Rt-1948-69

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-02-03
Publisert:	Rt-1948-69
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 42/1948.
Parter:	Karoline Schee (høyesterettsadvokat Annæus Schødt mot Inger Marie Schee (høyesterettsadvokat Arne Efterstøl).
Forfatter:	Bahr, Kruse-Jensen, Stang, Mindretall: Berger, Johannesen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, §13, §14, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917), Restitusjonsloven (1946) §14

Dommer Bahr: I odelsløsningssak reist av Inger Marie Schee mot Lovise Schee og Karoline Schee til løsning av 2/3 av eiendommen Fryalli, g.nr. 43, b.nr. 15 i Søndre Land avsa Hadeland og Land herredsrett 12. januar 1939 dom med slik domsslutning:

«Lovise og Karoline (Kalla) Schee frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Inger Marie Schee påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 12. desember 1940 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Lovise og Karoline Schee dømmes til å utstede skjøte til Inger Marie Schee på 2/3 av eiendommen Fryalli g.nr. 43, b.nr. 15 av skyld mark 0,80 i S. Land samt til å fravike eiendommen til første faredag mot erleggelse av løsningssummen overensstemmende med skjønnsloven.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lovise og Karoline Schee påanket lagmannsrettens dom til den kommissariske Høyesterett. Ved den kommissariske Høyesteretts dom av 13. februar 1942 ble Lovise og Karoline Schee frifunnet.

I 1946 begjærte Inger Marie Schee høyesterettssaken gjenopptatt i henhold til restitusjonsanordningen av 17. august 1945, jfr. restitusjonsloven av 15. november 1946, begges §14b. Ved Høyesteretts Kjæremåls beslutning av 27. februar 1947 ble begjæringen henvist til Høyesterett.

Den ene av de ankende parter, Lovise Schee, døde i 1944, og Karoline Schee har som hennes enearving trådt i hennes sted som part i løsningssaken. Under den nye behandling for Høyesterett opptrer derfor Karoline Schee alene som ankende part.

Anken gjelder lagmannsrettens dom i dens helhet. I ankeerklæringen gjøres det gjeldende at ankemotparten har tapt sin odelsrett til 2/3 av eiendommen ved preskripsjon. Subsidiært hevdes det at den omstendighet at ankemotparten i sin tid anla odelssøksmål for løsning av 1/3 av eiendommen, medfører at hun er avskåret fra i et senere søksmål å påstå løsning av de øvrige 2/3. Ytterligere subsidiært gjøres det gjeldende at det mangeårige sameie mellom søstrene inneholdt en stilltiende forutsetning om at den bedre odelsberettigede ikke skulle gjøre sin angivelige løsningsrett gjeldende på den måte som nå skjer.

Karoline Schee har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lovise og Karoline Schee frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Inger Marie Schee, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Arne Eftestøl, nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Fravikelsen settes fra 14. april 1948.

Side:71

2. Karoline Schee dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Inger Marie Schee og for Høyesterett til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Det tilkjennes meg salær av det offentlige.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bortsett fra den nevnte endring i partsforholdet som følge av Lovise Schees død foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men å et annet grunnlag. Jeg antar at den ankende part må gis medhold i sitt prinsipale ankepunkt: at Inger Marie Schees odelsrett til de 2/3 i eiendommen Fryalli som løsningssaken gjelder er bortfalt ved preskripsjon.

Om preskripsjon av odelsrett bestemmer odelslovens §9:

«Har Odelsgods været ude af et Ætlag i 3 - tre - Aar eller længere, uden at nogen af Ætten imidlertid har paatalt sin Indløsningsret til samme, og derefter vitterligen indløst det, saaledes som i denne Lovs (§29) nærmere findes bestemt, da bør samme Æts eller Families Odels- og Indløsningsret dertil være aldeles tabt eller ophævet. Ligeledes tabe alle Nærmere i Ætten deres Indløsningsret, saafremt de uden Paatale lade nogen Fjernere i Ætten besidde Godset i 3 Aar.»

