HR-2006-513-U - Rt-2006-357

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2006-03-21
Publisert:	HR-2006-00513-U - Rt-2006-357
Stikkord:	Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Tvangsgrunnlag, Dom i utlandet
Sammendrag:	Saka gjeld spørsmålet om ein dom frå ein domstol i California der styreleiar er gjort ansvarleg etter prinsippet om ”alter ego” (gjennomskjering) i høve til ein underliggjande californisk valdgiftsdom mot selskapet, er tvangsgrunnlag mot styreleiaren i Noreg.
Saksgang:	Karmsund tingrett TKARM-2005-7839 - Gulating lagmannsrett LG-2005-132487 - Høyesterett HR-2006-00513-U, (sak nr. 2006/376), sivil sak, kjæremål
Parter:	Summit Entertainment N.V (advokat Kyrre Eggen) mot A (advokat Knut Magnus Haavik)
Forfatter:	Utgård, Gjølstad, Tjomsland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §168a, §175, §180, §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

(1) Saka gjeld spørsmålet om ein dom frå ein domstol i California der styreleiar er gjort ansvarleg etter prinsippet om ”alter ego” (gjennomskjering) i høve til ein underliggjande californisk valdgiftsdom mot selskapet, er tvangsgrunnlag mot styreleiaren i Noreg.

(2) A var eineaksjeeigar, dagleg leiar og einestyre i BV Film International AS som 14. september 1998 gjorde avtale med Summit Entertainment N.V. om distribusjon av filmen ”Lock, Stock and Two Smoking Barrels” i Noreg. Under firmaet BV Film International AS og rett etter ordet ”ved” (”By”) stod signaturen til A og i linja under stod det ”det sin” (”Its”) ”Man. Director”. Avtalen skulle regulerast av californisk rett.

(3) Summit Entertainment N.V. fekk ikkje utbetalt royalties etter avtalen og reiste valdgiftssak for American Film Marketing Association (AFMA) i samsvar med tvisteløysingsføresegnene i avtalen. Ved AFMAs dom 14. november 2002 vart BV Film International AS dømt til å betale til Summit Entertainment N.V. USD 742 013 med tillegg av 10 prosent rente frå 14. november 2002 og USD 3 380 i sakskostnader. Dommen vart stadfesta av Superior Court of California 3. desember 2002.

(4) Det vart opna konkurs i BV Film International AS 24. juni 2003. Ved dom 7. mai 2004 frå Superior Court of California vart A som ”alter ego” gjort til part og ansvarleg på linje med BV Film International AS for domsbeløpet. Denne avgjerda er stadfesta ved dom 11. januar 2006 frå The Court of Appeal of the State of California.

(5) Summit Entertainment N.V. fremja 10. juni 2004 kravsmål om utlegg mot A. Som tvangsgrunnlag vart vist til dommen frå Superior Court of California 7. mai 2004 og til den underliggjande dommen frå AFMA 14. november 2002. Kravet vart for valdgiftsdommen bygd på reglane i tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. Overenskomst om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsavgjørelser, New York 10. juni 1958 (New York-konvensjonen) og for overdomstolsdommen på tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav g, jf. tvistemålslova § 168 a.

(6) Karmsund tingrett sa orskurd 18. mai 2005 med slik slutning:

”Begjæringen om utlegg tas ikke til følge.

Partene bærer sine egne saksomkostninger.”

(7) Summit Entertainment N.V. påkjærte orskurden. Gulating lagmannsrett sa orskurd 18. januar 2006 med slik slutning:

”1. Kjæremålet forkastes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.”

(8) Det var dissens i lagmannsretten. Fleirtalet kom til at A personleg ikkje hadde vedteke valdgiftsklausulen og lovvalsføresegna i avtalen. Tilvisinga til californisk rett som bygde på bruk av prinsippet om ”alter ego”, kunne heller ikkje gjere at A kunne reknast å ha gjort avtale om valdgift eller verneting for seg personleg. Vilkåra for tvangsfullføring var derfor ikkje oppfylte, verken i høve til valdgiftsdommen eller i høve til overrrettsdommen.

(9) Summit Entertainment N.V. har i rett tid påkjært orskurden til Høgsteretts kjæremålsutval og har i korte trekk gjort gjeldande:

(10) Lagmannsrettens avgjerd byggjer på ei urett tolking av tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. New York-konvensjonen og tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav g, jf. tvistemålsloven § 168 a, når det blir lagt til grunn at A personleg ikkje er bunden av valdgiftsavtalen. Spørsmålet om A er bunden av avtalen, og inn under det lovvals-, vernetings- og valdgiftsføresegnene, blir regulert av californisk rett. Den kritikkverdige samanblandinga mellom økonomiane til A og BV Film International AS som gav grunnlag for bruk av alter ego-prinsippet, var til stades alt ved inngåinga av avtalen. Det følgjer av dette prinsippet at A batt både seg sjølv og BV Film International AS ved sin signatur på avtalen 14. september 1998. Det ligg med det føre ein avtale om val av verneting og om valdgiftsbehandling mellom Summit Entertainment N.V. og A personleg. Norske domstolar kan ikkje overprøve bruken av alter ego- prinsippet ved amerikanske domstolar. Det er sett fram slik påstand:

”Prinsipalt:

Utleggsbegjæring av 10. juni 2004 til Karmsund tingrett i sak nr 04-00388 D tas til følge.

