerklæringen, og at A derfor tapte saken for lagmannsretten fullstendig, slik at tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd skulle anvendes.
Det er riktig at A har tapt ankesaken fullstendig dersom den vurderes isolert. Men ser man på saken som helhet, er situasjonen at det beløp lagmannsretten tilkjente, er 400.000 kroner høyere enn det beløp Gjensidige rett før hovedforhandlingen i byretten beregnet at de kunne betale. Saksomkostningsspørsmålet må da løses etter §174, slik at partene bærer hver sine omkostninger.
Subsidiært, hvis tvistemålsloven §172 skal anvendes, må det gjøres unntak etter annet ledd fordi saken var så tvilsom at den tapende part hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten.
Det fremstår som urimelig at den svake part, som ble tvunget til å bringe saken inn for domstolen, blir dømt til dekke selskapets omkostninger med å anke avgjørelsen fra byretten.
A og B har nedlagt slik påstand:
«1. Gjensidige Nor Forsikring betaler A og Bs v/setteverge Tove Thomassens saksomkostninger for Oslo byrett, tillagt forsinkelsesrente regnet fra to uker etter forkynnelse av byrettens dom til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.
2. A og Bs tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 5.000,- med tillegg av mva. og rettsgebyret. Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra forkynnelse av kjæremålsutvalgets kjennelse til betaling skjer.»
Gjensidige Nor Forsikring har tatt til motmæle og anført:
At tvisten kom inn for byretten, hadde sin bakgrunn i to tvistepunkter: avdødes inntektsnivå og prinsipper for fastsettelse av erstatningen for tap av forsørger.
Under hovedforhandlingen i byretten fremla begge parter detaljerte erstatningsberegninger. De etterlatte fremla et konkret krav på 2.405.379 kroner, mens Gjensidige fremla en beregning som gikk ut på en samlet erstatning på 950.000 kroner etter fradrag av à konto-utbetalinger, brutto 1.200.000 kroner. Byretten har i dommen gjennomgående lagt til grunn at det var utbetalt 150.000 kroner à konto. Det riktige beløpet er 250.000 kroner, og det er partene enige om. Byretten fastsatte en erstatning som var ca 650.000 kroner lavere enn saksøkernes beregninger og 550.000 kroner høyere enn Gjensidiges beregninger. Både beløpsmessig og ut fra juridiske og bevismessige forhold er saken dels vunnet, dels tapt.
Forutsetningen for å anvende tvistemålsloven §172 når saksøkeren blir tilkjent erstatning etter å ha krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn, er at saksøkte har krevet frifinnelse. Paragrafen kan ikke anvendes når partene har vært enige om at det skal utbetales full erstatning, slik at tvisten kun dreier seg om utmålingen. Begge parter nedla likelydende påstander for byretten om erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Når retten kom til et beløp mellom partenes «underliggende» påstander, må saken anses dels vunnet, dels tapt.
Omkostningene for lagmannsretten må avgjøres ved særskilt vurdering av partenes påstander og resultatet i ankesaken. A tapte ankesaken fullstendig.
Gjensidige Nor Forsikring har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3.500 med tillegg av mva, samlet kr 4.340 med tillegg av lovens rente regnet fra 2 uker etter forkynnelse av kjæremålsutvalgets kjennelse.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og at utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §181 annet ledd er begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Også saksbehandlingen kan i denne forbindelse prøves.
Kjæremålet gjelder for det første lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostningene for byretten. Lagmannsretten tar her et riktig utgangspunkt når det slås fast at det er det materielle resultat etter ankeforhandlingen som skal legges til grunn for denne omkostningsavgjørelsen. Både kjæremålet og tilsvaret synes derimot å behandle spørsmålet med grunnlag i det resultat byretten kom til i hovedsaken.
Kjæremålsutvalget forstår lagmannsrettens dom slik at det samlede erstatningsbeløp fastsettes til 1,35 millioner kroner. På domstidspunktet var tidligere utbetalt 450.000 kroner, slik at domsslutningen lød på til sammen 900.000 kroner. Lagmannsretten la videre til grunn at begge parter for byretten krevde erstatning fastsatt etter rettens skjønn, dog slik at kjærende parter hadde beregnet et maksimumsbeløp på 2.405.379 kroner, mens kjæremålsmotparten hadde vært villig til å betale 1,1 millioner kroner. I kjæremålserklæringen synes for øvrig anført at riktig beløp her skulle ha vært ca 950.000, mens det ifølge tilsvaret var 1,2 millioner.
Utvalget bemerker at ut fra det lagmannsretten la til grunn, kunne det være grunnlag for å anse saken som fullstendig tapt for Gjensidige når retten tilkjente de kjærende parter 1,35 millioner, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave 1998 bind I side 560 og side 561 med videre henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse lnr. 509 K/1989 (HR-1989-509-K), og Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave 2001 side 1018. Lagmannsretten kunne da ikke uten videre konkludere med at saken var dels vunnet og dels tapt «og det enten en ser det slik at partene i realiteten ba om skjønnsmessig ansettelse eller et nærmere bestemt beløp». Kjæremålsutvalget ser det slik at lagmannsrettens resultat i dette tilfelle krevde en nærmere begrunnelse. På det foreliggende grunnlag er det vanskelig å prøve om lagmannsrettens lovanvendelse er riktig når det gjelder fastsettelsen av omkostningene for byretten. Denne del av avgjørelsen må følgelig oppheves. Etter omstendighetene finner utvalget at spørsmålet bør vurderes på nytt av lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd, jf. §392 annet ledd.
Kjæremålet blir for øvrig å forkaste. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har anvendt loven uriktig når den er kommet til at kjæremålsmotpartens anke har ført frem og pålagt de kjærende parter å erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd. Utvalget kan heller ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene i anledning de kjærende parters anke.
Hver av partene bærer sine omkostninger for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for så vidt gjelder fastsettelsen av saksomkostninger for byretten.
2. For øvrig forkastes kjæremålet.
3. Omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.