LA-1993-234
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-15 |
| Publisert: | LA-1993-00234 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett Nr:92-00087 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00234 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Heli). Ankemotpart: G (Prosessfullmektig: Advokat Borgar Veiding). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup 3. Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §373 |
Saken gjelder erstatningskrav fra klient mot advokat.
I 1982 overtok B og hans søster, C, eiendommen - - -. C overskjøtet imidlertid året etter sin andel av eiendommen til B, som derved ble eneeier. Ved stevning av 8. mai 1983 til Kongsberg byrett reiste D og E (mor og sønn) odelsløsningssak mot B. Odelstakst ble avhjemlet den 24. august 1984. B begjærte deretter overskjønn, som ble avhjemlet av Eidivating lagmannsrett den 1. juli 1986. I odelsløsningssaken avsa Kongsberg byrett dom den 11. november 1987 med slik slutning og domsslutning:
"1. Sak nr. 31/1983 ved Kongsberg byrett heves i forholdet mellom D og E og C.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
3. B dømmes til å utstede skjøte til D og E på eiendommen - - - mot å få utbetalt løsningssummen fastsatt ved odelstakst av Eidsivating lagmannsrett datert 1. juli 1986, med fradrag av påhvilende gjeld og borett for F verdsatt til kr 20000,-.
Betaling og fravikelse skjer 14. april 1988.
4. B tilpliktes å erstatte D og E kr 17381,- syttentusentrehundreogåttien samt det salær og utgifter til meddommerne måtte bli fastsatt til i saksomkostninger.
Oppfyllelsesfristen under pkt. 4 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
B påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 9. desember 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. B frifinnes for D og Es krav på odelsløsning i eiendommen - - -.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten."
D og E påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, som imidlertid ved kjennelse av 10. mai 1989 nektet anken fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1. Lagmannsrettens dom er således rettskraftig.
Ved stevning av 5. mars 1992 til Tinn og Heddal herredsrett fremmet B og hans ektefelle, A, sak mot G, som hadde vært Bs prosessfullmektig i de forannevnte sakene, med krav om erstatning begrenset oppad til kr 300000. I et senere prosesskrift ble beløpet øket til kr 490000, for deretter under hovedforhandlingen i byretten å bli redusert til 460000. Erstatningskravet ble begrunnet med at G fra først av bedømte spørsmålet om odelsrett feilaktig med den følge at B fikk store merkostnader ved at landbruksdriften på eiendommen ble nedbygget og avviklet, at fraflytting ble igangsatt, og at barna måtte kjøres til og fra skole i X. Dette førte til tap i næringsinntekt. Da G kom til en annen oppfatning av de juridiske forhold i saken, var det for sent å reversere. Tapene var allerede oppstått. Om selve tapet heter det i stevningen:
"Samme dag som ankeerklæringen er datert leverte B buskapen på gården til slakt. De fikk ikke annen underretning fra G enn den tilsendte kopi av ankeerklæringen. De hadde også forberedt og stort sett gjennomført fraflytting av gården med utgangspunkt i de avgjørelser som forelå inntil da. De erkjenner at de vil ha vanskelig for å dokumentere påregnelighet m.h.t. slaktingen. Men alle andre merkostnader kreves dekket.
De har beregnet disse til minst kr 300000,-. Dette beløpet kreves derfor."
Tinn og Heddal herredsrett avsa dom i saken den 4. desember 1992 med slik domsslutning:
"1. H.r.adv. G frifinnes.
2. B dømmes til å betale h.r. adv. G kr 17000,- - kronersyttentusen 00/100 - i saksomkostninger."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
A og B har påanket dommen til Agder lagmannsrett. G har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Skien den 8. og 9. februar 1994. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg.
Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for herredsretten.
Den ankende part har i hovedsak gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som kan sammenfattes slik:
Det avvises at B opplyste til G at en annen advokat som de hadde vært i kontakt med angående eiendommen, hadde gitt uttrykk for at det var odelsrett på eiendommen. Gs oppdrag som prosessfullmektig var for øvrig ikke begrenset. Han burde derfor ha undersøkt alle de odelsrettslige spørsmål i saken, og ikke kun prosedert på spørsmålet om motpartens eventuelle oppfyllelse av bo- og driveplikten.
