Rt-1985-467

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-04-20
Publisert:	Rt-1985-467 (154-85)
Stikkord:	Familierett, Barnefordeling, Barneloven av 8, april 1981 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. april 1985 i l.nr. 66 B/1985
Parter:	A (advokat Stein Erikstad - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Gunnar Øyhaugen).
Forfatter:	Backer, Philipson, Christiansen, Aasland, Sandene
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34

Kst. dommer Backer: A, som hun da het, og B inngikk ekteskap 10. mai 1973. Det er et barn i ekteskapet, nemlig datteren C født xx.xx.1976. A har også en eldre datter E, født i 1970, som B ikke er far til. Partene ble skilt ved bevilling av 23. oktober 1980 fra fylkesmannen i Aust-Agder etter forutgående separasjon i 1979. I henhold til en avtale av 1. april 1980 har C siden da bodd hos faren, som har hatt foreldreansvaret og rett til oppfostringsbidrag fra moren. Begge sakens parter har senere inngått nye ekteskap. B giftet seg 26. november 1982 med D, som han hadde bodd sammen med siden november 1979. De har fellesbarnet H, født i 1983. D har en datter F, født i 1974, i et tidligere ekteskap. F bor hos sin mor og B, sammen med C og H. A giftet seg 6. januar 1984 med G, som hun hadde bodd sammen med siden juli 1982. De har ingen fellesbarn, men G har en sønn fra tidligere ekteskap som bor hos sin mor. Familien A og G består således av G, A og E. E er adoptert av G i februar 1985.

Ved stevning av 2. desember 1982 reiste A søksmål mot B med påstand blant annet om at hun alene skulle tilkjennes foreldreansvaret for C.

Kristiansand byrett avsa 23. august 1983 dom med slik domsslutning:

«1. B frifinnes.

2. A har besøks- og samværsrett slik:

1. Annenhver week-end fra fredag til søndag.

2. 3 uker i skolesommerferien etter nærmere avtale om tiden hvert enkelt år.

3. Vekselvis påskeferien og vinterskoleferien.

4. Jule/nyttårsskoleferien deles i to således at samværsretten vekselvis det ene året blir fra 1. juleskoleferiedag til 3. juledag, det andre år fra 3. juledag til dagen før skolens begynnelse over nyttår.

3. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

A påanket dommen. Agder lagmannsrett avsa 2. mai 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.

2. A skal ha besøks- og samværsrett slik: a) Annenhver helg fra fredag kl. 15 til søndag kl. 19,

b) hver onsdag ettermiddag fra kl. 15 til kl. 19, c) 3 uker i skolesommerferien etter nærmere avtale om tiden hvert enkelt år, d) vekselvis skolens påskeferie og vinterskoleferien, e) annet hvert år enten fra første juleskoleferiedag til tredje juledag, eller fra tredje juledag til dagen for skolens begynnelse over nyttår, f) annen hver 17. mai etter skoletoget. I pinsehelgen utvides samværet nevnt under a) foran til også å omfatte annen pinsedag samt eventuelle dager med skolefri i tilknytning til pinsehelgen.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder avgjørelsen av spørsmålet om foreldreansvaret. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Når det gjelder bevisbedømmelsen, hevdes det at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke forelå noe klart tilkjennegitt ønske fra datteren C om hvem av foreldrene som hun helst ville bo hos. Videre hevdes det å være feil når lagmannsretten har oppfattet vitnet, skolepsykolog Trygve Torstein Stray, slik at han ikke hadde noen klar og entydig oppfatning av hvem av foreldrene C bør bo fast hos. Iallfall er det nå på det rene at C helst vil bo hos moren, og at skolepsykolog Stray bestemt går inn for denne løsningen. Anken over rettsanvendelsen går ut på at lagmannsretten for ensidig har bygget på det såkalt status quo prinsippet, og ikke lagt tilstrekkelig vekt på de momenter som taler for at moren får foreldreansvaret og den daglige omsorgen for datteren.

