Rt-1979-1544

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-12-07
Publisert:	Rt-1979-1544
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 166/1979.
Parter:	Trond Singsaas (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae) mot Staten ved Justisdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen - til prøve).
Forfatter:	Bølviken, Røstad, Hellesylt, Holmøy, Mellbye
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Bølviken: Trond Singsaas, som er født i 1950, og som møtte til sesjon i 1969, ble innkalt til førstegangstjeneste i det militære fra 5. juli 1972. Etter søknad av 19. juni 1972 ble han av Justisdepartementet den 3. november 1972 fritatt for slik tjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Samtidig ble Singsaas overført til sivil tjeneste. Etter flere utsettelser av denne tjeneste møtte han i januar 1974 på daværende forskole for sivilarbeidere på Ringebu. Han gjennomgikk 3 måneders forskole og ble deretter overført til tjeneste ved Blåkorshjemmet i Trondheim. Den 4. juli 1974 ble han etter egen søknad tilbakeført til tjeneste i forsvaret. Han var da allerede den 14. juni dimittert fra den sivile tjeneste.

Etter dette ble Singsaas innkalt til militær førstegangstjeneste fra 6. oktober 1975. På søknad fikk han utsettelse til 1. januar 1976, og deretter - i forbindelse med studier i Irland - utenrikspermisjon for tiden 15. november 1975 til 1. juli 1976. Samtidig fikk han beskjed om at han var oppført til innkalling i oktober 1976. Etter å ha fått slik innkalling i august 1976, søkte han på ny om utsettelse, dennegang til 1. januar 1977. Utsettelse ble avslått 21. september 1976. Deretter, den 1. oktober 1976, søkte Singsaas på ny om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. På grunn av søknaden møtte han ikke til den tjeneste han var utkalt til. Denne gang ble søknaden om fritaking avslått av Justisdepartementet. Da Singsaas ikke var villig til å utføre militær tjeneste, ble sak anlagt etter §5 i loven av 1965.

Trondheim byrett avsa dom i saken den 15. mars 1978. Dommen har denne domsslutning:

«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Trond Singsaas for militærtjeneste er til stede.»

Staten anket til Frostating lagmannsrett, som den 11. desember 1978 avsa dom med denne domsslutning:

«Trond Singsaas fyller ikke vilkårene for å fritas for militær tjeneste i henhold til § li lov av 19. mars 1965 om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom har Trond Singsaas påanket til Høyesterett.

Sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tid-

Side:1546

ligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Trondheim byrett, hvor Trond Singsaas og hans far Jon Singsaas har avgitt forklaring. Jon Singsaas ble ført som vitne også for byretten og lagmannsretten. Under bevisopptaket ble fremlagt et brev av 14. juni 1979 fra Trond Singsaas til hans prosessfullmektig. Dette brev ble lest opp og vedtatt som del av hans rettslige forklaring.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og lagmannsretten.

Ved sin prosessfullmektig har han særlig fremholdt:

Det har i relasjon til §1 i loven av 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner vært sondret mellom overbevisningens innhold - om den er reservasjonsløs i tilstrekkelig grad - og overbevisningens alvor eller styrke. Det kan ikke være tvilsomt at Singsaas' overbevisning tilfredsstiller kravet til reservasjonsløst innhold. Spørsmålet er om overbevisningen har den tilstrekkelige fasthet og dybde.

Når det gjelder det siste spørsmål, fremholder prosessfullmektigen det sammensatte, komplekse, i Singsaas' nektelsesgrunnlag. Samtidig som Singsaas har en grunnfestet pasifistisk holdning, er han politisk engasjert i kampen mot undertrykkelse, for et bedre samfunn. Det som skjedde i 1974, da Singsaas søkte seg tilbake til forsvaret, var en forskyvning av tyngdepunktet fra hans pasifistiske grunnholdning til hans politiske engasjement for undertrykte folkegrupper. En slik forskyvning er verken sjelden eller merkelig i en så vanskelig og kompleks vurderingssammenheng. To viktige politiske begivenheter - militærkuppet i Chile og de militæres maktovertagelse i Portugal - tvang Singsaas til å ta sitt pasifistiske standpunkt opp til revurdering, idet disse begivenheter syntes å vise at det var nødvendig å gjøre bruk av våpen i enkelte typer konflikter. Dette endrede standpunkt som Singsaas i 1974 tok, viste seg imidlertid å være et feilgrep. Det førte til store personlige konflikter, og han fant tilbake til sitt konsekvente pasifistiske standpunkt.

