LA-1994-284
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-16 |
| Publisert: | LA-1994-00284 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 93-01643 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00284 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1995-00157. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Breistein). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Trude Sæbø 3. Byrettsdommer Rolf Nielsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180 |
I sak mellom A og B, Kristiansand, avsa Kristiansand byrett den 5. januar 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A tilkjennes samværsrett med sine barn C og D 2 ettermiddager i måneden og 2 lørdager eller søndager i måneden fra kl. 10.00 til kl. 15.00. Samværsretten skal utøves med en tredjeperson til stede.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
A ved advokat Kjell Bentestuen ved advokat Asbjørn Breistein har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B ved advokat Sverre Nordmo har imøtegått anken, og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand den 3. og 4. november 1994. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Breistein har i hovedsak anført:
Den ankende part krever vanlig samværsrett med døtrene C og D, og ikke bare samvær med en tredjeperson til stede, slik byretten har fastsatt.
Utgangspunktet etter barneloven §44 er at barn har rett til samvær med begge foreldre. Bakgrunnen for dette er at slikt samvær normalt vil være til det beste for barna. Unntak kan bare gjøres hvis det er sannsynlig at samværet vil være til skade for barna. Det vises til Smith og Lødrup: Barn og foreldre side 119, og side 120 for så vidt angår det tilfelle at samvær nektes med den begrunnelse at faren har eller beskyldes for å ha gjort seg skyldig i seksuelt misbruk av barnet, slik forholdet er i denne saken. Når det gjelder rettspraksis vises til Rt-1990-239. Der var det imidlertid spørsmål om midlertidig samværsrett mens saken var under strafferettslig etterforskning. I Rt-1989-320 var det spørsmål om hvem som skulle ha den daglige omsorg for barna. Der ble samværsrett ikke nektet. Videre vises til RG-1991-1231.
Retten må ta stilling til om det i denne saken har skjedd overgrep overfor barna, eller om det er sannsynlig at nye overgrep vil skje. Byretten har under henvisning til den ovenfornevnte dom i Rt-1989-320 uttalt at man overhodet ikke kan ta noen sjanser når det gjelder barn. Denne dommen gjaldt imidlertid daglig omsorg og ikke samværsrett. Det må også tas i betraktning at dersom den ankende part ikke får samvær, kan det føre til ubotelig skade for forholdet mellom faren og døtrene. Barna ønsker å være sammen med ham.
Når det gjelder bevisene i saken, bygger mistankene om overgrep særlig på det ankemotparten har uttalt. Hun gjengir det barna skal ha sagt til henne, samt viser til tegninger som barna har laget. Det må her tas i betraktning at ankemotparten også under samlivet med den ankende part var nokså opptatt av seksuelle overgrep. Hun har fortalt den ankende part at hennes far tuklet med henne da hun var liten. Den ankende part vil også stille spørsmålstegn ved den måten ankemotparten har spurt barna på.
Da ankemotparten under samlivet foreholdt den ankende part sin mistanke om overgrep, var den ankende part innstilt på å få utredet spørsmålet med legeundersøkelse, familierådgivning m.v. Beskyldningene fra ankemotparten førte til at den ankende part inntok en litt mer reservert holdning overfor barna. I begynnelsen av juli 1992 ble han anmeldt for overgrep. Ankemotparten og barna hadde da flyttet til Krisesenteret i Kristiansand. Legeundersøkelsen av barna ga ingen holdepunkter for overgrep. Heller ikke sa de noe om overgrep i dommeravhør. Tvertimot svarte de benektende på spørsmål om dette. Ankemotparten og barna flyttet tilbake til hjemmet, og politiet henla saken i september 1992. I mai 1993 kom det nye beskyldninger. Den ankende part orket da ikke mer og flyttet ut.
Dersom barna har kommet med uttalelser til ankemotparten som kan tyde på seksuelle overgrep, kan det skyldes at barna fantaserer eller lyver. De kan ha fått inntrykk fra andre barn i nabolaget.
Den ankende part har hele tiden fastholdt sin forklaring om at han er uskyldig. Flere vitner kan bekrefte dette.
To av den ankende parts brødre samt en kamerat av ham har uttalt at de to barna på ingen måte var påfallende i sin adferd. Dette stemmer ikke med vitneforklaringen fra ankemotpartens søster, som avga en uvanlig engasjert og farvet forklaring.
Når det gjelder forklaringen fra en nabo om at C skulle ha slikket hennes datter i skrittet, anføres at naboens datter skal ha kommet med uttalelser om overgrep fra sin far. Dette forhindrer imidlertid ikke at denne faren har samvær på vanlig måte med sin datter.