Om bidragsplikt og samværsrett har partene under saksforberedelsen for Høyesterett inngått følgende avtale:

«1. Den av partene som ikke blir tilkjent foreldreomsorgen skal betale oppfostringsbidrag for C, født xx.xx.1976. Bidragets størrelse fastsettes av Fylkesmannen i Vest-Agder.

2. Den av partene som ikke blir tilkjent foreldreomsorgen skal ha besøks- og samværsrett med slikt omfang som fastsatt i lagmannsrettens dom, slutningens punkt 2.»

Til bruk for Høyesterett er partene og 14 vitner avhørt ved bevisopptak. Av vitnene er 8 nye for Høyesterett. Dessuten er A's særkullbarn E avhørt av dommeren utenfor rettsmøte. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett, som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført følgende:

B har et negativt syn på sin tidligere hustru. Det er på denne bakgrunn fare for at han vil påvirke C i negativ retning i forholdet til barnets mor dersom han beholder foreldrensvaret. A har derimot en positiv innstilling til sin tidligere ektemann, slik at det ikke er fare for uheldig påvirkning den andre veien, dersom hun får foreldreansvaret.

Ifølge skolepsykolog Strays uttalelse under bevisopptaket til bruk for Høyesterett oppfatter han A og hennes nåværende ektemann som bedre egnet som oppdragere av C enn B og hans ektefelle. Dette har sammenheng med C's spesielle personlighet. Hennes forhold til moren er særlig nært og varmt. Hun har en klart sterkere tilknytning til henne enn til faren. Hun føler seg tryggere på moren og er mer godtatt av henne. B's formelle og alvorlige vesen inviterer lite til åpenhet og fortrolighet. Dette er ting som C trenger. Hun er var, og kan lett lukke seg. Når lagmannsretten har oppfattet skolepsykolog Stray slik at han hadde et meget positivt inntrykk av forholdene i hjemmet til faren og stemoren, beror dette på en misforståelse. Han har ellers fremhevet at forholdene er bedre hos moren og stefaren. Dette er et inntrykk som skolepsykolog Stray har dannet seg under to besøk i deres hjem etter lagmannsrettens dom. Før lagmannsrettens dom hadde Stray ikke besøkt dem. Under et av besøkene sa C rett ut til Stray at hun ønsket å flytte til moren.

Det anføres videre at hvis C flytter til moren og stefaren, vil hun gjenforenes med halvsøsteren E. Hun er sterkere knyttet til E enn til stesøsteren F og halvbroren H. De ytre forhold er gunstigere for barn i det nye boligfelt på Å i S kommune, der moren og stefaren bor, enn i det eldre boligfelt på T i R kommune, der C nå bor sammen med faren og stemoren.

Da det ble brudd mellom partene i 1979, gikk A inn i en vanskelig og noe ustabil periode. Det er bakgrunnen for avtalen i 1980. Etter at hun traff G i slutten av 1981 og flyttet sammen med ham i 1982, er denne ustabile periode imidlertid definitivt tilbakelagt. Hun er nå personlig vel skikket til å ta hånd om C. Det er bedre for datteren å ha sin egen mor å identifisere seg med enn en stemor, uansett hvor bra denne måtte være.

C har ikke bare sagt til skolepsykolog Stray at hun gjerne vil flytte til moren, men også gitt uttrykk for dette på annen måte. Selv om hun bare er 8 år, er det rimelig å legge vekt på hennes vilje, jfr. uttalelser i dommene i Rt-1984-728, på side 733 og i Rt-1982-1200 og på side 1205. Det er også rimelig å se hen til at det må forutsettes å bli et større tap for moren enn for faren ikke å få omsorgen for barnet, jfr. en uttalelse i Høyesteretts dom av 15. februar 1985 i l.nr. 43 B/1985.