Subsidiært:

Karmsund tingretts kjennelse av 18. mai 2005 oppheves på grunnlag av feil ved lovanvendelsen og saken henvises til ny behandling.

I begge tilfelle: Summit tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”

(11) A har i sitt tilsvar i hovudtrekk gjort gjeldande:

(12) Avgjerda frå Gulating lagmannsrett byggjer på korrekt lovforståing. Det ligg ikkje føre nokon skriftleg avtale mellom A og Summit Entertainment N.V. der ho personleg vedtek valdgiftsbehandling eller val av verneting. Vilkåra for fullføring av dommen frå Superior Court of California etter tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. New York-konvensjonen og tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. tvistemålslova § 168 a er ikkje oppfylte. Alter ego-prinsippet inneber berre medansvar, og ikkje at ho personleg er bunden av føresegnene i avtalen. Om ho personleg er bunden av avtalen mellom BV Film International AS og Summit Entertainment N.V. må avgjerast etter norsk rett. Det er sett fram slik påstand:

”1. Kjæremålet forkastes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.”

(13) Høgsteretts kjæremålsutval viser til at det er tale om eit vidare kjæremål. Kjæremålet rettar seg mot lagmannsrettens generelle lovtolking, som utvalet kan prøve, jf. tvistemålslova § 404. Tolking av konvensjonar går inn under generell lovtolking, jf. Rt-2001-900. Tolking av utanlandsk rett, her californisk rett, kan derimot ikkje overprøvast i eit vidare kjæremål, jf. Rt-2001-900 og Rt-2000-710. Den konkrete rettsbruken hos lagmannsretten kan heller ikkje overprøvast.

(14) Det følgjer av dette at kompetansen for utvalet er avgrensa til å prøve tolkinga hos lagmannsretten av tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. New York- konvensjonen og av tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav g, jf. tvistemålslova § 168 a.

(15) Utvalet viser til deler av fellesvotumet og til heile fleirtalsvotumet i lagmannsretten:

”Lagmannsretten legger til grunn at dommen fra Superior Court har sin årsak i at den allerede avsagte voldgiftsavgjørelse av 14. november 2002 ved AFMA International Arbitration Tribunal etter californisk og således amerikansk rett, ikke i seg selv ga tvangsgrunnlag mot A personlig. Kjennelsen fra AFMA var utelukkende rettet mot BV Film International AS hvor A var direktør. Filmleieavtalen med voldgiftsdelen var inngått mellom Summit Entertainment N.V. og BV Film International AS ved A.

Lagmannsretten legger samlet til grunn at hvis voldgiftskjennelsen hadde vært avsagt mot A personlig, ville den - iallfall i utgangspunktet - kunne vært søkt fullbyrdet mot henne i Norge iht. New York konvensjonen.

For spørsmålet om det er adgang til å tvangsfullbyrde Superior Courts dom av 7. mai 2004 mot A personlig i Norge, må - slik lagmannsretten ser det - det rettslige grunnlag for slik adgang kunne leses direkte av den avtale som foreligger i saken. Nærmere bestemt må det fremgår klart at A enten for seg selv eller på vegne av BV Film International AS har underskrevet, - og der i gjennom vedtatt en voldgiftsavtale som riktig tolket muliggjør Superior Courts dom av 7. mai 2004, dvs. den dom som plasserer økonomisk ansvar direkte hos A ut fra ”alter-ego-regelen”.

Lagmannsretten anser det på det rene at det er heller ikke benektet av A, at hun har underskrevet avtalen med bl.a. ovennevnte punkter. Hennes underskrift anføres imidlertid utelukkende å være gitt av henne i egenskap av styre i BV Film International AS og at noe tvangsgrunnlag overfor henne personlig da ikke foreliger.

Lagmannsrettens flertall, dommerne Erstad og Storhaug Larssen, ser saken på samme vis som tingretten. Voldgiftsavgjørelsen som er avsagt i saken, - nemlig kjennelse av 14. november 2002 AFMA International Arbitation Tribunal med grunnlag i den lokale amerikanske rett (se s. 7) var utelukkende rettet mot BV film AS (se s. 7). Den Californiske Superior Court har transformert avgjørelsen til å gjelde direktøren i BV Film AS, dvs. A personlig. Dette anser flertallet ikke tilstrekkelig til at avgjørelsen kan tvangsfullbyrdes mot A personlig gjennom nevnte avgjørelse. For at tvangsfullbyrdelse skal kunne skje mot henne personlig i Norge, må også i dette tilfellet, vilkårene i tvfbl. § 4-1, annet ledd pkt. f eller g være oppfylt. Det er de etter flertallets oppfatning ikke.