Prosessfullmektigen understreker at det i den foreliggende praksis i militærnektersaker er akseptert både at det er skjedd endringer i overbevisningen i tiden som ligger forut for dommen, og at det kan skje endringer i fremtiden. Praksis har ikke stilt krav om at overbevisningen skal være fastlåst en gang for alle. Det domstolene må bygge på, er overbevisningen på det tidspunkt da avgjørelsen treffes. Spørsmålet i denne sak er derfor om det ut fra en konkret vurdering av Singsaas' overbevisning idag er grunnlag for fritaking for militærtjeneste.

Når det gjelder det forhold at Singsaas først søkte om ny fritaking etter at siste søknad om utsettelse av den militære førstegangstjeneste var avslått, bemerker prosessfullmektigen at Singsaas var i en vanskelig konfliktssituasjon, hvor hans standpunkt ble modnet etter hvert, og at det ellers er menneskelig å utsette en avgjørelse.

Lagmannsrettens vurdering innebærer etter prosessfullmektigens mening en mistenkeliggjøring av Singsaas' motiver som det ikke er

Side:1547

grunnlag for. Det dreier seg her om en seriøst tenkende ungdom, som har befunnet seg i en konfliktsituasjon, men som har tatt et alvorlig, gjennomtenkt og klart pasifistisk standpunkt.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Også staten har gjort gjeldende stort sett samme anførsler som tidligere, og ellers henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Det fremholdes blant annet at Singsaas' overbevisning ikke har den karakter og fasthet som er nødvendig for fritaking etter loven. Hans opptreden i årene 1974 til 1976, etter overføringen til forsvaret og før han på ny søkte om fritaking av overbevisningsgrunner, manifesterer et uproblematisk forhold til den militære tjenesteplikt. Det er intet i denne periode som tyder på konflikt med hensyn til overbevisning. Tvert om, hans opptreden i denne tid lar seg ikke forene med en alvorlig pasifistisk holdning. Det pekes i denne forbindelse særlig på at Singsaas så sent som i sin søknad av 6. september 1976 om utsettelse med førstegangstjenesten erklærte at han var klar for avtjening av sin verneplikt fra 1. januar 1977. Det er - anføres det - ikke tilstrekkelig å bygge på det Singsaas selv uttaler om sin pasifistiske overbevisning. Hans uttalelser må vurderes i lys av hans opptreden ellers.

Etter statens oppfatning er det grunn til å sette spørsmålstegn ikke bare ved alvoret i Singsaas' overbevisning, men også ved overbevisningens innhold.

Staten har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige også tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere mitt syn noe nærmere.

Etter lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 er vilkåret for fritaking at det er grunn til å gå ut fra at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Om forståelsen av denne bestemmelse viser jeg særlig til den gennomgåelse av lovforarbeider og rettspraksis som er foretatt i Høyesteretts dom i Rt-1969-1285 flg.. (Hekstad-dommen).

Utgangspunktet er at den militære tjenesteplikt er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsipp som den tvungne verneplikt bygger på, og at loven stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til at enkelte blir fritatt for slik tjeneste. Overbevisningen må, enten den er basert på religiøse, moralske, politiske eller andre motiver, bygge på et klart pasifistisk grunnlag. Og kravene er strenge både til overbevisningens innhold og styrke. Det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst. Og det må være en overbevisning av slik styrke og fasthet at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den

Side:1548

vernepliktige, så alvorlig at hensynet til denne konflikt må gå foran også i den situasjon da verneplikten for alle andre blir en realitet.

