LA-1992-600
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-04 |
| Publisert: | LA-1992-00600 |
| Stikkord: | Ekteskap, Ekteskapsloven av 1991 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 91-00912. - Agder lagmannsrett LA-1992-00600 A. |
| Parter: | Ankende part: A, X. (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Helle, Seljord). Motpart: B, X. (Prosessfullmektig: Advokat Inger Mo, Skien). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen. 3. Ekstraord. lagdommer Rolf Harto |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991), Tvistemålsloven (1915) §153, §180, Ekteskapsloven (1918) §56, Ekteskapsloven (1991) §79, §83, §94 |
År 1993 den 25. januar ble lagmannsrett holdt i rettssal 2, Statens Hus, Skien, til behandling av tvistemål for Telemark lagsogn.
År 1993 den 4. februar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder krav på underholdsbidrag fra fraseparert ektefelle.
A, som er født og oppvokst i Polen, og B giftet seg i Polen 28. november 1987. Begge ektefellene hadde vært gift tidligere, og de har begge en voksen sønn fra tidligere ekteskap. De flyttet til Norge i januar 1988. Kort tid etter flyttingen til Norge oppsto det problemer i samlivet. B tok ut stevning i separasjonssak 20. oktober 1989, og ektefellene ble separert ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 8. januar 1990. I forbindelse med separasjonen inngikk de en skifteavtale, hvor det avslutningsvis er sagt at "Vårt bo er med dette fullt og endelig opp og avgjort og ingen part har noe krav overfor den annen."
Ved stevning til Skien og Porsgrunn byrett av 20. september 1991 krevde A v/advokat Øystein Malmgren seg tilkjent underholdsbidrag av B, fastsatt etter rettens skjønn. B påsto seg frifunnet fra ethvert krav om underholdsbidrag.
Skien og Porsgrunn byrett avsa 27. april 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saksøkte, B, født xx.xx.1941, - - - 3 E, X, frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
B møtte uten prosessfullmektig for byretten og påsto seg ikke tilkjent saksomkostninger. Pkt. 2 i byrettens domsslutning skulle følgelig ha vært utelatt. Om enkelthetene i saksforholdet for øvrig, partenes anførsler for byretten og dennes vurdering av saken vises til byrettens domsgrunner.
A ved ny prosessfullmektig advokat Torgeir Helle har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. A hadde fri sakførsel for byretten og er gitt fri sakførsel også i ankesaken.
Ankemotparten B har i tilsvar imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. Under ankeforberedelsen har advokat Inger Mo meldt seg som prosessfullmektig for B.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Skien 25. januar 1993. Begge partene møtte og forklarte seg. Det ble ikke ført noen vitner. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, bortsett fra at lovgrunnlaget for avgjørelsen nå er bestemmelsene i den nye ekteskapsloven av 4. juli 1991 §79 annet og tredje ledd. Den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993, og etter loven §94 nr. 2 2. punktum skal bestemmelsene i blant annet §79 anvendes i saker om fastsettelse av bidrag "når avgjørelsen treffes etter ikrafttredelsestidspunktet." For øvrig er opplyst at fellesboligen nå er solgt - med betydelig tap - og boet skiftet i henhold til den skifteavtalen partene inngikk i forbindelse med separasjonen, uten utbetaling av noen boslodd.
A v/advokat Helle har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Byretten har uriktig lagt til grunn at As forsørgelsesevne ikke er blitt forringet som følge av ekteskapet. Det var nettopp ekteskapet med B, og de uriktige forespeilinger og uoppfylte løfter han ga om en fremtidig tilværelse i Norge, som medførte at hun sa fra seg arbeid, bolig og en trygg etablert tilværelse i Polen og ble med ham til Norge. Det er ikke riktig at A under enhver omstendighet ville ha forlatt Polen og bosatt seg i et vestlig land. Det var de bevisst usannferdige opplysningene hun fikk av ankemotparten om forholdene i Norge som var motiverende for hennes beslutning om å forlate Polen. Det er dette alene som har ført A opp i den situasjon hvor hun nå befinner seg, og som har gjort at hun må ha bidrag for å kunne klare seg økonomisk. Hun har opparbeidet en gjeld på kr 71.200,- i forbindelse med at hun utdanner seg som sykepleier, en utdannelse som forventes å være avsluttet i juni 1994. Hun mener hun bør tilstås et bidrag fra B på kr 4-5.000 pr. måned fra 1. oktober 1991 og frem til hun har avsluttet den utdannelsen hun er i gang med.
A har en sønn på 17-18 år som hun nå ikke har noen kontakt med, men som så lenge hun hadde kontakt bodde hos hennes familie i Polen. Hun tror årsaken til at hun har mistet kontakten med sønnen og sin øvrige familie i Polen er at B ikke holdt sitt løfte om å sørge for at også sønnen kunne få komme til Norge og bo sammen med dem her.
Som for byretten hevder A at hun ble utsatt for fysisk mishandling i ekteskapet, og at hun ikke fikk penger av B selv til de mest nødvendige ting.
Når det gjelder det rettslige grunnlag for kravet om bidrag, har A vist til den nye ekteskapsloven §83 siste punktum, til uttalelser i NOU 1987:30 på 54, samt til avgjørelser i Rt-1975-556, Rt-1978-450 og Rt-1992-1098 på 1100 nederst.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Ankemotparten, B, dømmes til å betale underholdsbidrag, fastsatt etter rettens skjønn, til den ankende part, A, med virkning fra 1. oktober 1991 og frem til endt utdannelse ved Y Sjukepleierhøgskole 1. juli 1994.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige."
