LA-1993-1014
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-30 |
| Publisert: | LA-1993-01014 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 92-2535 - Agder lagmannsrett LA-1993-01014. |
| Parter: | Ankende parter: Per Gunnar Nystein m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Bang). Ankemotpart: Bamble kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: H.r. advokat Lars Aspeflaten) Hjelpeintervenient: Huseiernes Landsforbund (Prosessfullmektig: Advokat Einar Frigland). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer John Årseth 3. Herredsrettsdommer Odd Douzette |
| Lovhenvisninger: | Eigedomsskattelova (1975) §3, Tvistemålsloven (1915) §176, §178, §180, §366, §367, Eigedomsskattelova (1975) |
Saken gjelder gyldigheten av vedtak om innføring av eiendomsskatt for en rekke eiendommer på strekningen Stokke - Rugtvedt - Findal - Surtebogen - Asdal i Bamble kommune. Området er spredt bebygget og strekker seg fra tettstedet Stathelle til tettstedet Herre langs vestsiden av Frierfjorden. Området består for en stor del av skog, dyrket mark og annen ubebebygd grunn og har en utstrekning på 9-10 km og en bredde på opp til omkring 2 km fra sjøen. Langs sjøen er det en del industri, bl.a. petrokjemiske anlegg drevet av Norsk Hydro og Borealis. I alt 132 grunneiere reiste sak mot kommunen ved Skien og Porsgrunn byrett med påstand om at vedtakene var ugyldige. Huseiernes Landsforbund sluttet seg til søksmålet som hjelpeintervenient. Byretten avsa 18. oktober 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Bamble kommune frifinnes
2. Partene bærer hver sine omkostninger."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domspremissene.
Grunneierne har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, og hjelpeintervenienten - Huseiernes Landsforbund - har sluttet seg til anken. Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og saksbehandling. Ankeforhandling ble holdt i Skien 15.- 17. november 1994. Ved forhandlingens første dag møtte administrerende direktør i Huseiernes Landsforbund, Peter Batta og ordfører Jostein Riise. Av grunneierne deltok Kai Sæteren i hele ankeforhandlingen. Videre møtte kommunens skattetakstbestyrer, Bjørn Erling Sjøboden. Peter Batta, Kai Sæteren og Bjørn Erling Sjøboden forklarte seg og svarte på spørsmål. Retten foretok befaring av det område saken gjelder og av store deler av eiendomsskatteområdet i Skien. Det ble videre dokumentert en del skriftlige bevis.
Kort tid forut for ankeforhandlingen ble de ankende parters nye prosessfullmektig for lagmannsretten klar over at saken dreiet seg om tre skattevedtak truffet i henholdsvis 1970, 1981 og 1991, mens det ved byrettens behandling var forutsatt at grunneierne var berørt av bare de to siste vedtak. Området er gjennom de tre vedtak blitt utvidet gradvis fra sjøen og innover. Vedtaket i 1970 satte grensen langs den gamle riksveien i en avstand av 100 meter innenfor denne. I 1981 ble grensen trukket langs den innenforliggende nye riksvei og i 1991 ennå lenger inne langs rette koordinatfestede linjer. Ved åpningen av ankeforhandlingen anmodet de ankende parters prosessfullmektig om lagmannsrettens samtykke til å utvide sin ugyldighetspåstand til også å omfatte skattevedtaket fra 1970. Kommunen motsatte seg en slik utvidelse. Lagmannsretten besluttet enstemmig å etterkomme begjæringen, jfr. tvistemålsloven §366 og §367. Forøvrig er sakens ramme den samme for lagmannsretten som for byretten.
De ankende parter har i hovedsak anført følgende:
Prinsipalt gjøres gjeldende at de områder de aktuelle skattevedtak omfatter, ikke oppfyller de minstekrav til tettbebyggelse som følger av eiendomsskatteloven §3. Av Fanadommen ( Rt-1985-1339) følger at området må omfatte tettbebyggelse med visse sentrumsfunksjoner eller som har en naturlig tilknytning til et bymessig sentrum. Det er ikke tilstrekkelig at området har slik tilknytning hvis det ikke innenfor området selv finnes tettbebyggelse som oppfyller et visst minstemål. Det er åpenbart at dette kravet ikke er oppfylt i det foreliggende tilfelle. Det er ingen tettbebyggelse innenfor de områder som omfattes av de aktuelle skattevedtak. Området har spredt bebyggelse og består for en stor del av skog, utmarkstrekninger og gårdsbruk. Langs Frierfjorden ligger riktignok betydelige industrianlegg, men denne form for utbygging er ikke å anse som bymessig i lovens forstand. Det er heller ikke dokumentert noen aktuell fremtidig utbygging som kan tillegges vekt etter eiendomsskatteloven §3. Slik utbygging vil etter det opplyste bli foretatt i andre deler av kommunen.
