HR-2007-1551-U - Rt-2007-1208
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2007-09-07 |
| Publisert: | HR-2007-01551-U - Rt-2007-1208 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Nordhordland tingrett TNOHO-2005-15883 - Gulating lagmannsrett LG-2005-179787 - Høyesterett HR-2007-01551-U, (sak nr. 2007/1245), sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Olav Tufte (advokat Pål Magne Bakka) mot Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal (advokat Rolf B. Nybakk) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Bruzelius, Øie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
(1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
(2) Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal overtok høsten 2004 gården Gjeilen i Voss kommune, gnr. 364 bnr. 4, fra Johannes Aldal. De tok i januar 2005 ut stevning mot Olav Tufte, AL Solsida Veglag, Arne Østerbø og Olav Horvei med påstand om at Gjeilen hyttefelt i sin helhet ligger på grunn tilhørende gnr. 364 bnr. 4, at en pantobligasjon av 20. november 2002 fra Johannes Aldal til AL Solsida Veglag ikke er reell og kan slettes, og at avtale av 21. september 2004 undertegnet av Johannes Aldal ikke er bindende for Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal.
(3) Voss tingrett avsa 13. oktober 2005 dom med slik slutning:
- ”1. Gnr 364, bnr 4 i Voss eig grunnen til den del av Gjeilen hyttefelt som ligg sørvest for grensa mot teigen til gnr 363 bnr 1. Denne grensa går i samsvar med delings og skyldsettingsforretning av 26.10.1909, tgl. 23.07.1910, avsnitt C - ”Skogteige i havnegangen” line nr 3.
- 2. Pantobligasjon av 20.10.2002 frå Johannes Aldal til AL Solsida Veglag er ikkje reell og kan slettast.
- 3. Avtalen av 21.09.2004 er ikkje bindande for Svein Erik Aldal, som eigar av gnr 364 bnr 4 i Voss, og Lise Torvik Aldal.
- 4. I sakskostnader betalar Olav Tufte til Svein Erik Aldal kr 81.960,- åttieintusennihundreogseksti - kroner innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen, med tillegg av rente etter forseinkingsrentelova § 3, 1 ledd, 1 punktum, for tida 9 % pa, til betaling finn stad.
- Elles ber partane sine eigne kostnader.”
(4) I tvisten om Gjeilen hyttefelt viste tingretten til at saksøkte Olav Tufte hadde tapt saken, men at saksøkerne ikke hadde fått fullt medhold i sin påstand om at alle hyttetomtene i Gjeilen hyttefelt ligger til gnr. 364 bnr. 4. Retten fant derfor at tvistemålsloven § 174 skulle anvendes ved fastsettelsen av saksomkostningene. Siden hovedspørsmålet i saken var om saksøkerne var eiere av grunnen til hyttefeltet eller om det var i sameie, og saksøkerne nådde frem i dette, anvendte retten unntaksregelen i § 174 annet ledd. Saksøkerne fikk derfor dekket sine omkostninger fullt ut.
(5) Tufte og AL Solsida Veglag påanket dommen for så vidt gjaldt tingrettens avgjørelse av eiendomsretten. Tingrettens saksomkostningsavgjørelse ble samtidig angrepet. Gulating lagmannsrett, som avviste anken fra AL Solsida Veglag, avsa 22. juni 2007 dom med slik slutning:
- ”1. Voss tingretts dom stadfestes så langt den er påanket.
- 2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for lagmannsretten.”
(6) I saksomkostningsavgjørelsen la lagmannsretten til grunn at anken hadde vært forgjeves, slik at ankende part i utgangspunktet skulle pålegges å dekke motpartens omkostninger, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd. Avgjørelsen hadde imidlertid bydd på så stor tvil at det etter lagmannsrettens vurdering forelå særlige omstendigheter som ga grunnlag for fritak fra erstatningsplikten. Saksomkostninger ble derfor ikke tilkjent for lagmannsretten. Tingrettens saksomkostningsavgjørelse ble ikke nevnt i lagmannsrettens premisser.
