LA-1992-917

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-26
Publisert:	LA-1992-00917
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 92-01332 - Agder lagmannsrett LA-1992-00917 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00596K .
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Christopher Frøstrup). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo).
Forfatter:	1. Lagdommer Trude Sæbø, formann, 2. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen, 3. Sorenskriver Audun Johansen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §16, Tvistemålsloven (1915) §180, Ektefelleloven (1927) §30, §7

Tirsdag 20. april 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 4, Gjerpensgt. 16, Skien.

År 1993 den 21. april fortsatte forhandlingene.

År 1993 den 26. mai ble rett satt på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede.

Det ble avsagt slik dom :

I sak mellom B og A avsa Skien og Porsgrunn byrett den 17. oktober 1992 dom med slik domsslutning:

"1. A dømmes til å betale B kr 1.356,45 - ettusentrehundreogfemtiseks 45/100 -.

2. B dømmes til å betale A saksomkostninger med kr 18.000 - attentusen -.

3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 og pkt. 2 settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

B med h.r.advokat Christopher Frøstrup som prosessfullmektig har påanket dommen til Agder lagmannsrett. A med advokat Jan Erik Granmo som prosessfullmektig har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 20. og 21. april 1993. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne, som også forklarte seg for byretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

Den ankende part v/advokat Frøstrup har i hovedsak anført:

Sakens parter giftet seg 8. februar 1986. De flyttet fra hverandre ved årsskiftet 1991/92, og er senere separert. Spørsmålet i saken er om ankemotparten er medansvarlig for gjeld stiftet under ekteskapet. Gjelden er i alt på ca 1.7 millioner kroner.

Ved ekteskapsinngåelsen eide den ankende part et hus i - - -gate 17 i X. Kort før ekteskapsinngåelsen, den 3. februar 1986, opprettet partene ektepakt hvorved denne faste eiendom ble gjort til mannens særeie. Videre heter det i ektepakten at gjeld stiftet etter 1. august 1985 er fellesgjeld.

Under ekteskapet ble - - -gt. 17 solgt, og det ble oppført et nytt hus på - - -vn. 108 i X. Ved ektepakt av 2. juni 1989 ble det fastsatt at denne eiendommen skulle være mannens særeie. Det anføres at den siste ektepakten ikke kan sies å erstatte den tidligere ektepakt, men at den kun endrer den første ektepakten med hensyn til hva som skal være mannens særeie. Klausulen i den første ektepakten om at gjeld stiftet etter 1. august 1985 er fellesgjeld, er således fortsatt gjeldende.

Tvisten gjelder tre låneopptak, to i Postsparebanken og ett i Sparebanken Pluss.

Det første lånet i Postsparebanken på kr 600.000,- er opptatt 19. oktober 89. På pantobligasjonen har A undertegnet i rubrikken for "skyldnerens underskrift (event. begge ektefeller)".

Lånet i Sparebanken Pluss er opptatt 5.5.90. Dette beløper seg til kr 680.000,-. Det erkjennes at bare B har undertegnet gjeldsbrevet. Som sikkerhet for lånet ble det imidlertid utferdiget en pantobligasjon pålydende kr 1.000.000,-, og denne er undertegnet av B og A som skyldnere. A har her ikke undertegnet i rubrikken for samtykke fra ektefelle i pantsettelse av felles bolig, men kun i rubrikken for skyldnerens underskrift. Denne pantobligasjonen ble ikke fremlagt for byretten.

Det siste lånet i Postsparebanken på kr 495.000,- er opptatt 29.5.91. Her har A riktignok ikke undertegnet som skyldner, men i obligasjonen er det krysset av i rubrikken for "vi er gift med hverandre, og begge undertegner som skyldnere".

Det erkjennes at en del av det første lånet i Postsparebanken gikk til finansiering av Bs særeieeiendom. Delvis ble imidlertid denne finansiert ved salg av hans tidligere faste eiendom. For øvrig er en del av dette lånet samt det andre lånet i Postsparebanken og lånet i Sparebaken Pluss gått til privat forbruk, samt til finansiering av aksjekapitalen på kr 300.000,- i X A/S. Dette var et selskap som partene skulle være sammen om. Selskapet har gått dårlig, og aksjekapitalen er gått tapt. Det betyr imidlertid ikke at ikke ankemotparten er ansvarlig for det lån hvorved aksjekapitalen ble skaffet til veie. Det er for øvrig klart at partene har hatt et altfor høyt privat forbruk, men det må også ankemotparten være med på å bære. En del penger har for øvrig gått til hennes spesielle hobby, som er hestehold.