Singsaas har i sine søknader om fritaking gitt uttrykk for et absolutt og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt. Det gjelder både søknaden i 1972 og søknaden i 1976, som viser til den første søknaden. I tiden mellom disse søknader, i 1974 da Singsaas søkte om tilbakeføring til forsvaret, gav han imidlertid uttrykk for en annen holdning. Han erklærte da at det var inntrådt «en forandring av mine etiske og politiske holdninger. Jeg betrakter ikke lenger en pasifistisk livsholdning for å være i pakt med mine politiske målsettinger.»

Når det gjelder innholdet av Singsaas' overbevisning, om den er så reservasjonsløs og absolutt som han hevder, er det i første rekke hans egne utsagn vi har å bygge på. Når det gjelder vurderingen av overbevisningens fasthet og styrke, må hans opptreden for øvrig i de år det gjelder, være av sentral betydning. Men den tvil som da oppstår med hensyn til overbevisningens fasthet og styrke, kan nok også virke tilbake på vurderingen når det gjelder innholdet av overbevisningen.

Allerede det faktum at Singsaas i 1974 søkte tilbakeføring til forsvaret, skaper tvil om alvoret i hans overbevisning. Han har forklart at det som den gang endret hans overbevisning, var de politiske begivenheter i Chile og Portugal. I søknaden om tilbakeføring omtaler han «internasjonale hendinger som viser at høyreorienterte og fascistiske krefter ikke har skydd noen midler for å knekke progressive bevegelser», og i tilknytning til dette: «Et viktig punkt ligger i at jeg betrakter politisk arbeid blant norske soldater på alle mulige plan som nødvendig for å demme opp for muligheten til liknende forsøk i vårt land.» Ellers har Singsaas i det tidligere nevnte brev av 14. juni 1979 til prosessfullmektigen uttalt at det var under sitt opphold på forskolen på Ringebu at han fikk «det første skudd for baugen». Om dette sier han i brevet: «Jeg fant mine medelevers holdninger veldig likegyldige når det gjaldt samfunnsspørsmål generelt og forsvarspolitiske spørsmål spesielt. Etter hvert stilte jeg spørsmålstegn ved verdien av den sivile tjenesteplikt i det hele, da den ikke fortonte seg særlig meningsfylt i relasjon til den samfunnsinnsats den etter min oppfatning burde være».

Singsaas' begrunnelse for søknaden om tilbakeføring til forsvaret - begivenhetene i Chile og Portugal, det manglende samfunnsmessige engasjement hos medelevene på forskolen og ønsket om politisk arbeid blant soldatene - gir etter min mening grunn til tvil om hans overbevisning har vært av den karakter at det vil bli en samvittighetskonflikt for ham å måtte utføre militær tjeneste.

Og tvilen blir størte når man ser Singsaas' opptreden i sammenheng. På sesjonen i 1969, da han ble innrullert i forsvaret, søkte han ikke om fritaking for militærtjeneste, til tross for at han allerede i sin første søknad herom uttaler at han siden sin tidligste ungdom da hans politiske interesse våknet, har vært overbevist pasifist. Fritaking søkte han først i 1972 da han fikk innkallelse til førstegangstjeneste. Etter overføringen til sivil tjeneste søkte han flere ganger om utsettelse av denne. Etter bare 5 måneders sivil tjeneste Søkte han om

Side:1549

tilbakeføring til forsvaret, og han søkte ikke om ny fritaking for militærtjeneste før han hadde utnyttet fullt ut de muligheter som var for utsettelse også med den militære tjeneste. Dette til tross for at han har forklart at han i løpet av kort tid etter tilbakeføringen, senest sommeren 1975, kom til at søknaden herom var et feilgrep.