I det foreliggende tilfelle kan det ikke på noen måte virke opprivende eller være store betenkeligheter ved at C flytter fra det ene hjemmet til det annet. De ligger med ca 10 km avstand i nabokommuner. C har sin bestevenninne på morens bosted og er vel kjent på stedet etter tallrike besøk. Lagmannsretten har lagt uforholdsmessig vekt på å beskytte de bestående forhold, og avgjørelsen er lite i samsvar med Høyesteretts dom i Rt-1979-833.

A, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. A tilkjennes alene foreldreansvaret for C, født xx.xx.1976.

2. B tilkjennes samværsrett med C med slikt omfang som fastsatt i lagmannsrettens dom, slutningens punkt 2.

Subsidiært:

A tilkjennes samværsrett med C med slikt omfang som fastsatt i lagmannsrettens dom, slutningens punkt 2.

I begge tilfeller:

B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført følgende:

Datteren C har bodd sammen med sin far hele livet, bortsett fra noen få måneder i 1979-1980. Vitnene er samstemmige om at faren hele tiden har vist ansvarlighet og pålitelighet i sin oppdragergjering. C har bodd sammen med sin stemor, D, siden 1. april 1980. Alle som har uttalt seg i saken, er samstemmige i sin positive omtale av stemorens evne og vilje til å ta seg av C. Det gjelder også skolepsykolog Stray. Faren og stemoren har med sine arbeidsforhold god tid til å ta seg av C. Hun har bodd i det samme lokalmiljø på T etter at de flyttet inn i eget hus der våren 1981. Det er et godt og barnevennlig miljø. C går godt sammen med den 3 år eldre F og sin lillebror på 2 år. Faren kjenner i det hele tatt ikke til at det skulle være spesielle problemer. Dette støttes av uttalelsen fra C's klasseforstander, som har avgitt forklaring under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. C har flere nære venninner på T.

Skolepsykolog Stray har aldri vært oppnevnt som sakkyndig i saken. Han inntok for de tidligere retter mer balanserte standpunkter enn han har gjort under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Lagmannsretten oppfattet ham dit hen at han hadde fått et meget positivt inntrykk av forholdene i B's hjem. Stray hevder at dette er en misforståelse fra lagmannsrettens side. Dette bestrides av B. Når Stray i dag har en annen konklusjon enn i lagmannsretten, skyldes dette at han har sett C i morens hjemmemiljø, og at det på Å gjøres meget for å aktivisere henne. B har i den forbindelse pekt på at Stray har medgitt at han ikke har hatt anledning til å se om det samme gjør seg gjeldende hos B på T. Da C besvarte skolepsykolog Strays spørsmål om hun ville flytte til sin mor, satt hun på morens fang, og stefaren var også til stede. Alt dette reduserer betydningen av de konklusjoner som man kan trekke fra Strays forklaring under bevisopptaket.

Etter B's mening er det ikke noe som tyder på at C har et gjennomtenkt standpunkt med hensyn til at hun helst vil flytte til moren. Slik som forholdene er i dag, får morens hjem lett karakter av et søndagshjem, mens farens hjem får karakter av et hverdagshjem. Hvis C flytter, blir imidlertid morens hjem det hverdagslige. Det er nødvendig å sette visse grenser for barnet under oppdragelsen, og det ansvaret vil først og fremst påhvile den som har den daglige omsorg for henne. Dette betyr ikke at oppdragelsen er streng.

Selv om C's mor har sin ustabile periode bak seg og nå må anses skikket til å ta hånd om datteren, knytter det seg likevel en viss usikkerhet til fremtiden hensett til hva man vet om hvordan moren reagerer under press i vanskelige situasjoner.

Man kan kanskje si at B har en noe skeptisk holdning til visse sider ved sin tidligere hustrus personlighet. Men han har aldri gitt uttrykk for dette i forhold til datteren.