Subsidiært anføres at området ikke har slik tilknytning til tettstedene Stathelle eller Herre som loven krever. Verken disse tettstedene eller administrasjonssenteret Langesund har noen påviselig betydning for verdien av de ankende parters eiendommer. Heller ikke foreligger noen av de øvrige hensyn som i lovens forarbeider er anført som begrunnelse for eiendomsskatt. Når det, som her, er tale om spredning av sentrumsfunksjonene til tre sentra, svekkes tilknytningen til hvert av dem. De offentlige kommunikasjonsmidler i området er lite utbygd. De som bor der er derfor avhengig av å bruke egen bil og drar like gjerne til Skien og Porsgrunn når de skal handle. Arbeidstagere i området har for en stor del sin yrkesmessige tilknytning utenfor kommunen. Det må kreves at grensetrekkingen er bestemt ut fra hensiktsmessighetshensyn som ikke krenker likhetsprinsippet. I det foreliggende tilfelle fremtrer grensene etter de aktuelle vedtak som vilkårlige og bestemt ut fra hensyn som ikke er i samsvar med lovens forutsetninger. Vedtaket fra 1970 skyldes åpenbart at det var ventet industriutbygging langs Frierfjorden, og de senere utvidelser i 1981 og 1991 synes ubegrunnede og uten noen bakgrunn i endringer av de stedlige forhold.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Bamble kommunestyres vedtak av 15. desember 1970, 30. juni 1981 og 19. mars 1991 om å utvide eiendomsskattegrensene i kommunen fra Langesund til Herre, oppheves i den grad de ankende parters eiendommer er berørt av utvidelsen.
2. Subsidiært:
Bamble kommunestyres vedtak av 30. juni 1981 og 19. mars 1991 om å utvide eiendomsskattegrensene i kommunen fra Langesund til Herre, oppheves i den grad de ankende parters eiendommer er berørt av utvidelsen.
3. Atter Subsidiært:
Bamble kommunestyres vedtak 5. februar 1991 om å utvide eiendomsskattegrensene i kommunen fra Langesund til Herre, oppheves i den grad de ankende parters eiendommer er berørt av utvidelsen.
4. I alle tilfeller:
4.1. Bamble kommune tilpliktes å betale tilbake eiendomsskatt til de ankende parter så langt kravet ikke er foreldet.
4.2. Bamble kommune dømmes til å betale de ankende parter i fellesskap saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Huseiernes Landsforbund har sluttet seg til de ankende parters anførsler og har i tillegg anført:
Særlig grensetrekkingen i 1991, som er koordinatbestemt, fremtrer som skjematisk og vilkårlig. Det synes tilfeldig om de enkelte bebygde eiendommer faller på den ene eller annen side av grensen, og det virker ikke som om det på forhånd er vurdert hvordan grensen konkret burde trekkes.
Det er videre påfallende at utvidelsene har skjedd hvert 10. år i forbindelse med omtaksering, uten at endringer i de stedlige forhold skulle tilsi en slik utvidelse. Dette indikerer at fiskale hensyn er tillagt vekt fremfor de hensyn som bærer eiendomsskatteordningen.
Ved tolkingen av eiendomsskatteloven må det ses hen til at en vesentlig del av det som var begrunnelsen for skatten - fordeler av kommunale investeringer - er bortfalt, ettersom det idag betales avgifter for slike ytelser.
Huseiernes Landsforbund har sluttet seg til de ankende parters påstand men slik at det for saksomkostningenes vedkommende ble krevet at Bamble kommune skal erstatte forbundets omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Bamble kommunes anførsler kan sammenfattes slik:
Det er en feilaktig fortolkning av Fanadommen når de ankende parter hevder at denne avgjørelse gir uttrykk for at det innenfor det område som skattevedtaket omfatter, må finnes tettbebyggelse av en viss karakter. Det avgjørende er om det ville være en naturlig avgrensning å trekke inn de aktuelle områder dersom det idag var tale om å innføre eiendomsskatt i Bamble. Det er ikke tvil om at det område saken gjelder etter en slik betraktning ville blitt tatt med etter det nærhetsprinsipp som følger av Fanadommen. Nærhetsprinsippet gjør seg gjeldende med økende styrke avhengig av størrelsen på det sentrum som danner utgangspunktet for eiendomsskatteområdet. I tettbebyggelsen mellom Stathelle og Langesund bor det omkring 9500 personer, og dette svarer til en mellomstor bymessig konsentrasjon etter norske forhold. Det kan også være grunn til å trekke inn nærheten til Porsgrunn og Skien dersom man ser hele det urbaniserte Grenlandsområdet under ett. I de tre kommuner bor det over 90000 personer, hvilket utgjør en av de største befolkningskonsentrasjonene i landet.
Det bestrides at grensetrekkingen er vilkårlig og i strid med de hensyn som ligger til grunn for eiendomsskattelovgivningen. I 1964 ble det truffet vedtak om eiendomsskatt etter dagjeldende lov av 1960. Vedtaket omfattet de tidligere ladesteder Stathelle og Langesund, hvor det allerede var innført eiendomsskatt tidligere, og tettstedet Herre, som ikke hadde eiendomsskatt fra før. Innføringen av eiendomsskatt på strekningen langs Frierfjorden mellom Stathelle og Herre i et belte på 100 meter inn for riksveien var begrunnet i en forventet industriutbygging og urbanisering i dette område. Utvidelsen lenger inn fra sjøen i 1981 skyldtes at det siden forrige vedtak var kommet ny riksvei og at det var mer praktisk å trekke grensen langs denne. Den ytterligere utvidelse i 1991 ble foretatt for å skape større likhet og rettferdighet mellom beboerne i området, og det bestrides at dette ble gjort uten en forutgående konkret vurdering av de stedlige forhold, slik hjelpeintervenienten hevder. Det er ingen uenighet om at grensen kan fastsettes ved koordinatbestemmelse, slik det ble gjort i 1991. Enhver praktisk grensetrekking vil medføre en viss forskjellsbehandling ved at likeartede eiendommer havner på hver sin side av grensen.
Kommunen understreker at det ved fastsettelsen av skatteområdet er adgang til å anvende et romslig skjønn og at domstolene skal være varsomme med å tilsidesette dette skjønn.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Bamble kommune frifinnes.
2. Bamble kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
De ankende parter har prinsipalt gjort gjeldende at utvidelsesvedtakene fra 1970, 1981 og 1991 må anses ugyldige fordi det innenfor de aktuelle områder ikke finnes tettbebyggelse som fyller det minstemål som kreves etter eiendomsskatteloven §3. Lagmannsretten kan ikke se at det ut fra loven, dens forarbeider eller rettspraksis kan settes noe slikt krav. Det er på det rene at et eiendomsskatteområde, foruten den bymessige bebyggelse, kan omfatte tilliggende arealer som ikke er utbygd på bymessig vis også om det i de tilliggende arealer ikke finnes tettbebyggelse, jfr. Kragerødommen ( Rt-1974-723) og Fanadommen ( Rt-1985-1339). Av pkt. 2 i domsslutningen i Kragerødommen synes det å fremgå at et av alternativene for utvidelse av et tidligere eiendomsskatteområde nettopp vil kunne være et areal av denne karakter. Lagmannsretten kan heller ikke se at det skulle være noen grunn til å nekte en utvidelse med et areal som det ville ha vært anledning til å medta dersom det hadde vært spørsmål om første gangs etablering av et eiendomsskatteområde for det aktuelle bymessige sentrum. I begge tilfelle vil spørsmålet være om det foreligger en slik naturlig nærhet til sentrumsområdet som de to nevnte rettsavgjørelser omtaler.
Subsidiært har de ankende parter anført at det ikke er en slik nærhet mellom det aktuelle område og sentra i kommunen at betingelsene for å inkludere de ankende parters eiendommer er til stede.
Utgangspunktet for drøftelsen av dette spørsmål er at kommunen må innrømmes et forholdsvis rommelig spillerom for fastsettelsen av skatteområdets utstrekning når dette anses nødvendig for en hensiktsmessig avgrensing og at domstolene må være noe tilbakeholdende med å gripe inn overfor kommunestyrets grensefastsettelse, jfr. Fanadommen 1345.