I tidsrommet 30. juni 1932-31. desember 1942 var preskripsjonsfristen 5 år, jfr. lover av 30. juni 1932 og 16. juni 1939.

Det er etter praksis ikke tvilsomt at reglene i odeslovens §9 får anvendelse også på odelsrett til ideelle andeler i fast eiendom. Den som har odelsrett til en slik andel, må således på vanlig måte gjøre sin rett gjeldende innen lovens frist - nå 3 år - etter at andelen er gått over til en fremmed eller - som i det foreliggende tilfelle - til en fjernere odelsberettiget. Når overgangen skjer ved arv, må preskripsjonsfristen som ellers regnes fra arvefallet, ikke fra det tidspunkt da hjemmelsdokument blir tinglyst (eller hjemmelen anmerket i grunnboken).

Ankemotparten, Inger Marie Schee, hevder imidlertid at hun var avskåret fra å utøve løsningsrett til søstrenes 2/3 i Fryalli på grunn av det sameieforhold som besto mellom henne og søstrene fra fra morens død, da de overtok eiendommen i fellesskap i henhold til morens testament. Det løp derfor etter Inger Maries mening heller ikke noen preskripsjonsfrist for hennes odelsrett til disse 2/3 så lenge sameieforholdet besto i uforandret skikkelse, det vil si til hennes egen tredjedel ble frasolgt henne ved tvangsauksjon i 1933. Fristen kan derfor etter Inger Maries mening tidligst ha begynt å løpe fra 8. september 1933 da auksjonsskjøtet til søstrene på hennes tredjedel ble tinglyst. I det tidsrom det her er tale om var preskripsjonsfristen 5 år, og den var således ikke utløpet da odelsløsningen ble innledet i mars 1938.

Inger Marie bygger dette for det første på ordlyden i §9 siste punktum. Hun mener at denne bestemmelse overhodet ikke kan få anvendelse på et tilfelle som det her gjelder, hvor den nærmere odelsberettigede selv sitter med en ideell andel i eiendommen. Et

Side:72

slikt tilfelle av sambesittelse kan ikke gå inn under lovens ord: «lade nogen fjærnere i Ætten besidde Godset».

Jeg er ikke enig i denne tolking. Når reglene i §9 skal anvendes på en ideell andel i fast eiendom, er det den ideelle andel ikke hele eindommen, som er «odelsgodset» i lovens forstand, og det avgjørende er da om den odelsberettigede lar fremmede eller fjernere odelsberettigede sitte med denne andel upåtalt etter at det er oppstått adgang til løsning. Om den odelsberettigede selv har en ideell andel i eiendommen, er i denne forbindelse uten betydning. Jeg mener altså at bestemmelsen i §9 siste punktum i prinsippet må få anvendelse også hvor det som her foreligger et sameieforhold mellom den nærmere og de fjernere odelsberettigede.

Inger Marie gjør imidlertid videre gjeldende at det ved det sameieforhold det her gjelder, forelå spesielle omstendigheter som bevirket at hun var avskåret fra å utøve løsningsrett til søstrenes 2/3 og at det derfor heller ikke kunne løpe noen preskripsjonsfrist. Hun viser her til bestemmelsen i morens testament om at eiendommen udelt skulle tilfalle døtrene, en bestemmelse som etter Inger Maries mening måtte forståes slik at døtrene skulle bli sittende med eiendommen i sameie og ikke kunne bryte opp sameieforholdet ved odelsløsning. Denne bestemmelse har ankemotparten på bindende måte akseptert ved at hun sammen med søstrene overtok eiendommen i henhold til testamentet. For øvrig hevder hun at det under enhver omstendighet må ansees avtalt eller forusatt mellom henne og søstrene - og i og med at de overtok eiendommen og ble sittende med den i fellesskap - at de ikke skulle kunne bringe sameieforholdet til opphør ved odelsløsning, og hun mener at hun var bundet av denne avtale eller forutsetning helt til sameieforholdet ble brutt ved tvangsauksjonen i 1933. Hun har i denne sammenheng anført at det fremdeles ikke var holdt skifte etter moren da tvangsauksjonsskjøtet ble tinglyst.