Det samvær som ble fastsatt av byretten, har ikke fungert helt godt. Det er vanskelig å finne en tredjeperson som kan være til stede ved samværene.
Den ankende part vil kreve vanlig samværsrett, men har forståelse for at retten eventuelt fastsetter en gradvis opptrapping av samværet.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes vanlig samværsrett med sine barn C og D.
2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
B ved advokat Nordmo har i hovedtrekk anført:
Spørsmålet om samværsrett reguleres av barneloven §44. Det overordnede hensyn er barnas beste. Som regel er samvær til det beste for barna, men for eksempel mistanke om seksuelle overgrep kan føre til at det ikke blir fastsatt samvær. Det vises til Smith og Lødrup: Barn og foreldre side 120.
I den foreliggende sak er det mistanke om seksuelle overgrep fra den ankende parts side. Det vises til det de to jentene uavhengig av hverandre har sagt til sin mor. Særlig vises til Ds uttalelse i mai 1993 om faren og C på badet, da faren "tisset melk". Begge har vært plaget av rødhet og sårhet i skrittet. Videre har de vist seksualisert adferd utover det som er vanlig for små barn. Etter at faren flyttet ut har de endret adferd. Det vises til de tegninger barna har laget. Videre finner ankemotparten det påfallende at faren i en periode sov inne hos C angivelig fordi hun hadde mareritt. Ankemotparten har ikke noe motiv for å lyve og beskylde den ankende part for seksuelle overgrep som ikke har funnet sted. Tvert imot er det slik at forholdet mellom partene var bra, og ekteskapet gikk i stykker alene på grunn av mistanken om overgrep. Kontrollert samvær med en tredjeperson til stede medfører også en større belastning for ankemotparten enn vanlig samvær ville gjort. Hun får ikke den avlastning hun ellers kunne fått, og det er problemer med å finne en tredjeperson som er villig til å være til stede. Konklusjonen blir at det i denne saken er adskillig mer enn en teoretisk mulighet for at overgrep har skjedd. Det er ikke avgjørende at den ankende part bedyrer sin uskyld, og at hans brødre og kamerat støtter ham. Heller ikke er det avgjørende at saken ble henlagt av politiet, og at det ved den medisinske undersøkelse og i dommeravhør ikke kom frem noe om seksuelle overgrep.
Det anføres at uttalelsen i Rt-1989-320 om at man ikke kan ta noen risiko når det er mistanke om seksuelle overgrep overfor barn, gjelder også når det er spørsmål om samværsrett, og ikke bare ved avgjørelsen av hvem som skal ha den daglige omsorg. I den dom som er inntatt i RG-1991-1231 var det stor usikkerhet om overgrep hadde skjedd, og eventuelle overgrep hadde ikke satt noen spor hos barnet. Dette er ikke tilfelle i vår sak.
Ankemotparten vil under tvil be om at byrettens dom stadfestes. Hun godtar således at faren har samvær med barna, forutsatt at en tredjeperson er til stede. Dette gjelder selv om C reagerer unormalt før og etter samværene, ikke vil snakke med faren i telefonen, og ikke vil snakke om ham. D har imidlertid ingen slike reaksjoner.
Ankemotparten har tatt kontakt med sosialkontoret i X, dels for å høre om barnevernet kunne være behjelpelig med en tredjeperson som kunne være til stede under samværene, dels fordi hun var bekymret på grunn av Cs oppførsel i forbindelse med samværene. Hun har ønsket at barna kunne komme inn ved barne- og ungdomsspsykiatrisk klinikk ved sentralsykehuset. Foreløpig har barnevernet foretatt en undersøkelse og gjennomført seks hjemmebesøk. Barnevernet har konkludert med at det ikke bør være noe samvær.