Lagmannsretten ser det slik at det i første rekke må være nærheten til Stathelle sentrum som kan begrunne skatteplikten. Stathelle ligger ved E-18 der denne går i bro over Brevikstrømmen til Eidangerhalvøya. Stathelle har godt utbygde sentrumsfunksjoner og må utvilsomt anses som utbygd på byvis i forhold til eiendomsskatteloven §3. Stathelle utgjør den nordlige del av en tettbebyggelse som strekker seg til Langesund i syd. Avstanden fra de de ankende parters eiendommer til Stathelle varier fra opp til et par kilometer i området Stokke - Rugtvedt til omkring 6 km i Asdalområdet. I byrettens dom er det nærmere redegjort for kommunale investeringer og andre fellesgoder i området. Som det fremgår av redegjørelsen kan ikke slike forhold anføres som noen vesentlig begrunnelse for eiendomsskatt i det aktuelle område. Av Fanadommen 1346 fremgår imidlertid at det kan pålegges eiendomsskatt selv om kommunen ikke i nevneverdig grad dekker utgifter til fellesgoder. Et sentralt moment ved avgrensningen vil være om området geografisk og etter de ytre forhold forøvrig må sies å ha en naturlig tilknytning til vedkommende sentrumsområde.
Ut fra de synspunkter det er redegjort for i det foregående, finner ikke lagmannsrettens grunnlag for å tilsidesette noen av de aktuelle vedtak. De ankende parters eiendommer ligger i et sammenhengende område med spredt bebyggelse som strekker seg fra tettstedet Stathelle dels rundt til sydsiden av Høgenhei og dels nordover langs med og innenfor Frierfjordens vestside som en slags "uttynnet" fortsettelse av Stathellebebyggelsen. I hvert fall de deler av eiendomsskatteområdet som omfatter de ankende parters eiendommer, må etter de stedlige forhold anses å ha en slik naturlig tilknytning til et bymessig sentrumsområde som loven krever. Lagmannsretten påpeker også at det område saken gjelder inngår som del av en tilsynelatende naturlig avrunding av et samlet og sammenhengende eiendomsskatteområde i de tre Grenlandskommunene Skien, Porsgrunn og Bamble.
Særlig fra hjelpeintervenientens side er det gjort gjeldende at de nåværende koordinatfestede grenser fremtrer som vilkårlige og tilfeldige. Innvendingen gjøres ikke gjeldende som en saksbehandlingsfeil, men som et moment i vurderingen av om utvidelsen hviler på de hensyn som loven bygger på. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge denne argumentasjon noen vekt ved sin avgjørelse. Riktignok medfører grensetrekkingen at utmarksområder faller innenfor området, samtidig som bebygde eiendommer, som ikke adskiller seg fra de ankende parters eiendommer, blir liggende utenfor og i ett tilfelle slik at linjen er trukket gjennom et bolighus. Det er enighet mellom partene om at grensene for et eiendomsskatteområde må kunne koordinatfestes som rette linjer over lengre strekninger når dette er hensiktsmessig. Lagmannsretten kan ikke finne godtgjort at den nå gjeldende avgrensning av eiendomsskatteområdet som ble fastsatt i 1991 kommer i strid med dette utgangspunkt. At tilsynelatende likeartede bebygde eiendommer dels faller utenfor og dels innenfor grensen, vil være uunngålig i et område som det foreliggende hvor bebyggelsen er spredt og fra gammelt av har utviklet seg mer eller mindre tilfeldig uten at det har foreligget reguleringsplan eller annen samordning av utbyggingen. Det tilføyes at i et tilfelle der grensen går gjennom et bolighus, er vedkommende eier blitt fritatt for eiendomsskatt.
Lagmannsretten finner det unødvendig å gå ytterligere inn på bakgrunnen for og den nærmere avgrensning av utvidelsene fra 1970, 1981 og 1991. Som foran nevnt legger lagmannsretten avgjørende vekt på om den nåværende avgrensning ville vært i overensstemmelse med vilkårene i eiendomsskatteloven §3 dersom det hadde vært tale om første gangs etablering av et eiendomsskatteområde for det aktuelle bymessige sentrum.
Anken har vært forgjeves, og de ankende parter og hjelpeintervenienten bør erstatte kommunens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten fastsetter at de ankende parter og hjelpeintervenienten skal svare solidarisk, jfr. tvistemålsloven §178. Kommunens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser 61305 kroner, hvorav 60000 kroner gjelder salær. Lagmannsretten finner at salærkravet overstiger det som fremstiller seg som nødvendig for å få saken betryggende utført og fastsetter erstatningen til 40000 kroner, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom stadfestes.
De ankende parter ifølge fortegnelse i vedlegg til rettsboken og Huseiernes Landsforbund dømmes en for alle og alle for en til å betale til Bamble kommune 40000 - førtitusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.