LA-1992-589
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-17 |
| Publisert: | LA-1992-00589 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett - Agder lagmannsrett LA-1992-00589 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: B, W. (Prosessfullmektig: Adv. Øystein Malmgren, Skien). Motpart: A, Y. (Prosessfullmektig: Adv. Jan Erik Granmo, Skien). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Hanssen, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Lagdommer Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180 |
År 1993 den 15. februar ble lagmannsrett holdt i rettssal 1 i Statens Hus, Skien, til behandling av tvistemål for Telemark lagsogn.
År 1993 den 17. februar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om daglig omsorg for et fellesbarn.
A og B giftet seg 3. november 1984. De ble separert ved bevilling fra fylkesmannen i Telemark av 22. august 1988 og skilt ved bevilling av 26. september 1989. I ekteskapet fikk partene to barn, C, født xx.xx.1985, som denne saken gjelder, og D, født xx.xx.1988. Etter samlivsbruddet i august 1988 hadde A omsorgen for begge barna.
I 1990 reiste B sak ved Skien og Porsgrunn byrett med krav om daglig omsorg for begge barna. I følge felles prosesskriv av august 1990 ble imidlertid partene enige om at A fortsatt skulle ha omsorgen for dem. På dette grunnlag ble forlik inngått, og saken hevet.
Den 23. november 1990 inngikk partene avtale om at B skulle ha daglig omsorg for C. Fra dette tidspunkt og fram til våren 1991 hadde partene omsorg for ham annen hver uke. Fra våren 1991 har B alene hatt omsorgen for gutten. Ved stevning av 13. juni 1991 reiste advokat Jan Erik Granmo sak ved Skien og Porsgrunn byrett på vegne av A med påstand om at hun skulle ha omsorgen for gutten. Advokat Øystein Malmgren tok til motmæle på vegne av B. Den 12. mai 1992 avsa byretten - byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"1. A tilkjennes den daglige omsorgen for C født xx.xx.1985.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og dennes avgjørelsesgrunner, vises det til byrettens dom.
På vegne av B har advokat Øystein Malmgren i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er angrepet. Advokat Jan Erik Granmo har tatt til motmæle på vegne av A.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 15. februar 1993. Partene, som møtte sammen med sine prosessfullmektiger, forklarte seg. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt en del dokumentasjon som lagmannsretten vil komme tilbake til i den ustrekning den har betydning for rettens avgjørelse.
B har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Det som er best for C skal være avgjørende for hvem av partene som skal ha daglig omsorg for ham. I dette tilfellet må det være et overordnet mål å skape stabile forhold for gutten. C har bodd hos sin far fra høsten 1990 og bør få lov til å være der han har et trygt og tilvant miljø. Det er vist til Rt-1985-467 og Kirsten Sandberg: Barnets beste side 66.
Et utgangspunkt for rettens vurdering må være den avtale som ble inngått 23. november 1990. A ba da B ta omsorgen for C. Hun greidde ikke selv å ta vare på gutten. B hadde ingen økonomiske motiver med denne avtalen som skulle være permanent. Det var heller ingen forutsetning at de skulle ha daglig omsorg for gutten en uke hver.
Det erkjennes at C har psykiske problemer, men er uklart hvor omfattende disse er. Problemene har i første rekke sammenheng med det omflakkende liv A førte etter samlivsbruddet, og mens hun hadde omsorgen for gutten. Disse problemene vil løses ved at han får psykologisk bistand og blir værende i et stabilt miljø hos sin far. Faren følger opp Cs skolegang på en god måte, noe som er blitt bekreftet fra hans klassestyrer.
Det erkjennes at begge foreldre er skikket til å ha omsorgen for C, men det gjøres gjeldende at han vil få det best hos sin far. Begge partene har gode boforhold. At A hadde hovedomsorgen for C fram til høsten 1990 da de delte den, kan ikke tillegges avgjørende betydning. Fra våren 1991 har han bodd hos sin far og er vel kjent med dette miljøet, som han trives i. Det er vist til Sandberg l.c side 59. Det kan heller ikke legges avgjørende vekt på at A har omsorgen for Cs yngre bror. De to brødrene har bodd fra hverandre i mer enn to år. På den annen side har de kontakt annenhver helg og i ferier.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. B tilkjennes den daglige omsorgen for C, født xx.xx.85.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten til det offentlige."
A har ved sin prosessfullmektig hevdet at byrettens dom er riktig og har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Hun er enig i at det er viktig å skape stabile forhold for C, men mener at dette best kan skje hos henne. På mange måter vil det være unaturlig å plassere C hos faren. Moren har hatt hovedomsorgen for ham helt fram til våren 1991. Det er videre naturlig at han får vokse opp sammen med sin yngre bror og i en familie som følger et mer tradisjonelt mønster enn hos faren. Faren, som store deler av året er trygdet, bor sammen med en trygdet samboer som også er hjemmeværende og har omsorg for en pike på tre år.
Det er erkjent at C har psykiske problemer, men gjøres gjeldende at disse må tilskrives oppholdet hos faren. A vil likevel følge opp avtalen med skolepsykolog når gutten flytter til Y og begynner på Z skole.
Motparten legger for stor vekt på avtalen fra 23. november 1990. Bakgrunn for denne var den situasjon A var kommet i etter ekteskapsbruddet, og at C hadde ønske om å se mer til sin far. B ville ikke ta seg mer av sin sønn uten en slik avtale, som førte til at han fikk bidrag og trygd for gutten. Forutsetning for avtalen var at den skulle være midlertidig, og at partene skulle ha omsorg for gutten en uke hver. Disse forutsetningene har B brudt.
