LA-1993-570
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-07 |
| Publisert: | LA-1993-00570 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00570. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: kst. statsadvokat Knut Otterbech) mot A (Forsvarer: advokat Asbjørn Stokkeland, Egersund). Bistandsadvokat: advokat Anne-Lene Egeland, Oslo. |
| Forfatter: | Lagdommer Asbjørn Nes Hansen, formann. Ekstraord. lagdommer Haakon Steen. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §60, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §239, §437 |
Statsadvokatane i Agder har 8. juli 1993 sett A under tiltale ved Agder lagmannsrett, Vest-Agder lagsokn, til domfelling etter:
"Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ som bestemmer at det er straffbart å ha eller medvirke til at en annen har utuktig omgang med et barn under 14 år.
Grunnlaget er følgende forhold:
Våren/sommeren 1992 på - - i by, stakk han ved en eller flere anledninger sin finger inn i skjeden til B, f. 1987 og/eller masturberte henne."
Tiltalevedtaket er teke inn slik det er retta av statsadvokaten under hovudførehavinga. Det er teke atterhald om at det vil verta sett fram påstand om skadebot (oppreising) til den krenkte i saka.
A er født xx.xx.1940 og bur i - - gate 10 i X. Han har vore uføretrygda sidan 1986 og opplyser å ha ei inntekt på 90-100000 kroner i året. Han har ikkje eige. Frå eit tidlegare ekteskap har han tre vaksne born.
Den sakgjevne er ikkje straffedømd tidlegare. Han er botlagd ein gong etter drukkenskapslova.
A har møtt i retten og forklara seg. Han har ikkje sagt seg skuldig etter tiltalen.
Det er lagt fram eit spørsmålsskrift for lagretten med eit hovudspørsmål, som svarar til tiltalen slik denne vart retta under hovudførehavinga. Lagretten har svara ja på spørsmålet. Retten - dei tre juridiske domarane - har lagt denne avgjerda til grunn for domen i saka. Den sakgjevne vert etter dette straffedømd i samsvar med tiltalen.
I samband med straffutmålinga skal retten - dei tre juridiske domarane, ordføraren i lagretten og dei tre uttrekte lagrettemedlemene - nemna:
Den sakgjevne A, som er busett i X, var våren/sommaren 1992 fleire gonger på gjesting hos ein eldre onkel, som saman med kona driv gard på - - utanfor by. Den sakgjevne kom på denne måten i kontakt med nokre av borna i grannelaget, særleg med den krenkte B, som då var 5 år gamal, og med dei to eldre brørne hennar. Borna var ofte oppe på garden, som ligg omlag 800 meter frå heimen deira, rekna etter bilvegen. Men dei nytta vanlegvis gamlevegen, som var mykje kortare. Borna kom opp på garden både medan den sakgjevne var der og ved andre høve. Dei fekk godteri og smågåver av han; det var slikt som han jamleg hadde liggjande i bilen. Etter det den sakgjevne sjølv forklarar, har han leika med borna og hatt dei på fanget.
Etter at det hadde kome opp eit rykte om at den sakgjevne skulle ha misbrukt sine eigne born seksuelt, tok mor til B opp med henne om han hadde gjort noko med henne. Etter fyrst å ha vegra seg, fortalde B greitt om kva ho hadde vore utsett for. Dagen etter, 19. august 1992, melde mora, C, saka til politiet. Barnet vart 27. august 1992 undersøkt ved barneavdelinga på Vest-Agder Sentralsykehus. Overlege Geir Stangeland har som oppnemnd sakkunnig i retten gjort greie for dei fysiske funna og inntrykket sitt etter å ha undersøkt og samtala med den krenkte. Domaravhøyr i samsvar med reglane i straffeprosessloven §239 vart halde 8. september 1992. Videoopptak av avhøyret vart avspela under hovudførehavinga.
Etter det som har kome fram, legg retten til grunn at den sakgjevne har misbrukt B ved fleire høve. Det har skjedd i eller i nærleiken av husa på garden, ved ein bekk i nærleiken av - - bakken og i bilen til den sakgjevne. Vidare vert det lagt til grunn at han har gjort seg skuldig i båe dei formene for utuktig omgang som er nemnde i tiltalen. Han har sett henne i fanget og halde henne fast når han har misbrukt jenta.
Det må byggjast på at særleg innføring av fingeren i skjeden må ha ført til fysisk smerte for B. Etter hennar eiga forklaring lot hendinga i bilen til den sakgjevne å ha gått mest inn på henne. Han skulle ved dette høvet køyra henne heim, men stogga eit par hundre meter nedanfor husa på garden til onkelen. Det må leggjast til grunn at han då både stakk fingeren inn i skjeden og masturberte henne. B klaga over at det gjorde vondt då ho skulle late vatnet etterpå.
Kring den tid overgrepa skjedde, viste B visse endringar i åtferda si. Ho ville ikkje dusja eller kle på seg medan andre var til stades i romet, var redd for å liggja åleine på soveromet sitt om natta og ville ikkje gå ut åleine. Dette siste varde ved eit halvt års tid, men betra seg utpå våren 1993. Etter at nokon hadde sett den sakgjevne køyra gjennom grannelaget tidleg i haust, har B på nytt ikkje vilja gå ut saman med andre born, men har halde seg heime. Ho går ikkje i barnehage eller førskule, men skal etter planen ta til i grunnskulen neste haust. Foreldra har til no ikkje ynskt å få sakkunnig hjelp for vanskane til dottera, men satsar på å greia problema sjølve.
Ved straffutmålinga vil, som i alle saker om seksuelle overgrep mot born, dei allmennpreventive omsyna tala for ein streng og fast straffereaksjon. Den sakgjevne har som ein vaksen mann grovt utnytta ei lite barn, som ikkje har våga å seia han imot. Overgrepa ber i nokon mon preg av eit tillitsbrot, ved at han har opparbeidd eit godt tilhøve til barnet og så har utnytta situasjonen. Det omstendet at han har lokka henne med godteri og smågåver, ber og preg av ei viss planlegging frå hans side.
Når det gjeld psykosomatiske og psykiske skadeverknader for den krenkte, ligg det ikkje føre ei sakkunnig vurdering. Men ut frå det ein allment veit om slike skadeverknader, jf. t.d. vedlegg 2 til NOU 1991:13 Seksuelle overgrep mot barn, er det rimeleg å setja den spesielle åtferda til B i samanheng med det ho har vore utsett for. Slik retten kunne gjera seg eit inntrykk av henne ut frå videoopptaket, verka ho naturleg, open og tillitsfull. Det same inntrykket fekk overlegen som undersøkte henne på sentralsjukehuset. Det er elles ikkje råd for retten å seia noko visst om den vidare utviklinga hennar.
Retten har fastsett straffa til fengsel i 10 månader. Den sakgjevne har krav på varetektsfrådrag med 1 dag, jf. straffeloven §60.
Statsadvokaten har på vegner av den krenkte ved verje sett fram påstand om at den sakgjevne skal dømast til å betala skadebot for ikkje-økonomisk skade (oppreising) til henne med kr 40000, jf. skadebotlova §3-5, jf. §3-3. Bistandsadvokaten har grunngjeve kravet nærare. Dei tre juridiske domarane, som avgjer skadebotkravet, har kome til at vilkåra er oppfylte og at det bør gjevast dom på skadebot. Ved utmålinga av skadebotsummen er det lagt vekt på dei momenta som er nemnde i avgjerda i Rt-1988-532. Likeins har ein teke omsyn til dei synsmåtane som har kome til uttrykk i førearbeida til lovendringa frå 22. mai 1992. Ein viser til det som er nemnt i samband medstraffutmålinga. Omsynet til økonomien til den sakgjevne måkoma noko i bakgrunnen ved skadebotutmålinga. Skadebota vert fastsett til kr 40000 i samsvar med påstanden.
Det er ikkje sett fram påstand om at den sakgjevne skal dømast til å svara noko av sakskostnadene, og etter omstendavert sakskostnader ikkje pålagde, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Domen er samrøystes.
Domssslutning:
1. A, født xx.xx.1940, vert dømd for eit brotsverk mot straffeloven §195 fyrste ledd 1. straffalternativet til ei straff av fengsel i 10 - ti - månader. Den krenkte fekk 40.000 kroner i oppreising.