For så vidt angår alle tre lånene anføres at det var av vesentlig betydning for långiver at begge ektefeller sto som skyldnere.

Endelig vises til avtale inngått 5. februar 92 etter at partene hadde flyttet fra hverandre. Denne avtalen forutsetter at partene har felles privat gjeld. A hadde ingen innvendinger mot dette.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. A er solidarisk ansvarlig med B for følgende lån nr. 571. september 109404 og lån nr. 0571.106281 i Postsparebanken og lån nr. 2680-83-25747 i Pluss Bank.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten v/advokat Granmo har i hovedtrekk anført:

Saken gjelder spørsmålet om ankemotparten er ansvarlig for to lån i Postsparebanken og ett lån i Sparebanken Pluss. Det rettslige utgangspunkt er at en ektefelle kun er ansvarlig for den gjeld vedkommende selv pådrar seg, jfr. ektefelleloven §30. Det må foreligge et rettslig grunnlag for solidaransvar. Dette er lovfestet i noen få tilfelle, jfr. ektefelleloven §7 og skatteloven §16. Ellers må det foreligge et dispositivt utsagn hvorved ektefellen rettslig forplikter seg som solidarisk ansvarlig. Det bestrides at det her foreligger noen slik disposisjon fra As side.

Selve saksforholdet er innfløkt og ikke fullstendig opplyst for retten. Dersom retten skulle være i bevismessig tvil, må B ha risikoen for dette. Han har i flere tilfeller unnlatt å dokumentere ting som ankemotparten har provosert opplyst.

Et spørsmål i saken er hva de tre lånene egentlig har gått til. Etter Bs forklaring for byretten gikk det meste til å finansiere hans særeieeiendom - - -vn. 108, som han da hevdet kostet ca 2 milloner kroner. Nå hevder han at byggekostnadene var ca 1.3 millioner kroner. Det er imidlertid bare vist til en byggekostnadskladd, og ikke utskrift fra byggelånkonto eller fakturaer. For byretten var for øvrig Bs krav mer beskjedent, idet han hevdet at A skulle være ansvarlig kr 341.000,- av lånesummen, mens kravet for lagmannsretten i realiteten innebærer at hun skal betale ca kr 870.000,-.

Det anføres at det riktige er at - - -vn. 108 kostet ca 2 millioner kroner, slik B selv sa for byretten. Dette stemmer også best med en takst som ble holdt 3. november 1990, hvor eiendommens tekniske verdi ble satt til kr 2.212.700,-, og eiendommens normale salgsverdi anslått til 2 millioner kroner. Det fremgår der at tomten er på nesten 3 dekar, og at boligen er meget stor og har en meget høy standard.

Når det gjelder Bs forklaring for lagmannsretten om hva lånene er gått til, er det flere uoverensstemmelser i forhold til tidligere forklaringer. Det heter således nå at et av lånene er brukt bl.a. til å finansiere et cruise i Karibien, mens det i tidligere prosesskrift til Skien og Porsgrunn byrett er uttalt at cruise i Karibien ble finansiert ved overskudd i kommandittselskap og ved salg av aksjer.

Det er overhodet ikke dokumentert fra Bs side at lånene ble brukt til de formål han anfører. Man skal her også være klar over at begge parter hadde lønnsinntekt, og at B har disponert overskuddet ved salg av en hytte i Y og ved salg av en Mercedes personbil. Til tross for provokasjoner har han ikke villet fremlegge noen dokumentasjon for hvordan disse pengene er brukt. Det er videre klart at B drev med aksjespekulasjoner.

Når det gjelder X A/S, vises til at alle aksjene i selskapet sto på Bs navn. Etter separasjonen er det for øvrig inngått avtale om at han fortsatt skal beholde aksjene. Det er da naturlig at han måtte stå for finansieringen av aksjekapitalen.

Spørsmålet er dernest om ankemotparten er medansvarlig for de tre lånene, selv om pengene er gått til å finansiere den ankende parts særeieeiendom. Når det gjelder det første lånet i Postsparebanken, er B på første side i pantobligasjon oppført som lånetaker alene. A har riktignok undertegnet i rubrikken for skyldnerens underskrift, men dette gjorde hun fordi det etter skyldnerens underskrift står "event. begge ektefeller". Hun trodde derfor det var forutsatt at begge ektefeller skulle undertegne der. Hun har imidlertid også undertegnet samtykke i pantsettelse av felles bolig. Lånesøknaden til dette lånet er ikke fremlagt.

