LA-1993-220
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-21 |
| Publisert: | LA-1993-00220 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr. 92-00548 - Agder lagmannsrett LA-1993-00220 A - Høyesterett HR-1994-00138K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen, Arendal). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung, Oslo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, lagdommer Åse Berg, ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Straffeloven (1902) §127, §419, §422, Havneloven (1984) §28, §6 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede etter §1 i lov 19. mars 1965 nr. 3.
A møtte til militær førstegangstjeneste i april 1991 og søkte da straks om fritak. Hans søknad ble avslått ved Justisdepartementets påtegning 22. juni 1992. A sa seg fremdeles ikke villig til å avtjene verneplikten, og Staten ved Justisdepartementet reiste deretter sak mot ham ved Nedenes herredsrett. Herredsretten avsa dom i saken 18. desember 1992 med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A født xx.xx.1971 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for avgjørelsen fremgår av dommen.
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Arendal 14. oktober 1993. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Fra statens side er som nytt bevis påberopt Nedenes herredsretts dom 12. oktober 1992 der A ble dømt til åtti timers samfunnstjeneste for overtredelse av straffeloven §127, §422 annet ledd og §419 nr. 1 og havneloven §28 første ledd og §6 annet ledd. Ved Høyesteretts dom 12. mars 1993 ble herredsrettens dom opphevet forsåvidt gjaldt straffeloven §422 annet ledd og §419 nr. 1 og havneloven §28 første ledd og §6 annet ledd. Straffen for overtredelse av straffeloven §127 ble satt til 24 dager fengsel. Bortsett fra straffedommen står saken i samme bevismessig stilling som for herredsretten.
A har i det vesentlige anført følgende:
Innholdet i hans overbevisning fyller lovens krav, og overbevisningen har den tilstrekkelige dybde og alvor.
A har i retten forklart at han ikke kan delta i militærtjeneste av noen art. Han er imot våpenbruk og opplæring i slik bruk. Dette er et alvorlig samvittighetsspørsmål for ham. Han diskvalifiseres ikke ved å unnlate å ta avstand fra at andre mener det er riktig å opprettholde et forsvar. Det avgjørende er hans overbevisning med hensyn til egen oppfatning. Herredsretten har misforstått A når den har oppfattet ham dithen at han mener det er riktig å opprettholde et militært forsvar. Etter rettspraksis er motivet for overbevisningen uten betydning.
Herredsretten har ved sin vurdering av styrken og alvoret i As overbevisning lagt for stor vekt på at han ikke har satt sin oppfatning inn i en intellektuell sammenheng. A har krav på å bli bedømt ut fra sine egne forutsetninger og evne til å gi uttrykk for prinsipielle synspunkter. Med sin bakgrunn har han ikke muligheter for å begrunne sitt standpunkt på en mer nyansert og innsiktsfull måte. Det hevdes at det foreligger en alvorlig og dyp overbevisning selv om han ikke makter å gi uttrykk for dette på samme måte som en mer intellektuelt trenet person. Det anføres at han hadde gjort seg opp en mening allerede før han møtte i det militære, men ikke kom seg til å søke om fritak på forhånd. Den begrunnelse som er gitt må anses tilstrekkelig til å godgjøre at overbevisningen er tilstrekkelig grunnfestet. A har gitt uttrykk for at han er imot opplæring i våpenbruk og at han heller ikke kan delta i FN's fredsbevarende styrker. Han er alene om å ha en slik oppfatning i sin omgangs- og vennekrets. Den glidning som har skjedd i rettspraksis og lovgivning med hensyn til hva som kan aksepteres av innholdet i overbevisningen, må få betydning også når det spørres etter bevis for overbevisningens styrke. Den straffedom mot A som er påberopt som en nytt bevis for lagmannsretten, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. Den voldsanvendelse som er beskrevet i dommen, er av meget beskjeden karakter; det alvorlige ved saken var at handlingen ble begått overfor en politimann. Saken gjaldt videre fartsovertredelse med båt i alkoholpåvirket tilstand. En slik handling har ingen sammenheng med om overtrederen har et pasifistisk livssyn.
A har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3 er tilstede."
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Den oppfatning A er blitt endelig stående ved oppfyller innholdsmessig loven krav i utgangspunktet. As svar på de spørsmål han er stillet, viser imidlertid at hans holdning er lite gjennomtenkt og ikke oppfyller loven krav til alvor og dybde.
I byretten forklarte A at han mente Norge burde ha et militært forsvar. I lagmannsretten har han modifisert denne uttalelse dithen at han ikke tar prinsipielt avstand fra forsvaret, men hans oppfatning om spørsmålet er nokså uklar. Han har ikke maktet å gi en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt på et prinsipielt etisk eller religiøst grunnlag. Hans ubehag knyttet til våpen synes i vesentlig grad å ha sammenheng med opplevelser i den nære familie. Hans holdning virker mer basert på uklare følelsesmessige reaksjoner fremfor en mer gjennomreflektert holdning. På tiden for sesjonen hadde han ingen klare oppfatninger, og han tok stilling først i forbindelse med våpenutdelingen da han møtte til førstegangstjeneste. A har ikke utad vist noe engasjement i pasifistisk retning ved deltagelse i organisert fredsarbeide, i diskusjoner eller ved å lese litteratur om emnet. Straffedommen mot A må tillegges vekt. Den som vil overbevise andre om sitt pasifistiske sinnelag, må vise i praksis at de lever i samsvar med sin overbevisning.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Den oppfatning A omsider ble stående ved under hovedforhandlingen for lagmannsretten, er rent innholdsmessig av en slik art at loven krav er oppfylt. Etter en totalbedømmelse finner imidlertid lagmannsretten at As standpunkt ikke har den nødvendige alvor og styrke.
Under forklaringen i lagmannsretten virket A usikker på en rekke av de spørsmål som ble stilt eller hadde ikke noe svar å gi. På spørsmål om hvordan han selv ville opptre hvis vårt land ble utsatt for et fientlig angrep av en fremmed krigsmakt, svarte han først at han ikke visste hvordan han ville handle. På nærmere eksaminasjon, først fra sin egen prosessfullmektig og deretter fra statens prosessfullmektig, kom han til at han ville ha rømt unna og ikke kunne tenke seg å være med i et militært forsvar av landet. Han ga videre uttrykk for at landet burde ha et forsvar. Konflikter måtte kunne løses på annen måte enn ved våpen, uten at han kunne angi hvilket alternativ som kunne være aktuelt. Han ga også uttrykk for at han ikke visste om det var riktig å opprettholde et militært forsvar og ikke hadde tenkt på dette. Han hadde tidligere ikke vurdert berettigelsen av fredsbevarende FN-styrker, men var nå kommet til at det ikke var riktig med slik virksomhet. Selv kunne han ikke tenke seg å være med i slik fredsbevarende virksomhet. I ikke liten utstrekning synes hans holdning å ha sammenheng med en følelsesmessig begrunnet aversjon mot våpen som følge av opplevelser i den nære familie.
Lagmannsretten er enig med den ankende part i at A i utgangspunktet har krav på å bli vurdert ut fra sine egne forutsetninger og evner til å formulere sitt syn, og at det ikke skal komme ham til skade at han ikke makter å ordlegge seg like presist og utførlig som en person som gjennom utdanning og yrke er fortrolig med å kunne gi uttrykk for holdninger og standpunkter av ideell art. Selv om man tar rimelige hensyn i denne retning, fremtrer As holdning som så lite gjennomtenkt og reflektert at det ikke kan være rom for fritagelse. Han står fast ved at våpenbruk og våpenopplæring er forkastelig, men utover dette utgangspunkt har han nærmest ingen mer faste og gjennomtenkte oppfatninger med hensyn til begrunnelse eller konsekvenser. Skulle fritak innrømmes i et tilfelle som det foreliggende, måtte beviskravene settes så lavt og loven fortolkes på en måte som langt på vei medfører at det bare unntaksvis kunne komme på tale å avvise en søker med den begrunnelse at hans oppfatning ikke har den tilstrekkelig dybde og alvor. Dette står i strid med loven forutsetninger, hvoretter det bl.a. må settes strenge krav også til overbevisningens styrke og fasthet, jfr. Rt-1979-1544.
Lagmannsretten har ved sin avgjørelse ikke tillagt straffedommen mot A noen avgjørende vekt. Den voldsutøvelse A ble funnet skyldig i er av nokså beskjeden karakter. De handlinger saken gjelder kan vanskelig sies å utelukke at han har en overbevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art. På den annen side kan det likevel sies at straffesaken er egnet til ytterligere å bestyrke det resultat lagmannsretten er blitt stående ved.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.