Jeg tar først for meg bestemmelsen i testamentet. Jeg finner det ikke tvilsomt at denne bestemmelse i og for seg ikke kunne hindre Inger Marie i å gjøre gjeldende sin odelsrett til søstrenes andeler i eiendommen etter at arvefallet var inntrådt. Odelsloven gir i §14 en arvelater adgang til under visse betingelser å foreta en fysisk deling av sin gård mellom sine barn, og en slik deling får også virkning for odelsretten, jfr. lovens §13. Disse bestemmelser kan imidlertid ikke gis anvendelse - heller ikke analogisk - på en disposisjon som det her gjelder, hvor det ikke er tale om noen deling av selve eiendommen, men om etablering av et sameieforhold.

Jeg kan for øvrig ikke finne at det er rimelig å tolke testamentet slik at fru Schee har villet legge noe bånd på døtrene med hensyn til adgangen til å oppløse sameiet i Fryalli - ved odelsløsning eller på annen måte. Jeg viser i denne sammenheng til høyesterettsdommen om Lovise og Karoline Schees begjæring om auksjon til oppløsning av sameiet ( Rt-1939-487).

Før jeg går inn på de følgende spørsmål, som gjelder betydningen av overtagelsen av eiendommen etter arvefallet og av den senere utvikling i sameieforholdet, nevner jeg at det er på det rene

Side:73

i saken at Inger Marie ikke i forbindelse med overtagelsen (eller for øvrig på noe tidspunkt) uttrukkelig har forpliktet seg til ikke å bruke sin odelsrett overfor søstrene. Det er for øvrig i de foreliggende opplysninger intet som tyder på at dette odelsspørsmål overhodet har vært drøftet mellom dem i forbindelse med overtagelsen eller i tiden etter denne. Sameieforholdet synes i det hele ikke å ha gitt anledning til noen rettslige komplikasjoner før Inger Maries tredjepart ble solgt ved tvangsauksjon i 1933.

Etter det som foreligger, og særlig hensett til bestemmelsen i testamentet, slik jeg tolker den, kan jeg ikke gi ankemotparten medhold i at det var en forutsetning for sameieforholdet at dette ikke skulle brytes opp ved odelsløsning, og jeg mener at hun under disse omstendigheter ikke kan ansees å ha fraskrevet seg løsningsretten ved å overta eiendommen sammen med søstrene i henhold til testamentet. Heller ikke kan jeg finne noe grunnlag for en fraskrivelse - uttrykkelig eller stilltiende - i hennes opptreden som sameier etter overtagelsen. Med hensyn til utviklingen etter overtagelsen nevner jeg for øvrig i anledning av ankemotpartens bemerkning om skiftespørsmålet, at jeg etter de foreliggende opplysninger må gå ut fra at boet etter fru Ingeborg Schee er blitt skiftet lenge før sameieforholdet ble brutt i 1933. Etter at fru Schee hadde solgt hovedbølet, gården Schee, til sønnen Ole, disponerte hun ved testamentet av 27. mars 1914 over resten av sine eiendeler - eiendommen Bølløkken, nå Fryalli, «med indbo og utbo samt eventuelt besætning» - til fordel for døtrene. Etter det som er opplyst for Høyesterett, har døtrene etter overtagelsen av Fryalli delt løsøret der og innskuddet på morens bankbok mellom seg. Herved må skiftet faktisk ansees gjennomført, idet det ikke er mer igjen i boet.