Ankemotparten finner etter dette at det ikke er grunnlag for å flytte C fra det hjem og det lokalmiljø hvor hun er vant til å bo. Betydningen av ikke unødig å rippe opp i festnede forhold er understreket i en lang rekke høyesterettsavgjørelser, blant annet i dommen i Rt-1981-1154.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Innledningsvis bemerker jeg at avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret, etter barneloven §34 først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Retten er ikke bundet i sin vurdering ved at det foreligger en tidligere avtale mellom partene om foreldreansvaret. Det er en skjønnsmessig helhetsvurdering som skal finne sted. Rettspraksis kan nok gi veiledning, men jeg understreker at hver sak må vurderes konkret.

Utgangspunktet for min vurdering er at C nesten hele sitt liv har bodd sammen med faren, at han alene har hatt foreldreansvaret siden april 1980 og at hun sammen med faren og stemoren har bodd i R siden 1981. Boforholdene der er gode, C trives på skolen, har venninner og er opptatt med forskjellige fritidsaktiviteter. Hennes forhold til stemoren er utmerket. Spørsmålet blir da om det foreligger så sterke grunner at foreldreansvaret bør overføres til moren, slik at C flytter hjem til henne og går inn i hennes familie på Å. Jeg tilføyer at etter det opplyste har utøvelsen av samværsretten pågått uten vanskeligheter av betydning.

Det vesentlige nye i denne saken etter lagmannsrettens dom er den forklaring som skolepsykolog Trygve Torstein Stray har avgitt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Han sier der selv at han har kommet til en ny konklusjon i forhold til i lagmannsretten, nemlig at A bør få foreldreansvaret for C. Den nye konklusjon bygger på to besøk i hjemmet til ekteparet A. Under det ene av besøkene sa C til Stray at hun helst ville flytte til moren. C satt da på morens fang, og stefaren var også til stede.

Jeg er enig med ankemotparten i at denne uttalelse er avgitt under slike forhold at man ikke kan legge noen særlig vekt på den. I det hele tatt kan jeg ikke se at det er ført bevis for at C har tatt noe mer gjennomtenkt eller definitivt standpunkt til spørsmålet om hvem av foreldrene som hun helst vil bo hos. Jeg behøver da ikke å vurdere hvilken vekt man i tilfelle skulle legge på et slikt standpunkt fra en 8-åring, og i en sak som den foreliggende.

De nye og positive opplysninger om ekteparet A og G's hjem kan jeg i og for seg ikke se kan være av særlig betydning. Det har ikke vært bestridt at moren i dagens situasjon er skikket til å ta seg av sin datter.

Skolepsykolog Stray har kommet med enkelte kritiske bemerkninger om hjemmet til ekteparet B og D, og da særlig om B selv, og om at C har problemer. Etter den forklaring Stray gav for lagmannsretten, har denne oppfattet ham annerledes. Jeg går imidlertid etter omstendighetene ikke nærmere inn på dette. For så vidt opplysningene gjelder C, motsies de langt på vei av forklaringen fra C's klasseforstander, Ingunn Fonneløp. Det har ellers ikke vært mulig å få de kritiske opplysninger verifisert fra annen kilde, og skolepsykolog Stray tar selv visse forbehold i sin forklaring.

På grunnlag av de mange usikkerhetsmomenter som her gjør seg gjeldende, mener jeg at det må være riktig å bygge på at den ene av foreldrene ikke er vesentlig mer skikket til å ha foreldreansvaret og omsorgen for C enn den andre. Jeg finner således ikke å kunne legge avgjørende vekt på uttalelsene fra skolepsykolog Stray i strid med det bilde jeg ellers har kunnet danne meg på grunnlag av opplysningene i saken. Når det gjelder A, er det pekt på visse negative sider, som skal knytte seg til faren for hvordan det vil gå i fremtiden. Også dette mener jeg blir for usikkert og spekulativt.

Forholdet er da - slik jeg ser det - at vi har to foreldre som begge må anses vel skikket til å ta hånd om barnet. Vi har to hjem, to boligmiljøer og to skolemiljøer som stort sett er likeverdige. De to steder ligger i nærheten av hverandre, slik at det vil være lett for C å opprettholde en nær kontakt til enhver tid med den av foreldrene som ikke får foreldreansvaret. Når foreldrene står så likt, kommer hensynet til ikke å forrykke de bestående forhold inn med full tyngde. Det bør kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytning. En slik overvekt av hensyn er etter min oppfatning her ikke til stede.