Søknaden om det siste lånet i Postsparebanken er fremlagt, og der står B som lånsøker alene. A er oppført som ektefelle, men det er ikke krysset av for at hun skal stå som medeier av lånet. I pantobligasjonen står bare B som låntaker, og han har alene undertegnet som skyldner. A har kun undertegnet pantsettelsessamtykke.

Når det gjelder lånet i Sparebanken Pluss, kan det overfladisk sett synes mer tvilsomt om ikke A var ansvarlig for dette lånet. Hun har således undertegnet som skyldner på den pantobligasjon som ble stilt som sikkerhet for lånet, og ikke i rubrikken for samtykke i pantsettelse. Denne pantobligasjonen er imidlertid en såkalt gjort obligasjon, og den lyder på 1 million kroner, hvilket ikke var det reelle lånebeløp. Selve gjeldsdokumentet er et gjeldsbrev, hvor kun B har undertegnet som skyldner. Videre heter det i gjeldsbrevet at bl.a. pantobligasjonen på 1 million kroner er deponert som sikkerhet for lånet. Det forhold at A har undertegnet som skyldner på pantobligasjonen, kan i beste fall ses som en garanti for det reelle lån, skjønt underskriften kan neppe heller tolkes slik. Det er i hvert fall ikke tale om noen gjeldserklæring. Det vises til Sandvik, Krüger og Gjertsen: Norsk panterett (2. utgave) side 142-43, hvor det heter at en sikkerhetsobligasjon ikke har noen selvstendig funksjon utover å tjene som sikkerhet. Videre vises til RG-1989-801.

I tillegg til at det har formodningen mot seg at A ville stille seg medansvarlig for lån til mannens særeieeiendom, har hun altså heller ikke undertegnet gjeldsdokumenter på en slik måte at hun derved kan sies å ha påtatt seg ansvar.

Spørsmålet er dernest om hun på annen måte dispositivt har påtatt seg gjeldsansvar. I den første ektepakten som ble opprettet mellom partene, heter det at gjeld stiftet etter 1. august 85 er felles gjeld. For det første anføres at en slik klausul må være rettslig uforbindende. Den ville innebære at ektefellene ble ansvarlig for hverandres lånopptak selv om de ikke engang hadde kjennskap til det. Dertil kommer at den første ektepakten ble erstattet av en ny ektepakt. På første side i denne ektepakten er det krysset av for at ektepakten erstatter tidligere inngått ektepakt, og ikke i rubrikken for ektepakt som supplere/endrer tidligere inngått ektepakt. I denne siste ektepakten står det ikke noe om ansvar for gjeld. Endelig anføres at klausulen om gjeld i den første ektepakten ikke i noe tilfelle kan tolkes slik at den får anvendelse på lån som går til forøkelse av mannens særeie.

Den avtale partene inngikk etter samlivsbruddet den 5. februar 1992, innebærer ikke at A påtok seg noe ansvar for mannens gjeld. I avtalen er det tale om nedbetaling av felles gjeld. Felles gjeld er ikke noe juridisk begrep, hvis man ikke med felles gjeld mener gjeld som skal tas i betraktning på skifte. En slik indirekte formulering i en avtale kan ikke gjøre ankemotparten ansvarlig for en gjeld på 1.7 millioner kroner som hun ikke tidligere hadde påtatt seg ansvar for.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at en del av lånene er gått til felles forbruk, vil ankemotparten hevde at dette ikke i seg selv gir grunnlag for ansvar. Det vises til Rt-1985-573. Videre vises til RG-1981-19 og RG-1989-801.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."

Larmannsretten skal bemerke:

Utgangspunktet er at hver ektefelle kun er ansvarlig for den gjeld vedkommende selv har stiftet. Dersom ektefeller skal være solidarisk ansvarlige for hverandres gjeld, forutsetter dette - slik som for solidaransvar ellers - et spesielt rettsgrunnlag. Tvisten i den foreliggende sak gjelder hvorvidt A er solidarisk ansvarlig med B for tre lån opptatt mens de to var gift.