(7) Tufte anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 7. september 2007 ble anken nektet fremmet.
(8) Olav Tufte har subsidiært påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og har i hovedsak anført:
(9) Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å vurdere saksomkostningene ved tingrettsbehandlingen. Det er sannsynlig at feilen har hatt betydning for resultatet, ettersom lagmannsretten fant avgjørelsen så tvilsom at saksomkostninger ikke ble tilkjent.
(10) Det er nedlagt slik påstand:
- ”1. Lagmannsrettens dom post 1 oppheves for så vidt gjelder stadfestelsen av Tingrettens dom post 4 og hjemvises for ny behandling i Lagmannsretten.
- 2. Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal dømmes til en for begge og begge for en til å betale til Olav Tufte erstatning for hans saksomkostninger i kjæremålssaken med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.”
(11) Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal har i sitt tilsvar anført at de ikke har noe å bemerke til at omkostningsspørsmålet isolert sett behandles på nytt for lagmannsretten. Hele omkostningsspørsmålet vil da i tilfelle bli tatt opp i sin fulle bredde.
(12) Svein Erik Aldal og Lise Torvik Aldal har ikke nedlagt særskilt påstand i saksomkostnings- kjæremålet.
(13) Høyesteretts kjæremålsutvalg har til behandling et kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er etter tvistemålsloven § 181 annet ledd begrenset til å prøve om avgjørelsen er i ”strid med loven”, derunder om den beror på saksbehandlingsfeil eller på et skjønn som er vilkårlig eller uforsvarlig.
(14) I dette tilfellet var den sak som var avgjort ved tingrettens dom, brakt inn for lagmannsretten, som derved fullt ut kunne prøve tingrettens saksomkostningsavgjørelse, jf. tvistemålsloven § 181 første ledd.
(15) Kjæremålsutvalget er enig med kjærende part i at lagmannsretten synes utelukkende å ha vurdert og tatt stilling til saksomkostningsansvaret for sin egen behandling av saken. Tingrettens saksomkostningsavgjørelse er opprettholdt ved lagmannsrettens domsslutning, som stadfestet tingrettens dom ”så langt den er påanket”.
(16) Den manglende behandling av spørsmålet om saksomkostningene for tingretten er en saksbehandlingsfeil. Utvalget ser det slik at denne feilen kan ha virket inn på lagmannsrettens avgjørelse av dette spørsmålet.
(17) I tingretten ble saken for saksøkerne - kjæremålsmotpartene - ansett dels vunnet og dels tapt, hvorved tvistemålsloven § 174 ble brakt til anvendelse. Tingretten anvendte unntaksregelen i annet ledd og tilkjente fulle saksomkostninger fordi saksøkerne vant frem i tvistens hovedspørsmål. I lagmannsretten var anken forgjeves, og utgangspunktet var følgelig at ankende part - in casu kjærende part - skulle erstatte motparten dennes omkostninger, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd. Lagmannsretten fant imidlertid at saken hadde budt på så stor tvil at det forelå slike ”særlige omstendigheter” som tilsa at saksomkostninger ikke ble tilkjent.
(18) Lagmannsretten skulle ved avgjørelsen av omkostningene for tingretten ha lagt til grunn sitt materielle resultat i ankesaken. Utvalget kan ikke se bort fra at den tvil som dette resultat hviler på, ville ha ført til at saksomkostninger ikke var blitt tilkjent for tingretten. Utvalget viser i den forbindelse til at det ved spørsmålet om hovedregelen i § 174 første ledd eller unntaksregelen i annet ledd skal anvendes, vil kunne ha betydning om avgjørelsen i hovedsaken fremstilte seg som tvilsom, jf. for eksempel Rt-1978-1136.
(19) Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må etter dette oppheves og hjemvises til ny behandling.
(20) Kjærende part har krevet saksomkostninger tilkjent i anledning kjæremålet. Avgjørelsen av dette omkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum.
(21) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen post 1, oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen av saksomkostningene for tingretten og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningene for kjæremålsutvalget utstår til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum.