LA-1992-618
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-08 |
| Publisert: | LA-1992-00618 |
| Stikkord: | Militærnekting, Militærnekterloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 92-00369. - Agder lagmannsrett LA-1992-00618 A. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Ivar Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Sveinung Koslung). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Hanssen, formann 2. Lagdommer John Årseth 3. Ekstra ord.lagdommer Finn Elseth |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965), Grunnloven (1814) §109, §5, §8 |
År 1993 den 5. januar ble rett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 8. januar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmål om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jfr. loven av 19. mars 1965 nr. 3 §1.
Den ankende part - Bjørn Ivar Nilsen - er født xx.xx.1961 og er nå oljearbeider i Nordsjøen. Nilsen møtte til sesjon 6. mai 1980. I en spørreblankett for klassifisering, som ble utfylt på sesjonen, har Nilsen bl.a. opplyst at han ønsket administrativ tjeneste og innkalling til førstegangstjeneste i juli 1981. Han ga ikke uttrykk for at han ønsket fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Etter innkalling møtte Bjørn Ivar Nilsen på Heistadmoen den 16. januar 1981 til avtjening av førstegangstjeneste i Infanteriet. Han søkte da om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner og ble dimmitert den 17. samme måned. Den 9. februar 1982 innvilget Justisdepartementet Nilsens søknad.
Etter innkalling til avtjening av siviltjeneste i 1983 søkte Bjørn Ivar Nilsen om tilbakeføring til militærtjeneste. Hans søknad ble innvilget ved Justisdepartementets vedtak 12. september 1985. Generalkrigskommisæren tilbakeførte Nilsen til Infanteriet og besluttet at han skulle gjennomføre førstegangstjenesten så snart som mulig. I samsvar med dette ble han innkalt til å møte på Heistadmoen 8. april 1986. Denne innkallingen ble ikke mottatt av Nilsen, og han fikk ny innkalling til å møte 8. juli samme år, men møtte ikke. Den 9. samme måned mottok Infanteriet en ny søknad fra Nilsen om avtjening av siviltjeneste. Denne søknaden ble avslått ved Justisdepartementets vedtak av 5. oktober 1990. Departementets vedtak ble truffet på grunnlag av en helhetsvurdering der det ble vist til at Nilsen ikke var villig til å avgi muntlig forklaring.
Den 18. mars 1991 ga Bjørn Ivar Nilsen uttrykk for at han ikke var villig til å utføre noen form for militær tjeneste. Av den grunn reiste ankemotparten - Staten v/Justisdepartementet - ved stevning til Skien og Porsgrunn byrett av 24. februar 1992 sak mot ham i medhold av lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §5 første ledd med påstand om at vilkårene for fritak etter loven §1 ikke er til stede. Nilsen tok til motmæle. Den 5. juni samme år avsa byretten - byrettsdommer Jahn Mydland som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita Bjørn Ivar Nilsen født xx.xx.1961, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er ikke til stede."
Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, partenes anførsler for byretten og dennes avgjørelsesgrunner, vises det til byrettens dom.
På vegne av Bjørn Ivar Nilsen har advokat Øyvind Solberg i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er angrepet. På vegne av Staten v/Justisdepartementet har Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Skien 5. januar 1993. Nilsen, som møtte sammen med sin prosessfullmektig, avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken, og som lagmannsretten vil komme tilbake til i den utstrekning det har betydning for avgjørelsen. Saken foreligger for lagmannsretten i vesentlig samme stilling som for byretten.
Bjørn Ivar Nilsen har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
For å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter militærnekterloven §1 må to kumulative vilkår være oppfylt. For det første må den vernepliktiges overbevisning ha et slikt innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. For det annet må denne overbevisningen ha tilstrekkelig styrke og dybde. I dette tilfellet er det ikke tvilsomt at overbevisningens karakter tilfredsstiller loven krav. Det er overbevisningens styrke som er tvistetemaet.