Som grunnlag for ansvar for A har B for det første anført en klausul i den ektepakt partene opprettet 3. februar 1986, kort før de giftet seg. Det heter her at "gjeld stiftet etter 1. august 1985 er fellesgjeld". Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det kan være tvilsomt om en slik avtale overhodet er gyldig for så vidt angår fremtidig gjeld. Partene kunne naturligvis avtale at gjeld stiftet etter 1. august 1985 og frem til ektepakten ble undertegnet 3. februar 1986, skulle være felles. Dersom klausulen også skulle gjelde fremtidig gjeld, ville det innebære at en av partene kunne bli ansvarlig for gjeldsstiftelse vedkommende overhodet ikke fikk kjennskap til. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette, da man ser det slik at den ektepakt partene opprettet 2. juni 1989 erstattet den tidligere ektepakt. Dette er i samsvar med det ektepakten selv gir uttrykk for, idet det på første side er krysset av for at ektepakten skal erstatte tidligere inngått ektepakt, og ikke i rubrikken for ektepakt som supplere/endrer tidligere inngått ektepakt. Ektepakten bestemmer ikke bare at eiendommen gnr. 215 bnr. 134 i X (- - -vn. 108) skulle være mannens særeie i stedet for eiendommen - - -gt. 17, som da var solgt. Det heter også at alt det ektefellene for øvrig eide, skulle være felleseie, mens den tidligere ektepakten fastsatte at det som hver av partene hadde ervervet før 1. juni 1983 skulle være vedkommendes særeie. Noen bestemmelse om gjeld er ikke inntatt, og dersom partene hadde ønsket fortsatt å ha en avtale om gjeld, måtte de etter rettens syn tatt dette inn i den nye ektepakten som trådte istedet for den tidligere.

Spørsmålet er dernest om A ved sin underskrift på lånedokumentene har forpliktet seg som debitor. Retten finner dette avgjørende for om hun er ansvarlig for lånene. Det har i saken fra begge sider fremkommet meget om hva lånene skal være brukt til, men retten finner ikke dette uten videre avgjørende for om A er ansvarlig. Det er klart at det forhold at et lån er gått til felles forbruk, ikke i seg selv gjør begge ektefeller ansvarlig for lånet. Dersom det er opptatt av den ene ektefelle alene, er vedkommende alene ansvarlig. Det vises til Rt-1985-573 og RG-1989-801. På den annen side er det klart at dersom man skulle være i tvil om A har forpliktet seg som medansvarlig for lånene, vil det være et tolkningsmoment hvorvidt lånene i det vesentlige er gått til å finansiere ektefellens særeieeiendom. Ved vurderingen av dette spørsmålet er det av betydning hva eiendommen kostet. Dette vet man ikke noe sikkert om, men lagmannsretten er tilbøyelig til å anta at omkostningene alt i alt lå nærmere 2 millioner kroner enn 1,3 millioner kroner, som er omkostningene utfra den "byggebok" partene førte. Man legger her vesentlig vekt på at den ankende part selv for byretten mente at omkostningene lå på ca 2 millioner kroner, samt at dette ut fra husets størrelse og standard er sannsynlig, selv om partene gjorde en viss egeninnsats ved byggingen og angivelig skal ha kjøpt en del tjenester "svart". Den ankende part har anført at kjøpesummen for - - -gt. 17, kr 875.000,-, må anses å ha gått til finansiering av - - -vn. 108. Riktignok ble utbyttet ved salget bare vel 140.000,- kroner, men den ankende part har anført at to av de lån som ble innfridd egentlig var forbrukslån som begge parter var ansvarlig for. Dette gjelder imidlertid etter det som er opplyst ikke et lån i Postsparebanken på ca kr 190.000,-, slik at selv ikke ut fra denne synsvinkel kan salg av - - -gt. 17 anses å ha gitt mer enn knapt 700.000 kroner til - - -vn. 108. Etter det lagmannsretten kan se blir derfor lånebehovet vedrørende - - -vn. 108 i alle fall opp mot 1.3 millioner kroner.

For øvrig anser lagmannsretten det sannsynlig at aksjekapitalen i X A/S på kr 300.000,- ble lånefinansiert, idet lånet Sparebanken Pluss ble opptatt omtrent på den tid selskapet ble stiftet. Retten ser det imidlertid slik at dette var Bs selskap. Alle aksjene lød på hans navn, og det var han som skulle drive selskapet. At A, som ikke hadde full stilling, hjalp til i selskapet når hun hadde tid, kan ikke ha noen betydning for eierforholdet. Det har derfor presumsjonen for seg at B alene er ansvarlig for lånet til aksjekapital.