Jeg finner således at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Det bør også gjelde omkostningsavgjørelsen. Etter omstendighetene finner jeg heller ikke at det bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Aasland og justitiarius Sandene: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Halvor Sigurdsen): - - -

Bakgrunnen for saken er følgende:

Før partene giftet seg i 1973 hadde de levd sammen etpar års tid i Danmark. Også etpar år etter ekteskapet ble de boende der. Våren 1975 oppstod det slike uoverensstemmelser mellom dem at A reiste hjem til Norge. Høsten s.å. kom B etter; de var da blitt enige om å forsøke å gjenoppta ekteskapet.

Våren 1979 søkte partene separasjon. A forklarer at dette fra hennes side bare var en formalitet, for å oppnå økonomiske fordeler. B bestrider at separasjonen var et proformaarrangement.

Separasjonsoverenskomsten gikk ut bl.a. på at A skulle ha foreldremyndigheten over C. Barnet var dengang nærmere tre år gammelt. A hadde også omsorgen for datteren E f. 1970 utenfor ekteskap.

Høsten 1974 begynte B studier v. - - - Distriktshøyskole, X, mens A hadde forskjellig arbeid i Y.

Det ble nokså raskt klart at B ønsket skilsmisse; han hadde truffet en ny kvinne. A forklarer at dette kom på henne som et sjokk. Ved denne tid arbeidet hun på et aldershjem, og måtte dra fra bopel kl. 05.00 hver morgen. Sammen med dette og omsorgen for to barn ble den forestående skilsmisse en for stor påkjenning; hun fikk sammenbrudd og måtte søke lege. Over nyttår 1980 var situasjonen slik at barnevernsnemnda i Y foreslo plassering av barna i fosterhjem. A sendte da bud på B og ba han overta omsorgen for barna i en overgangstid.

B, som siden nov. 1979 hadde bodd i leilighet i X sammen med sin senere hustru D, motsatte seg å ha foreldremyndighet og omsorg bare midlertidig. Han krevde foreldremyndigheten over C permanent tillagt seg. A aksepterte dette.

Den 1. april 1980 inngikk partene disse overenskomster:

Vedr. C:

«Fra 1. april 1980 overfører A foreldreretten over C, født xx.xx.1976, til B.

Fra samme dato betaler A et månedlig bidrag på kr. 390,-. Bidraget skal indeksreguleres slik at det hele tiden følger minstesatsen.»

Vedr. E:

«Fra 1. april 1980 overtar B, født xx.xx.1949, ansvaret for E, født xx.xx.1970.

Det er her underforstått at B forplikter seg til å bli godkjent som fosterfar og at A, født xx.xx.1951, fortsatt vil ha foreldreretten.

I denne avtale inngår også at A overfører offentlig trygd pluss bidrag på kr. 390,- pr mnd. fra samme dato. Barnebidraget skal indeksreguleres slik at det hele tiden følger minstesatsen.»

Barna flyttet samme dag til B og D i X. Fra ettersommeren 1980 var A elev v. telegrafistskolen i Z. Hun hadde her et samboerforhold, mer og mindre, med en mann bosatt på Æ. Utover høsten fikk B vanskeligheter med E. Han krevde at moren nå skulle overta omsorgen igjen. A hentet datteren 3. desember 1980 og hadde henne først hos seg på Æ. Siden ble barnet brakt til sin mormor i Y.

Såvidt retten forstår arbeidet A i X-distriktet i 1981. Hun hadde et samboerforhold i Ø fra våren til sept. 1981. I desember 1981 traff hun G. De flyttet sammen i juli 1982, i bolig på Å, som A hadde hjulpet til med oppføringen av. E bor sammen med moren. Samboerforholdet er kontraktsfestet. Saksøkeren har bevilling til å bruke A som slektsnavn.

