HR-2002-934
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-15 |
| Publisert: | HR-2002-00934 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Brev- og besøkskontroll |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om brev- og besøkskontroll ved varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00934, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat René Ibsen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Schei, Flock, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §186, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om brev- og besøkskontroll ved varetektsfengsling.
A, født *.*.1973, er siktet for oppbevaring av ca 7 kg amfetamin, jf. straffeloven §162 tredje ledd jf. femte ledd. Han er en av ti siktede i et sakskompleks som også omfatter andre forhold.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 14. januar 2002 ble A varetektsfengslet på grunnlag av fare for bevisforspillelse. Fengslingen er senere forlenget. A har hatt brev- og besøkskontroll i hele varetektsperioden.
Oslo forhørsrett avsa 1. juli 2002 kjennelse med slik slutning:
« A, født *.*.1973, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 01. august 2002.
Begjæring om brev- og besøkskontroll tas ikke til følge.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen vedrørende brev- og besøksrestriksjoner. Borgarting lagmannsrett avsa 5. juli 2002 kjennelse med slik slutning:
«B, født xx.xx.1973, C, født xx.xx.1957, D, født xx.xx.1973 og A, født xx.xx.1973, undergis brev- og besøkskontroll i varetektstiden frem til 1. august 2002.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedtrekk anført:
Lagmannsrettens begrunnelse for fortsatt restriksjoner oppfyller ikke kravene til begrunnelse i straffeprosessloven §186 annet ledd fjerde punktum. Det er ikke redegjort for om den eventuelle bevisforspillelsesfaren gjelder siktede selv eller om den gjelder andre siktede i saken. Hvis den gjelder andre siktede, skjerpes kravene til begrunnelsen. Hvis den gjelder siktede selv, er det ikke tilstrekkelig at siktede eventuelt kan tilpasse sin egen forklaring.
Det er heller ikke redegjort for hvordan etterforskningen vil bli skadelidende ved at siktede for eksempel kommer i kontakt med de to etterlyste personene, eller de to vitnene politiet skal foreta ytterligere avhør av.
Lagmannsrettens kjennelse påstås opphevet.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og henviser til lagmannsrettens begrunnelse og resultat.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Etter §388 nr. 2 kan utvalget prøve lagmannsrettens saksbehandling, herunder om det er mangler ved kjennelsesgrunnene.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse vist til at den har lagt vekt på det som fremgår av Rt-2000-343 med henvisninger. Dette, sett i lys av anførslene for lagmannsretten og den senere begrunnelse, viser at det er lagt til grunn at bevisforspillelsesfaren gjelder andre siktede, og at retten også er klar over det krav til ekstra grundig vurdering som da gjelder. Lagmannsrettens begrunnelse for hvorledes etterforskningen kan bli skadelidende er knyttet opp til påtalemyndighetens redegjørelse og må derfor ses i lys av denne. Denne begrunnelsen er tilstrekkelig konkret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.