For øvrig har Singsaas gitt uttrykk for at oppholdet i Irland fra oktober 1975 til mai 1976 bestyrket ham i denne oppfatning. Men heller ikke da han kom hjem fra Irland, søkte han om fritaking. Tvert om erkjente han i august 1976 mottagelsen av innkallelsen til førstegangstjeneste i oktober 1976, som han for øvrig var gitt varsel om i forbindelse med utsettelsen i 1975. I sin utsettelsessøknad av 6. september 1976 gjorde han oppmerksom på at de 5 måneders sivile tjeneste han hadde utført, skulle gå til fradrag i førstegangstjenesten. Han sa i søknaden intet om at han nå så seg ute av stand til å utføre slik tjeneste. Tvert om uttalte han at han etter eksamen før jul var «klar for avtjening av verneplikten». Om denne siste uttalelse har Singsaas under bevisopptaket for Høyesterett uttalt at han mente å ha sine ord i behold når han brukte ordet «verneplikt», idet dette kunne henspille både på militær og sivil tjenesteplikt. Søknaden gjaldt imidlertid uttrykkelig utsettelse av den militære førstegangstjeneste som Singsaas da var innkalt til. Få dager etter at han fikk avslag på denne siste søknad om utsettelse av førstegangstjenesten, sendte han så inn ny søknad om fritaking av overbevisningsgrunner. At søknaden om ny fritaking kom på dette sene tidspunkt, har han forklart med at han trengte tid til å forberede den.

Etter min mening er Singsaas' opptreden, når den ses i sammenheng, uforenlig med et grunnfestet pasifistisk standpunkt. Han var etter egen forklaring senest sommeren 1975 kommet til at hans søknad om tilbakeføring til forsvaret var et feilgrep, og han visste etter utsettelsen i 1975 et helt år at han ville bli innkalt til tjeneste i oktober 1976. Han har ikke gitt noen akseptabel forklaring på at han ventet så lenge med å søke om ny fritaking.

Etter en samlet vurdering av det faktiske begivenhetsforløp som vi her har for oss, mener jeg at det også kan reises berettiget tvil om Singsaas har hatt den absolutte og reservasjonsløse overbevisning av pasifistisk art som han hevder å ha. Iallfall finner jeg ikke å kunne legge til grunn at hans overbevisning har vært av tilstrekkelig alvorlig karakter til at han har krav på fritaking av overbevisningsgrunner.

Prosessfullmektigen for Høyesterett har særlig understreket det komplekse i Singsaas' overbevisning, at forskyvningen fra den pasifistiske grunnholdning til det samfunnsorienterte engasjement var midlertidig, og at det er overbevisningen på det tidspunkt da dom avsies, som er avgjørende. Jeg er enig i at det er overbevisningen på dette siste tidspunkt som er avgjørende. Det må også etter omstendighetene aksepteres at det har vært en utvikling i den vernepliktiges overbevisning. Dette er særlig Høyesteretts dom i Rt-1973-1044 (Berge-dommen) et eksempel på. Omstendighetene i nærværende sak ligger imidlertid helt annerledes an. Singsaas' tilfelle synes for så vidt bedre å kunne sammenliknes med det tilfelle som Høyesterett på-

Side:1550

dømte i sak i Rt-1976-1177 (Rune Berg-saken).

Jeg kommer etter dette til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Staten har ikke påstått saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Holmøy og Mellbye: Likeså

Av byrettens dom (byrettsdommer Rolf Theisen): - - -

Trond Singsaas, født xx.xx.1950, tok artium i 1969 og begynte samme høst sine studier. I 1977 tok han eksamen som cand. philol. og han er nå lektor ved Rissa videregående skole.

Den 19.6.1972 søkte han om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Søknaden er sålydende:

«Jeg vil herved få søke om overføring til sivil tjeneste, i henhold til lov av 19. mars 1965.

Mitt navn: Trond Singsaas, født xx.xx.1950.

Militært nummer: 54512/70

Adresse: Mårveien 4, 1346 Gjettum

Yrke: Student med avlagte eksamener i engelsk mellomfag, og sosiologi grunnfag.

Jeg er innkalt til førstegangstjeneste 5. juli 1972.

Med dette rekner jeg med å få utsettelse til søknaden er ferdigbehandlet og avgjort. Jeg vil forøvrig få opplyse om at min bopel fram til 1. juli vil være: Ullins veg 20, Trondheim.