B flyttet våren 1981 til R sammen med sin senere hustru. De giftet seg 26. november 1982. Der er en sønn i ekteskapet, H, født januar 1983. Fruen har et barn fra tidligere ekteskap F født 1974. Datteren bor hos sin mor. Ekteparet driver regnskapskontor i samme bygning som boligen, med to ansatte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ola Rygg, kst. lagdommer Finn Barkenæs og sorenskriver Stephen Stephensen): - - -

Lagmannsretten har i likhet med byretten funnet avgjørelsen av tvisten om foreldreansvaret vanskelig og tvilsom.

Det er etter lagmannsrettens mening atskillig som taler for å gi A foreldreansvaret.

For det første er det tale om en pike på 7-8 år. Det må generelt antas at en mor på mange måter vil ha bedre forutsetninger for å yte slik omsorg, støtte og rådgivning som en pike på dette alderstrinn har og kan forventes å få behov for, enn en far vil ha. Etter det inntrykk lagmannsretten har fått av partenes personlighet og holdninger, sammenholdt med opplysningene om C som en kanskje noe sky og reddsom pike, har det nevnte synspunkt i hvert fall ikke noen mindre gyldighet i det foreliggende tilfelle enn det i sin alminnelighet antas å ha.

Barnevernsnemndene i R og S har i likelydende vedtak av juni 1983 gått inn for at A gis foreldreansvaret for C. Skolepsykolog Torstein Stray har som nytt vitne for lagmannsretten forklart at C's preferanser går klart i favør av moren, dog uten at dette nødvendigvis innebærer noe ønske om å flytte til moren for å bo fast hos henne. C har etter vitnet Stray's vurdering et klart behov for mer kontakt med sin mor enn hun til nå har hatt. Det samme vitnet uttalte seg for øvrig meget positivt om sitt inntrykk av forholdene i familien B og D's hjem, og spesielt om forholdet mellom C og stemoren D. Vitnet Stray hadde slik lagmannsretten oppfattet ham ikke noen klar og entydig oppfatning av hvem av foreldrene C bør bo fast hos, men ga uttrykk for at Å har et bedre lekemiljø enn T, at C har god tilknytning til Å, og - som det vesentligste - at C bør få utvidet samvær med moren, enten ved å bo hos henne eller ved en romslig samværsordning.

De foran nevnte momenter er, ved siden av tilknytningen til halvsøsteren E som C bodde sammen med til hun var ca 6 år gammel, det som sterkest taler for en overføring.

Når det gjelder foreldrenes nye ektefeller, har lagmannsretten fått et positivt inntrykk både av D og G, - de vil etter all sannsynlighet fylle rollen som henholdsvis stemor og stefar for C på en helt ut tilfredsstillende måte. For D's vedkommende har man i så måte 4 års erfaring å bygge på, og det er ingen som har hatt noe å utsette på henne som stemor for C.

Etter lagmannsrettens mening er risikoen for uheldige utslag ved en eventuell overføring i det foreliggende tilfelle forholdsvis liten. På dette punkt faller lagmannsrettens vurdering noe annerledes ut enn byrettens. Lagmannsretten bygger her på sitt inntrykk av partene i saken og deres ektefeller, samt på opplysningene om C's tilknytning til miljøet på Å og hennes opptreden og sinnsstemning under besøk der.

A og G har som nevnt inngått ekteskap siden saken var oppe i byretten, de har fått og mistet et barn, har avfunnet seg med det uten at det synes å ha fått noen negative virkninger innen familien, og forholdet mellom ektefellene gir etter lagmannsrettens mening inntrykk av harmoni og stabilitet. Det er neppe noen større risiko for nytt skifte av samlivspartner innen familien A og G enn innen familien B og D eller for så vidt innen en hvilken som helst annen gjennomsnittsfamilie. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn å burde se helt bort fra de psykiske problemer A på et tidligere tidspunkt hadde og de reaksjoner og handlinger dette avstedkom hos henne. Slik situasjonen er nå, kan dette ikke ses å burde ha noen betydning for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål om hvem C bør være hos.