Da jeg således er kommet til at det ikke foreligger noen fraskrivelse av løsningsretten fra Inger Maries side, behøver jeg ikke å drøfte hvorvidt en slik fraskrivelse i tilfelle ville hatt noen virkning for preskripsjonsfristen. Jeg nevner bare at det ikke fremgår av noen bestemmelse i odelsloven eller i annen lov, at en odelsberettiget på denne måte kan avbryte preskripsjonsfristen eller hindre at den begynner å løpe.

Etter dette finner jeg at løsningsfristen i det foreliggende tilfelle løp fra arvefallet i 1927, at fristen således utløp allerede i 1930, og at Inger Maries odelsrett til Lovise og Karolines 2/3 i Fryalli følgelig er bortfalt.

Mitt resultat blir således at Karoline Schee frifinnes.

Da saken har frembudt tvil, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Karoline Schee frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Side:74

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at reglen i odelslovens §9 ikke får anvendelse så lenge søstrene satt i sameie med eiendommen i henhold til testamentet. Jeg henviser til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Etter min mening forutsetter testamentet at søstrene etter morens død skal sitte med eiendommen sammen uten å gjøre noen odelsrett gjeldende mot hverandre. Dette forekommer meg å være en naturlig ordning, og det er en ordning mellom ugifte søsken som ofte praktiseres ved odelsgårder. Etter min mening viser søstrenes opptreden etter dødsfallet at de uten videre har akseptert denne forutsetning, og at de har innrettet seg etter den.

Jeg antar at man under disse forhold ikke kan si at Inger Marie Schee har latt noen fjernere i ætten besitte godset i preskripsjonstiden, og at derfor hennes odelsrett ikke er tapt etter odelslovens §9. Jeg mener at dette stemmer med alminnelig oppfatning på landet og med rettspraksis, jfr. overrettsdom i Rt-1913-129, og jeg henviser også til Voss kommentarutgave 5. utgave til odelslovens anm. §9 og Skeies Kontratrykte forelesninger over odelsrett side 15 ff.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Inger Marie Schee ikke har fraskrevet seg eller gitt avkall på sin odelsrett til hele eiendommen ved at hun i 1936 anla odelssak for å få tilbake den 1/3 av eiendommen som var blitt henne frasolgt i 1933. Det står for meg som det helt naturlige at hun ved dette odelssøksmål om tredjeparten ville gjenopprette det tidligere forhold som var blitt avbrutt ved tvangsauksjonen i 1933, og at hun ville fortsette det sameie med søstrene som begynte ved morens død i henhold til hennes testament. Jeg kan ikke se at hun kan tape noen rett ved på denne måte å respektere det gamle rettsforhold mellom søstrene til eiendommen. Det er riktignok så at det allerede da var oppstått vanskeligheter i forholdet mellom søstrene, men jeg kan ikke finne at Inger Marie Schee dengang hadde noen plikt til å sette forholdet på spissen ved å reise odelssøksmål om hele eiendommen.

Jeg mener at rettsforholdet mellom søstrene var det samme etter at Inger Marie Schee hadde tatt tilbake sin tredjedel av eiendommen som det hadde vært i tiden fra morens død og inntil auksjonen i 1933.

Dette resultat kan imidlertid ikke hindre at Inger Marie Schee nå gjør gjeldende sin odelsrett og løser hele eiendommen som den eldste og nærmest odelsberettigede. Jeg er for så vidt også enig med lagmannsretten. For meg står det som avgjørende at Lovise Schee i 1937 etter at Inger Marie hadde løst sin tredjepart tilbak, begjærte auksjon til oppløsning av sameiet og fikk dom for sin adgang hertil. Hermed er det endelig slutt på det gamle rettsforhold mellom søstrene etter testamentet, og stillingen må da bli den at Inger Marie Schee, som den best odelsberettigede nå fritt kan gjøre sin odelsrett gjeldende.

I det øyeblikk at det er på det rene at det gamle sameie ikke fortsetter, bortfaller det bånd som hensynet til medeierne la på utøvelsen av hennes odelsrett.

Side:75

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Johannessen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Berger.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstnevntes konklusjon.