En kort begrunnelse for mitt overbevisningsgrunnlag:

Jeg har siden min tidligste ungdom da min politiske interesse våknet, vært overbevist pasifist. Og med pasifisme mener jeg kamp mot undertrykking der den forekommer, med ikke-voldelige midler. Ut fra mitt etiske grunnsyn er det prinsipalt galt å ta livet av et annet menneske, og enda mer forkastelig å bli opplært til å drepe. Det kan tenkes konflikter av en så alvorlig art at våpenbruk kan være eneste farbare utveg for mange, men personlig ville jeg i enhver situasjon prøve å bruke ikke-voldelige midler. Dette ut fra den tankegang at mål og middel henger nøye sammen, og at kamp mot undertrykking også er en kamp for et bedre samfunn. Dette synet kan appliseres på en rekke konkrete situasjoner, men det vil føre for langt å komme inn på det her. Dessuten er en soldat forpliktet til å drepe den han får ordre om å drepe. De politiske myndigheter bestemmer til enhver tid hvem som er fienden, og den menige soldat risikerer å måtte tillintetgjøre andre mennesker som han betrakter som sine venner, politiske meningsfeller eller religiøse brødre. Soldaten blir en manipulert brikke som må kjempe hvor, når og mot hvem de politiske makthavere måtte finne det for godt. Dette fører til enda et etisk problem ved et militært forsvar.

Jeg vil løse konfliktene ved å kjempe for opprettelsen av et ikke-voldelig

Side:1551

forsvar. Derfor ber jeg meg sjøl fritatt for militær tjeneste. Jeg anser opplæring i ikke-voldsmetoder for å være et høvelig bidrag fra min side til vårt samfunn med hensyn til forsvar for dets verdier. Jeg er ikke villig til å utføre noen som helst form for militær tjeneste.

Attest som bekrefter min overbevisning er vedlagt, og flere kan skaffes dersom det anses nødvendig.»

Ved Justisdepartementets vedtak av 3.11.1972 ble han fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Singsaas ble deretter innkalt til avtjening av sivil tjeneste. På bakgrunn av søknader i forbindelse med sin utdannelse fikk han utsettelse med fremmøte, og han møtte først til tjeneste den 7.1.1974. Han avtjente i alt 159 dagers sivil tjeneste.

Den 5.6.1974 skrev han sålydende brev til Justisdepartementet:

«Med dette vil jeg be om overflytting fra siviltjeneste til Forsvaret.

Begrunnelsen for dette ligger i en forandring av mine etiske og politiske holdninger. Jeg betrakter ikke lengre en pasifistisk livsholdning for å være i pakt med mine politiske målsettinger. Denne forandringa har særlig vært influert av internasjonale hendinger, som viser at høyreorienterte og fascistiske krefter ikke har skydd noen midler for å knekke progressive bevegelser.

Et viktig punkt ligger i at jeg betrakter politisk arbeid blant norske soldater på alle mulige plan som nødvendig for å demme opp for muligheten til liknende forsøk i vårt land. Og da jeg ikke lengre finner å kunne avvise voldsbruk i enkelte typer konflikter, som for eksempel den ovenfornevnte, anser jeg mine grunner for å nekte å utføre militærtjeneste for å være bortfalt.»

Ved Justisdepartementets vedtak av 4.7.1974 ble Singsaas tilbakeført til militærtjeneste. Han var kort før dette blitt dimittert fra sivil tjeneste.

Den 27.8.1975 ble han innkalt til avtjening av militærtjeneste, men han fikk utsettelse til 1.7.1976. Grunnen til dette var at han var tildelt studieplan ved University College Dublin, Irland.

Den 13.8.1976 ble han på ny innkalt til avtjening av militær tjeneste. I brev av 6.9.1976 søkte Singsaas på ny utsettelse. Det heter bl.a. i brevet:

«Med dette vil jeg søke om utsettelse av førstegangstjeneste fra oktober 1976 til januar 1977. Årsaken til søknaden er at jeg tar pedagogisk seminar ved Universitetet i Trondheim dette semesteret. Jeg skal avlegge eksamen til jul, og er da klar for avtjening av verneplikten. Et avbrudd i studiet ved pedagogisk seminar nå vil ikke bare være til stor ulempe for meg personlig nå helt på slutten av studiene, men jeg vil også unødig ha holdt av plass for andre på et studium hvor adgangsbegrensinga er hard.»

