LA-1994-420
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-16 |
| Publisert: | LA-1994-00420 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett Nr: 93-168 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00420 A. |
| Parter: | Ankende part: Stein Rusdal (Prosessfullmektig: Advokat Geir Jøsendal). Ankemotpart: KJell Bøckman Sirnes (Prosessfullmektig: Advokat Kristian G. Andersen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth 2. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen 3. Eks.ord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §43, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Odelsloven (1974) |
Saken gjelder tvist om odelsløsning av eiendommen Skogestad, gnr. 64, bnr. 2 i Sirdal. Kjell Bøckman Sirnes arvet eiendom-men ved testament fra Rakel Liland, som døde i 1991. Stein Rusdal, sønn av Rakel Lilands yngre søster, har odelsrett til eiendommen og reiste i september 1993 løsningssak ved Flekke-fjord herredsrett mot Sirnes. Saksøkerens odelsrett er ikke bestridt, men det er tvist om løsningsretten idet saksøkte hevder at det foreligger odelsmisbruk. Flekkefjord herredsrett, med sorenskriver Harald Jølle som settedommer, avsa 30. mars 1994 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Kjell Sirnes frifinnes.
2. Stein Rusdal dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å erstatte Kjell Sirnes sakens omkostninger med 25000 -tjuefemtusen- kroner."
Herredsretten fant at en står overfor et klart dokumentert tilfelle av stråmannsvirksomhet. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for herredsretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av domspremissene.
Stein Rusdal med h.r.advokat Anders Rekve som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett, og anken er oppgitt å gjelde herrredsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Kjell Bøckmann Sirnes med advokat Kristian G. Andersen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Under ankeforberedelsen har advokat Geir Jøsendal overtatt som den ankende parts prosessfullmektig.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 20. april 1995. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt to vitner, hvorav det ene var den ankende parts tidligere prosessfullmektig. Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for herredsretten. Partenes anførsler er også stort sett de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til herredsrettens gjengivelse.
Den ankende part har således i hovedtrekk anført:
Det kom helt overraskende på slekta at Rakel Liland hadde testamentert eiendommen til en utenforstående, blant annet fordi Øistein Skogestad for mange år siden var blitt lovet å få overta eiendommen. Da det ble klart at han ikke lenger hadde noen løsningsrett, ble det gjort henvendelse til den ankende part, bl.a. fra Klara Henriksen, om å løse eiendommen, slik at den ble værende i slekta. Til å begynne med hadde ikke den ankende part personlig noen interesse av å løse gården, og det opprinnelige opplegget var å løse til fordel for Egil og Øistein Skogestad, jfr. kontraktsforslag datert 4. mai 1992. Fra den ankende parts daværende prosessfullmektig ble imidlertid i skriv 14. mai 1992 gitt uttrykk for at dette opplegget var odelssvik. Den ankende part bestemte seg da for å løse eiendommen for seg selv. Dette var klart før stevning ble tatt ut 9. juni 1992.
Den ankende parts motiv for løsningen var å sikre at eiendommen ble værende i slekta og helst for Øistein Skogestads slektslinje. Den ankende parts hensikt var å sitte med eiendommen i kortest mulig tid, og så raskt som mulig overdra den til en annen i slekta. Han har imidlertid ingen opsjon på å kreve at noen i slekta overtar, og heller ikke kan noen i slekta kreve den overtatt. Egil og Øistein Skogestad har ingen aktuell interesse i å overta. De er tilfredse med at eiendommen blir i slekta. Derfor har den ankende part også fått lån, og tilsagn om ytterligere lån, fra de to nevnte.
Når den ankende part i kraft av sin odelsrett slik bruker sin løsningsrett, er det fullt legitimt og intet misbruk. Odelsretten har nettop til hensikt å verne slektsinteressen. I praksis slås det hardt ned på spekulative interesser som tar sikte på å forrykke odelsrekkefølgen, mens praksis derimot er klart liberal når motivet er å sikre eiendommen i ettertiden for slekta. Det samme må gjelde dersom det løses for en som har tapt sin odelsrett, men som gjenvinner den i kraft av odelsloven §8. Den ankende parts overordnede mål er å sikre eiendommen for slekta, helst for Øistein Skogestads linje. Det er usikkert om Øistein Skogestad har tapt sin odelsrett, men han har i hvertfall en refleksløsningsrett når den ankende part benytter sin løsningsrett. Så lenge løsning skjer til fordel for noen innenfor lovens krets av odelsberettigede, er løsning legitimt, og det er intet utilbørlig i det. I dette tilfellet kommer i tillegg at den ankende part har egne barn, og dette er også et alternativ innenfor slektsspektret.
Misbruksstandarden må være snever, jfr. Nygaard: Om misbruk av odelsrett (artikkel i Jus og Jord). Det gjelder her et strengt lovfestet område, hvor odelsloven selv gir sine mothjemler, og som en derfor skal være forsiktig med å utvide. Reelle hensyn taler også for at gården blir i slekta, fremfor at den overtas av andre som må drive den på samme måten som den ankende part har til hensikt å gjøre.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjell Bøckmann Sirnes tilpliktes å underskrive et heftefritt skjøte til Stein Rusdal på gnr. 64, bnr. 2 i Sirdal, og tilpliktes å fravike eiendommen 14 dager etter at lagmannsrettens dom er blitt rettskraftig mot å få utbetalt kr 270000,-.