Når det gjelder tvfbl. § 4-1 pkt. f med henvisning til New York Konvensjonen og pkt g med henvisning til tvml. § 168 a, vil det være et vilkår at den tvangsfullbyrdelsen rettes mot, skriftlig har forpliktet seg til å la eventuelle tvister avgjøre ved voldgift, i dette tilfelle amerikansk voldgiftsrett. For pkt g vil det være et vilkår at det foreligger skriftlig vernetingsavtale mellom partene. I dette tilfelle må det bety med A personlig. Flertallet kan ikke se at det foreligger slike skriftlige avtaler mellom A personlig og Summit Entertainment NV. Flertallet finner det ikke naturlig å fortolke As underskrift på voldgiftsavtalen lenger enn til at hun forplikter selskapet. At hun senere er gjort personlig ansvarlig for det krav saken gjelder på grunnlag av alter-ego regelen, innebærer ikke at hun kan anses for å ha inn gått avtale om voldgift eller verneting for seg personlig. Når det gjelder forholdet til tvfbl. § 4-1, annet ledd pkt. f, er situasjonen at A er bundet som følge av alter-ego regelen, ikke som følge av avtale mellom henne, og selskapet. Når det gjelder forholdet til tvfbl. § 4-1 annet ledd pkt. g, er situasjonen at hennes underskrift ikke innebærer at hun forplikter seg til å godta tvangsfullbyrdelse i Norge. Heller ikke i denne sammenheng finner flertallet det tilstrekkelig at hun er dømt på grunnlag av alter-ego regelen for det krav saken gjelder.”

(16) Valdgiftsdommen frå AFMA gjaldt berre BV Film International AS, der A var direktør. Det er ikkje omtvista at A hadde signert valdgiftsavtalen.

(17) Etter tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f er ein utanlandsk valdgiftsdom alminneleg tvangsgrunnlag når han ” etter overenskomst med fremmed stat vil være bindende og skal kunne fullbyrdes her i riket”. I New York-konvensjonen artikkel II, 1 er det fastsett at statspartane må godta ein ”skriftlig avtale”. I artikkel II, 2 heiter det så:

”Med uttrykket ”skriftlig avtale” menes en voldgiftsklausul i en kontrakt eller en voldgiftsavtale som er undertegnet av partene eller som inneholdes i brev eller telegramveksling.”

(18) Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikkje ligg føre nokon slik skriftleg avtale mellom A personleg og Summit Entertainment N.V. Dette kan utvalet ikkje prøve.

(19) Spørsmålet er så om reglane om alter ego i californisk rett er ein del av avtalen, og kva det får å seie at desse reglane er gjorde til ein del av avtalen for A sjølv. Argumentasjonen frå Summit Entertainment N.V. byggjer her på at tilvisinga til californisk rett i valdgiftsavtalen også innebar ei tilvising til reglane om alter ego. Mange land, også Noreg, har reglar som kan føre til ansvar for dei personane som har vore med på å etablere ein avtale for eit føretak. Dette vil kunne gjelde dei som har skrive under for føretaket, men kan også gjelde for andre som har medverka til ein avtale, med andre roller.

(20) Når New York-konvensjonen har etablert eit strengt krav om underskriving av partane, må det forståast slik at det berre er dei som har underskrive som part som har godteke valdgiftsavtalen. Utvalet er her einig med fleirtalet i lagmannsretten når det blir lagt til grunn at det gjennom denne regelen ikkje er etablert avtale for henne personleg. Det hefter såleis ingen feil ved tolkinga av tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav f, jf. New York- konvensjonen.

(21) Etter tvangsfullføringslova § 4-1 andre ledd bokstav g kan eit alminneleg tvangsgrunnlag også vere avgjerd av utanlandsk domstol som er bindande her i riket etter tvistemålslova § 168 a. Det er her tale om avgjerder om sivile rettskrav som er gjorde av utanlandsk domstol ved partsvedteke verneting, og der det i lova er stilt opp krav om skriftleg avtale for å gi bindande verknad her i riket.

(22) Når det blir lagt til grunn at det ikkje ligg føre skriftleg avtale i valdgiftsavtalen i høve til reglane i New York-konvensjonen fordi bruk av alter ego-prinsippet ikkje er tilstrekkeleg til det, må det innebere same løysinga også i dette spørsmålet. Utvalet finn såleis heller ikkje her at fleirtalet i lagmannsretten har tolka lova feil.

(23) Etter dette må kjæremålet forkastast.

(24) Kjæremotparten har kravd sakskostnader. Kravet blir teke til følgje, jf. tvistemålslova § 180 andre ledd samanhalde med § 175 første ledd. Sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval blir tilkjende med 8 000 kroner. Utvalet finn ikkje grunn til å endre sakskostnadsavgjerda for dei tidlegare rettane.

(25) Orskurden er samrøystes.

S L U T N I N G :

1. Kjæremålet blir forkasta.

2. I sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval betaler Summit Entertainment N.V. til A 8 000 - åttetusen - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av orskurden med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer.