LA-1993-57
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-16 |
| Publisert: | LA-1993-00057 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 91-01859 - Agder lagmannsrett LA-1993-00057 A. Anket til Høyesterett, stadfestet i HR-1996-00082 B ( Rt-1996-1635). |
| Parter: | Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Per J. Hanisch, Kristiansand). Motpart: UNI Storebrand skadeforsikring og Samvirke Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli, Oslo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson, byrettsjustitiarius Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Tvistemålsloven (1915) §180, §19 |
Det avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmålet om avskjæring av forsikringstagers krav på erstatning overfor forsikringsselskapet fordi forsikringstageren eller dennes ektefelle skal ha fremkalt forsikringstilfellet, jfr. §18 første ledd og §19 tredje ledd i forsikringsavtaleloven av 1930.
Den 27. oktober 1989 brant et bolighus i - - -veien i Kristiansand. Ektefellene B og A kjøpte eiendommen i 1985. De giftet seg i september 1989. Ved brannen ble både hus og innbo sterkt skadet. Da brannen oppsto, var bare A hjemme. Han holdt på med å pusse opp stuen og hadde tatt en pause i arbeidet med å salmiakkvaske taket da brannen oppsto. Under pausen oppholdt han seg i en innredet del av uthuset. A ble pågrepet og varetektsfengslet som mistenkt for å ha satt på brannen. Straffesaken mot ham ble henlagt 13. mars 1990 etter bevisets stilling.
Huset var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring og innbo og løsøre i Samvirke Skadeforsikring. Selskapene nektet å utbetale erstatning, og B og A reiste søksmål mot dem ved Kristiansand byrett. UNI Storebrand reiste motsøksmål med krav svarende til hva selskapet hadde utbetalt til panthaverne i eiendommen. Byretten avsa dom i saken 13. oktober 1992 med slik domsslutning: (utdraget 148) Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet, fremgår av domspremissene.
B og A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Det hevdes at byretten har vurdert bevisene feil når den er kommet til at A selv har anstiftet brannen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 7. - 10. desember 1993. B og A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaringer. Fra UNI Storebrand møtte utredningsleder Sigbjørn Wathne sammen med selskapenes felles prosessfullmektig. Han ga forklaring. Videre møtte de oppnevnte sakkyndige, overingeniør Olav Høyland og sivilingeniør Trygve Conradi. Fra begge sider møtte også privatengasjerte sakkyndige. Det ble foretatt befaring av den brannskadde bygning. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
B og A har i det vesentlige anført:
Det bestrides at selskapene har oppfylt de strenge beviskrav som gjelder i saker som den foreliggende. Det er tvert i mot forhold som taler mot at A selv skal ha tent på huset, og det kan påvises andre mulige brannårsaker.
A hadde intet motiv for å sette fyr på huset. De ankende parter ble gift bare en måned før brannen. Forholdet mellom dem var godt, og de hadde en velordnet økonomi. De hadde nedlagt mye arbeid i eiendommen og var i ferd med å pusse opp bolighuset. Eiendommen var ikke forsøkt utbudt til salg.
Ved brannen mistet de ankende parter personlige ting med affeksjonsverdi. Etter at brannen oppsto, måtte A redde unna sin bil som sto parkert inntil huset; hadde brannen vært planlagt ville han ha satt bilen et annet sted på forhånd.
Det hevdes at A hadde oppholdt seg i uthuset i mer enn en halv time før han oppdaget brannen. Hans uttalelser i den første politiforklaring om at han bare hadde vært der i 10-15 minutter beror på at han da ikke hadde klare oppfatninger om tidsforløpet og følte seg presset av politiet til å komme med et klart svar.
Byretten har bygget på at brannen oppsto ved at white-sprit ble helt utover stuegulvet, som var dekket med plast og avispapir, og at væsken deretter ble påtent. Det skal en meget kraftig brann til for at flammer fra gulvet skal kunne nå helt opp til taket, og dette taler imot at brannen har startet ved gulvet. De ankende parters privatengasjerte sakkyndige, overingeniør Øyvind Engdahl ved Norsk Brannvernforening, har foretatt prøver med brannstiftelse på denne måten. Det viste seg at white-spirit-dynket avispapir og plast brant opp nokså raskt nesten uten å etterlate merker på underlaget. Det bestrides at nedbrenningene i gulvet er noe definitivt bevis for at det har vært sølt brennbar væske utover gulvet. Slik nedbrenning kan også skyldes strålevarme fra brann i taket.
En rekke andre brannårsaker enn den byretten har lagt til grunn er tenkelig.
Det kan således være grunn til å vurdere om brannen kan skyldes den arbeidslampe - en "sol" på 1000 W - som A brukte under arbeidet, kan være årsak til brannen. Denne ble etter brannen funnet liggende på stuegulvet med reflektoråpningen ned. Det kan tenkes at denne har veltet ned på gulvet etter at A var gått ut i uthuset, at avispapiret er blitt antent, hvilket igjen kan ha ført til at white-spirit-kannen som sto på gulvet er blitt skadet slik at innholdet rant ut.
Det vises videre til overingeniør Engdahls teori om at brannen kan ha oppstått i en koblingsboks i trapperommet. Der koblingsboksen var montert er det funnet et såkalt "ulmerede". På grunn av trekkforholdene kan det tenkes at ilden ikke har gått opp trappen men inn i den tilstøtende stuen. Dessuten har brannen blitt dempet ved at en vannledning i trapperommet ble skadet, slik at vann og damp slapp ut i trapperommet.
Som et ytterligere arnested nevnes en løs ledning fra stikkontakt i kjelleren og frem til en en løs kontakt - en såkalt "padde" - som lå på gulvet i trapperommet ved døren inn til stuen. Ledningen fra solen var koblet til denne "padda". Ledningen fra kjelleren lå oppe på møbler som var lagret i trapperommet. Det er tenkelig at møblene kan ha blitt antent ved en lysbue som er oppstått ved brudd på ledningen, som ble delvis ødelagt under brannen. Verken "padda" eller den tilhørende ledning lar seg idag etterspore.
Også andre brannårsaker kan tenkes. Det påpekes at støv etter forutgående sliping av stuegulvet kan ha lagt seg i kontakter, og at varmeutvikling kan ha oppstått ved søl av forurenset salmiakkvann som ble brukt under takvaskingen. Det sto en støvsuger i stuen som ikke ble undersøkt. Videre kan det tenkes at brannen kan ha oppstått ved sigarettrøyking. Det kan heller ikke utelukkes at brannen er påsatt av utenforstående.
De ankende parter aksepterer at byrettens dom i motsøksmålet må opprettholdes dersom lagmannsretten kommer til at dommen i hovedsøksmålet blir å stadfeste.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"I hovedsøksmålet:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig i h.h.t. polise nr. S 210 288 - villaeierpolise med bygningskasko, med tillegg av lovlig rente til betaling skjer.
2. Forsikringsselskapet Samvirke er erstatningspliktig overfor saksøker nr. 1 i h.h.t. egen tegnet kollektiv hjemforsikring, og for begge med tillegg av lovlig rente til betaling skjer.
I motsøksmålet:
Den ankende part nr. 1 frifinnes.
I begge søksmål:
De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Forsikringsselskapenes anførsler kan sammenfattes slik:
Det fastholdes at den eneste rimelige forklaring på brannen er at A selv har satt fyr på huset. I denne forbindelse er det ikke nødvendig å påvise noe motiv for handlingen. Avgjørende er objektive tekniske funn og ikke brannlidtes umiddelbare troverdighet. Det vises til konklusjonen fra de rettsoppnevnte sakkyndige som utvetydig fastslår at brannen skyldes antennelse av brennbar væske.
Salmiakkvaskingen av taket hadde foregått også tidligere på dagen. Det er fra de ankende parters side opplyst at fru A følte ubehag ved salmiakklukten og fikk mannen til å kjøre seg og deres hunder til noen bekjente. Etter denne turen fortsatte A å vaske med det samme vannet, som nå må ha vært kaldt. Det er påfallende at han først nå plages av sårhet i hendene, og angivelig av denne grunn tar en telefon til sin kone. Det kan synes som om denne telefonsasmtalen er gjort for å skape et alibi.
Det er på det rene at det sto en kanne white-spirit i stuen. Denne hadde ingen sammenheng med arbeidet som pågikk i stuen, og sto bare i veien da gulvet ble dekket med plast og avispapir. Det er mest sannsynlig at kannen først ble hentet etter at A var kommet tilbake etter å ha kjørt sin kone. A har forklart at han skulle bruke væsken til å rense malersaker. Rensingen skulle imidlertid ikke foregå i stuen, og white-spirit er dessuten uegnet til rengjøring av brukte pensler og ruller.
Det er ikke grunn til å anta at A ble presset av politiet når det gjelder hans opprinnelige angivelse av hvor lenge han oppholdt seg i uthuset. Han oppga å ha vært der fra begynnelsen av et bestemt TV-program som begynte kl. 20.50. Brannen ble meldt til brannvesenet av A kl. 21.13 etter at han hadde sørget for å hente noe dynamitt og to bensinkanner ut fra det brennende huset.
Fra de ankende parters side er det kastet frem en rekke andre teorier om brannårsaken, og disse er blitt tilbakevist av de sakkyndige. Det er ingen andre enn overingeniør Engdahl som hevder at brannen kan ha oppstått i trapperommet. I første omgang mente også han at brannen var oppstått i stuen, men han har som partsoppnevnt sakkyndige latt seg fange av As idé om koblingsboksen i trapperommet som arnested. Den privatoppnevnte sakkyndige, ingeniør Arne W. Berg har avvist at brannen har sammenheng med elektrisk feil. En serielysbue i ledningen frem til "padda" ville gitt seg utslag i forstyrrelser med lyset fra "solen".
Selskapene har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestet såvel gjeldende hovedsøksmål som motsøksmål.
2. Byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten i hovedsøksmål og motsøksmål."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Ved bevisvurderingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i uttalelser i Høyesteretts praksis slik det fremgår av Rt-1985-211, Rt-1987-657 og Rt-1990-1082. Det kreves at det foreligger en sterk overvekt av sannsynlighet for at huseieren forsettlig har forårsaket brannen dersom forsikringsselskapet skal frifinnes i et søksmål om utbetaling av brannerstatningen. Det må ikke foreligge noen annen rimelig forklaring på brannen enn at den er påsatt av forsikringstageren. Kravet til bevis må imidlertid ikke settes så strengt at det i praksis innebærer en utelukkelse av bestemmelsene om avskjæring av erstatning ved forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet. Det kan også være grunn til i første rekke å legge forholdsvis sterk vekt på objektivt konstaterbare forhold fremfor troverdighetsvurderinger basert på det umiddelbare inntrykk som skapes ved forsikringstagerens opptreden i retten. Lagmannsretten tilføyer at det ved bevisbedømmelsen ikke bare tas hensyn til branntekniske funn, men også til andre ytre forhold, f.eks. forsikringstagerens opptreden i forbindelse med brannforløpet.
Ved den helhetsbedømmelse som skal foretas, finner lagmannsretten grunn til å påpeke at A var alene på eiendommen da brannen oppsto, angivelig mens han oppholdt seg i uthuset på eiendommen under en pause i arbeidet med å salmiakkvaske taket i stuen. Selv opplyser han at han ikke ble klar over brannen før huset var overtent. Allerede disse forhold gir grunn til å tvile på om brannen ble anstiftet og fikk utvikle seg uten at A var klar over hva som foregikk. Det fremstiller seg umiddelbart som problematisk å legge til grunn at brann skulle oppstå ved en tilfeldighet nettopp mens A oppholdt seg i uthuset under en pause i arbeidet.