På dette punkt må retten legge fire prinsipper til grunn for sin avgjørelse. For det første er det Bjørn Ivar Nilsens overbevisning idag som er avgjørende, jfr. Rt-1982-585 flg. Videre er det Staten som har bevisbyrden for at vilkårene ikke foreligger. Dette er den samme bevisbyrde som i straffesaker. Dessuten må Nilsens overbevisning vurderes på grunnlag av hans egne subjektive forutsetninger. Retten skal ikke foreta en prøving av om Nilsens standpunkt er riktig eller ikke. De indikatorer eller momenter Staten påberoper som bevis for at Bjørn Ivar Nilsens pasifistiske overbevisning ikke har slikt alvor som loven krever er verken hver for seg eller samlet tilstrekkelig til å oppfylle den bevisbyrde som påhviler Staten.
At Bjørn Ivar Nilsen på sesjonen i 1980 ikke ga uttrykk for at han er militærnekter, kan ikke tillegges særlig vekt. Dette moment er for øvrig heller ikke vektlagt av Justisdepartementet som i 1982 fritok Nilsen. Selv om han også i 1980 var pasifist, hadde han på den tiden ikke utformet noen taktikk for sin holdning til myndighetene. Nilsen følte seg dessuten underlegen i intervjusituasjonen og sa seg enig i det vedkommende offiser foreslo for ham.
Det er ikke dekkende å betegne Bjørn Ivar Nilsens holdning til militærtjenesten som vinglete. Han er pasifist og kan ikke under noen omstendighet avtjene slik tjeneste. Hans overbevisning, som i første rekke er basert på humanetiske, miljømessige og antiautoritære verdier, forbyr ham også å utføre siviltjeneste. Dette fordi slik tjeneste er en forutsetning for og en del av det militære system. For å kunne opprettholde et militært forsvar er det nødvendig med siviltjeneste, slik at de som ikke passer i militæret kan havne der. Å motsette seg både militær- og siviltjeneste er et konsekvent og rasjonelt standpunkt som for øvrig har vært forfektet helt fra 1920-årene. Nilsen, som mener ikkevoldelig sivil ulydighet er et egnet virkemiddel til å gjennomføre sine standpunkter, har etter at han møtte til sesjon kommet fram til en taktikk der han søker siviltjeneste når han er i militæret og militærtjeneste når han skal utføre siviltjeneste. For ham er en slik fremgangsmåte målrettet og rasjonell. Nilsen har tidligere ikke ønsket å gjøre et slikt standpunkt klart. Han har ikke noe ønske om å avtjene i fengsel. For øvrig har han bare en gang etter sesjonen søkt seg tilbake til militæret. Nilsen unndrar seg ikke militærtjeneste av bekvemmelighetsgrunner, men fordi det strider mot hans alvorlige overbevisning. Loven stiller ikke noe krav om at den som skal fritas må ha engasjert seg i fredsarbeid. Dette er heller ikke vanlig at de som blir fritatt har utført slikt arbeid. Bjørn Ivar Nilsens antiautoritære grunnholdning gjør det for øvrig vanskelig for ham å delta aktivt i organisasjonsmessig arbeid. Han gir imidlertid økonomisk støtte til bl.a. fredsog miljøvernorganisasjoner, deltar i diskusjonsgrupper om samfunnsspørsmål, søker å påvirke vernepliktige til å søke seg fritatt og gir bl.a. fredslitteratur i presanger til kjente.
At Bjørn Ivar Nilsen har nektet å forklare seg for politiet, skyldes i første rekke hans mangel på tillit til denne etat. Dette har sammenheng med at politiet også har overvåkingsoppgaver, og at han har mistanke om å ha vært telefonavlyttet. Nilsen har hele tiden vært villig til å forklare seg til andre.