Anmerkningene i grunnboken tilsa en nærmere undersøkelse av motpartens påståtte odelsrett. I odelsforhold er det særlig viktig å kontrollere faktum nøye. I dette tilfellet er det dessuten av betydning at G hadde fått overlevert dokumentene som inneholdt de avgjørende opplysningene. Dette gjaldt både kopi av grunnboken samt dokumentene fra rettssaken i 1952 som gjaldt eiendommen, og som inneholdt opplysninger som tilsa at det var etablert et vanlig tingsrettslig sameie etter arvefallet i 1889. G var dessuten allerede før odelstaksten gjort oppmerksom på at det i gaveskjøtet fra 1932 uttrykkelig var nevnt at at det ikke var odelsrett på gården. G burde på denne bakgrunn fra første stund ha prosedert på prinsippet fra Schee-dommen, Rt-1948-69. Det ville da ha vært overveiende sannsynlig at B ville ha vunnet saken allerede i byretten. Dessuten ville motparten sannsynligvis ha trukket tilbake saken på et tidligere tidspunkt. Avgjørende i relasjon til erstatningskravet er likevel at B ville ha innrettet seg annerledes og unngått merkostnadene og tapt arbeidsinntekt om han hadde visst hvor sterkt han sto rettslig. Slik G fremstilte saken, var imidlertid B sikker på å miste gården og våget derfor ikke å innrette seg på at familien kunne bli boende permanent på gården.
Når det gjelder de enkelte tapsposter, vises til herredsrettens gjengivelse av anførslene på side 6 og 7 i dommen.
Det avvises at erstatningkravet - hverken helt eller delvis - er foreldet. I den sammenheng må det i forhold til A legges til grunn at det ikke er tale om et kontraktsforhold. Gs erstatningsansvar overfor henne følger av de alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Dette har den konsekvens at kravet i alle fall for hennes vedkommende ikke er foreldet.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1. G dømmes til å betale til A og B et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 460.000.- med tillegg av 18 % rente p.a. fra 7. januar 1991, og 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994.
2. G dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
G har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens dom, som hevdes å være riktig så vel med hensyn til rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen. Anførslene for lagmannsretten kan i korthet sammenfattes slik:
Når det gjelder partsforholdet, anføres at G ikke på noe tidspunkt har hatt noe kontraktsforhold til A. Det var B som ga ham oppdraget. Dette innebærer at G uansett må frifinnes i forhold til A.
Det avvises at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet i denne sak. Ved denne vurdering er det av betydning at grunnboken i seg selv ikke gir noen indikasjon på at det var etablert et sameieforhold mellom arvingene etter H og I. Heller ikke av gaveskjøtet, som for øvrig er tillagt for stor vekt, fremgår det at det var etablert et slikt sameie. Videre kan det ikke tillegges vekt at saksdokumentene vedrørende rettssaken i 1952 inneholdt opplysninger om sameieforholdet. Disse dokumentene som G fikk overlevert kort tid før taksten ble holdt, og som det viste seg var helt sentrale for odelsspørsmålet, ble mottatt av G kun for å undersøke om dokumentene inneholdt opplysninger om rettigheter/ heftelser som kunne ha betydning for taksten. Det kan således ikke bebreides G at han den gang ikke gikk like grundig gjennom dokumentene som han senere valgte å gjøre under ankeforberedelen.
Uten opplysningene i dokumentene fra 1952 om sameieforholdet, ville B neppe ha vunnet løsningssaken. Opplysningene i grunnboken og gaveskjøtet ville ikke ha vært tilstrekkelig til å fastslå at det hadde vært et sameie. Det er i alle fall usikkert hvordan resultatet ville ha blitt. Under enhver omstendighet er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at B ville ha innrettet seg annerledes selv om G hadde gitt uttrykk for at det etter hans oppfatning forelå et sameieforhold som ville kunne ha betydning for løsningsspørsmålet. I den forbindelse må det også tillegges vekt at motparten, som til og med anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, neppe ville ha frafalt saken, slik B gir uttrykk for.