Ankemotparten vil motsette seg at det i dommen fastsettes en gradvis nedtrapping av den kontroll som ligger i at en tredjeperson skal være til stede ved samværene. Dersom forholdene ligger til rette for det, vil kontrollen kunne trappes ned selv om det ikke er bestemt i dommen, for eksempel når barna er utredet på barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, eller når de er blitt eldre.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Kristiansand byretts dom stadfestes og B - det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan for en stor del vise til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det i denne saken er mer enn en teoretisk mulighet for at barna har vært utsatt for seksuelle overgrep, og følgelig kan utsettes for slike overgrep igjen om den ankende part skal ha vanlig samværsrett. Det vises særlig til ankemotpartens forklaring om hva barna uoppfordret har sagt til henne. Retten har ingen grunn til å betvile hennes forklaring. Det er ingen holdepunkter for at hun har funnet på beskyldninger om seksuelle overgrep som et kampmiddel i en konflikt mellom ektefellene. Det var ingen spesielle konflikter i ekteskapet mellom partene utover den mistanke ankemotparten hadde om seksuelle overgrep fra den ankende parts side, og det er denne mistanken som er årsaken til at samlivet mellom partene ble brutt. Heller ikke er det fremkommet noe i saken som tyder på at ankemotparten ønsker å motarbeide den ankende parts samvær med barna. Tvert imot har hun gitt uttrykk for at hun ønsker at det skal være kontakt mellom faren og døtrene, men at hun ut fra den begrunnede mistanke om overgrep ikke kan ta sjansen på å la ham være alene med dem.
I tillegg til ankemotpartens forklaring om hva barna har sagt til henne, er det opplysninger i saken om at særlig C har hatt en utagerende og seksualisert adferd som kan tyde på at hun har vært utsatt for overgrep. En fremlagt tegning som D skal ha laget, kan oppfattes som en avbildning av den episode på badet mellom faren og C som ankemotparten har redegjort for i sine anførsler.
Etter rettens syn har det mindre betydning at det ved legeundersøkelse av barna ikke ble funnet merker etter overgrep. Som kjent finnes det mange typer utuktig omgang som ikke skader barnas kjønnsorganer. At barna ikke sa noe i dommeravhør, er heller ikke avgjørende. Av mange grunner har barn vanskeligheter med å fortelle om den slags hendelser.
Som nevnt ønsker ankemotparten at døtrene skal ha kontakt med faren. Den yngste datteren, D, skal også ha gitt klart uttrykk for at hun gjerne vil treffe ham. Det har vært problemer med å gjennomføre det samvær som ble fastsatt av byretten, idet partene har hatt vanskeligheter med å finne en tredjeperson som kan være til stede ved samværene. Ankemotparten har i retten gitt uttrykk for at hun finner det mindre heldig med et såpass sporadisk samvær som man hittil har klart å gjennomføre. Dersom barna skal ha kontakt med faren, er det viktig at samværene er regelmessige, slik at barna vet hva de har å holde seg til. Retten har ingen mulighet til å pålegge noen tredjeperson å være til stede ved samværene, men vil henstille til begge parter å legge godviljen til for å komme frem til en ordning. Etter det opplyste har såvel ankemotpartens mor som den ankende parts søster ved enkelte anledninger vært behjelpelig med å få i stand samvær hjemme hos seg. Etter rettens syn er det neppe nødvendig at det er den samme tredjeperson som er til stede ved alle samværene, forutsatt at den som er til stede er et menneske barna kjenner. Det viktige må være at man får i stand en noenlunde fast ordning. Retten vil også bemerke at det ville være en fordel om barnevernet i X, som nå har gått inn i saken, kunne bistå. Retten legger til grunn at det er av betydning for barna ikke å miste kontakten med faren, som de sikkert også er glad i uansett om han skulle ha gjort seg skyldig i overgrep mot dem. Etter rettens syn er det til det beste for barna at man beholder denne kontakten, samtidig som man eliminerer enhver risiko for overgrep.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten ingen grunn til å gjøre noen forandring i den samværsordning som byretten har fastsatt. Det viktige er imidlertid at samværet skjer med tilnærmet den hyppighet som er fastsatt av byretten. Begge parter bør være fleksible med hensyn til når samværene skal skje. For eksempel må samværene kunne skje om formiddagen i stedet for om ettermiddagen dersom det da er lettere å få bistand fra barnevernet fordi det er innenfor ordinær arbeidstid, i den utstrekning dette ikke kolliderer med Cs skolegang. Det bemerkes at det ankende part er uføretrygdet og derfor må ha mulighet til å stille opp for samvær når som helst på dagen.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skulle da den ankende part erstatte ankemotpartens saksomkostninger. Lagmannsretten har ikke funnet ankesaken så tvilsom at dette alene kan gi grunnlag for å oppheve saksomkostningene. Retten finner likevel at det foreligger slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas for erstatningsplikten. Det vises her særlig til at arten av de beskyldninger som er rettet mot ham kan gjøre det forståelig at han ønsket å anke byrettens dom. Videre nevnes at begge parter har fri sakførsel, og at den ankende part neppe har økonomisk evne til å dekke motpartens omkostninger.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.