Det er ikke grunnlag for Statens påstand om at Bjørn Ivar Nilsen gjentatte ganger har unnlatt å motta brev. Det er bare ett brev som militære myndigheter har sendt til Nilsen og som enten ikke har kommet fram til ham eller blitt sendt i retur. Dette ble sendt til en oppgitt adresse i Risør lenge etter at han hadde flyttet derfra.
Det er nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Bjørn Ivar Nilsen født xx.xx.1961 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede."
Staten har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Regelen om alminnelig verneplikt er fastslått i Grunnloven §109. En avveining mellom Statens interesser og hensynet til den enkelte har ført til bestemmelsen om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Det eksisterer imidlertid ingen rett til fritak for siviltjeneste.
Militærnekterloven §1 setter krav til både innhold og styrke eller alvor i den vernepliktiges overbevisning. I denne saken er det springende punkt om Bjørn Ivar Nilsens overbevisning har tilstrekkelig alvor. Det følger av loven ordlyd og er uttalt av Høyesterett, bl.a. i Rt-1979-1544 flg., at det må stilles strenge krav til overbevisningens alvor. Staten er enig i at det er situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende, men likevel slik at Nilsens tidligere opptreden er relevant.
Bjørn Ivar Nilsen har gitt uttrykk for at han har et pasifistisk syn. For Staten står det imidlertid helt klart at dette syn ikke tilfredsstiller det strenge krav loven setter til en alvorlig overbevisning. Nilsen har drevet et bevisst spill for å unndra seg militærtjenesten.
Bjørn Ivar Nilsens oppgir taktiske hensyn som begrunnelse for sin vinglete holdning, en taktikk som skal være basert på sivil ulydighet. En slik taktikk, som først ble kjent i byretten, er ikke egnet til å skape tillit til at et pasifistisk standpunkt representerer en alvorlig overbevisning hos ham. Det er mer egnet til å bevise at han unndrar seg tjenesten av bekvemmelighetsgrunner. Det er for øvrig dårlig samsvar mellom en holdning gående ut på sivil ulydighet og den unnaluring Nilsen har gjort seg skyldig i. Han har ikke spilt med åpne kort.
Bjørn Ivar Nilsens spill overfor lensmannen i Bamble er også lite tillitvekkende. Hans mistillit til politiet synes helt ubegrunnet, i alle fall i forhold til det avhør en lensmannsbetjent skulle foreta av ham. Nilsen har tidligere forklart seg til politiet, en forklaring som for øvrig førte til at han på den tiden ble fritatt for militærtjeneste. Han hadde selvsagt intet å frykte ved å avgi en muntlig forklaring til lensmannen om sitt standpunkt til militærtjeneste. Bjørn Ivar Nilsen har ikke engasjert seg utad i f.eks. fredsskapende arbeid. Dette er også en indikasjon på at han ikke har en slik alvorlig overbevisning som loven krever. Samtaler med venner om bl.a. fredsspørsmål, å gi bort bøker i julegaver og å delta i enkelte demonstrasjoner kan ikke sies å bekrefte hans engasjement på dette området. Nilsens miljøbevissthet har heller ikke ført til synbart engasjement.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostniger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er enig med byretten og kan på vesentlige punkter tiltre byrettens begrunnelse. I tillegg vil lagmannsretten bemerke:
Militærnekterloven §1 oppstiller to vilkår, som begge må være oppfylt, for at en vernepliktig kan og skal fritas for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Mannskapet må ha en alvorlig overbevisning, som dessuten må ha et innhold gående ut på at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Overbevisningen kan ha religiøst, etisk, politisk eller annet innhold, men må ha ført til at den vernepliktige har inntatt et pasifistisk standpunkt. Standpunktet må ha en slik styrke, dybde eller intensitet at det kan karakteriseres som en alvorlig personlig overbevisning. På dette punkt stiller loven meget strenge krav. Ikke en hvilken som helst mening eller oppfatning betinger fritak for militærtjeneste. Det er den vernepliktiges overbevisning på tidspunktet for domsavsigelsen som skal legges til grunn, men likevel slik at varierende standpunkter under sakens gang kan ha betydning for rettens vurdering av om overbevisningen har tilstrekkelig styrke. Lagmannsretten er enig med Bjørn Ivar Nilsen i at det er Staten som har bevisbyrden for at loven krav til overbevisning ikke er oppfylt.