Søknaden ble i skriv av 21.9.1976 avslått. I skriv av 1.10.1976 søkte Singsaas på ny om fritaking for militær tjeneste av overbevisningsgrunner og om overføring til sivil tjeneste. I brevet heter det bl.a.:

«Begrunnelse for å søke om fritak for militærtjeneste: En slik begrunnelse går fram av min søknad om fritak for militærtjeneste av 19.6.1972 (se vedlegg). Mitt etiske grunnsyn, slik det kommer fram i denne søknaden står fast.

Imidlertid har jeg søkt om tilbakeføring til Forsvaret, og grunngitt dette. I denne begrunnelsen poengterte jeg følgende: «Jeg betrakter ikke lengre en pasifistisk livsholdning for å være i pakt med mine politiske målsettinger.»

Side:1552

En slik påstand har etter hvert vist seg å bli uholdbar for meg personlig. Det er to grunner til dette:

1. Jeg har i denne begrunnelsen lagt vekt på taktiske hensyn, på bekostning av de strategiske. Det vil si, ut fra målsettingen å skape et bedre samfunn, har jeg lagt avgjørende vekt på den mest effektive måten å nå fram til målet på, eller å hindre politiske motstandere i å nå sine mål. Jeg har derimot oversett, eller trengt i bakgrunnen, den nære forbindelsen det er mellom de midler en velger og de mål en vil nå, jfr. min første søknad om fritak for militærtjeneste. Dette siste er da den strategiske vurdering som det tross alt må legges avgjørende vekt på.

2. Jeg har sett bort fra min etiske grunnholdning, som fremdeles er pasifistisk, og sett snevert på politiske mål. Dette har ført for mitt personlige vedkommende til at jeg ikke har vurdert nye politiske erkjennelser av teoretisk art opp mot mine etiske grunnholdninger. Jeg har nærmest trodd at ens samvittighet ville «henge på» disse nye erkjennelser. Dette har ført til store personlige konflikter, og jeg har funnet det uholdbart å ikke velge politiske meninger som er i samsvar med min etiske grunnholdning. I siste instands er det svært vanskelig for meg å ty til voldelige midler uansett hvilken situasjon jeg måtte komme opp i. Derfor finner jeg å måtte frafalle min søknad om tilbakeføring til Forsvaret, samtidig som jeg ved en djupere erkjennelse finner å måtte ta avstand fra dens begrunnelse.» Ved politiavhør ved Melhus lensmannskontor den 26.10.1976 har han utdypet sine synspunkter noe.

Ved vedtak av 21.12.1976 avslo Justisdepartementet søknaden. I vedtaket heter det bl.a.:

«Etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger finner Justisdepartementet at mannskapets overbevisning ikke er av en slik karakter og fasthet (styrke) at den kan begrunne fritaking for militærtjeneste etter §1 lov av 19.3.1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Departementet viser spesielt til at mannskapet ved Justisdepartementets vedtak av 3.11.1972 ble fritatt for militærtjeneste i medhold av §1 i ovennevnte lov og at han i medhold av samme lovs §24 ble overført (tilbakeført) til militær stilling 4.7.74. Mannskapet har senere etter søknad fått innvilget utsettelse og utenrikspermisjon av de militære myndigheter. Først umiddelbart etter at han hadde fått avslag på sin søknad om ytterligere utsettelse med militærtjenesten, ga han uttrykk for at han ikke kunne utføre slik tjeneste av overbevisningsgrunner, jfr. hans søknad av 1.10.1976. Det er etter departementets oppfatning ikke noe i søknaden som forklarer at mannskapet etter avslaget om ytterligere utsettelse plutselig har fått en slik alvorlig overbevisning fritaksloven krever.»