For så vidt angår alle låneopptakene har A i retten gitt uttrykk for at hun aldri mente å stille seg ansvarlig for lånene. Det var mannen som ordnet med økonomi og låneopptak, og hun mener selv at hun kun har undertegnet på pantobligasjoner fordi hun måtte samtykke i pantsettelse av den felles bolig. Når det gjelder det første lånet i Postsparebanken datert 19. oktober 89, er dette i selve pantobligasjonen oppgitt å være et byggelån. Retten legger til grunn at dette lånet i sin helhet er gått til finansiering at - - -vn. 108. A har undertegnet i rubrikken for skyldnerens underskrift, men hun har anført at hun trodde hun skulle gjøre dette fordi det etter skyldnerens underskrift står i parentes "Event. begge ektefeller". Hun har også undertegnet i rubrikken for pantsettelsessamtykke. På obligasjonens forside står B alene som låntaker. I betraktning av at dette lånet i sin helhet må anses å ha gått til finansiering av hans særeieeiendom, legger retten til grunn at det ikke var meningen at A skulle være ansvarlig for dette lånet, og legger derfor ikke avgjørende vekt på at hun i og for seg har undertegnet i rubrikken for skyldnerens underskrift. Man finner det sannsynlig at bakgrunnen for dette er slik som hun har forklart.

Når det dernest gjelder lånet i Sparebanken Pluss på kr 680.000,-, opptatt 5.5.90, legger retten avgjørende vekt på at B alene har undertegnet selve lånedokumentet. Som sikkerhet for lånet er det deponert en pantobligasjon pålydende 1 million kroner. Dette er en såkalt gjort pantobligasjon, og gir følgelig ikke uttrykk for noe reelt låneforhold. Retten finner det derfor ikke avgjørende at A her har undertegnet som skyldner på linje med B, og ikke undertegnet i rubrikken for pantsettelsessamtykke. Det skal også bemerkes at retten antar at kr 300.000,- av dette lånet gikk til aksjekapital i X A/S, som etter rettens syn var et selskap tilhørende B. Resten av lånet må anses å ha gått til - - -vn. 108, jfr. ovenfor.

Det siste lånet i Postsparebanken på kr 495.000,- er opptatt 29.5.91. I lånesøknaden er B oppført som lånsøker, og A kun som ektefelle. Det er ikke krysset av i rubrikken for at hun skal stå som medeier av lånet. På selve pantobligasjonen har hun kun undertegnet i rubrikken for pantsettelsessamtykke. I rubrikken "skyldnerens underskrift" har B alene undertegnet. Riktignok er det i obligasjonen krysset av i rubrikken "vi er gift med hverandre, og begge undertegner som skyldnere". Det skal imidlertid her bemerkes at ved siden av denne rubrikk er alternativene en rubrikk for at låntakeren er ugift, og en rubrikk for at han er gift, men at pantsettelsen ikke gjelder felles bolig. Ingen av disse rubrikkene passet i dette tilfelle.

Etter dette kan lagmannsretten ikke se at A er ansvarlig for noen av de tre aktuelle lånene. Spørsmålet er da om hun i forhold til ektefellen har bundet seg til å være med å dekke lånene ved den avtale som ble inngått etter samlivsbruddet den 5. februar 1992. Denne avtalen ble satt opp etter initiativ fra revisor C, som var revisor for X A/S. Han har som vitne i retten forklart at han var opptatt av at partene ikke skulle tappe selskapet for midler. Ingen av partene protesterte mot at han betegnet gjelden som "felles privat gjeld", men han gikk også ut fra at - - -vn. 108 var felleseie, uten at partene protesterte mot det heller. Retten ser det slik at avtalen tar sikte på å regulere partenes forhold til X A/S, og ikke kan ses som en avtale om hvordan skiftet dem imellom ellers skulle skje. At det i en slik avtale indirekte synes forutsatt at partene har felles gjeld, kan ikke medføre at A får et gjeldsansvar hun ikke tidligere hadde.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste for så vidt angår realiteten. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør B erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Granmo har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 24.237,-, hvorav kr 24.000,- er salær. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A kr 24.237,- - tjuefiretusentohundreogtrettisju- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.