I denne forbindelse kan opplysninger om tiden for det angivelige fravær i uthuset være av betydning. I sin første politiforklaring samme kveld som brannen oppsto uttaler A at han ikke satt i uthuset så lenge som en halv time. Dersom han skal si noe om dette mente han at han var der 10-15 minutter. Han hørte på en kassett med Leonard Cohen og så på et program på fjernsynet med Brikt Jensen. Han registrerte bare dette programmet. Han uttaler at han er noe usikker på de klokkeslettene han har opplyst. I politiforklaring 3. november 1989 angir han at han ikke kan huske hvor lenge han oppholdt seg i uthuset før han oppdaget brannen. For lagmannsretten, og såvidt skjønnes også byretten, har A angitt at han må ha vært i uthuset mer enn en halv time. Han begrunner denne tidsangivelsen med at han spilte hele den ene side av kassettbåndet og noen sanger på den annen side. Mye kan tyde på at oppholdet i uthuset, hvis dette har funnet sted, varte i bare omkring ett kvarter, slik A anga i sin politiforklaring umiddelbart etter brannen. Brannen ble meldt kl. 21.13, angivelig noen minutter etter at A oppdaget den. Det eneste TV-program han registrerte, begynte kl. 20.50. Med en tidsramme på ca ett kvarter, må brannen ha blitt anstiftet nærmest samtidig at A forlot stuen for å begi seg til uthuset. Det er grunn til å stille spørsmål ved sannsynligheten for at en brann ved tilfeldighetenes spill skulle oppstå nettopp til et slikt tidspunkt og uten at A selv var delaktig i anstiftelsen.
Lagmannsretten må legge til grunn at arnestedet for brannen må lokaliseres til stuen. Av de sakkyndige er det bare overingeniør Øyvind Engdahl som anser det som en mulighet at brannen kan ha oppstått i trapperommet og derfra spredt seg inn i stuen. De øvrige sakkyndige har fremhevet at trapperommet er mindre skadet enn stuen og har påpekt at brannen har bredt seg relativt lite oppover i trappen og til annen etasje, hvilket man skulle ha ventet om brannen oppsto i trapperommet. De øvrige sakkyndige er også enige om at den lekkasje som oppstod på en innkasset vannledning i trapperommet, har hatt liten eller ingen innflytelse på brannforløpet. Avdelingsingeniør ved NEMKO, Arne Willy Berg, har som privatengasjert sakkyndig avvist at det kan ha oppstått brann på grunn av feil ved koblingsboksen i trapperommet. Etter de undersøkelser politiet gjorde av den løse ledning frem til "padda", anser han at det ikke er grunnlag for å tro at det var feil ved denne som kunne lede til brann.
Av brannårsaker knyttet til stuen som har vært fremme i saken, finner lagmannsretten at man må se bort fra den 1000 W "sol" som A brukte som arbeidslys under takvaskingen. Den ble etter slukkingen funnet liggende på gulvet med reflektoren ned. Under reflektoren var avispapiret ikke brent, og dette tilsier at lampen har falt ned forut for brannen eller i et tidlig stadium av denne uten å antenne papiret.
På gulvet i stua er det funnet felter på tilsammen flere kvadratmeter med nedbrenninger. Lagmannsretten må se dette som et klart indisium for at det har ligget brennbar væske utover gulvet og at denne er blitt antent. Det vises til at analyser av det ikke oppbrente avispapir under reflektoren har resultert i funn som er forenlig med white-spirit der den mest lettflyktige fraksjonen er fordampet. Den spredning som de utbrente områder viser, indikerer at væsken er blitt fordelt utover gulvet av noen. Det ligger videre nær å anta at vedkommende også har stått for antennelsen av væsken. Lagmannsretten bygger ved sine antagelser på uttalelser fra de rettsoppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Trygve Conradi og overingeniør Olav Høyland, og fra den partsoppnevnte sakkyndige, brannteknisk konsulent Finn Henriksen. Ingeniør Conradi har påpekt at de nedbrente felter er skarpt avgrenset og ikke kan skyldes strålevarme fra ild i taket, som overingeniør Engdahl har fremhevet som en mulighet.
Alle forhold tatt i betraktning kan lagmannsretten ikke finne noen annen rimelig forklaring på brannen enn at A selv har satt fyr på huset med bruk av white-spirit. Andre muligheter fremstiller seg som såpass fjerne og teoretiske at det må kunne ses bort fra disse ved det praktiske skjønn som må utøves i saker som den foreliggende.
Anken har vært forgjeves, og de ankende parter bør erstatte motpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til 114710 kroner, hvorav 52000 kroner gjelder salær til prosessfullmektig. I beløpet inngår utgifter til privatengasjert sakkyndige og reiseutgifter for disse og prosessfullmektigen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom stadfestes.
B og A dømmes en for begge og begge for en til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Uni Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS ved advokat Wenche Undli 114710 - etthundreogfjortentusensjuhundreogti - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.