I dette tilfellet representerer flytting av C til A et positivt miljøskifte for gutten. For det første vil han komme sammen med sin bror D. Gutten er dessuten vel kjent med forholdene i Y og har også der kamerater. For C vil det være en fordel å vokse opp på et mindre sted som Z enn på X, og i et mindre og roligere skolemiljø. Det er vist til Inge Lorange Backer: Barneloven - Kommentarutgave side 218.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten til det offentlige."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter tiltre byrettens begrunnelse. I tillegg vil lagmannsretten bemerke:
Partene er enige om delt foreldreansvar for begge fellesbarna, og at A skal ha daglig omsorg for den minste gutten D. De er videre enige om at C skal ha vanlig samværsrett med den av foreldre som ikke tilkjennes daglig omsorg for ham, og at denne samværsretten skal tilpasses den samværsrett D har med sin far. Til slutt er partene enige om at at bidragsspørsmålet for C skal avgjøres etter at denne saken er rettskraftig avgjort. Det eneste spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er således hvem som skal ha daglig omsorg for C.
Det følger av barneloven §34 tredje ledd tredje punktum at avgjørelsen av hvem som skal ha daglig omsorg for C først og fremst skal rette seg etter det som er best for ham. Retten er henvist til å foreta en vurdering av hvem av foreldrene som i fremtiden kan gi C best oppvektsvilkår. Ved denne vurdering må det tas utgangspunkt i guttens personlige egenskaper som bl.a. alder, utvikling, ferdigheter og interesser. C, som er 7 år, går i første klasse på barneskolen der han faglig sett klarer seg bra, men slik at han har vist enkelte adferdsproblemer i forhold til jevnaldrende. C er interessert i sport og friluftsliv. Guttens behov for omsorg må vurderes opp mot foreldrenes egenskaper som omsorgspersoner.
På samme måte som byretten legger lagmannsretten til grunn at begge partene er kvalifiserte til å ha daglig omsorg for C. Retten har inntrykk av at B og hans samboer har tatt seg av gutten på en forsvarlig måte i den tiden far har hatt omsorg for ham. På den annen side er det rettens oppfatning at også A - i den tiden hun hadde hovedomsorgen for C - har tatt seg av ham på en god måte. De adferdsproblemene som synes konstatert antas i første rekke å ha sammenheng med ekteskapsbruddet og de konsekvenser dette hadde for As livssituasjon.
Lagmannsretten legger til grunn at C har visse adferdsproblemer i forhold til jevnaldrende, uten at retten har full oversikt over alvor og dybde i disse. Cs klassestyrer har i retten gitt uttrykk for at problemene har sammenheng med enkelte vonde følelser hos ham som trenger bearbeiding. Retten har videre forstått det slik at begge partene innser disse problemene, og at C trenger faglig hjelp i form av samtaler med f.eks. en skolepsykolog. Begge foreldrene er også innstilt på å støtte gutten på dette området. Lagmannsretten ser det likevel slik at A er den av foreldrene som har de beste personlige egenskaper for å gi gutten nødvendig hjelp og støtte. Hun er dessuten hjemmeværende på full tid og har derfor også best tid til å ta seg av C. Av de samme grunner vil hun også ha bedre forutsetninger enn B for å følge opp Cs skolegang. Når det gjelder guttens interesser for sport og friluftsliv, vil disse bli varetatt ved at As samboer er spesielt interessert i friluftsliv. Etter det opplyste har han hatt C med på flere turer.
Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at A ved avtalen av 23. november 1990 overlot omsorgen for C til B. Bakgrunn for avtalen antas i første rekke å ha vært hennes vanskelige livssituasjon som følge av ekteskapsbruddet, og at C hadde et sterkt ønske om mer kontakt med sin far. Idag antas A å være vel etablert i et stabilt samboforhold og bosatt i en enebolig i Z i Y kommune. Forholdene ligger således godt til rette for henne som omsorgsperson. Hos mor vil C dessuten få mer kontakt med sin tre år yngre bror D, noe lagmannsretten legger betydelig vekt på. Retten ser det slik at denne kontakten er viktig for Cs utvikling og viktigere enn den kontakt han idag har etablert med datter til Bs samboer.
Å overføre C til mor, medfører flytting av gutten fra X i W til Z i Y kommune. Et slikt miljøskifte representerer en risikofaktor for guttens psykiske utvikling, som allerede har eksponert enkelte adferdsproblemer. Selv om en tar hensyn til dette, vil miljøskiftet i dette tilfellet representere noe positivt. C skal flytte til sin mor og bror som han hele tiden har hatt nær kontakt med og til morens samboer som han kjenner godt. Det er også opplyst at C kjenner det stedet han skal bo på og allerede har kamerater i nabolaget. Avstanden mellom X, der B bor, og Z er heller ikke stor. Det er heller ikke langt til Cs besteforeldre, slik at han kan opprettholde samme kontakt med disse.
Flytting av C til Z medfører også at han må skifte skole. Forholdene skulle imidlertid ligge godt til rette for ham på Z barneskole. Dette er en liten og oversiktlig skole, og lagmannsretten forutsetter at hans behov for kontakt med skolepsykologisk kontor blir fulgt opp. Lagmannsretten kan således ikke se at en flytting av C til moren vil innebære vesentlige betenkeligheter.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det vil være best for gutten om moren tilkjennes den daglige omsorgen for ham. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Begge parter er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten. Anken har ikke ført fram og omkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten har vært i slik tvil at saksomkostninger ikke bør ilegges for denne instans. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett ilegges ikke.