B v/advokat Mo har i det vesentlige henholdt seg til byrettens begrunnelse, og har for øvrig i hovedsak anført:
Betingelsene for tilståelse av underholdsbidrag etter §79 annet ledd i den nye ekteskapsloven foreligger åpenbart ikke. Disse betingelsene er snevrere enn de tidligere kriteriene i ekteskapsloven av 1918 §56 annet ledd. Sakens parter har ingen fellesbarn, og det foreligger heller ikke noen slik situasjon som alternativet "fordelingen av felles oppgaver under samlivet" tar sikte på. Følgelig er det i denne saken bare spørsmål om vilkårene etter §79 tredje ledd - "særlige grunner" - kan sies å foreligge. Etter ankemotpartens mening kan det helt klart heller ikke bli spørsmål om bidrag på dette grunnlaget. Ekteskapet var meget kortvarig, det bestrides at det ble gitt usannferdige opplysninger om levevilkårene i Norge eller om Bs økonomiske status, og det bestrides at A ble utsatt for noen mishandling under ekteskapet. Det er riktig at A ble forespeilet lønnet arbeid i Norge, og at hun ikke fikk det. Men dette var noe B sa til henne i god tro, idet han hadde oppfattet utsagn fra en bedriftsleder i X slik at A kunne regne med å bli ansatt hos ham. Det viste seg da de kom til Norge at det var ulønnet arbeid det var spørsmål om.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Begge parter har fremlagt skriftlige opplysninger om sine økonomiske forhold og redegjort nærmere for disse og sin livssituasjon for øvrig.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og skal bemerke:
Partene er enige om at i ankesaken er lovgrunnlaget for det fremsatte krav §79 annet og tredje ledd i ekteskapsloven av 4. juli 1991, og ikke - slik stillingen var da saken var oppe for byretten - §56 annet ledd 1. og 2. punktum i ekteskapsloven av 1918.
Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at betingelsene for tilståelse av bidrag etter den nye ekteskapsloven §79 annet ledd åpenbart ikke foreligger. Lagmannsretten tar ikke stilling til om As ervervsevne kan sies å være blitt forringet som følge av ekteskapet med B. De to har ikke fellesbarn og hennes ervervsevne er heller ikke blitt forringet som følge av fordelingen av felles oppgaver under samlivet med ham. Det følger da direkte av ordlyden i §79 annet ledd at noe lovgrunnlag for krav om underholdsbidrag ikke kan søkes i §79 annet ledd.
Det blir da bare spørsmål om bidrag etter §79 tredje ledd. Vilkåret her er at "særlige grunner" taler for tilståelse av bidrag. Lagmannsretten kan ikke se at det ligger an til å anvende §79 tredje ledd i denne saken. B har selv en nokså anstrengt økonomi. Etter at byretten avsa sin dom er partenes fellesbolig solgt for kr 140.000,-. I henhold til skifteavtalen mellom partene har B alene overtatt ansvaret for udekket gjeld som følge av at salget skjedde til underpris. Hans betalingsevne er høyst begrenset etter de opplysninger som foreligger. Han har, i likhet med A, en voksen sønn fra et tidligere ekteskap. Det er ikke godtgjort at A har noe rettslig forsørgeransvar for sin sønn i Polen, slik at partene i denne relasjon må anses å stå i samme stilling. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til Lødrup: Familieretten etter ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 88, hvor det sies at "Hvis den det kreves bidrag av ikke har mer enn høyst nødvendig til å dekke egne behov, kan det ikke pålegges noen bidragsplikt." Etter lagmannsrettens mening er dette, i hvert fall for tiden, situasjonen for B.
Når det gjelder spørsmålet om B ga usannferdige forespeilinger om levevilkårene i Norge og løfter som ikke ble holdt, står påstand mot påstand. Lagmannsretten har ikke noe bevismessig grunnlag for å fastslå at A snakker sant om dette og B usant. Men det er A som må ha bevisbyrden for at hun ble ført bak lyset med hensyn til flyttingen til Norge, og noe bevis i så måte er ikke ført og ikke søkt ført.
Det samme gjelder med hensyn til den påståtte mishandlingen under ekteskapet. Det er på det rene at A oppsøkte Krisesenteret for kvinner i X og oppholdt seg der en tid i 1989, men det er ikke fremlagt legeerklæring eller ført noen vitner som kan bekrefte at hun ved den anledningen eller ved andre anledninger ble utsatt for voldelig mishandling fra Bs side. Under enhver omstendighet kan lagmannsretten vanskelig se at eventuell mishandling fra ektemannens side kan gi hustruen krav på underholdsbidrag etter alternativet "særlige grunner", slik saken for øvrig ligger an. Bestemmelsen i §79 tredje ledd tar sikte på å fange opp de åpenbare urimelighetstilfellene og er ment å skulle være en snever unntaksregel, jfr. NOU 1987:30 151 og Lødrup l.c. 87-88.
Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten vurderer ikke domsresultatet som rettslig tvilsomt. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes A å erstatte B omkostningene ved ankesaken. I henhold til oppgave fra advokat Mo utgjør Bs saksomkostninger kr 14.450,- som i sin helhet er advokatsalær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 14.450,- - fjortentusenfirehundreogfemti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.