HR-2006-1492-U - Rt-2006-1008
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2006-08-29 |
| Publisert: | HR-2006-01492-U - Rt-2006-1008 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Avvisning, Luganokonvensjonen |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning på grunn av uriktig verneting, Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1. |
| Saksgang: | Asker og Bærum tingrett TAHER-2005-126252 - Borgarting lagmannsrett LB-2006-59524 - Høyesterett HR-2006-01492-U, (sak nr. 2006/1288), sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Pharma-Food AS (advokat Thomas Meinich) mot Hüttlin GmbH (advokat Eirik W. Raanes) |
| Forfatter: | Gussgard, Oftedal Broch, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Luganoloven (1993) §1, Finansavtaleloven (1999) §39 |
(1) Saken gjelder spørsmål om avvisning på grunn av uriktig verneting, Luganokonvensjonen art.
5 nr. 1.
(2) Hüttlin GmbH og Pharma-Food AS inngikk en agentavtale i mai 1995. Avtalen ga Pharma- Food AS eksklusive agentrettigheter i Norge, Sverige og Danmark. Pharma-Food AS har hovedkontor i Sandvika i Norge, mens Hüttlin GmbH har hovedkontor i Tyskland.
(3) I september 2005 gikk Pharma-Food AS til sak mot Hüttlin GmbH med krav om betaling av agentprovisjon med EUR 320 000 med tillegg av renter og omkostninger. Pharma-Food AS hevdet at Asker og Bærum tingrett var rett verneting i henhold til Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1. Hüttlin GmbH bestred dette og påsto saken avvist. Det ble anført at avtalen hadde sin nærmeste tilknytning til Tyskland, og at etter tysk rett er debitors bosted oppfyllelsessted for pengeforpliktelsen.
(4) Asker og Bærum tingrett avsa 14. februar 2006 kjennelse med slik slutning:
- ”1. Saken avvises.
- 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.”
(5) Pharma-Food AS påkjærte kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 23. juni 2006 med slik slutning:
- ”1. Kjæremålet forkastes.
- 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Pharma-Food AS til Hüttlin GmbH 6 000 - sekstusen - kroner, oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, i tillegg kommer den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.”
(6) Lagmannsretten viste til Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1, som åpner for at en sak om kontraktsforhold kan reises ”ved domstolen for det sted hvor den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles”. Retten kom til at saken hadde sin nærmeste tilknytning til Tyskland, slik at tysk rett skulle anvendes ved avgjørelsen av oppfyllelsessted for forpliktelsene etter kontrakten, jf. Irma Mignon-formelen. Retten fant at etter tysk rett er debitors hjemsted oppfyllelsesstedet for pengeforpliktelser.
(7) Pharma-Food AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er gjort gjeldende at kontraktsforholdet har nærmest tilknytning til Norge, slik at det er norsk rett som skal anvendes ved vurderingen av hva som er oppfyllelsessted for betalingsforpliktelsen. Etter finansavtaleloven § 39 første ledd er innbetaling på kreditors konto oppfyllelsessted for betalingsforpliktelsen.
(8) Pharma-Food AS har nedlagt slik påstand:
- ”1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. juni 2006 i sak nr. 06-59524 oppheves.
- 2. Pharma-Food AS tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.”
(9) Hüttlin GmbH har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig og har nedlagt slik påstand:
- ”1. Kjæremålet forkastes.
- 2. Hüttlin GmbH tilkjennes saksomkostninger for tingretten og Høyesterett med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.”
(10) Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, jf. tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1, skal bemerke:
(11) Etter Luganoloven, lov nr. 21/1993, § 1 første ledd, gjelder Luganokonvensjonen som norsk lov. Etter konvensjonen art. 5 nr. 1 kan en person som har bopel i en konvensjonsstat, saksøkes ”i saker om kontraktforhold, ved domstolen for det sted hvor den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles”.
(12) Partene har ikke avtalt noe om hvilket lands rett som skal regulere avtalen mellom dem, derunder spørsmålet om oppfyllelsessted. Lovvalget må dermed avgjøres på grunnlag av norsk internasjonal privatrett. Vurderingstemaet er hvilket land avtalen som forpliktelsen utspringer av, har sin nærmeste tilknytning til - Irma-Mignon-formelen. Avgjørelsen skal tas etter en samlet bedømmelse. Som lagmannsretten viser utvalget i denne forbindelse til Rt-1980-243 (Tampaxdommen) og Rt-1982-1294, som begge gjaldt eneforhandleravtaler.
(13) Tvisten mellom partene gjelder krav på provisjon for et bestemt salg. Jeg legger til grunn at lovvalgsspørsmålet skal avgjøres ut fra hvilket lands rett selve agentavtalen har nærmest tilknytning til. Dette er for øvrig ikke omtvistet. I Rt-1980-243 kom retten til at krav om etterprovisjon hadde sin nærmeste tilknytning til Norge. Det ble lagt vekt på at avtalen var av varig art, gjaldt en norsk forhandler og regulerte hans rettigheter og plikter her i landet. Rt-1982-1294 gjaldt oppgjør mellom en norsk fotogrossist og et tysk firma om fotoblitzer, som ikke holdt mål. Saken ble ansett å ha nærmeste tilknytning til Norge. Av interesse er også er dom fra Högsta Domstolen i Sverige av 18. desember 1992, inntatt i Nytt Juridisk Arkiv 1992 side 823. Retten uttalte den gang blant annet:
- ”Tvisten gäller ett avtal om handelsagentur mellan parter i olika länder. Har en agent och hans huvudman inte träffat något särskilt avtal i frågan, får agenturförhållandet med tillämpning av svensk internationell privaträtt normalt anses vara att bedöma enligt lagen i det land där agenten har sitt affärställe, i vart fall om agenten utövar huvuddelen av sin verksamhet i det landet ( ). En sådan regel är motiverad inte bara av den naturliga anknytningen till verksamhetslandet utan ochså av sociala hänsyn. --- Presumtionsregeln om agentens lag bör dock kunna frångås om rättsförhållandet har en klart starkare anknytning til annat land.”