Singsaas avga ikke erklæring om at han var villig til å avtjene militærtjeneste og han påbegynte heller ikke slik avtjening. - - -

Retten skal bemerke:

Etter å ha hørt Trond Singsaas' forklaring i retten og likeledes forklaring av hans far, er retten ikke i tvil om at Trond Singsaas har et pasifistisk grunnsyn, og at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. At han i 1974 søkte seg tilbakeført til militærtjeneste, var et feilgrep, og retten har inntrykk av at han nærmest øvde sjelelig vold mot seg selv. I løpet av året fikk han tilbake sitt pasifistiske

Side:1553

syn. Han må derfor kritiseres for at han ikke sommeren 1975 meldte fra om dette, men istedet søkte om utsettelse med militærtjenesten. Enda mer må han kritiseres for at han den 6.9.1976 søkte om ytterligere utsettelse med militærtjeneste og at han i søknaden bl.a. uttaler: «og er da klar for avtjening av verneplikten.»

Retten finner det derfor naturlig og forståelig at departementet fant at hans overbevisning ikke var av en slik karakter og fasthet (styrke) at den kunne begrunne fritaking for militærtjeneste etter §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. For departementet måtte det også fortone seg slik at han plutselig skulle ha fått en slik alvorlig overbevisning som fritaksloven krever.

Selv om Trond Singsaas må sies å ha handlet dumt ved å søke om utsettelse i stedenfor å søke seg tilbakeført til sivil tjeneste, er retten ikke i tvil om at hans overbevisning er alvorlig. Retten finner at denne overbevisning er av en slik fasthet og styrke at han må fritas for å gjøre militærtjeneste. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Odd Nørstebø og Inge Kolberg): - - -

Lagmannsretten finner ikke å kunne ta Singsaas avvisningspåstand til følge.

Ankeerklæringen er ganske visst meget knapp, men er tilstrekkelig som utgangspunkt for den videre behandling av saken. - - -

Om dennes realitet skal lagmannsretten bemerke:

Da Singsaas første gang søkte om å bli overført til sivil tjeneste, ble hans søknad uten opphevelser godtatt av Justisdepartementet, og man hadde på det tidspunkt ikke holdepunkt for annet enn at han hadde en grunnfestet pasifistisk overbevisning.

Også denne gang går hans muntlige fremstilling i samme retning, men om han skal høres med denne beror først og fremst på om man kan finne den forenlig med at han i juni 1974 ba seg tilbakeført til Forsvaret.

Trondheim byrett karakteriserer dette som et feilgrep, «og retten har inntrykk av at han nærmest øvde sjelelig vold mot seg selv». Dette skulle nærmest peke hen på at Singsaas befant seg i en spesiell tvangssituasjon e.1., men lagmannsretten kan ikke se at det er noen ytre forhold som kan ha virket som et psykisk press på Singsaas.

Singsaas hadde uten vanskeligheter fått innvilget sin søknad om sivil tjeneste, og var kommet godt igang med å avtjene denne.

Etter først å ha gjennomgått den daværende forskole for sivilarbeidere i Ringebu, var han avgitt til tjeneste ved Blåkorshjemmet i Trondheim. Han var således stasjonert på sitt hjemsted, hvor han kunne ha nær kontakt med sine pårørende. Før han søkte seg tilbakeført, snakket han med sin far om dette, og faren frarådet ham å gjøre det.

Når Singsaas' «etiske og politiske holdninger» undergikk en forandring, med den følge at han revurderte sin stilling til militærtjenesten, har man ikke holdepunkt for at dette skyldtes annet enn hans egen veloverveide gjennomtenking av spørsmålet.

De begivenheter som særlig spilte en rolle for ham, har også en helt adekvat referanse til den aktuelle problematikk. Både ved etableringen av

Side:1554

det nye diktatur i Chile og avviklingen av det gamle i Portugal, var militærmakten en avgjørende faktor, og dette innbød ham naturlig til den slutning at den politiske bevegelse man selv tilhører, må ha herredømme over dette maktapparat. Og dette innebærer igjen at de som etter hans oppfatning representerer de demokratiske og progressive krefter netopp må slutte seg til de væpnede styrker.

Men dette innebærer videre at man aksepterer bruken av våpenmakt til å forsvare sitt eget politiske system, og dermed har man forlatt det pasifistiske standpunkt. Singsaas sier også likefrem at han «ikke lenger finner å kunne avvise voldsbruk i enkelte typer konflikter.»