2. Kjell Bøckmann Sirnes tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Ankemotparten hevder at herredsrettens dom er riktig, både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen, og hans anførsler kan sammenfattes slik:
Vi står her overfor en rendyrket form for stråmannsvirksomhet som har vært grundig forberedt. Det ble opprinnelig varslet løsningssak fra Øistein Skogestad, men dette ble ikke noe av fordi han ble ansett å ha tapt sin løsningsrett. Det ble deretter utarbeidet et opplegg hvor den ankende part skulle stå som formell odelsløser, men med Øistein/Egil Skogestad som de reelle, jfr. kontraktsforslaget datert 4. mai 1992. Den ankende parts daværende prosessfullmektig sa imidlertid fra om at dette var et opplegg til odelssvik. Spørsmålet er da om, og i tilfelle når, den ankende part bestemte seg for å være selvstendig odelsløser. Det er ikke ført noe bevis for at slik bestemmelse ble tatt før stevningen av 9. juni 1992.
Herredsretten har vurdert forholdene riktig når den har funnet bevist at det var først ut på høsten 1993 at slik bestemmelse som nevnt ble tatt av den ankende part. Det vises i denne forbindelsen til hans brev 17. juli 1992 til Egil og Øistein Skogestad, hvor det tydelig angis at hensikten er at de to nevnte snarest skal overta eiendommen, hensett til at den ankende part ikke selv er interessert i å sitte med den. Videre vises til den ankende parts skriv 15. november 1993 til hans daværende prosessfullmektig, hvor det tydelig fremgår at han først da hadde bestemt seg som nevnt. Bestemmelsen er således i tilfelle tatt etter at stevning ble inngitt, og det følger da av dom i Rt-1962-224 at bestemmelsen ikke nå kan gjøres gjeldende.
Forøvrig vises til Rt-1988-56, særlig 61-62, hvor odelsløsning ble nektet, og hvor det ved avgjørelsen blant annet ble lagt vekt på hvem som betalte løsningen. Tilfellet er nokså dekkende også for foreliggende sak, hvor omkostningene ved løsningssaken hittil i det vesentlige er betalt av Øistein/Egil Skogestad. Påstanden om at dette har skjedd i form av lån til den ankende part, og at dette også skal gjelde for selve løsningssummen, står ikke til troende. Dette har også herredsretten lagt til grunn.
Den ankende part har i stevningen erkjent at Øistein Skogestad har tapt sin odelsrett. Dette er også gitt uttrykk for i prosesskriv 1. oktober 1992 til herredsretten, jfr. også i ankeerklæringen hvor det er anført at Skogestad ikke lenger har noen løsnsingsrett. Når det gjelder den påståtte refleksodelsretten, vises til og tiltres det som er uttalt om dette i herredsrettens dom.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Flekkefjord herredsretts dom av 30. mars 94 stadfestes.
2. Stein Rusdal tilpliktes å erstatte motpartens samtlige saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at opplegget fra Stein Rusdal, Øistein Skogestad og Egil Skogestad før stevning ble uttatt 9. juni 1992, i realiteten var et klart uttrykk for misbruk av odelsretten. Det vises for så vidt til herredsrettens utførlige dokumentasjoner, og dette inntrykket er blitt bestyrket under ankeforhandlingen. Det er videre lagmannsrettens klare oppfatning, slik også herredsretten har lagt til grunn, at realiteten bak løsningskravet ikke senere på noen avgjørende måte har endret seg i forhold til det opprinnelige opplegget.
Rusdal har for lagmannsretten forklart at det 19. februar 1994 ble inngått en skriftlig låneavtale mellom ham og Øistein Skogestad, underskrevet av begge nevnte dag. Lagmannsretten finner det påfallende at en slik avtale skal være inngått umiddelbart før hovedforhandlingen i herredsretten, uten at det under hovedforhandlingen fra noen av avtalepartene ble henvist til avtalen, til tross for at spørsmålet om lån åpenbart var et aktuelt tema under forhandlingene. En avtale inngått som nevnt står i direkte strid med det som herredsretten har oppfattet som Øistein Skogestads forklaring om dette, nemlig at han var ukjent med at midlene skulle ytes Rusdal som lån, jfr. herredsrettens dom 11 øverst. Rusdals daværende prosessfullmektig var, ifølge hans vitneforklaring for lagmannsretten, heller ikke kjent med at noen slik skriftlig avtale var opprettet. I ankeerklæringen ble imidlertid henvist til en låneavtale, og i anketilsvaret ble avtalen - forutsatt at den forelå skriftlig -av ankemotparten provosert fremlagt. Dette ble ikke etterkommet under saksforberedelsen. Med henvisning til dette og i lys av det som ellers har skjedd i saken, finner lagmannsretten grunn til å stille spørsmål ved realiteten i den påståtte låneavtalen av 19. februar 1992. Under enhver omstendighet endrer ikke avtalen på det som er det reelle forholdet bak løsningskravet, som verken da stevningen ble tatt ut eller senere etter lagmannsrettens oppfatning har vært ment å innebære noen realitet for Rusdal.
Forøvrig vises til herredsrettens begrunnelse som i det vesentlige tiltres. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at en i dette tilfellet står overfor et klart tilfelle av stråmannsvirksomhet, hvor andre enn den formelle odelsløseren i realiteten står bak løsningskravet.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at den ankende part i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 39420,-, hvorav kr 37500,- er prosessfullmektigens salærkrav, og resten diverse andre spesifiserte utgifter. Den ankende part har ikke gitt bemerkninger til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Stein Rusdal dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 39420,- - kronertrettinitusenfirehundreogtyve- til Kjell Bøckmann Sirnes som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.