(14) Partene har kommentert Romakonvensjonen av 19. juni 1980 om hvilken lov som skal gjelde for kontraktsrettslig forpliktelser. I følge Joseph Lookofsky: International privatret på formuerettens område, 3. utgave 2004 side 55, er Romakonvensjonen ratifisert av 15 EU-land, og de ti nyeste medlemsstatene skal i prinsippet ha forpliktet seg til å tiltre konvensjonen, men i praksis vil de muligens avvente at den erstattes av en forordning. Der partene ikke har avtalt noe om lovvalget, er vurderingstemaet etter konvensjonen art. 4 nr. 1 det samme som etter Irma-Mignon-formelen. I art. 4 nr. 2 gis en nærmere veiledning; det heter der i dansk oversettelse:
- ”Med forbehold af stk. 5 er der formodning for, at aftalen har sin nærmeste tilknytning til det land, hvor den part, som skal præstere den for aftalen karakteristiske ydelse, paa tidspunktet for aftalens indgaaelse har sin bopæl eller, hvis det drejer sig om et selskap, en forening eller en anden juridisk person, sit hovedsæde. Indgaas aftalen som led i denne parts erhvervsvirksomhed, gælder formodningen dog det land, hvor hovedforretningsstedet er beliggende, eller hvis ydelsen efter aftalen skal erlægges fra et andet forretningssted end hovedforretningsstedet, det land, hvor dette andet forretningssted er beliggende”.
(15) Lagmannsretten har redegjort for forhold som taler for tilknytning til henholdsvis Norge og Tyskland. For tilknytning til Norge er det pekt på at agenten er norsk, agenturet omfatter Norge, det har vart i lang tid, 12 år, og betaling av provisjon er skjedd til agentens konto i norsk bank. At agenturet også omfatter Danmark og Sverige, anses som momenter som svekker tilknytningen til Norge. For tilknytning til Tyskland er det pekt på at hovedmannen er et tysk selskap, agentavtalen er på tysk, selskapet leverer sine varer direkte til kunder i utlandet, vanligvis på kontrakter som er undergitt tysk rett og er formulert på tysk eller engelsk.
(16) Lagmannsretten har etter en konkret vurdering funnet at kontraktsforholdet har sin nærmeste tilknytning til Tyskland. Utvalget er ikke enig i det.
(17) Etter utvalgets syn er det viktigste momentet ved bedømmelsen av hvilket lands rett en agentavtale har sin nærmeste tilknytning til, hvor agenten har sitt hovedkontor. Det er agenten som skal prestere realytelsen - i Romakonvensjonen art. 4 nr. 2 omtalt som ”den for aftalen karakteristiske ydelse”. Det må normalt kunne legges til grunn at virksomheten vanligvis drives fra hovedkontoret. Etter norsk rett er kreditors bopel eller forretningssted også et sentralt tilknytningspunkt for pengeforpliktelser, ved at det i mangel av annen avtale gjelder som oppfyllelsessted, slik det også har vært praktisert mellom partene i saken. Med bakgrunn blant annet i tidligere nevnte avgjørelser fra Høyesterett, legger utvalget til grunn at det i norsk internasjonal privatrett gjelder som et utgangpunkt at agentavtaler har sin sterkeste tilknytning til det land der agenten driver sin virksomhet etter avtalen. Av betydning er det også at avtalen har vært gjeldende og praktisert i 12 år.
(18) Hvilket språk som er brukt i agentavtalen, forholdet mellom hovedmann og kjøpere, og messebesøk, finner utvalget ikke kan tillegges vekt av betydning i denne saken.
(19) Avtalepartene har funnet det hensiktsmessig å inkludere Sverige og Danmark i området for eneforhandleravtalen. Disse landene står Norge meget nær rettslig sett og på mange andre områder. Spørsmålet er om området for agentavtalen medfører at tilknytningen til Norge svekkes så meget at tilknytningen til Tyskland blir sterkest. Utvalget kan ikke se det. Hovedregelen for tilknytningsforhold når det gjelder agentavtaler er godt begrunnet, og det må kreves ganske tungtveiende momenter for en annen løsning. At avtalen også omfatter Sverige og Danmark, er etter utvalgets syn ikke tilstrekkelig til at det virker naturlig å anse den for å ha sin nærmeste tilknytning til Tyskland. Det kan etter utvalgets mening heller ikke ha nevneverdig betydning at den levering som utløste det aktuelle provisjonskrav, skjedde fra Tyskland til Sveits.
(20) Etter dette blir lagmannsrettens kjennelse å oppheve. Det er ingen uenighet om at Asker og Bærum tingrett er rett verneting dersom norsk rett legges til grunn. Av praktiske grunner oppheves også tingrettens kjennelse.
(21) Den kjærende part har krevet saksomkostninger for alle instanser. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 172 første ledd. Samlet for alle instanser settes beløpet til kr 50 000.
(22) Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens og tingrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Hüttlin GmbH til Pharma-Food AS 50 000 - femtitusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.