HR-2002-544 - Rt-2002-837
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-18 |
| Publisert: | HR-2002-00544 - Rt-2002-837 (176-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatning, Oppreisning, Uberettiget strafforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett 28.01.2002 - Høyesterett HR-2002-00544, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Thomas Berge) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Matningsdal, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning etter straffeprosessloven §444 - §446.
Statsadvokatene i Oslo utferdiget tiltalebeslutning 22. oktober 1999 mot B og A, begge litauiske borgere, der de ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Grunnlaget var innførsel av ca 500 gram heroin, begått 4. juli 1999. Ved Oslo byretts dom av 4. april 2000 ble begge de tiltalte funnet skyldige etter tiltalen og dømt til fengsel i 5 år og 6 måneder. Begge påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Under ankeforhandlingen ble A ikke kjent skyldig av lagretten. Han ble frifunnet ved lagmannsrettens dom av 14. desember 2000. B ble kjent skyldig og idømt samme straff som i byretten.
A fremsatte 7. mars 2001 begjæring til Borgarting lagmannsrett om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446. Han var varetektsfengslet fra pågripelsen 4. juli 1999 helt frem til lagmannsretten avsa dom i saken, i 529 dager. Han nedla endelig påstand om erstatning oppad begrenset til 513.884 kroner og oppreisning oppad begrenset til 50.000 kroner. Påtalemyndigheten tok til motmæle og nedla påstand om at begjæringen ikke ble tatt til følge.
Borgarting lagmannsrett - med de samme dommere som avsa frifinnelsesdommen - avsa 28. januar 2002 kjennelse med slik slutning:
«A krav om erstatning tas ikke til følge.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Forsvareren har inngitt støtteskriv og i hovedsak anført:
Kravet fastholdes, og det vises til den fremsatte begjæring om erstatning og fremlagte dokumentasjon for lagmannsretten. Den kjærende part er ikke i stand til å fremskaffe ytterligere dokumentasjon for kravet, men viser til at det som allerede er fremlagt utgjør helheten i det som er mulig å fremskaffe fra Litauen.
Den kjærende parts varetektsopphold var så vidt langt og byrdefullt at rimelighetsvilkåret i straffeprosessloven §445 må anses oppfylt. Han var fengslet i et for ham fremmed land hvor han ikke snakket språket, og var borte fra samboer og barn i 529 dager. Det vises til Rt-1999-1855 og til uttalelser i Høyesteretts dom av 29. april 2001 i sak nr. 2001/863 (HR-2001-863-A) .
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjennes erstatning og oppreisning fra Staten v/Justisdepartementet, fastsatt etter rettens skjønn, til sammen oppad begrenset til kr 563.884.
(For det tilfelle at retten ikke oppnevner offentlig forsvarer:)
2. A tilkjennes sakens omkostninger med kr 5.500 + mva. = kr 6820.
(I alle tilfelle:)
3. Renter tilkommer ihht morarenteloven fra 14 dager etter avgjørelsens forkynnelse.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker:
Utvalget er enig med lagmannsretten i at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede og nøyer seg med å vise til lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt.
Når det gjelder erstatning etter §445, har lagmannsretten vist til at A bare i begrenset utstrekning har oppfylt sin dokumentasjonsplikt for erstatningskravet, og konkludert med at det bare foreligger tilfredsstillende dokumentasjon for lønnsinntekt tilsvarende 65.133 kroner. Kjæremålsutvalget finner å legge dette til grunn. Lagmannsretten har kommet til at de strenge betingelsene for erstatning etter denne bestemmelsen ikke er oppfylt, og har vist til at utgangspunktet er at det normalt ikke skal tilkjennes erstatning for tap som er en vanlig følge av en straffeforfølgning. Utvalget er enig i dette, jf. Rt-1999-1075. Langvarig varetektsfengsling kan likevel være et forhold som gjør at erstatning «etter forholdene fremstiller seg som rimelig» i en slik grad at lovens betingelser er oppfylt. Lagmannsretten har vist til at A har vært sammenhengende fengslet i nesten 1 1/2 år og at dette klarligvis må ha vært belastende, men at dette likevel ligger innenfor hva som er normalt for denne type narkotikakriminalitet.
Utvalget er enig i at det ut fra rettspraksis må kreves noe mer enn selve vareteksfengslingen for å gi erstatning for et opphold av denne varighet. A har pekt på at han som utlending fikk lite besøk og ble språklig isolert. Lagmannsretten har vist til at dette er et generelt problem for utlendinger i norske fengsler som ikke alene kan begrunne erstatning. A behersket dessuten engelsk, og har hatt anledning til å kommunisere med omverdenen, blant annet har han telefonert og fått besøk av familie og arbeidskolleger. Utvalget slutter seg til denne vurderingen og viser til at saken ligger annerledes an enn i Rt-2000-155, der varetekten var noe lenger, og belastningen ved oppholdet ble funnet ekstra store.
Da verken vilkårene etter §444 eller 445 er til stede, er det heller ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter §446.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.