Lagmannsretten vil imidlertid ikke hevde at en forbigående påvirkning av slike synsmåter definitivt stenger for adgangen til å fritas for militær tjeneste. Man er enig med Singsaas' prosessfullmektig i at det for militærnektere på humanistisk grunnlag sjelden vil være et så skarpt «enten-eller» som for religiøse nektere, og om Singsaas etter meget kort tid hadde gjort gjeldende at de nevnte begivenheter hadde ledet ham på villspor, ville det antakelig ikke hadde vært noe stort problem å få slått en strek over det passerte, slik at han kunne ha fullført sin sivile tjenesteplikt.

Men istedenfor så snart som mulig å beklage sin villfarelse, slo Singsaas seg til ro med å være tilbake i Forsvaret - så lenge han slapp å møte til tjeneste.

Etter egen søknad fikk han utsettelse, først til utgangen av 1975 og dernest til 1. juli 1976. I den sammenheng fikk han også utenrikspermisjon for å studere ved et irsk universitet. I september 1976 søkte han tredje gang om utsettelse, nå til januar 1977. Da ville han ha avsluttet eksamen ved pedagogisk seminar «og er da klar for avtjening av verneplikten».

Det var etter at denne søknad var avslått at Singsaas på ny søkte seg over til sivil tjeneste.

Byretten kritiserer ham for dette, idet han allerede sommeren 1975 burde ha meldt fra om at han hadde fått tilbake sitt pasifistiske syn. Ut fra sistnevnte forutsetning var forholdet selvsagt også kritikkverdig, men lagmannsretten er tilbøyelig til heller å se det som et avgjørende indisium på at han ikke hadde noe slikt syn, i hvert fall ikke av den styrke og det alvor loven krever.

Ved å tilbakeføres var Singsaas blitt menig soldat i Feltartilleriet, og hans forpliktende forhold til Forsvaret var like klar hva enten han var inne til tjeneste eller ikke. For den overbeviste pasifist måtte dette være en uholdbar og psykisk belastende situasjon, som det måtte være om å gjøre å komme ut av så snart som mulig. At situasjonen skyldtes egen, forbigående villfarelse, skulle ikke gjøre belastningen mindre. Det mangler heller ikke eksempler på at vernepliktige har søkt seg overført til sivil tjeneste etter å ha nådd en alder da ytterligere aktiv militærtjeneste fremtrer som en rent teoretisk mulighet.

Men i stedet for å klargjøre sin holdning og derved bringe seg ut av en uholdbar situasjon, innlot Singsaas seg i korrespondanse med sin avdeling om tiden for fremmøte til førstegangstjenesten, idet han tre ganger søkte om utsettelse med denne, og en gang om utenrikspermisjon. Siste gang la han til at han etter den tid han søkte om utsettelse for, var «klar for avtjening av verneplikten».

Han påtalte også at avdelingen fra først av ikke hadde godskrevet ham den tid han hadde avtjent som sivilarbeider, dette til tross for at han nå

Side:1555

anfører at det likevel ikke var hans hensikt å utføre noen militærtjeneste.

Om Singsaas ikke mente noe med slike anførsler, ville han føre sine militære foresatte bak lyset, og selv om dette kunne sies å være til skade for Forsvaret, er det neppe den adekvate reaksjon for den overbeviste pasifist, som i en slik situasjon nettopp måtte ha et behov for å tone flagg.

På bakgrunn av det anførte kan lagmannsretten ikke se Singsaas' forhold tilfredsstillende forklart i en menneskelig tilbøyelighet til å utsette avgjørende skritt.

I denne sammenheng må man også se hen til Singsaas' intellektuelle forutsetninger. Ut fra disse måtte han bl.a. innse at han ved sitt forhold i høy grad vanskeliggjorde en ny overføring til sivil tjeneste, og at situasjonen tvert imot tilsa en hurtig reaksjon for å oppklare at han hadde handlet under innflytelse av en forbigående villfarelse.

Lagmannsretten kan etter dette ikke finne at Trond Singsaas har en slik alvorlig overbevisning at han i samsvar med §1 i lov av 19. mars 1965 kan fritas for militær tjeneste. - - -