Det anføres subsidiært at det ikke foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og det påståtte tap. Atter subsidiært anføres at kravet er foreldet. Det vises på disse punkter til anførslene gjengitt i herredsrettens dom på 8 og 9.
G har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. G tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det er uten betydning for selve erstatningsspørsmålet om oppdraget som G fikk som prosessfullmektig, betraktes som et kontraktsforhold eller ikke, jfr. Lødrup: Erstatningsrett (1987) side 23. Om det samme gjelder for vurderingen av foreldelsesreglene i et tilfelle som dette, er det unødvendig å ta stilling til etter det resultat lagmannsretten er kommet til.
Lagmannsretten finner at G burde ha foretatt nærmere undersøkelser omkring selve odelsspørsmålet allerede da han påtok seg oppdraget som prosessfullmektig i 1983. Dette hadde vært naturlig å gjøre sett på bakgrunn av de opplysningene han fikk av sin klient.
G burde ha sørget for å fremskaffe en fullstendig oversikt over slektsforholdet til odelsløserne, eventuelt kunne han ha provosert dette fremlagt av motparten. Det er nærliggende å tro at G i så fall ville ha sett annerledes på odelsspørsmålet enn han gjorde den første tiden. En slik oversikt vil vanligvis være viktig å få frem tidligst mulig, ikke minst der det er uenighet mellom partene om slekts- og eierforholdet, slik det var i dette tilfellet. Som det fremgår av tilsvaret av 17. juni 1983 til byretten, sa G seg blant annet uenig i at Ds far, J, hadde vært eier av eiendommen. G var således ikke oppmerksom på at J var en av "arvingene" som i 1932 overskjøtet eiendommen til - - -, et forhold som var vesentlig ved avgjørelsen av odelsspørsmålet.
Av grunnboken som han fikk kopi av, fremgår det at de som i 1932 hadde overdratt eiendommen til - - -, hadde sittet med eiendommen i alle fall siden 1919 da skifteattest og attest om arveforholdet ble tinglyst. Dette var en så lang periode, nær 13 år, at G burde ha forsøkt å klarlegge hvordan det egentlig hadde forholdt seg med hensyn til eierforholdet i nevnte periode. Opplysningene i grunnboken synes å indikere et sameieforhold, som vil kunne være helt avgjørende i en odelsløsningssak, hvilket det da også viste seg å bli i nærværende sak. På denne bakgrunn burde G ha sørget for å fremskaffe de tinglyste dokumentene som nevnes i grunnboken for å se om de kunne kaste lys over odelsspørsmålet. I det minste burde han ha bedt om å få se gaveskjøtet, som B opplyste å ha kopi av, særlig fordi G allerede før byretten avholdt odelstaksten ble gjort kjent med at gaveskjøtet inneholdt en erklæring om det ikke var odelsrett på eiendommen. G ga imidlertid uttrykk for at en slik passus ikke hadde noen betydning. Det synes som om det først var etter byrettens dom i november 1987, og etter at A på eget initiativ hadde sendt gaveskjøtet til G, at han så at gaveskjøtet kunne inneholde opplysninger av betydning for saken. Som det fremgår av anken til Eidsivating lagmannsrett er det nettopp gaveskjøtet han henviser til som begrunnelse for at motparten ikke har odelsrett. I anken betegner han for øvrig giverne som er omhandlet i gaveskjøtet, som sameiere. I et senere prosesskrift, datert 3. mars 1988, følger han opp betydningen av at det var etablet et sameie. Han kunne da som bevis også påberope seg vitneforklaringene fra rettssaken i 1952, som han hadde kommet over ved ny gjennomlesning av utdraget som dokumentene var inntatt i. Lagmannsretten vil imidlertid i den forbindelse understreke at G ikke kan bebreides at han ikke tidligere gjennomgikk utdraget i detalj, idet det ikke var grunn til å anta at dokumentene hadde betydning utover selve taksten.