Bjørn Ivar Nilsen har i lagmannsretten gitt uttrykk for at han ikke under noen omstendighet kan tenke seg å gjøre militærtjeneste. Dette standpunkt, som han hevder å ha hatt fra før han møtte til sesjon i 1980, er oppgitt å være basert på humanetiske, miljømessige og anti-autoritære verdinormer. Etter å ha hørt Nilsens forklaring og sammenholdt denne med de varierende standpunkter han har inntatt siden sesjonen i 1980, må det i hvertfall kunne reise berettiget tvil om hans standpunkt og uttrykk for en overbevisning som tilfredstiller loven krav til innhold. Lagmannsretten finner det imidlertid unødvendig å ta uttrykkelig stilling til dette, idet retten etter en samlet vurdering finner det helt klart at Nilsens standpunkt i hvert fall ikke tilfredsstiller loven krav til overbevisningens alvor. I denne vurderingen legges det ikke bare vekt på de standpunkter Nilsen har gitt uttrykk for i sine søknader om fritak og i retten, men også hans opptreden for øvrig fra sesjonen i 1980.
At Bjørn Ivar Nilsen - etter å ha blitt fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner - søkte seg tilbake til militæret for deretter å søke om fritak på nytt, er i seg selv neppe tilstrekkelig til å fastslå at loven krav om alvorlig overbevisning ikke foreligger. En slik opptreden vil imidlertid måtte begrunnes på en plausibel måte fra Nilsens side. I motsatt fall gir den en sterk indikasjon på at hans standpunkt ikke representerer noen alvorlig overbevisning. Nilsen hevder at hans opptreden er uttrykk for sivil ulydighet og som sådan både målrettet og konsekvent. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Nilsen søkte først om tilbakeføring til militæret etter at han var innkalt til siviltjeneste i 1983. Han søkte dessuten først om nytt fritak for militærtjeneste etter at han i 1986 for annen gang var innkalt til førstegangstjeneste. Lagmannsretten kan ikke se at Nilsen har hatt akseptable eller saklige grunner til å unnlate å møte fram for å gi muntlig forklaring om sitt standpunkt til lensmannen i Bamble. Disse forholdene må ses i sammenheng og trekker da sterkt i retning av at Nilsen har undratt seg tjenesten av bekvemmelighetsgrunner og ikke av alvorlige overbevisningsgrunner.
At Bjørn Ivar Nilsens pasifistiske standpunkt ikke har gitt seg utslag i samfunnsmessig engasjement i form av deltagelse i freds- eller miljøbevegelser, er i seg selv heller ikke diskvalifiserende. I dette tilfellet må imidlertid manglende engasjement få betydning når det sees i sammenheng med hans opptreden for øvrig. For lagmannsretten vitner det ikke om en alvorlig pasifistisk overbevisning når Nilsen inntar forskjellige standpunkter til militærtjeneste, bevisst forsinker saksbehandlingen og dessuten ikke har vist samfunnsmessig engasjement av betydning for å fremme sitt standpunkt.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. I samsvar med lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §8 første ledd 1. punktum finner lagmannsretten å måtte pålegge Bjørn Ivar Nilsen å erstatte sakens omkostninger for denne instans. Lagmannsretten kan ikke se at Nilsen har hatt rimelig grunn til å anke byrettens dom og finner å måtte dømme ham til å erstatte Statens samlede utgifter som av advokat Sveinung Koslung er oppgitt til kr 9.700,-, hvorav kr 8.000, utgjør salæret.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Bjørn Ivar Nilsen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å erstatte Staten v/Regjeringsadvokaten sakens omkostninger for denne rett med 9.700 - nitusensjuhundre - kroner.