Lagmannsretten er enig med byretten i at heller ikke overenskomsten av 1. april 1980 og partenes forutsetninger for denne kan tillegges noen betydning. De opplysninger som foreligger må nok sies å støtte B's anførsel om at i hvert fall han med grunn måtte kunne gå ut fra at overenskomsten var ment som en varig ordning av spørsmålet om foreldreansvaret. Men til dette kan for det første sies at en forutsetning for overenskomsten fra A's side, nemlig at også E skulle bo hos B sammen med C, senere falt bort. Dernest, og som det under enhver omstendighet avgjørende, kommer at avgjørelsen nå må treffes ut fra hva som antas å være det beste for C, og for den vurderingen er partenes forutsetninger i 1980 uten betydning.

Det som sterkest taler for byrettens resultat, er etter lagmannsrettens mening det såkalte «status-quo-synspunktet». C har nå bodd hos sin far og stemor i vel 4 år, og det er ikke noe å utsette på forholdene i familien B's hjem. Noe «stemor-problem» foreligger ikke. C har snart gått sitt første skoleår på farens bosted, og må skifte skole hvis foreldreansvaret skal overføres. Hun bor nå sammen med en to år eldre stesøster og en vel 1 år gammel halvbror. Familien har god økonomi, og som fremhevet av advokat Peersen kan dette med «behov for å være hovedperson» ha flere sider. Det kan sies at selv om en overføring i dette tilfelle neppe vil innebære noen stor risiko med hensyn til omstilling og tilpasning for C, jfr. foran, så er de aktuelle forhold ikke slik at de tilsier noe skifte i de omgivelser hun nå gjennom 4 år har festnet i. Det er riktig som anført av advokat Peersen at dette er et generelt synspunkt som praksis i slike saker regelmessig har lagt til grunn.

Lagmannsretten er som byretten blitt stående ved at foreldreansvaret bør forbli hos B, og kan - bortsett fra det som er nevnt foran om betydningen av A's tidligere psykiske problemer - slutte seg til de hovedsynspunkter som har vært avgjørende for byretten. For lagmannsretten er det som nevnt hensynet til stabilitet i familiesituasjonen - «status quo-synspunktet» som har vært utslagsgivende. Til tross for at lagmannsretten anser risikoen for uheldige følelsesmessige virkninger ved en overføring som forholdsvis liten, vil det alltid knytte seg en viss usikkerhet til skifte av primære omsorgspersoner for et barn som fra 3-4 års alder har tilpasset seg et bestemt familiemiljø gjennom en såvidt lang periode som vel 4 år. Med den utvidede samværsordning partene i hovedsak er blitt enige om, antas C's behov for morskontakt å bli tilfredsstillende ivaretatt. Avstanden mellom partenes bosteder er såvidt liten at C om noen år vil kunne besøke sin mor på egen hånd også utenom samværsordningen, og det forutsettes at B ikke vil motsette seg dette. På det alderstrinn C er nå, kan hennes egne ønsker og preferanser med hensyn til fast bosted etter lagmannsrettens mening ikke tillegges avgjørende vekt. Noe klart tilkjennegitt ønske fra hennes side i så henseende foreligger for øvrig heller ikke. Annerledes kan det stille seg dersom hun om 3-4 år skulle ønske å bo fast hos moren, E og stefaren på Å. I så fall vil det være anledning til å ta spørsmålet opp igjen etter barneloven §37 siste ledd. I og med at hun nå allerede har bodd hos faren og hans familie i mer enn 4 år, vil betenkelighetene ved en eventuell flytting til Å antagelig ikke være vesentlig større da enn nå. Ved en slik eventuell senere vurdering vil man på et bedre grunnlag enn nå kunne ta hensyn til C's egne synspunkter og ønsker. - - -