G må således sies å ha forsømt seg med hensyn til å kontrollere og klarlegge faktum innen rimelig tid, idet det først var i januar 1988 at han så nærmere på de sider av saken som viste seg å bli avgjørende for at B likevel fikk beholde eiendommen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta stilling til om den utviste uaktsomhet er av en slik art at den ville kunne føre til erstatningsansvar for G, idet det ikke finnes å foreligge nødvendig årsakssammenheng mellom hans handling og tapet som B hevder å være påført. Angående de enkelte tapsposter bemerkes:
Inntektstap og kjøreutgifter
Det finnes ikke sannsynliggjort at B ville ha sendt barna på skole i Y fra høsten 1984 dersom G hadde sørget for å skaffe seg slik oversikt over saken slik han etter lagmannsrettens oppfatning burde ha gjort. Det er i den forbindelse lagt vekt på at barna fortsatte skolegangen i X også etter at forholdet omkring sameiet ble kjent. Selv ikke etter at rettskraftig dom forelå, ble barna overflyttet til skole i Y. Avgjørende for skolevalget synes således ikke å ha vært usikkerheten som odelsspørsmålet innebar med hensyn til om familien måtte flytte fra gården. Videre er det lagmannsrettens oppfatning at Gs uaktomhet ikke har hatt noen innvirkning på den tid det tok å behandle odelssaken. Den forholdsvis lange tid som medgikk, skyldes først og fremst at det først ble tatt stilling til taksten. Det er ikke noe som tyder på at motparten i noe fall ville ha frafalt kravet.
Etter dette er det unødvendig å gå inn på det påberopte inntektstap, idet dette er angitt å være en følge av at B ikke fant det forsvarlig å la barna bytte skole. Lagmannsretten vil likevel bemerke at tapte næringsinntekter ikke synes å ha sin hovedårsak i kjøring av barna til og fra skolen.
Forutgifter
Det finnes heller ikke sannsynliggjort at Gs uaktsomhet har hatt noen betydning for Bs avgjørelse om ikke å foreta drenering av jordveien i 1983. Lagmannsretten har i den forbindelse særlig lagt vekt på at det ikke var utarbeidet noen dreneringsplan og heller ikke noe kostnadsoverslag da G ble engasjert som prosessfullmektig. Heller ikke senere er dette gjort.
Tap på grunn av planlagt flytting
Lagmannsretten legger i denne forbindelse avgjørende vekt på at B burde ha rådført seg med G før det ble bestemt å slakte buskapen samt å inngå leieavtale om ny bolig, idet det antas at G i så fall ville ha frarådet dette. Tapet kunne da ha vært unngått. Det vises til at allerede samme dag som løsningssaken hadde vært til behandling i byretten, hadde B og G snakket om å anke dommen dersom de tapte saken. I brev av 13. november 1987 til B tok G igjen opp ankespørsmålet, og uttalte at de fikk komme tilbake til spørsmålet før ankefristens utløp den 15. januar 1993. Få dager etter å ha mottatt nevnte brev fra G oversendte så A gaveskjøtet til G og tar i et følgeskriv spesielt opp spørsmålet om betydningen av den tidligere nevnte erklæring om at det ikke var odelsrett på eiendommen. G synes i første omgang ikke å tillegge gaveskjøtet vesentlig vekt, hvilket han gir uttrykk for i et svar datert 23. november 1987 til B. Han legger likevel til at han vil vurdere spørsmålet og komme tilbake til det når de skal vurdere "hele ankespørsmålet". B hadde på denne bakgrunn all oppfordring til å ta kontakt med G og burde ha ventet med å treffe tiltak for å forberede fraflytting inntil han hadde snakket med ham.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.
A og B har forgjeves anvendt anke, og bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Borgar Veiding har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 19182,92, hvorav hans salær utgjør kr 18000, som godtas. I tillegg krever han dekket sin parts utgifter i anledning ankeforhandlingen med kr 8110. Disse utgiftene har den ankende part motsatt seg. Lagmannsretten er enig i at det ikke er grunn til å tilkjenne ankemotparten erstatning for tapt arbeidsinntekt i dette tilfellet, men finner at han kan kreve dekket sine reiseutgifter med kr 610. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 19793.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes. Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B 19.793 - nittentusensjuhundreognittitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.